GRØTEM

Gnr. 8-11. Grøtemsgrenda ligger ikke så markert i terrenget som nabogården Solem i vest. Gårdsvaldet, d.v.s. dyrkajorda ligger lavere – husene på hovedbrukene er konsentrert omtrent midt på valdet og i ca. 200 meters høyde over havet. Grøtemsvaldet er likevel klart avgrenset med bekker som grenser både mot Solem og Fuglem i øst, og valdet har den samme hvelvete formen som Solem, men er altså lavere.

Om Norgar’n Grøtte (8/1) het det i prøvematrikkelen 1723, at gården ligger «i sollie, er kornvis, maadelig til eng, letvunden». Grøtte vestre (8/2) fikk samme karakteristikk, mens Grøtte østre (10/1) hadde varianten «truelig til eng» og Grøtte mellom (9/1) «god til eng». Den siste formuleringen kunne vel vært brukt om alle, for gården er god, og en av de største i bygda. Med en landskyld på tilsammen 3 spann (smør) er det ikke mange andre som hyrer den i Selbu.

Gårdsnavnet uttales «Grøtem» i Selbu, både i nominativ og dativ. De eldste skriftformer av navnet er «Grøttom» (1520), og«Grøthem» (ca.1540), «Grøttenn» (1557), «Grøttemb» (1620),«Grøttum» (1668) og «Grøtte» – den siste fra tidlig 1600-tall. Den siste skrivemåten har vært den vanligste opp gjen­nom tidene, og er slektsnavnet for de fleste i dag.

Det er liten tvil om opphavet til gårdsnavnet. Det er sam­mensatt av gno. grjot (= stein) og heimr, nedslitt til grjoteimr og senere grøtem. Etymologi og dialektuttale rettferdiggjør derfor den offisielle navneformen Grøtem, skjønt den virker noe fremmed for selbygger.

Som sikker heimgard kan vi regne med at Grøtem er ryddet senest i eldre jernalder – i et av de første århundrene etter Kri­sti fødsel, og samtidig med nabogårdene Solem og Fuglem. Tilsammen utgjør de antakelig den eldste jordbruksbosettingen i Selbu.

På Grøtem er det, som på andre gårder på Selbustranda, funnet helleristninger på rullesteiner i strandkanten – her en fotsålefigur og tre venstrehåndstegninger. Slike helleristninger daterer en vanligvis tilbake til bronsealderen -1500-500 år før Kr.f. Samtidig regner en denne typen helleristninger med blandt jordbruks-ristningene. Men en kan ikke ut fra disse rist­ningene påstå at Grøtumgården er så gammel. Helleristninge­ne er spor etter en jordbrukende befolkning som kan ha bodd hvor som helst på Stranda – selvfølgelig også på Grøtem.

Videre er det funnet et enegget sverd og et økseblad som er datert til vikingetid eller 900-årene. Gjenstandene ble innlevert sammen, og arkeologene mener de må ha stammet fra en grav og helst en skjelettgrav. Men nærmere omstendigheter om funnet er ikke kjent. Men har det vært et gravfunn, må det set­tes i sammenheng med fast gårdsbosetning her i slutten av vikingetiden – noe det forresten ikke er tvil om. Grøtem lå trolig ikke øde i den mørke tida etter Svartedøden (1350). Det var i alle fall to brukere her i 1520, og den ene av dem forholdsvis formuende, og bosetningen er kontiunerlig siden.

Grøtemsvaldet har en ca. 1 1/2 km lang omtrent rettlinjet strandlinje. Merket i vest følger Dambekken til Damtjernet -(her i bekken har det vært kvernhus før i tida). Fra Damtjer­net går merket rettlinjet og omtrent rett i nord oppover Kårstadåsen. I øst mot Fuglem følger merket Grøtemselva helt til Kverndalen som går omtrent rett østover fra Gråsjøen. (Her har det også vært kvernhus – kanskje for flere gårder). Lenger opp (nordover) følger merket Olemsbekken til Olemstjernet og Svenndalstjernet.

Alle Grøtemsgårdene hadde seter på Grøtemsvollene (nor­dre) oppunder Vennafjellet, i skråningen øst for Haukåa. Her var trolig den opprinnelige sommersetra, men denne var ned­lagt i 1930-årene. På Grøtemsvollene (søndre) lenger ned og vest for Våttåfjellet setret de helt til krigstida. Hvert gårds­bruk hadde sine egne seterhus.

For Grøtem har en det merkelige fenomen at gården har eiendomsgrunn på Vikaengene på den andre sida eller sørsida av Selbusjøen. Tvers over sjøen er det 5 km avstand mellom gården og disse teigene, som opprinnelig nok var bare slåtteteiger, men som nå er fulldyrket. Eiendomsforholdet er så gammelt at en ikke kan si noe om hvordan det er oppstått -helst er det vel ved arv en gang i tida. En kan legge til at av­standen ikke var noen vesentlig hindring før i tida. Om vinte­ren var en halv mils høykjøring over isen ikke noe problem.

Det var andre som hadde både en og to mils vei i ville fjellet når de skulle hente ned høystakkene.

I gammel tid hadde Grøtem matrikkelnummerene 683 (øvre) 713 (mellom) 782 (østre) og 783 og 784 (vestre). Samlet land­skyld var 2-3-9 spann (smør) – det manglet altså 15 marklag på 3 hele spann. I 1838 fikk gården løbenr. 9-12 og tilsammen 14-0-11 skylddaler. I 1888 fikk Grøtemsgårdene gårdsnummerene 8 -11 og en samlet skyld på 29.75 skyldmark.

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

8

57

42

3

1723

7

46

57

1802

8

44

74

1866

9

67

172

5

Korntienden er oppgitt til 12 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 28 tønner, i 1802 til 28 tønner og 1866 til 40 tønner.Høyavlinga    var    på    246    lass    i    1723,    222    lass    i    1866. Folketallet var 71 i 1801, 135 i 1855.

Grøtemsgårdene var i sin helhet eid av en geistlig institu­sjon: «St.Anna prebende». Prebendegods var gods som ble brukt til å underholde de prester som betjente spesielle altre i Domkirken i Trondheim – i dette tilfelle altså St.Annas alter. Grøtem var den største gården som lå til dette alteret og var derfor St.Annas «setegård» eller frigård. Alle inntekter, ikke bare jordavgiftene, gikk til jordeieren, deriblandt leidangsskatten og bøtene. Verst er det at en ikke har lister over tiendeinnbetaling og særlig av førstebygselen, som viser når brukerskifte skjedde. Bare de ordinære pengeskattene ble inn­krevd av fogden og gikk i statskassen. Vi har derfor langt fær­re kilder om Grøtem i eldre tid enn vi har for de øvrige Selbugårdene.

Så langt vi har kilder bakover i tida, d.v.s. fra 1647, ser vi at presten eller forstanderen for Trondheims Hospital innkasser­te inntekten av St.Anna prebende, deriblandt Grøttem. Vi vet ikke når Grøtem ble lagt til Hospitalet, men ettersom Grøtem var en hel og stor gård, er det rimelig å tro at det skjedde ved eller kort etter opprettelsen av Hospitalet i 1277. Hvem som eide gården før, vet vi ikke. Det var vel helst kongen eller bi­spen.

Brukere

11520 var det to brukere i Grøtem. «Bjørn på Grøtom» betal­te 4 mark i tiendpeniningskatt og 2 mark for jordegods – en be­tydelig sum. Vi vet ikke hvor jordegodset lå, men det kan ikke ha vært i Grøtem. Dessuten betalte Esten 1 mark samt 1 mark for jordegods. I 1557 var det fremdeles bare to brukere: Erik og enken Bergitte, som begge betalte den vanlige daleren i skipsskatt. Det er ikke mulig å avgjøre hvilke bruk disse fire satt med. (Det er ikke mulig å avgjøre sikkert hvilke bruk dis­se to satt med), men den senere navnebruken i Grøtem gjør det sannsynlig at Erik brukte den senere Nordigarn. Han må også ha brukt ett til av de fire brukene Grøtem var delt i på 1600-tallet. Helst var det Negarn. Dette kan vi slutte av at Grø­tem mellom og østre i flere kilder i det neste hundreåret føres sammen, og derfor opprinnelig har vært Birgittes ene bruk.

Når én eier satt med en hel gård på denne tida, var det vanlig at ved bruksdeling mellom sønner ble gården delt i jevnstore bruk. Dette gjaldt ikke fullt ut i Grøtem. Riktignok var østre og mellom begge spannsgårder, mens Nordigarn var bare på  1/2 spann, mens Negarn var på 1 spann 1 øre ( = 4 øre). En forkla­ring på dette blir bare en gjetning. Kan det være at da Eriks gård en gang i siste halvpart av 1500-tallet ble todelt, gikk Ne­garn til eldste sønn av Erik, mens Nordigarn gikk til en sønne­sønn, dattersønn eller fjernere slektning? Den første brukeren i Nordigarn vi vet om, hadde det – i Selbu – sjeldne navnet Erik, slik at det er slektskap med den gamle Erik her, er ingen grunn til å tvile på.

A sette opp brukerrekken på Grøtem er langt vanskeligere enn for de andre gårder i Selbu – ja, nesten håpløst vanskelig. Årsaken er den enkle at Grøtem var Hospitalets frigård, og derfor gikk alle inntekter unntatt de rene pengeskatter rett i Hospitalets kasse, og ikke i statskassen – og kom heller ikke med i fogdens regnskaper, som er de eneste aktuelle bevarte skriftlige kilder fra dette hundreåret. Derfor mangler vi for Grøtem slike viktige kilder som listene over leidangsskatten (betalt i smør og mel), tiender (betalt i korn), førstebygsel, innbetalte bøter o.fl. Dette er så meget mer beklagelig fordi disse er langt mer pålitelige enn pengeskattregnskapene, som kan ha et «etterslep» ved brukerskifte på både 10 og 20 år. Skattelistene opererer med særlig i begynnelsen av 1600-tallet bare med fornavn på brukeren, ingen andre opplysninger. Vi må derfor for Grøtem – sterkere enn for andre gårder – ta for­behold om at de oppstilte brukerrekker kan være feil, spesielt for tida før 1650. Men ved tilbakeslutning mener vi å ha funnet fram til en oppstilling som synes sannsynlig.