SLETNAN

Gnr. 39 Sletnan uttales i dagligtalen «slittnenn» (platal n) i dativ «slittnåm». Den eldste navnformen «af Sletnom» finnes i Aslak Bolts jordebok fra ca. 1430. Gamle navneformer ellers er «Slettene» (1548) og (1557), «Slettum» (1590), «Slettne», «Slettenn», «Slettum», «Slettemb», – de siste fra først på 1600-tallet. Etter 1650 er Sletne den vanligste skrivemåten, og slik er også familienavnet i dag.

Oluf Rygh mener at navnet kommer av gno. Sletnar, som er en avledning av adjektivet slettr, dvs. jevn, flat, slik at navnet skulle bety slettene. Det er imidlertid ikke godt å finne noen flate sletter på Sletnan – terrenget er temmelig brattlendt. Gårds valdet er, som de andre her i grenda, langt og smalt og går rett oppover lia mot Sletnekollen. Nederst smaler det av til en kile mellom Langsetvaldet i vest og Langli i øst. Sletnan når ikke ned til Garbergselva. Det er rimelig å tro at Sletnan i sin tid er utskilt fra Langli.

Sletnan beskrives i 1723 som liggende «i baghalden, mislig til korn, froslendt, god til eng, tungvunden». Å si at gården ligger i bakhalla, er ikke korrekt da den vender mot sørøst, men går­den har nok vært noe tungdrevet, og av tiendelistene ser vi at kornet frøs oftere her enn hos naboene. Husene på gården lig­ger i dag i ca. 275 meters høyde over havet, mens dyrkamarka strekker seg helt opp til 350 meter.

Sletnan har setervollen Storvollen rett sør og øst for Tømra der den gjør en skarp krok på seg inne i Tømmerdalen. Her ble det setret helt til i etterkrigstida. Før hadde gården også Litjvollen nær ved Storvollen, som vår- og høstseter, men denne ble nedlagt omkring 1900 og vollen har grodd igjen. Gården hadde i gammel tid part i et kvernbrudd i Brennrya.

Det er umulig å avgjøre sikkert hvor gammel Sletnangården kan være. Gårdsnavnet er til ingen hjelp ved tidfestingen, og fornminner finnes ikke her som i Innbygda forøvrig. Ettersom Sletnan er nevnt i Aslak Bolts jordebok, må den være fra før 1350, altså fra høymiddelalderen, senest. Den lave skylda (1 øre) betyr nok at den er av de yngre gårdene i området, og som nevnt ovenfor mener vi Sletnan opphavelig er utskilt fra Lang­li, som altså må være eldre.

Det sies uttrykkelig i Aslak Bolts jordebok (1430) at Sletnan er «aut»- altså er øde. Gården nevnes ikke i den hundre år yn­gre Olav Engelbregtsons jordebok, og heller ikke i tiendepenningskatten i 1520, så den lå nok fremdeles øde. Men fra 1548, eller rettere en del år før, er det igjen fast bosetting på Sletnan.

Den gamle landskylda var på 1 øre eller  1/2 spann (smør). Matrikkelnummeret var 810 før 1838. Da fikk Sletnan løbenr. 45 og skylda 1-4-10 skylddaler, i 1888 omgjort til 5,88 skyldmark for gnr. 39. Leidangsskatten var gjennom hundreår 3 mark smør og 4 1/2 mark mel.

 

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

2

13

20

0

1723

1

6

7

1802

1

5

8

1866

1

9

22

1

Korn tienden er oppgitt til 1 tønne i 1666. I 1723 er utsæden satt til 3 tønner, i 1802 til 4 tønner og i 1866 til 5 tønner. Høyavlinga var på 36 lass i 1723, 41 lass i 1866. Folketallet var 8 i 1801, 17 i 1855.

Erkebispesetet eide hele Sletnangården («oll eign») i midde­lalderen og gården hadde da en skyld på 1 spann. Gården nev­nes imidlertid ikke i jordeboka fra ca. 1530 til den siste katol­ske bispen Olav Engelbregtson. Sletnan finnes heller ikke blant de som har betalt landskyld til «Stigten» ( = erkestolen) fra 1548, så det er mulig at Sletnan gikk ut av erkestolens eie allerede før reformasjonen. I en langt yngre jordebok, fra 1620, heter det igjen at Sletnan skylder til «Stigten». Men uansett, krongods ble gården, og var det helt til 1670, da gården ble solgt for statsgjeld til Birgitte salig borgermester Anders Olufsen i Fredrikstad. Via hennes svigersønn Christopher Casper­sen Schøller ble da Sletnan en del av det omfattende Schøllergodset, som ble beholdt nesten udelt helt inn i det 19. århundre.

Brukere

Halvar på «Slettene» er den første brukeren vi kjenner. Han betalte i 1548 den vanlige leidangsskatten, 3 mark smør og 5 mark mel. Ti år senere (1557) svarer en Håvar skipsskatten, men mest trolig er dette samme mannen – feilskrift var vanlig den gangen.

Erik Sletne er den første vi kan følge sammenhengende over tid, fra han betaler landbohold i 1590 (han må da ha sittet med gården en tid) og til han etter hvert gir fra seg gården nesten femti år senere. Erik-navnet er sjeldent i Selbu, men vi finner det flere ganger i denne delen av bygda. Erik fikk i 1609 1 daler i bot for slagsmål med Bersvend Langli, som fikk samme straffa. Det var vel ikke alltid like godt å bevare det gode na­boskap.

I 1633 ga Erik fra seg frivillig halve gården til sønnen Tosten Eriksen, som fikk bygsel på denne. Erik må ha dødd dette el­ler neste år, fra i 1634 er enken ført som bruker. På denne tida nevnes en Ola Sletnan som husmann noen få år. Tosten må ha fått bygsel på den andre halvparten av gården uten at det fin­nes innført i noe futeregnskap. Det heter seg jo at datidens fog­der var svære til å putte kongens mynt i egne lommer, og dette er vel et slikt tilfelle. Tosten ble imidlertid ikke sittende lenge med farsgården, sjøl om det hender at navnet hans føres som bruker enkelte år senere – opp til 20 år senere.

Bersvend Eriksen fikk bygsel på hele Sletnan i 1638, etter at broren hadde opplatt gården frivillig til ham. I 1645 hadde Bersvend kone og to tauser, men ingen barn er nevnt. Bersvend nevnes sist gang i 1657 og må ha dødd kort tid etter, da enken er bruker (dette til tross nevnes Bersvend flere år se­nere, men det må være slurv fra skriveren).

I 1660 fikk Erik Bersvendsen bygsel på Sletnan som mora av­sto frivillig til ham. Han var født i 1642 og altså bare 24 år da han overtok. Vi vet ikke om han ble gift. Han hadde i alle fall ingen sønner i 1666. Erik satt med Sletnan til 1678.

Peder Olsen, f. 1649, ble neste bruker og satt med gården til etter århundreskiftet. Han eide en part i Kolset og var i slekt der. Han hadde sønnene; Ola, f. 1693, Ola, f. 1695, og Halvar, f. 1699. Peder må etter alderen på sønnene å dømme ha blitt gammelt gift, eller er det kanskje avkom fra 2. ekteskap. I 1690 ble en Laurits Pedersen Sletne bøtelagt for slagsmål. Denne, som da må ha vært en voksen mann (født ca. 1670) kan ha vært en sønn av Peder Sletnan, men han kan også være en dreng. Fornavnet Laurits peker på slektskap i Langset.

Litt før 1700 flyttet Per Olsen fra Stor-Langli og hit til Sletnan med familien sin, og drev begge bruka sammen. I tillegg til disse to bygselbruka, eide han 3 marklag i Kolset. Han var tru­lig virksam kar. Sønnen Ola tok over Sletnan etter ham. Så kom turen til jordtausa Brynhild som var gift tre ganger. Tred­je mannen hennes, Haftord Persen Garberg, var atten år yn­gre enn henne og kom til Sletnan som dreng så tidlig som da første mannen hennes, Erik Evensen, levde. Da Ingrid Svensdt, andre jordtausa på rad, døde i 1815, gikk garden ut av slekta. Enkmannen Halvard flyttet heim til Berge og over­lot Sletnan til bror sin, Sjurd Olsen.

 image56

Flere av brukerne på Sletnan satt økonomisk trangt i det. Haftord Persen måtte sette kvernsteinsbruddet og alt han der eide i pant til Carl Falck imot et lån på 168 rdr. for å klare seG. i 1828 ville Staten selge det gamle bispegodset og Sletnan ble budt fram til bygselmannen Sjurd Olsen. Han tok opp et lån i Norges Bank på 250 spd. og fikk skjøte.

Vel ett år etter gardkjøpet måtte Sjurd Olsen gi fra seg Slet­nan imot at kona og han fikk kår. Det var Arn Olsen Kvello som nå kjøpte og tok over gjelda til banken og pantsatte deret­ter Sletnan til Halvard Kvammen for 200 spd. med andre prio­ritet. I 1837 måtte Arn selge garden. Gunnar Persen Garberg, Oppistoggo, kjøpte, men måtte låne 800 spd. og pantsatte både Sletnan og Garberg. Året etter solgte han Sletnan til budalingen Ola Jonsen Moen, men det ble samme nauda her. Ola Jon­sen hadde gått fra bruket sitt i Budalen før han kom hit, og her fra Sletnan dro familien til Strinda. De prøvde senere å komme igjen til Selbu, etter å ha gjort et forsøk på å få være i heimbyg­da Budalen. Budalingene satte lensmannen på dem. I 1852 flyt­tet Ola, kona Gjertrud Andersdt. og sønnen Lars ut fra Selbu til Strinda på ny, og fikk tak i en husmannsplass der.

 

I 1844 fikk sønnen til den gamle eieren – Ola Arnsen – skjøte på Sletnan. Garden ble nå pantsatt med tredje prioritet og etter krav fra Trondhjems Sparebank ble den i 1866 solgt på tvangs­auksjon. Torsten Olsen Langli kjøpte for 600 spd., men delte med gudbrandsdølen Lars Persen, slik at de tok over hver sin halvpart. Året før tvangsauksjonen, solgte Ola Arnsen en del skog til prokurator Grabow for 90 spd. Denne eiendommen ble senere overtatt av A. Huitfeldt og Co. og solgt fra konkursboet etter firmaet i 1936 til Peder Gustav Langseth og lagt til Utigarden Langset. Skogen ble utskilt under navnet Sletnkammen 39/3.

Det ble ikke holdt offentlig deling på Sletnan før i 1893. Til da satt Torsten Olsen med skjøte på hele garden. Ved delinga ble de to bruka kalt vestre 39/1 og østre 39/2.

Både i 1661 og 1723 er det opplyst at fra Sletnan ble det svart 6 skl. i kvernskatt. Kverna var flomkvern. I 1723 nevnes seter. I 1864 var det to setrer, den ene  1/2 mil fra gårdshusa, den andre nærmere. Det var Sletn vollen eller Storvollen inne ved Tømra og den andre lå i Sletnåsen, litt lenger sør. Brukerne her svarte både i 1661 og 1723 8 skl. i skatt for markaslått i kongens all­menninG. i 1866 hadde Sletnan 34 lasseng i markaslåtten.

Det var 84 mål dyrkajord og 20 1/2 mål naturlig eng på Sletnan i 1866, her det årlig kunne avles 8 t. bygg, 34 t. havre, 36 t. poteter og 33 lass høy. I tillegg kom 17 lass høy fra markaslåtten, der det halve ble slått hvert år og 7 lass fra de to setervollene. Garden kunne vinterfø 1 hest, 9 storfe, 22 småfe og 1 gris. Fra skogen kunne årlig drives ut 10 tylfter planketømmer for salg.

Brukere

-1701-1719 Per Olsen fra Stor-Langli, f. ca. 1650, d. 1719, og kona Brynhild Olsdt., kanskje fra Kolset.

De drev også Stor-Langli og eide 3 marklag i Kolset.
Barn:

  1. Anne, f. ca. 1684, g.m. Ola Einarsen Marstad.
  2. Mali, f. ca. 1690, g.m. Haldor Einarsen Marstad.
  3. Ola d.e., f. ca. 1693, tok over gården.
  4. Ola d.y., f. ca. 1695, skrev seg senere for Seter.
  5. Halvard, f. 1699, d. 1721.
  6. Berit, f. 1702, g.m. Erik Olsen Langli, Nygarden.

 

1720-1757 Ola Persen d.e., f. ca. 1693, d. 1761. G.1720 m. Ingeborg Andersdt., f. ca. 1682, d. 1757.

Barn:

  1. Dødfødt barn i 1721.
  2. Brynhild, f. 1722, tok over gården.
  3. Goro, f. 1725, g.m. Ola Nilssen Kvelloringen, se Svinåstrøa. 1758-1795 Brynhild Olsdt, f. 1722, d. 1806. G.I 174   m. Erik

Evensen Garberg fra Avelsgarden, f. 1721, d. 1764. G.I 176  m. Sven Olsen Alset, f. 1731, d. 1733. G.III 1775 m. Haftord Persen Garberg fra Utstoggo, f. 1740, d. 1808, som hadde vært her i mange år som dreng.
Barn:

  1. Gjertrud, f. 1746, død som spedbarn.
  2. Gjertrud, f. 1747, d. 1773.
  3. Ingeborg, f. 1748, g.m. Torkjel Olsen Øver-Hoem, se Kjelstadbakken.
  4. Even, f. 1751, død som spedbarn.
  5. Ola, f. 1752, g.m. Anne Olsdt. Eggaodden, se Sletnbrennan.
  6. Ivar, f. 1757, død som spedbarn.
  7. Even, f. 1759, d. 1760.
  8. Anne, f. 1761, g.m. Ola Olsen Uglem, Almåa.

9. Berit, f. 1763, g.m. Jon Hanssen Uglemsåsen.
10. Ingrid, f. i 2. ekteskap 1767, tok over garden.

1796-1818 Ingrid Svensdt., f. 1767, d. 1815. G.1796 m. Halvard Olsen Berge fra Ustpå-Jardet 76/3, f. 1771.

Da kona var død, byttet Halvard gardsbruk med broren Sjurd og flyttet heim til Berge igjen.

Barn:

  1. Ola, f. 1795, g.m. Sessil Renaldsdt. Hårstadbakken, se Ust­på-Jardet Berge. Barn: Halvard, f. 1816 (mor: Kirsti Torkjelsdt. Kjelstadbakken, taus på Alset), oppfostret her, se Kjelstadmyran.
  2. Dødfødt jente i 1797.

1819-1829 Sjurd Olsden fra Ustpå-Jardet Berge, f. 1776, d. 1838. G.1817 m. Ingeborg Torkjelsdt. fra Sauran på Stor-Evja, f. på Ustigarden Eidem 1760, d. 18 , som var g.I m. Jon Olsen Setsåsodden og I m. enkmann Jon Halvardsen Stor-Evjen. Barnlaust ekteskap, men fostret opp Halvard, sønnen til Ola Halvardsen Berge, se ovafor.

1830-1837 Arn Olsen fra Framigarden Kvello, f. 1795, d. 1849.

G.1819 m. Brynhild Eriksdt. fra Nygarden Langli, f. 1797, d. 1875.

Det skal ha vært Ingebrikt, bror til Arn, som kjøpte Sletnan, men Brynhild ville ikke fra Innbygda, og det ble slik at hun og Arn tok over her. Hun ble igjen på Sletnan som kårenke, da sønnen i 1866 måtte flytte fra, og døde som fattiglem.

Barn:

  1. Ola, f. 1820, tok over bruket.
  2. Erik, f. 1823, g.m. Ingeborg Olsdt. Enggjerdet, se Sletnbrennan.
  3. Per, f. 1832, død som spedbarn.
  4. Per, f. 1835, d. 1838.

1838-1843 Ola Jonsen fra Moen i Budalen, f. 1788, og kona Gjertrud Andersdt. fra Litl-Budalen, f. 1796. Han var bror til Erik Jonsen Gullsetvelten. Ola og Gjertrud dro våren 1843 til Strinda sammen med barna Kirsti, f. 1829, Ola, f. 1831, Lars, f. 1834, og Karen, f. 1840. Eldste sønnen, Jon, f. 1818, flyttet til

Stjørdalen.

1844-1865 Ola Arnsen, f. 1820, d. 1894. G.1848 m. Berit Halvardsdt. fra plassen Dyrdalsjardet, f. 1826, d. 1900.

Familien gikk fra garden og satte seg ned som husmannsfolk på Sletnmoan.

Barn:

  1. Brynhild, f. 1848, død på barselseng 1882, g.m. Ingebrikt Larssen Sletne 39/2, barnlaust ekteskap.
  2. Ingeborg, f. 1851, g.m. Ola Persen Uglem, Haugen 51/2 un­der Bortigarden Uglan.
  3. Arnt, f. 1853, d. 1931, g.1881 m. Karoline Persdt. Einangshaugen fra Hegra, f. 1856, d. 1934. Barnlaust ekteskap.
  4. Ingrid, f. 1857, tjente i Lånke, bodde senere på Garberg -Utsikten 33/23 – død ugift.
  5. Halvard, f. 1859, d. 1903, g.1895 m. Anne Nilsdt. Flønes, Tangtrøa 61/15, f. 1869, d. 1938, bodde på Elverhammeren i Lånke. Barn: Oskar Petter, f. 1896, Emelie Bergitte, f. 1897, Nils Bernhard, f. 1898, Anne, f. 1900, død som spedbarn, Hanna, f. 1900, vokste opp på Tangtrøa, d. 1942, Anne, f. 1902.
  6. Peder, f. 1862, gjeter og dreng på Nygarden Langli, reiste til Amerika.
  7. Marit, f. 1864, tok over stua på Sletnmoan etter foreldra, død ugift 19   .
  8. Ole, f. 1867, reiste til Amerika.