Den Eldste Bosetning i Selbu

Den Eldste Bosetning i Slebu

Den Eldste Bosetning i Slebu

Av Kristen Rolseth Møllenhus

Når man tenker seg hensatt til de fjerne tider og reflekterer over hvordan forholdene har skiftet fra tid til tid og de ymse kår som sel­byggene har levet under, vil man lett stille seg spørsmålet: Når begyn­ner egentlig bygdas historie? Når kom de første mennesker over til Selbu fra nabodistriktene og slo seg ned her eller kanskje bare foretok kortere opphold under sine jaktferder? For Selbu var ingen bygd før det kom folk dit. Selve ordet «bygd» er av gammelnorsk opprinnelse og betyr et sted hvor folk bor, et sted som er «bebodd».

Det eneste materiale vi har å bygge på når vi skal forsøke å svare på dette spørsmål, er de funn av gjenstander som har ligget gjemt i bygdas jord og siden er kommet for dagen på forskjellig måte. Disse funn skriver seg fra det mange kaller «den grå oldtid», fra forhis­torisk tid, før den tid da de gamle dokumenter og andre skrevne vitnesbyrd

ble skapt og som danner hovedgrunnla­get for enhver bygdebok. De skrevne dokumenter inneholder, som naturlig er, mange flere detaljer, her får vi navn på personer og steder, de skildrer begivenheter og hendelser som et jordfunn på langt nær kan gjøre.

Allikevel er jordfunnene, oldsakene, av uvur­derlig betydning for en bygds historie i de tuse­ner av år som går forut for de skrevne kilder. I vårt land blir skriften, d.v.s. det latinske alfabet, kjent sammen med den eldste kristendom, og det er i virkeligheten et sent tidspunkt sett i det store perspektiv, bare en 8 — 9 hundre år siden. Før den tid var riktignok de oldnorske runer i bruk, men det er uhyre sjelden at runeinnskriftene fra forhistorisk tid gir opplysninger som kan brukes i historieforskningen. Det er disse forhold som derfor er bakrunnen for de bestemmelser som sier at alle jordfunn skal tas vare på og overlates til landets arkeologiske museer.

Spydspiss av skifer fra Flønes.

Spydspiss av skifer fra Flønes.

Hvor langt tilbake går da bygdas historie i Selbu? Vi kan med en gang slå fast at bosetningen i Selbu, slik som også i Tydal, ikke hører til de eldste i vårt land. Det er et trekk som vi finner også i andre deler av landet, at de indre bygder blir senere bosatt enn de ytre kyst­distrikter, opptil flere tusen år senere. Derfor har vi i Selbu ingen av de eldste, typiske flintboplassene som representerer det første norske landnåm. I denne tid, den eldste steinalder, består funnmaterialet av enkle, tilhuggete redskaper av flint. Den flinten som ble brukt finnes ikke i naturlig forekomst her i landet, den kom med drivisen fra Dan­mark og Sydsverige og ble liggende igjen langs strendene på norske­kysten.

Først i den yngre steinalder skjer en tydelig ekspansjon til de indre bygder og oppover de store dalfører. Gjenstandene er nå helst laget av skifer eller andre bergarter. Det er fra denne tid også de eldste funn fra Selbu skriver seg og som forteller oss at de første mennesker var kommet vandrende og hadde funnet fram til de fiskerike sjøer og el­ver i bygda og de store jaktmarker innover i skogene og opp imot fjellet. Det dreier seg alltid om enkeltfunn, og det kan være vanske­lig å datere dem nøyaktig, men de er vel neppe særlig eldre enn fra tiden omkring 2000 før Kristus. De fleste av disse funnene synes å for­telle at det dreier seg om fangst­folk som drev jakt og fiske, selv om vi fra andre deler av landet har de første spor av at kjennskapet til jordbruk og februk allerede var be­gynt å bre seg i de strøk som egnet seg best.

Steinøks fra Krogstad

Steinøks fra Krogstad

Etter istiden for ca. 10 tusen år siden var klimaet stort sett blitt varmere og varmere for hver tid som gikk, selv om det skjedde varia­sjoner særlig når det gjaldt fuktig­heten. Klimaet i den yngre stein­alder var meget gunstig, tørt og varmt, det beste vi har hatt noen gang siden istiden. Gjennomsnitts­temperaturen var flere grader høye­re enn nå, og botanikere har vist at skoggrensen gikk en god del høyere enn i våre dager. Dette klima begun­stiget naturligvis de mer varmekjære planter og trær. Gran fantes f.eks. ennå ikke blant skogstrærne, mens furu derimot var utbredt. Et funn som nettopp er karakteristisk for fangstervervet i yngre steinalder er spydspissen av skifer med mothaker som ble funnet på lokaliteten Rønningen nordvest for Flønes vestre. Slike skiferspisser av forskjellige former var som regel pent tilslipt og var utbredt over hele det nordlige Skandinavia i denne periode. Et midtfragment av en spydspiss, kanskje av samme type, er også funnet i en langt annen del av bygda, nemlig på Øras. Fra Krogstad har vi en enkel, slipt øks uten skafthull, en redskapsform som på samme måte tilhører den nord­lige fangstkulturen i steinalderen. Det samme kan vi si om en type runde slagsteiner eller tilhuggersteiner som det er funnet eksemplarer av både på Moslet østre og på Rønsberg. Det ser ut til at slike slagstein­er var særlig utbredt i innlandsbygdene, hvor de muligens har tjent til et spesielt formål. De har en grop på hver side for at de skulle være bedre å holde i. Steinen fra Moslet skal være funnet et par hundre meter overfor gården, men om funnet fra Rønsberg har vi ingen nærmere opplysninger. På Gran­by er det funnet en slag­stein til samme bruk, men med en fure rundt for skjefting av et skaft.

image17

Slagstein fra Moslet østre

Det fins imidlertid redskapstyper også fra Selbus steinalder som egentlig tilhører den nye jordbrukskultur som er på innmarsj i landet. Allikevel er de ikke uten vidre vitnesbyrd om at det er blitt drevet åker­bruk i bygda allerede da, eller at man var be­gynt å holde husdyr. Vi kan særlig nevne to funn

av dette slaget, begge funnet ved et par av de større vatna på sørsiden av dalen. Det dreier seg i begge tilfelle om et par dolker av flint. Utfor­mingen og måten de er tilhugget på, gjør at vi kan datere dem nokså nøyaktig. Den teknikk som her er brukt, er typisk for den aller siste del av steinalderen, den som kalles for dolktiden, fra 1800 til 1500 f. Kr. En av dem er funnet ved Slindvatnet i en melkant som var blitt ut­vasket etter at vatnet ble oppdemmet. Den andre er funnet ved bred­den av Østrungen.

Det er klart at disse to funnene ikke er vitnesbyrd om noe jord­bruk akkurat på disse traktene, de må sikkert oppfattes som minner etter folk som i sesongen har søkt innover til de fiskerike vatna og kanskje samtidig drevet en del jakt. Selve funnstedene tyder på at fisken nok har vært det primære.

Også en annen type redskaper er det funnet flere av i Selbu og som vanligvis tilskrives jordbrukskulturen. Det er økser av stein av delvis kraftig form med skafthull og avrundet nakke. Slike økser må vel også helst ha vært i bruk i 2. årtusen f.Kr. I Selbu er det funnet 4 av dem. To er fra Evjengrenda i Øverbygda, den ene fra Lilleevjen og den andre fra Storevjen. Om øksa fra Storevjen heter det at den er funnet i en naturlig sandhaug nær en vei som går fra hovedveien nedover mot elva.

Flintdolk fra Slindvatnet.

Flintdolk fra Slindvatnet.

De andre to er fra Vikvervet, en av dem fra bruksnr. 6 av Slind mellom og er funnet like nord for fjøset. Endelig er det funnet en avbrutt del av en skafthulløks på Overvik. Hullet på denne øksa er ikke gjort ferdig fordi det er blitt skjevt på lengdeaksen, og derfor er vel hele emnet blitt kassert.
Som vi ser, utgjør innslaget av gjenstander som knyttes til det nye jordbrukservev ved steinalde­rens slutning, et ganske karakteristisk trekk i steinaldermaterialet fra Selbu, selv om vi enda har noen funn igjen å nevne. Det er faktisk slik at vi har god grunn til å hevde den mulighet at det allerede i slutten av steinalderen bodde folk i Selbu som var blitt kjent med de nye ervervsformer som i hvert fall må ha begynt å bli utbredt i enkelte bygder   langs   Trondheimsfjorden   på   denne   tid. Kanskje fantes alt de første små åkerflekker også i Selbu, — kanskje ruslet alt de første spede flok­ker av storfe, sau og geit omkring på sine beiter. Sikkert kan vi ikke si noe om dette; vi mangler blant annet ennå botaniske undersøkelser som ved hjelp av pollen- (frø-) prøver fra jordbunnen kun­ne fortelle oss om vegetasjonens utvikling i denne tidlige  tid.   Særlig  åkerbruket  fører  nemlig  med seg nye plantesorter eller ugressplanter, og frø fra disse planter sammen med frø fra de kornsorter som ble dyrket i jordbrukets første tid, bygg og hvete, kan vi finne spor etter i dypere myrlag, hvor de er blåst utover fra de oppdyrkete områder i nærheten.  Havre  er  en  kornsort  som  først ble vanlig i løpet av jernalderen her hos oss. I alle fall må vi nok gå ut i fra at kornavl foreløpig var av  helt  underordnet betydning i  Selbu.  Også i senere tider har husdyrholdet vært viktigst innen­for jordbruksnæringen i bygda, og slik har det sikkert vært helt fra de eldste tider.

Også de to funnene fra Østrungen og Slindvatnet støtter vår antakelse om at folk i Selbu alt nå, i det minste når det gjaldt redskapstyper, var påvirket av den gryende jordbrukskulturen. Ennå et moment må vi trekke inn her, og som vi skal komme nærmere tilbake til se­nere. Det er de mange vitnemål fra den nærmest følgende periode, bronsealderen, som finnes i Selbu og som utvilsomt forteller oss at de nye ideer og tanker både av religiøs og materiell art som var knyttet til bronse­alderens jordbrukssamfunn, må ha fått fast rotfeste i Selbu. Vi kan finne det rimelig at nye forestillinger og bruksmetoder allerede i siste del av steinalderen hadde lagt grun­nen til de klare og påfallende forhold som vi møter i bronsealderen.

Svirydding tror man er den eldste form for skogrydding i de nordiske land. Skogen ble brent, og så ble kornet sådd i askelaget fra brannen. Steinredskapene var jo ikke særlig egnet for skogsdrift. Gjødsling var ukjent, og derfor var det eldste jordbruk preget av en ekstensiv drift med stadig skifting av åkerlappene fra jord som ble utpint.

image19

Skafthulløks fra Slind mellom.

Før vi forlater steinalderen helt, må vi nevne en liten funngruppe som forsåvidt står nøytralt i det spørsmål som vi overfor har berørt, men som vanligvis blir oppfattet å

ha direkte forbindelse med bruken av steinredskaper. Det er noen flate, delvis store slipesteiner av sandstein med konkave slipeflater etter bruk på minst én av sidene. Vi vet med sikkerhet at typen fantes i stein­alderen, og selv om dateringen av hvert enkelt eksemplar kanskje kan være noe usikkert, er det riktig å nevne dem her. Én er funnet på Solem mellom, en annen skal være funnet i et brukar på Hårstad, «på den nederste av gårdene.» Disse to har slipeflater på begge sider. Den tredje av denne type slipesteiner stammer fra Oppigarden Evjen, og det er opplyst at den var funnet og oppbevart på gården allerede i Kristen Klokker’s tid, som døde i 1736.
Ett eneste lite funn er ennå ikke omtalt, men det kan allikevel ha sin spesielle betydning. Det er et lite flintstykke som i 20-årene ble funnet på setra Movollen under Overvik. Små avslagninger langs kanten kunne tyde på at stykket har vært brukt som en såkalt skraper, et utbredt redskap
i alle steinalderkulturer, benyttet til skrap­ing og finpussing av andre redskaper av tre og bein og til skinnarbeid.