LEKVOLL

Gnr. 14 Lekvoll er den eneste sikre middelaldergården i Sel­bu som har opphørt å eksistere som en levende gård. Men jor­da finnes ennå, selv om det nå er mest utmark igjen. Av dyrkamark er det bare en snipp igjen mellom det nederste Bellvaldet og Fuglem, samt Lekvoll nordre nord for Beile. Videre har vi Lekvolltrøa, lengst øst i Høybys vald, og skogeiendommer både nordetter mot Bjørndalen og i Amdalen, der Lekvolls ei­endom ligger øst for Amdalselva oppover mot Amdalsåsen.

I 1723 fikk Lekvoll «god karakter». Det het at gården ligger «i Sollie, (er) kornvis, god til eng, lætvunden». Det er få andre gårder som får den beste karakteristikken på alle punkter. Men slik dyrkamarka ligger, var det nok fortjent.

Lekvollnavnet er lettforklarlig, sammensatt av gno. leikr og vollr, altså (gras)vollen som en lekte og konkurrerte på. Dette navnet er ytterligere et bevis for at dette området (Fuglem, Lekvoll, Høybyodden og «Almenningen», altså den lille øya utafor, har vært et teligiøst samlingspunkt – et kultsted – i he­densk tid. Den flate Lekvollsletta har vært et naturlig sted for «forlystelser» en regner med har hørt til, såsom hestekamper og ulike våpenøvelser. Navnet kan være og er sannsynligvis el­dre enn gården, slik at Lekvoll ikke behøver å ha vært skilt ut fra Fuglem i førkristen tid. Helst er gården bosatt i det første eller andre hundreåret etter år 1000.

Lekvoll ble lagt øde etter Svartedøden, og den ble sent tatt opp igjen. Vi har derfor ingen navneformer før 1609, da navnet ble skrevet «Leckuold». Senere mindre varianter er «Lechvold» (1657) «Leguold» (1661) o.l. I prinsippet er dette samme navn, men så usikker ortografien var på 1600-tallet, måtte det bli mange varianter.

Seter hadde Lekvoll sammen med Fuglem på Storvollen nord for Amdalsåsen, samt på ytre Storvollen. En vet ikke len­ger hvor den siste lå, men det må være lenger vest – antagelig på floene mellom Dragstsjøen og Selbusjøen. Gården hadde også kvernhus i gammel tid, men hvor skal være usagt.

Landskylda i gammel tid var 1/2 spann (smør), matrikkelnummeret var 785. I 1838 ble dette gjort om til løbenr. 16 med en skyld på 1-2-22 daler, i 1888 omgjort til gnr, 14 og med 5,04 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 6 mark smør og 9 mark mel.

 

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

2

11

12

1

1723

1

9

13

1802

       1

10

15

1866

        3

11

21

0

Korntienden er oppgitt til 1 1/2 tønne i 1666. I 1723 er utsæden satt til 4 tønner, i 1802 til 4 tønner og i 1866 til 7 tønner. Høyavlinga var på 36 lass i 1723, 50 lass i 1866. Folketallet var 13 i 1801, 39 i 1855.

Eiere

Den første Jon Lekvoll (1609) eide 1 øre bondeodel. Den ene 1/2-øren var Amdalsparten i gården, hvor den andre 1/2 øre var, vet vi ikke. Ellers eide Hospitalet i Trondheim 1/2 øre i Lekvoll. Denne parten kan ha vært lagt til Hospitalet allerede ved opp­rettelsen av dette, i 1277, eller det har skjedd senere. Den siste  1/2 øre eide Kongen, men før reformasjonen i 1537 tilhørte den­ne parten «Holm» eller Nidarholm kloster.

I 1660-årene, før 1668, solgte kronen sin part i Lekvoll til pro­prietæren Adners Christophersen Tønder, som også fikk hånd om Lekvollmannens 1/2-øre i Amdal. I 1690 solgte Anders Tøn­der dette øresbolet til Trondheimsborgeren David Jacobsen, som i 1703 skjøtet det over til Albert Angell, og via hans sønn havnet de 2/3 av gården i Thomas Angells stiftelser. Hospitalet beholdt sin 1/2 øre helt til den ble innløst i midten av 1800-tallet.

Brukere

Jon Lekvoll er den første brukeren vi vet om, fra 1609. Går­den ble trolig gjenryddet akkurat på den tida, for Jons eldste sønn (som vi vet om), ble født nettopp omkring 1610. Og de som tok fatt på å rydde nye gårder, var helst nygifte par som ikke hadde et etablert bruk å ta over. Jon drev gården helt til 1645. Ved koppskatten dette året svarte han for kone, en sønn og en datter. Han hadde likevel minst to sønner, for i 1644 ble Bjørn Jonsen Lekvoll innskrevet i rullene som soldat. Dessuten had­de han sønnen Finn, som tok over gården i 1646.

Finn Jonsen, f. ca. 1610, stammet sikkert fra Svinåsen, enten på far- eller på morsida. Det (for Selbu) svært sjeldne Finnnavnet borger for det.

Finn satt med Lekvoll til han døde sist i 1670-årene. Deretter var enken den formelle bruker, til sønnen overtok i 1687. Etter manntallet i 1701 var Jons alder 58 år og skulle altså være født i 1643. Nøyaktighet i aldersoppgiftene kjennetegner ikke akku­rat de gamle manntallene!