STAMNES

Gnr. 25-26. På den relativt rettlinjete Selbustrandstranda skyter Stamnesgården fram med et lite og butt, men likevel karakteristisk nes. Dette har gitt gården navn. Den eldste skri­vemåten er «Staffness» (1520) men allerede i 1548 er gårdsnav­net skrevet «Stamnes», og senere varierer navnet lite: «Stam­nes» (1620), «Stamnæs» (1668). Betydningen synes også sik­ker. Den gammelnorsk formen må ha vært Stafnnes, sammen­satt av gno. stam, dvs. stavn som i skipsstavn. – og nes. Åsen over neset er ganske markert og kan vel minne om noe framstigende – en stavn. Den ubestemte forma – Stamnes – og ikke Stamneset, vitner om elde. Gården er antagelig blant de eldste – etter Sandvik – på Innstranda.

Merket mot grannegården Fossan i vest går rettlinjet mot nordvest og er nok av yngre dato. Det har gjennom tidene vært mye slektskap og hopehav ellers mellom de to gårdene. I øst mot Moen følger merket Stamneselva, og er sikkert av gam­mel dato. Over Storåsen er teigen omtrent kilometeren bred, men smalner så inn oppover Stamneskjølen til den når Stamnesvollen (Pålvollen) rett ned for Gyversalen, hvor Stamnes vestre hadde seter. Oppigarden hadde sommerseter på Stamnesvollen søndre oppunder Midtivollfjellet, mens Ustigården setret på Stamnesvollen. De hadde dessuten Bergvollen, men setringa der ble nedlagt for lenge siden. Navnet Midtivollfjel­let og -tjernene viser at gårdene opphavelig setret i lag.

Dyrkamarka strekker seg fra sjøen og opp til vel 250 meters høyde i nesten hele valdets bredde. Stamnes vestre og østre har tunet like ved veien i 175 meters høyde, mens Stamnes «midtre» ligger 25 meter høyere. I følge P. Fossum lå den opp­rinnelige gården her, noe som synes rimelig. De likte å legge husene høyt i terrenget, gammelkarene, slik at tyngdekrafta fikk hjelpe med å spre frauråsa ut over godåkeren. Bruka ble ikke betraktet som like gode i 1723.

I 1951 gikk et ras ved Stamneselva, som tok både jord og veg med seg.

I 1951 gikk et ras ved Stamneselva, som tok både jord og veg med seg.

Om den største Stamnes vestre, heter det at gården ligger «i Sollie, kornvis, skin undergiven, god til eng, lætvunden, saar tyckt». Ustigarden lå også i solli og var kornviss, men bare «trulig til eng maadelig til brugs». Også her sådde de tykt – de hadde store kornbinger å ta av, Stamneskarene.

Som nevnt peker det ubestemte Stamnesnavnet på at gården er gammel, men vi har ikke midler til å tidfeste nærmere når gården ble ryddet. Det er funnet helleristninger, såkalte jordbruksristninger på rullestein i strandkanten. Disse er fra bron­sealderen (1500-500 f.kr.), men de beviser jo ikke at det har vært gårdsbosetning akkurat her på neset da de ble laget. Vi får derfor slå oss til ro med å konstantere at Stamnesgården er gammel, nærmest Sandvik i alder, med unntak kanskje av Setsås. Beliggenhet og landskyldstørrelse vitner om dette. Det er ikke sikkert at Stamnes overhode lå øde i ødetiden etter 1350. 1 motsetning til de fleste andre Selbustrand- og Innbygdagårder nevnes ikke gården i Aslak Bolts jordebok fra 1430, noe som skyldes det enkle faktum at gården ikke var eid av erkebispen. At Stamnes ikke lå øde, eller eventuelt i bare kort tid, vitner om at gården var god og gammel.

 

Under Stamnes lå ødegården Haug («Houg», «Hoffuen», «Høyen») som på 1600-tallet stod i en skyld på  1/2 øre og svarte leidang med 1 mark smør og 1 1/2 mark mel. Dette er sikkert en gård som var bosatt i høymiddelalderen, men ble lagt øde ved Svartedøden og aldri tatt opp igjen som selvstendig gårdsbruk, men gikk inn i Stamnes som underbruk. P. Fossum mener at gården har ligget på den såkalte «Midtihaugen» eller Stamnesåsen rett opp for det opprinnelige Stamnestunet. Det synes ri­melig, ettersom Haugnavnet vitner om en høy beliggenhet. Haug Ødegård gikk i 1657 inn under Stamnes østre.

Stamnes hadde gammelt matrikkelnummer 716 (vestre) og 759 (østre). Landskylda var på 1 2/3 spann samlet. I 1838 fikk gården løbenr. 29 – 31 og en samlet skyld på 6 – 2 – 23 skylddaler, omgjort i 1888 til gnr. 24 – 24 med 12,20 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 13 mark smør og 18 mark mel på hele Stamnesgården samlet, inklusive henholds­vis 1 og 1 1/2 mark for Haug ødegård.

 

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

2

23

37

1

1723

4

21

33

1802

4

18

35

1866

5

30

68

3

Korntienden er oppgitt til 5 1/2 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 14 tønner, i 1802 til 17 tønner og i 1866 til 16 tønner. Høyavlinga var på 114 lass i 1723, og 157 lass i 1866. Folketallet var 28 i 1801, 49 i 1865.

Holm kloster på Munkholmen eide i sin tid hele Stamnes og Haug. Dette ble grunnlagt av lendermann Sigurd Ullstreng omkring 1105. Dette var vanlig at mye gods ble lagt til klostre­ne ved opprettelsen, for å sikre det et økonomisk fundament for driften. Men om dette gjelder Stamnes, vet vi ikke. Gården kan ha kommet i klosterets eie senere – som en «mild gave» for sjelefred for en botferdig synder. Klostergodset ble i allefall overtatt av kongen ved reformasjonen. Klosteret var da for lenge siden til nedfalls moralsk, og også materielt ble det lagt i ruiner ved brann. Neppe noen sørget over at godset kom i statsmaktens eie.

 

Stamnes ble som nesten alt krongods solgt etter de mislykte og kostbare krigene sist i 1650-årene for å dekke opp statsgjel­den.

I 1673 fikk rentemester Hendrich Müller skjøte på en svær krongodssamling, bl.a. 1 1/2 spann i Stamnes. Merkelig nok fulgte ikke Haug ødegård med i handelen, så denne ørlille gårdparten fortsatte å eksistere på den ubetydelige lista over krongods helt til 1755, da den ble auksjonert bort og Tomas Angell fikk tilslaget. Han satt da forlengst som eier av selve Stamnesgården, som han hadde arvet etter sin morfar, Tho­mas Hammond, som kjøpte det tidligere krongodset av Müller i 1681. Stamnes lå som leilendingsbruk under de Angellske Stif­telser helt til 1921.

Brukere

«Berdor» eller Bardo er bruker i Stamnes i 1520. Han betalte 2 1/16 lodd sølv i tiendpenningskatt for løsøre, og  1/2 lodd sølv og 1 mark i penger for jordegods – tilsammen ca. 3 1/2 mark. Vi vet ikke hvor han eide odelsjord. Det kan ikke ha vært i Stamnes.

Jon Stamnes er bruker både i 1548 og i 1557. Førstnevnte året betalte han landskyld til Holm for en leie av et spann smør, se­nere økte skylda, som nevnt, til 1 spann 2 øre. Leidangen var på 8 mark smør og 12 mark mel, vel halvparten av hva den var på 1600-tallet. Dette viser at gården ikke var i full hevd ennå, og at et bruk som var i drift i middelalderen fremdeles lå øde. I 1590 er leidangen blitt den «normale» (÷ Haug ødegård) og året etter er Jon ført som bruker av 1 1/2 spann under Holm -den fulle gården, men fremdeles uten at Haug regnes med. Om det er en og samme Jon er vanskelig å avgjøre. Han må i så fall være nokså gammel i 1591 – minst 70 år, og helst mer. Og når vi vet at Erik Moen ble bøtelagt for å ha rykket Jon Stamnes «udi hans Skjeg» i 1590, tør vi regne med at det er en yngre, num­mer to Jon vi har for oss da. Eller det er Erik som ikke har re­spekt for de grå hår.

I neste bevarte kilde, fra 1607, finner vi at Pål Stamnes beta­ler landbohold for hele gården, og må følgelig ha hatt den minst tre år, ettersom dette er treårsavgift. Og Pål sitter med Stamnes i en dryg mannsalder, helt til 1656. I 1645 betaler han koppskatt for seg selv, to sønner, en dreng, og fire tjenestepi­ker – husholdet var uvanlig stort.

Fra 1610 og framover er en annen Pål ført som medbruker el­ler ødegårdsmann, og han satt også på en virkelig ødegård, nemlig Haug – gården («Høyenn»-«Houg»). Det synes rimelig at de to Pålene er i slekt, brødre eller søskenbarn. Etter 1630 nevnes ikke Pål Haugen mer.

I 1644 bygslet Gunder Pålsen 1/2 spann i Stamnes som faren opplot frivillig for han. Han kom visst aldri til å bli bruker, vi finner ham i hvert fall ikke i skattelistene, som sådan. Men han hadde antaglig en sønn, Jon Gundersen, født 1652. Ti år senere bygslet Jon Pålsen, en yngre sønn (?) det samme halvspannet i gården. Gunder hadde da sikkert dødd før dette uten å få overta som enebruker. I 1655 utskrives det nytt bygselbrev til Jon på et 1/2 spann som faren før «alderdom og skrøbelighet opplot». Det er vel det meste av det andre bruket – resten satt hans gamle far ennå med. Jon Pålsen ble utskrevet som soldat i 1644 og stod i rullene i ti år. I 1652 fikk han bot for å ha «beso­vet» Mali Bardosdatter Fossan, som han lovte å gifte seg med. Resultatet ble sønnen Tomas Jonsen, som ble født nettopp i 1652. Men Stamnesgården fikk Jon ikke drive heller. Han døde i 1655.