LANGSETH

Gnr.38. Gårdsnavnet er skrevet «af Langasætre» i Aslak Bolt jordebok (ca.1430) og er bent fram å forklare, sammensatt som nevnt av gno. adjektivet «langr» og etterleddet «setr», som peker mot viklngetidsopphav. Det «lange» henspiller vel på den lange lia langs Garbergselvas nordside, som Langset er en del av. Andre gamle skriveformer er «Langsettir» (1590) «Langsett» og «Langset» (1620).

Langsetvaldet er langsmalt og uregelmessig formet der det strekker seg fra moen ved Garbergselva bent oppover lia og åsen til Sletnekollen. Gårdstunene ligger på 200 meters høyde, atskillig lavere enn de andre gårdene i denne delen av Innbyg­da. Naboer er Størset i vest og Sletne i øst, nederst mot elva støter også Langset mot Langli et kort stykke. Merkeslinjene er kompliserte og følger sjelden naturlige grenser, men er rett­linjet trukket mellom merkesstener. Disse er likevel av nyere dato etter utskiftningen. I gammel tid var det mye hopehav mellom gårdene her i grenda, med sameie og sams bruk.

Langsetgardene hadde før i tida seter sammen med somme Garbergbruk på sommervollen nordøst for Ånvatna. Ved ut­skiftningen i 1887 ble Langsetsetrene flyttet til Øvervollen som ligger høyt og fritt rett vest og opp for Børsjøen. I 1935 ble setermarka her også utskiftet og bruk 4 og 7 flyttet, 4 nordover til store Ånvatnet og 7 til Eggene. Setringa ble opprettholdt til et­ter siste krig.

Om Langset heter det i prøvematrikkelen i 1723: «I sollie, mislig til korn, frostvunt, god til eng, maadelig til brug. Denne er en marckegaard og uviss til korn». Å kalle Langset en markagård, er misvisende ettersom den ligger lavest og lengst fra marka av alle gårder her. At korndyrkinga kunne være uviss i gammel tid, er derimot rimelig nettopp fordi gården er flatlendt. Slik jord var før, før den ennå var grøftet, gjerne vasssyk og tung og mer utsatt for frost enn den tørrere jorda lenger oppe i lia, som de gamle mente var den beste åkerjorda.

 

Dette bildet -fra ca. 1920 - er fra Øver Langsetvollen. Fra ven­stre Gina Størset, Karen Valstadberg, Nils Uglem, Johanna J. Langset, Jorun Langsetmo, Karen Dyrdal.

Dette bildet -fra ca. 1920 – er fra Øver Langsetvollen. Fra ven­stre Gina Størset, Karen Valstadberg, Nils Uglem, Johanna J. Langset, Jorun Langsetmo, Karen Dyrdal.

Vi regner som nevnt med at Langset som de andre – setgårdene er tatt opp i vikingtida. Om gården har ligget øde etter 1350, vet vi ikke helt sikkert, men det er mest troliG. i 1430, da erkebiskopen satte opp sin jordebok, fikk han bare 1 øre i land­skyld av Langset, skjønt han eide hele gården («oil eign») og den gamle skylda fra før svartedøden var på 2 spann smør, 2 vett mel (6 våg eller 111 kg) samt  1/2 mark (sølv) i penger. Det­te utgjør tilsammen en anseelig verdi, og det formidable landskyldfallet helt ned til bare en øre tyder helst på at gården lå øde og at jorda var leid ut som underbruk eller avelsgård til en annen gård som var holdt i hevd, da helst Langli.

Ødetida på Langset ble sannsynligvis lang. Gården nevnes ikke i de riktignok få kildene vi har bevart fra 1500-tallet. Først i den aller siste, fra 1590 finner vi gården igjen, og nå som en gård i ordinær drift, og middels stor.

Landskylda av Langset var i gammel tid 2 1/2 øre – det mang­let altså 1/2 øre på et helt spann (smør). Det gamle matrikkelnummeret var 740. I 1838 ble skylda satt til 3 – 3 – 20 skylddaler for løbenr. 43 og 44, mens gnr. 38 fikk i 1888 verdien av 9,60 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 7 mark smør og 11

mark mel.

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

1

24

26

0

1723

1

10

11

1802

1

14

16

1866

4

16

48

2

Korntienden er oppgitt til 3 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 7 tønner, i 1802 til 8 tønner og i 1866 til 14 tønner.

Høyavlinga var på 60 lass i 1723, 125 lass i 1886. Folketallet var 18 i 1801, 20 i 1855.

Langset var altså erkebispegods i middelalderen, men når og hvordan gården kom under erkestolen, vet vi ikke. Gården ble, som alt bispegods konfiskert ved reformasjonen (1537) og hørte heretter under kronen. I 1670 ble gården skjøtet over til Bergitte, enken etter borgermester Anders Oluf sen i Fredrik­stad, som var en av kongens store kreditorer. Senest fire år se­nere solgte hun Langset med flere gårder til sin svigersønn Christopher Caspersen Schøller. Slik kom gården til den rike trondheimsborgerslekta Schøller, og i denne godssamlinga ble Langset værende.

Brukere

11590 er Esten Langset bruker, og må ha vært det en tid, for han betaler landbohold – et mindre pengebeløp leilendingen be­talte hvert 3. år til sin jorddrott. I 1607 er det Gjertrud Langset som betaler landbohold, sikkert enken etter Esten. Hun står som bruker til 1616, da Laurits Knutsen bygsler hele gården. Det opplyses ikke noe om slektsforholdene mellom dem. Gurru eller Gjertrud blir likevel stående som medbruker noen år, til 1623, noe som kan tyde på slekt- eller svogerskap.

Laurits Knutsen hadde i 1645 kone, en dreng og en tjenestepi­ke, men ingen voksne barn er nevnt. På gården var da også husmannen Knut og hans kone, samt «Brønild husqvinde». Den samme Knut måtte i 1659 betale en bot på 4 ort for Inge­borg Bjørnsdatter, som han hadde hatt leiermål med. Det lave

beløpet viser at ingen av partene da levde i ekteskap. Knut nevnes flere år som husmann under Langset, i andre år nevnes også en Ole. Laurits Knutsen måtte allerede i 1619 betale et mindre beløp i bot for ikke å holde husa vedlike, kanskje noe urettferdig overfor ham som nettopp hadde overtatt gården. I 1650 ble han dømt for å ha fusket med tienden, og måtte betale ny bygselavgift for gården, 8 riksdaler. Laurits Langset er nevnt som soldat i 1653, men brukeren Laurits er dette ikke, han er for gammel. Laurits Knutsen døde nettopp ved dette lei­te. Både den yngre Laurits og Knut er sikkert i slekt med Lau­rits Knutsen. De sjeldne navnene tyder på det. De var vel helst sønner.

Ola Jonsen er bruker i Langset fra 1657 og til han dør i 1698. Han var født i 1606 og gift med Kirsten Jonsdatter.

Ola Jonsen var en holden mann da han døde. Først og fremst ruvet jordegods i formuen. Til tross for at han selv var leilen­ding eide han nemlig hele Siran på 1/2 spann (solgt til oppsitte­ren Elling samme år som han døde), videre 1/2 spann i Østre Eidem og en liten part,  1/2 øre, i Kyllo. Vi har under Siran anty­det at han kan ha vært sønn av gamle Jon Siran, og fått denne gården som arv. Ola Jonsen var svoger til brukeren på Østre Eidem, Jon Nilsen. Tidligere, i 1662, eide Ola hele bruket der, dvs. 1 spann. Mest trolig er det at han har bekommet disse gårdpartene også p.g.a. slektskap.

Men Ola Jonsen eide også mye av rørlig gods. Buskapen var da han døde på 2 hester, 10 kyr, 6 kviger og kalver, 16 sauer, 7 geiter og en bukk. På buret (i mars) var 3 tønner bygg og 17 tønner havre, og det i en tid (1690-åra) som er blitt kjent som «den lille istid» med dårlige avlinger i en årrekke. Betegnende er det at han har to storpar kverner og fire små stående på Rø­ros og to i byen- Ola drev stort i kvernfjellet. Bruttoformuen var på 218 1/2 riksdaler, nettoformue nesten 100 daler.

Tomas Jonsen f. 1671, overtok Langset i 1699.

Agnis Tomasdt. og Torger Persen måtte gå fra Langset og levde senere i stor armod. Bra hadde de heller ikke hatt det her. Presten Rosenvinge skildrer forholda her under fordelin­ga av fattigpengene i 1743: Agnis og Torger var arbeidsvillige folk, men hva hjalp det, når de ble ødelagt av «gammel gield» som Tomas Jonsen, far hennes, hadde stiftet, og de måtte ta på seg.

Året etter kom det nytt folk til gards. Svogrene Anders Sjurdsen Alset og Anders Jonsen Moen, som var gift med hver sin datter på Oppistoggo Garberg, delte garden mellom seg. Først 1 1757 fikk de tinglyst bygselbrev fra Stie Tonsberg Schøller, hver på 1 øre 6 marklag.

Fra de tre Langsetbruka solgte Mikal og Lars Perssønner og Jon Jonsen skog til Huitfeldt og Co. – Langsetstykkene 38/5 – for 640 kroner. Fra konkursboet etter firmaet, kjøpte i 1935 John Johnsen Langseth tilbake dette sammen med bnr. 36/9 (utskilt fra Ustigarden). En part – Lilleberget 38/19 – ble kjøpt av Mag­nus Mikalsen Langseth.

Brukere

1661-1699 Ola Jonsen, f. ca. 1605, død senest vinteren 1699, da det var skifte etter ham, var svoger til Jon Nilssen på Yster Eidem. G.m. Kirsti Jonsdt. Siran, f. ca. 1635, d. 1723.
Barn:

  1. Tyri, f. ca. 1663, død på Siran 1751, g.m. Jon, død før 1701. Hun losjerte på Yster-Eidem i 1701. Barn: I. Kirsti, f. ca. 1686, g.m. Ingebrikt Bersvensen Røsset, Ustigarden. I. Nils f. ca. 1692, død her på Langset 1717, g.1716 m. Ingeborg Andersdt. III. Ola, f. ca. 1694, bodde på Langset i 1743.
  2. Ola, f. etter 1666, død før 1699, men to barn: Kristi, f. ca. 1692, g.m. Jon Olsen Langli, Nygarden, Ola, f. ca. 1699, se Siran.
  3. Brynhild, tok over garden.

1700-1728 Brynhild Olsdt. G.1700 m. Tomas Jonsen Hove, f. ca. 1667, d. 1747.
Barn:

  1. ?
  2. Agnis, f. 1703, tok over garden.
  3. Kirsti, f. 1704, d. 1705.
  4. Kirsti, f. 1706, g.m. Tomas Jonsen Grøtem, Jensgarden se Kvello.
  5. Ingeborg, f. 1710, d. 1717.
  6. Ingeborg, f. 1713, g.m. Jon Jonsen Uthus på Mosletta.

1729-1743 Agnis Tomasdt., f. 1703, død på Langli 1763.

G.1726 m. Torger Persen Høyby, f. ca. 1696, død på Siran 1767. De gikk fra bygselen og satt senere som husmannsfolk under Ustgarden Langli.

Barn:

  1. Ingeborg, f. 1726, g.I m. Ingebrikt Olsen Kolset, Bortigarden, I m. Ola Bjørnsen Renå d.e., Ustigarden, III m. Per Reiersen Høgås.
  2. Tomas, f. 1728, g.m. Helke Olsdt. Øver-Hårstad, se der.
  3. Per, f. 1731, d. 1732.
  4. Per, f. 1733, g.m. Berit Persdt. Stamnes, se Stamneshaugen (Ysterhaugen).
  5. Ola, f. 1736, g.m. enke Anne Eriksdt. Nesten og kom dit. Barn før ekteskap: Agnls, f. på Langli 1761, død hos mor sin på Grøtem 1787. (Mor: Anne Reiersdt. Høgås, se Negarden Grøtem.)
  6. Jon d.e., f. ca. 1739, g.I m. Berit Halvardsdt. Lille-Evjen d.e., I m. Marit Jonsdt. Sandvlksplassen, se Klesetmoen.
  7. Jon d.y., f. 1741, g.m. Ingrid Eriksdt. (se Nygarden Langli), se Eidemsdalen.
  8. Brynhild, f. 1746, «har Kræft i Ansigtet» (1762), kom til søs­tera i Renå, g.m. Ivar Evensen Bårsetplassen, dreng på Dragsten, se Klesetplassen (Skulplassen).