Gammelnorsk tid og høymiddelalder

Tida 1000 - 1536

(Ca. 1000-1350)

Den første selbyggen som trer fram fra historiens mørke, het Bjarne.

Vi møter ham i et diplom som er dagsatt 22. februar 1340, og som vi gjengir i modernisert språk:

«I Guds navn, amen. Da det var lidd tretten hundre og førti vintre fra vår herre Jesu Kristi fødsel, Peters stoldagen, kom det for oss, Håkon Øysteinson og Arne Halkellsson, korsbrødre og kommisærer for ær­verdige herr Pål, erkebiskop i Nidaros, på stevnet i korsbrødrenes samlingsstue, på den ene side sire Tore Aronson, korsbror i Domkapilets embete og sira Sigurd, forstander på erkebispegården, og på den andre Nikolas i Leksa og Bjarne Selbygg. De førnevnte Tore og Si­gurd klaget på Nikolas og Bjarne, de førnevnte Islandsfarere, for kjøpevaretiende av tørrfisk, tran og brennesten (svovel) som de før ofte hadde krevd, men ikke fått. De svarte at de ikke behøvde å yte tiende av andre varer av vadmel, slik som alle andre Islandsfarere hadde gjort før dem. Det ble da svart dem at før førtes lite tørrfisk fra Island som var matfisk, vadmel var da den vanligste handelsva­ren, men nå er det meste og beste av godset tørrfisk og tran. De ble også spurt om de hadde noe privilegium av paven eller annen hellig kirkeformann om lettelse i tiendeytelsen, men de hadde ikke an­net å si for seg enn at det hadde andre før dem gjort. Etter det krevde sira Tore og Sigurd orskurd (dom) av oss. Og ved å granske tiltale og svar fra hver side, lovens klare ord og skjønnsomhet samt gode menns råd, fant vi i tekstboka, både i den nye kristenretten og i den gamle, og i settargjerden (avtalen) mellom kirken og kongedøm­met, fant vi at den hellige kirkens lov påbyr å gi tiende av all rett fangst og avl. Derfor er dette vår dom og fullt lovlige orskurd at de skal yte tienden sin av tørrfisk, tran og brennesten som av all annen rett fangst og avl, likesom av vadmel. Og til sant vitnesbyrd setter vi det offisielle seglet under dette domsbrevet som ble gjort på det sted og den time som foran er sagt».

Diplomet fra 1340 med korsbrødrenes orskurd.

Diplomet fra 1340 med korsbrødrenes orskurd.

Vi må si at dette vårt første møte med en selbygg ble helt annerledes enn vi hadde tenkt oss. Det bildet den enkelte kan ha dannet seg av våre forfedre i fordum tider kan vel være så forskjellig: en traust jord­bruker eller en halvvill fangstmann, storbonden som satt som en små­konge på sin odelsgård eller trellen som slet under åket av fyrster og adelsmenn. Men knapt kan noen ha forestilt seg en selbygg slik som Bjarne — en kjøpmann og sjøfarer som seilte på det fjerne Island.

Kildene våre starter med unntaket, for en kan nok ikke gå ut fra at Bjarne var representativ for den vanlige selbyggen. Men diplomet dan­ner likevel ikke bare et fargerikt, men fremmedartet islett i det bilde av bygd og folk vi skal veve sammen. Vi kan også skimte tråder i rennin­gen som vi siden skal finne igjen og følge.

En av disse trådene er beliggenheten. Helt opp mot vår tid har folk i nabobygdene sett på Selbu som et avsides sted, utafor folkeskikken. Det har også preget deres syn på folket. Selbyggene var heimfødinger og koper. «Fins det ikke folk å få tak i, så fins det alltids selbygger». Bjarne Selbygg beviser at det ikke var grunnlag for denne ringeakten, i alle fall ikke på hans tid. Vel var kjøpmannsferdene til Island almin­nelige i høymiddelalderen, men det var likevel ikke hvem som helst som la ut på slike ferder. De krevde virkelyst, vågemot og kapital, og det er et vitnemål om åpen kontakt utover når en mann fra en innlands­bygd som vår slår seg på slikt.

Vi kan og ta opp en annen tråd. Gerhard Schøning beskrev i 1773 selbyggene slik: «De ere hurtige, dristige, forvovne tildeels, og trættekiære, hvilket sidste de mange processer viise, som de føre». Trette­kjær var Bjarne og. Han prosederer på et formaljuridisk grunnlag, ty­pisk for den prosesslystne: Når andre før dem ikke har betalt tiende av tørrfisk og tran, skal heller ikke de gjøre det. De velger å overse det faktum at de er av de første som bringer slike varer til Trondheim.

Denne eldste, skrevne kilden er viktig for oss. Kanskje ikke fordi den forteller så mye om Selbu og folket her, men fordi den er eldst. Om den­ne tida har vi ellers få opplysninger. Vi finner noe hist og her, og av disse brokkene må vi forsøke å sette sammen et bilde. Det sier seg selv at bildet kan ikke bli sant og helt på alle måter.

Når historien skal skrives, ville kanskje det ideelle være å følge utviklinga fra år til år i en jevn, ubrutt strøm. Men det er uråd. En må dele opp og ta for seg lengre perioder, epoker, i et forsøk på å gi et bilde av menneskenes liv og levnet slik det artet seg i epoken. Forut­setningen er da at en finner fram til tidsavsnitt der utviklinga er jevn, uten alt for store brudd. Brudda får representere tidsskiller.

År 1000 er brukt som et slikt skillemerke i norsk historie — kristen middelalder begynner. Vi setter også det året som utgangspunkt, selv om vi ikke vet at året skilte seg ut på noen måte for selbyggene. Tvertom, det var sannsynligvis et av de mange som føyde seg inn i rekka av år med uforanderlig slit under årsrytmen.

Kristningsverket førte i første omgang til en innsnevring av de historiske kildene. Den overdådige hedenske gravskikken ble avløst av kris­ten enkelthet som ikke forteller ettertida stort. I kristen tid har vi hos oss heller ingen navnegrupper som blir brukt så konsekvent at de kan gi sikre vitnemål om nyrydning. Men med kristendommen kommer skrifta, som etter hvert gir oss de beste kildene. Bruken av skrift slår bare så sent igjennom. Bjarne, som altså var den første vi kjenner fra Selbu, opptrer helt i slutten av den epoken vi kaller høymiddelalde­ren. Heller ikke i de siste to hundre åra av middelalderen, senmiddelal­deren, er det mange skrifter der bygda og folket nevnes.

Hovedkilden til middelalderhistorien er Aslak Bolts jordebok, skre­vet omkring 1433. Ellers er det bevart to skinnbrev (diplomer) fra dalføret, og bygda nevnes i to-tre andre. Fra 1520 har vi en fullstendig skatteliste. Stort mer er det ikke der vår bygd nevnes særskilt.

Ellers vet vi mye om forholda i middelalderen fra sagaene og de gam­le lovene. Men de forteller om forholda i det større området — lands­delen eller landet. Vi vil helst nytte dette stoffet bare der det kan knyt­tes sammen med lokalt materiale. Den som vil finne utredninger om middelalderlivet generelt, må derfor søke til de større historiebøkene som utnytter dette landsgyldige kildematerialet fullt ut.

Mye av vår kunnskap om middelalderbygda Selbu må vi få fra sene­re kilder. Det gjelder særlig jordebøker, skattelister og matrikler skre­vet i siste halvpart av 1500-tallet og på 1600-tallet. Ut fra disse yngre kildene tør vi dra slutninger om eldre tider, fordi de forteller om det mest statiske i bondesamfunnet: jorda, gårdene og eiendomsforholda.

Gårder og folketall. Med det kildematerialet som er nevnt ovafor, vil vi forsøke å finne fram til befolkningsgrunnlaget: Hvor mange mennes­ker levde det i Selbu før Svartedøden gjorde så drastiske innhogg?

For å finne svaret må vi gå en omvei og besvare et annet spørsmål.

Hvor langt nådde bosettinga i høymiddelalderen? Hvilke gårder var ryddet og bygd? (Med gård mener vi her navnegården, det området eller gårdsvaldet som i dag er delt mellom flere bruk, men som alle har samme navn i matrikkelen.)

En blir slått av at bebyggelsen begrenses av setgårder. De er hjør­ner i den omtrentlige firkanten hovedbygdas bosetting danner: Alset innerst i Innbygda ligger i det nordøstre hjørnet, Øverbygda strekker seg sørøstover til Rolset, og i sørvest ligger Gulset som siste gård i Vikvarvet. Bare i det fjerde hjørnet mangler setgården, men der er til gjengjeld de tre heimgårdene Solem, Grøtte, Fuglem en indikasjon på at her var kan hende selve innfallsporten til Selbu. Sørlinja i bygda går over Tronset, Kolset og Kleset, og endelig er Borset og Volset den sørlige begrensningen av Innbygda.

Ut fra dette kan en slå fast at grensene for det området som er bebygd i dag, var nådd alt i vikingtida. (Grendene Flora og Sjøbygda er da holdt utafor.) Innafor firkanten er ikke alle gårdene så gamle, noen er ryddet senere enn ytterpunkta, setgårdene. Men ved å sammenholde det arkeologiske materialet med gårdsnavna og det de eldste, skriftlige kildene forteller, kan vi med stor sikkerhet hevde: Bortsett fra noen få usikre tilfeller er samtlige gårder i Selbu ryddet før Svartedøden. De usikre utenom Sjøbygda er Mean og Bakken, kanskje også Moen. Navne­formene, eiendomsgrensene, liten landskyld og sen opptaking gir oss rett til å reise tvil om dette er middelaldergårder.

Gårdene i Sjøbygda utgjør et spesielt problem. Tre forhold tyder på at de ble tatt opp som nyrydninger først i den nyere tid, og at det ikke har vært gårder her tidligere: Ryddinga foregikk forholdsvis sent. Ham­mer ble tatt opp i 1611, de øvrige i 1640-åra, Kolvik først omkring 1680. Alle gårdene fikk lav skyld, 1/6-1/2 øre, dvs. at de ble skyldsatt som nyrydninger. Og alle ble krongods fordi de ble ryddet i Kongens almenning. Ikke noe av dette utelukker likevel at det har vært gårder i Sjøbygda i høymiddelalderen.

For det første tilsier naturforholda at det har vært bosetting her på denne tida da det utvilsomt var rift om jorda. Det ville være uri­melig om folk trakk opp i markadalene før den gode jorda «utme Søa» var opptatt. Sjøbygda var heller ingen vanlig almenning. Ingen av går­dene frammi bygda har hatt bruksrett her. Før ryddinga var det altså et «tomt» område, og det er utenkelig at det ville stått unyttet i høymiddel­alderen. Den eneste mulige forklaringa blir derfor at det var selvstendi­ge gårder i Sjøbygda, og da hele grenda ble lagt øde i senmiddelalderen, gikk den over til kongsalmenning som herreløst land. Vi finner også et par positive bevis på middelalderbosetting. Hammer og Rena blir i et par kilder nevnt som «Holms gods», dvs. at de hadde tilhørt Nidarholm kloster. I Aslak Bolts jordebok nevnes en gård Birkeli som var «aut vid Hundhamar». Denne Hundhammer kan være Hammer. Det er ikke mange hammere ellers ved sjøen som kan være opphav til et slikt navn. Lenger ut er Okstadnavnet i seg selv et godt prov på tidlig bosetting. De øvrige navna er av en slik type at de ikke kan tidfestes. Vi blir derfor stående ved at bebyggelsen i Sjøbygda går tilbake til ti­da før Svartedøden, men i uvisst omfang.

Gårder og ødegårder i Selbu. Landskylda er beregnet etter en matrikkel fra 1661.

Gårder og ødegårder i Selbu. Landskylda er beregnet etter en matrikkel fra 1661.

I matrikkelen er det 87 navnegårder som er bebodd i dag. I tillegg kommer gårdene Aunet (Kvello), Lund, Øverdalen, Øras, Langsmoen, Valli, Åsan og Hånnå, som nå er øde, men som var bebodd til opp i mot vår tid. Også dem kan en regne med var bebodd i middelalderen. Det gir 95 gårder som kan ha vært bosatt i høymiddelalderen. Regner en

forsiktig, kan en sette tallet til minst 90. Da har en reservert seg mot de usikre gårdene nevnt ovafor og den usikkerhet som Sjøbygda represen­terer.

Men matrikkelen omfatter langt fra alle gårdene som har eksistert. Det er et faktum at bosettinga gikk langt videre i høymiddelalderen enn i noen senere tidsperiode. I det etterfølgende vil vi prøve å påvise middelaldergårdene som er borte i dag.

I følge Gerhard Schøning var det «i fordom Dage 4, eller som andre sige, 6 til 7 kirker, hvilket har megen Riimelighed. Vist nok er det, at denne Bygd maae, i forige Tiider haver været langt mere beboet, end den nu (1773) er: det vise de mange Steendynge og Agerreene, som sees overalt, i de tykkeste Skove, i sær paa den søndre siide af Nea — Elv». Schøning fikk høre sagna som levde om tida før Svartedøden. Vi kan i dag beklage at han ikke skrev dem ned — som fagmann (his­toriker) var han mer interessert i konkrete vitnemål fra gammel tid: åkerrener og stendunger. Om lag hundre år senere skrev J. P. Sand ned de fleste av de sagna som eksisterer i dag. Tradisjonen er fast på dette punktet: Både Roltdalen, Kråssådalen og Bør dalen var ryddet og bygd. Det var langtfra småkårsfolk som levde der oppe i marka. Repre­sentativt er sagnet om Ståle på Prestfossan. Han satt som en høvding på Bordalen, hadde bygget kirke der i dalen på egen kostnad og lagt stort jordegods til. Makta fikk han av sølvet som han tok ut av sin egen sølvmine. Så mektig var han at klokkeren ikke kunne løse kirkeklok­kene før han hørte sølvdombjellene hans oppå Halstensåsen. Han gif­tet seg med prestens datter, ingen andre i dalen var gode nok. Barna var mange og ble vidt spredt. Bare tre nevnes ved navn: Staur Granby, Truls Kalkullet og Randi Langåsen.

Sagnet får en ta for det det er verdt. Det er et typisk vandresagn, og en behøver ikke gå lenger enn til Tydalen før en finner et lignende for­talt om Jo Rote på Stuedalen. Men gjennom mer seriøse kilder er vi i stand til å påvise ødegårdene, og interessant er det at vi mener å finne både Fossan, Langåsen, Kalkullet og Granby som sannsynlige ødegårder.

Aslak Bolt forteller en del om ødegårder i Selbu. (Med ødegård mener vi her gård som har vært bosatt i høymiddelalderen og som senere er forlatt.) Sletne og Stokke er oppført som «aut», men de to har vi alt regnet med blant de matrikulerte gårdene. Men vi finner også noen vi ikke kan kjenne igjen som gårdsnavn: «Snatwikstadhum, Birkelijdh, Ekulstadhom, Tranomo, Øfra Øyo, Nya Husom». Birkeli har vi alt nevnt. Hvis den virkelig lå ved Hammer, må det være en permanent ødegård. Ekulstad lå «aut vidh Modestader». Vi tror at Mostad var

det opprinnelige navnet på Moslet og Mogård. Ekulstad kan da være det gamle navnet på Uthus. Tranomo har vi trolig bevart i Tromonavnet nedenunder Kallar, og Nyhus brukes ennå om en av Langlisgårdene. Snatvikstad og Øvre Øya kan vi ikke identifisere. Det må også ha vært en Nedre Øya, altså tilsammen en betydelig gård. Det kan hende at beg­ge bruka ble lagt øde, men det kan også være en gård vi i dag gjenfinner under et annet navn. Slik også med Snatvikstad. Vi tør i alle fall ikke regne med mer enn to — Birkeli og Tromoen — som relativt sikre permanente ødegårder.

Om en gård ble lagt øde, mistet den ikke hele verdien. De fleste forble i bruk; som seter, som slått eller de gikk inn i en annen gårds heimegjerde. Dermed var de aktuelle som skatteobjekter, og vi fin­ner igjen noen av dem i jordebøkene og matriklene. På grunn av øde­legginga ble det ofte ugreie med eiendomsgrensene eller eierforholda, derfor dukker enkelte opp i rettsprotokollene fra siste halvpart av 1600-tallet og senere. Andre forhold hjelper oss også til å oppspore de permanente ødegårdene, men ofte må en rett nok nøye seg med en mis­tanke om at her har det vært en middelaldergård. En finner indisier — sikker kan en sjelden være.

Gården med sine lotter og lunner er en svært fast enhet. En gårds lunnende — slåtter, setrer, skog, fiskeplasser og andre herligheter — var nøye knyttet til gården og kunne ikke skilles fra den. Landskyl­da, som var en verdimåler for gården, omfattet også disse lunnende. Nå finner vi en del mindre jordparter med egen matrikkelskyld. Alle ligger klart utafor de øvrige gårders innmark og i den senere tid har de vært underbruk, som oftest seter, under en gård. Mange av disse par­tene har ikke hatt fast tilknytning til én bestemt gård, men har ligget under flere på forskjellige tidspunkt. Vasseng har f.eks. vært brukt av Sandvik, Kvello og Svinas, Storvollen av Dyrdal, Alset og Kvello.

Slike særskilt skyldsatte parter med en løsere tilknytning til de bo­satte gårdene er det god grunn til å tro har vært høymiddelaldergårder som ble «aut i almerki», dvs. lagt øde for godt. Også andre forhold ta­ler for det.

Et av de sikreste indisiene på middelalderopphav er at jorda har vært i kirkelig eie. I middelalderen la de forskjellige kirkelige institusjoner under seg en stor del av jordegodset i Norge, men denne aktiviteten opphørte omtrent helt etter reformasjonen. De 11 særskilt skyldsatte jordpartene som har vært i kirkelig eie tør vi derfor regne som temmelig sikre ødegårder: Vollen under Solem, Vasseng, Haug (Stamnes), og Espet har vært bispe- eller klostergods. Skogsvollen, Børdalen, Langåsen, Fossan, Stråsjøen, Skillien og Talsnes under Evjen var eid av sog­nepresten (prestebolet).

4 skyldsatte småparter var bondegods: Storvollen, Eggen under Ros­set, Røet (Bårdsgård), og Nåldalen. Alle blir en eller flere ganger ut­trykkelig kalt ødegård, så vi vil regne dem for like sikre som de i kir­kelig eie.

Den som er kjent i bygda, vil uten videre kjenne igjen de fleste av disse navna. Tre av dem er vanskelig å plassere fordi det ikke er levende navn i dag. Vasseng lå ved Svinåselva, men jorda ble brutt ut av flom omkring år 1700. Talsnes har en muligens spor av i Evjensetra Nessvollen nord for Hersjøen eller i Nesset engeslått ved Nea. Eggen lå trolig på Ner-Roltdalen eller Kråssådalen ettersom det en gang var tvist mellom Røsset og Lundamannen om Eggen.

På Bordalen har vi enda to sannsynlige ødegårder. Garbergssetra her kalles «Kråkstenn». Krokstadnavnet er et godt vitnemål om en mid­delaldergård. Sagnet forteller at bare kallen og ei av døtrene overlevde Svartedøden. Krokstadmannen var møller, og så hendte det en tørrsommer at sønnen på Garberg kom med kornlass til kverna på «Kråkståm». Det gikk ikke bedre til enn at han falt og brøt av foten, og så måtte dattera på Krokstad pleie ham. Slik ble det et par av de to, de giftet seg og flyttet til Garberg (øvre). Og da mannen selv gikk bort, ble det øde på «Kråkståm». Sagnet bekreftes på ett punkt. Det er funnet kvernstener på Krokstad, og de er vel å merke ikke gjort av selbusten. Etter­som kvernstensdrifta kom i gang i Selbu i alle fall på 1500-tallet, må altså kverna på Krokstad ha vært i bruk i middelalderen.

Lenger framme på Bordalen har vi Tjennvollen. Her har tre gårder hatt seterrett: Volset, Bell og Bortigarn Hårstad. Alle tre har vært Dom­kirkens gårder, så det tyder på at Domkirken har eid en gård her, og da den ble lagt øde, ble den lagt ut til seter til de tre som overlevde kri­sen. Engnavnet «Høgaunet» på Tjennvollen er også et ødegårdsindisium.

Den trønderske betegnelsen «aun» betyr øde, ubebodd sted. Det kan nok, særlig i senere tid, ha vært brukt om steder som er ryddet i øde­mark, men vanligvis er det knyttet til steder som har vært bebodd tidli­gere. Det sier selvsagt ikke noe om når stedet var bebodd. «Auna» i Dragsten og Amdal og Bellsaunet viser trolig til plasser eller bruk som er lagt øde i den senere tid. Men ellers må en regne med at et aune kan vise tilbake til en gård fra høymiddelalderen. «Flønesaunet» er vel den gården vi kan være sikrest på. Det ville være utrolig at dette store og gode gårdsvaldet ikke skulle være ryddet tidlig. I Trondheim Kapitelsbok fra 1542 finner vi da også blant gårdene som lå til St. Bartolomei Prebende: «Flynes oe Dynes y Selebo b(ygslet) f (or) 5 øre.» Når de to gårdene ble bygslet sammen, kan det knapt være tvil om at Dynes også lå her ute på Flønesneset.

Kvernstener fra «Kråkståm». T.v. en påbegynt men kassert oversten av skifer. T.b. en understen til en båndkvern. Nå på Garberg øvre.

Kvernstener fra «Kråkståm». T.v. en påbegynt men kassert oversten av skifer. T.b. en understen til en båndkvern. Nå på Garberg øvre.

Den grønne glenna i skogen bortunder Movollen kalles «Auna». Bygselretten til denne vollen ble i 1637 tildømt Overvik etter en rettsak. Movollen peker seg altså ut som en ødegård. Her kan vi og finne det glemte navnet på gården, for et sted rett oppe i bjørga rett opp for Mo­vollen kalles Kamsetvollen. Topografisk føyer middelaldergården Kamset seg fint inn i rekka av setgårder sør for Nea: Kleset, Kolset, Tronset.

Gammelt åtti kaltes og Sørflakne for «Auna». I en rettsak i 1750 for­talte vitna at stedet hadde vært gård en gang. I 1750 var det seter under Næss. Under åstedsbefaringen ble det pekt på spor etter åker­bruk. Det blir derfor liten tvil om denne ødegården. For Aunvollen under Gulset er det derimot ikke mulig å finne andre indisier på boset­ting enn selve navnet, og da er det for usikkert å regne med en gård her.

Stad- og set-navna ble visstnok opprinnelig bare brukt som navn på gårder. En må derfor bli mistenksom når en finner slike navn i utmar­ka. Vi har alt nevnt to: Krokstad og Kamset. Men det finnes flere: Kårstadåsen og -bekken ved den gamle ferdselsveien fra Grøtte over til Mostadmarka. Bogstadhølen der Kvernbekken løper ut i Nea (Mosletta).

Bangsetlia rett opp for Hegset i Flora. Det må vel ha vært går­der med disse navna som har gitt navn til disse lokalitetene, men det er ikke mulig å finne andre bevis på at de har eksistert.

Røet i Tømmerdalen og Granby på Tømmerstranda er også navn en helst knytter til gårder. Begge er matrikulert under gårder som ligger langt unna, henholdsvis Langli og Bell. På Granby skal det ha vært fun­net tomtestener og andre tegn på bosetting, men da de ikke er under­søkt av arkeologer, kan de ikke gi noen visshet om Granby som middel­aldergård. Det samme gjelder Kalkullet, der det og er sett tomter. Det er den merkverdigheten med dette skogstykket at det ligger under Garberg, en gård på den andre sida av elva. «Kælkøl»-navnet er også mer­kelig. Det er vanskelig å skjønne at det skal ha noe med kalk å gjøre.

Nykkelmoen ble sist på 1600-tallet tatt opp som husmannsplass un­der prestegården til tross for at den ligger en halv mil unna prestegår­den. En rettsak i 1749 gir forklaringa. For å bevise prestegårdens hjem­mel til plassen kom sognepresten med ett pergamentbrev fra 1542. Det var et register over de gårdene som lå under Selbu prestegård, og i det «findes Nochleoem uden skyld anført». Dette registeret ville nok gitt oss også andre interessante opplysninger om ødegårdene i Selbu, men dessverre er det gått tapt.

På et par setervoller finnes det navn som en helst forbinder med gårdsdrift, som «Kvennhusmyra» og «Stensenget» på Grava i Roltdalen. Lignende navn kjennes og fra Aurdalen. «Simabørja» her lukter også av middelalder, for mannsnavnet Simon har nesten ikke vært brukt i Sel­bu i nyere tid.

I en rettsak i 1717 ble vollene Gråsten og Heståsen på Roltdalen kalt gårder på linje med Røet, Lund og Øverdalen. Vi kan likevel ikke legge mye i bare en slik antydning.

Tradisjonsstoffet om ødegårder er rikt i Selbu. Av de 32 mer eller mindre sannsynlige høymiddelaldergårder vi har nevnt, knytter det seg sagn om bosetting til 17. To ødegårder blir bare nevnt i sagnet: Stærnesset og Rimsjølia.

Ved opptelling av ødegårdene vi har nevnt foran, kommer vi til at 23 må regnes som sikre eller temmelig sikre. Da har vi også regnet med de to vi fant i Aslak Bolts jordebok. I tillegg kommer 13 mer usikre ødegårder. Med de 90 til 95 matrikkelgårdene vi har nevnt foran, gir det et tall på minimum 113 og maksimum 131 bosatte gårder i høymiddel­alderen. For den videre regning kan det være praktisk å gå ut fra mid­deltallet som det riktige: 120 gårder. Det er 33 flere enn de 87 som er bosatt i dag.

I høymiddelalderen gikk bosettinga langt høyere enn i dag. Fra Røet med utsikt mot Rønsberg og Stokke.

I høymiddelalderen gikk bosettinga langt høyere enn i dag. Fra Røet med utsikt mot Rønsberg og Stokke.

En kan med sikkerhet si at noen av gårdene var delt i flere bruk også i middelalderen. Vanskeligheten er bare at en blir stilt overfor et me­get tynt kildemateriale når en prøver å trenge inn i dette problemet. Den eneste kilden som viser direkte tilbake på forholda i middelalderen, er igjen Aslak Bolts jordebok.

Solem «varo 3 gardar» sies det i jordeboka. Langli, Hårstad, Bell og Øya var delt i øvre og nedre, Svinas i store og lille. Når erkebiskopen mottok leie av Berge «i midgardenom», må en regne med at gården var delt i (minst) 3 bruk. Disse 7 gårdene besto altså av i alt 16 bruk. De delte gårdene er gjennomgående store gårder. Erkebispen eide også store gårder eller parter i gårder som tilsynelatende ikke var bruksdelt: Eidem, Sandvik, Lien, Evjen. Det gir oss rett til å mistenke skriveren for at han ikke har nevnt bruksdeling der han syntes det var unødven­dig. Regner vi nemlig med at bruksdelinga ikke var kommet lenger enn det jordeboka gir uttrykk for, kommer vi til lave tall. De 29 går­dene i jordeboka bestod av 38 bruk, dvs. at brukstallet var 131% av gårdtallet. Overført på de 120 gårdene vi regner med i hele bygda, gir det 157 bruk.

Vi kan sammenholde dette med den eldste fullstendige skattelista vi har bevart, «Tiendepenningmanntallet» fra 1520. Etter den var det i

alt 73 skattebetalere fordelt på 43 gårder. To gårder var delt i 4 bruk, fem var delt i 3 bruk og 13 var todelt. Resten var udelt. Her har vi for­utsatt at antall skattebetalere var likt antall bruk, noe en ikke kan ta helt ut for gitt. Tatt med dette forbehold, skulle tendensen likevel væ­re klar: Bruktallet er om lag 170% av gårdtallet. Bruksdelinga skulle altså så tidlig som i 1520 ha kommet lenger enn den var før Svartedøden og ødetida begynte. Dette må åpenbart være galt. Brukstallet vi ble stående ved for høymiddelalderen, 157, gir ikke noe pålitelig grunn­lag til beregning av folketallet. Det kan i høyden brukes som et mini­mumstall. Går vi ut fra at bruksdelinga var kommet like langt som i 1520, gir det 204 bruk i Selbu i høymiddelalderen.

I senmiddelalderen ble mange gårder og bruk lagt øde. Først omkring år 1500 begynte brukstallet å stige igjen, men den høyden vi fant som et minimum for høymiddelalderen nådde det ikke før omkring 1660. Ved en folketelling i 1665 var det 165 bruk i Selbu, og det bodde da ca. 1350 mennesker i bygda, altså 8 personer pr. bruk. Vil det også si at folketallet i Selbu før 1350 var vel 1300? Tør vi regne med at det var vel 200 bruk i høymiddelalderen, gir det en folkemengde på vel 1600.

Når vi går ut fra at like mange bruk huset like mange mennesker på to forskjellige tidspunkter, forutsetter det at to faktorer er uforandret: næringsgrunnlaget og familiestrukturen. Næringsgrunnlaget var sann­synligvis tilnærmet likt på de to tidspunkter, med fedrift og åker­bruk som det vesentlige. Da er det større grunn til å regne med at fami­liestrukturen kan ha endret seg. Opphavsgårdene huset storfamilier, flere ættledd samlet under ett tak. Nyryddinga i vikingtida skal være et utslag av at storfamiliene ble oppløst; de gifte barna flyttet ut og ryd­det egen gård. Men en slik strukturendring gikk sikkert ikke hurtig. Schøning nevner som en raritet at noe før hans reise fantes det på Aune i Tydal en gammel, patriarkalsk forfatning, der tre gifte sønner fort­satte å leve i sin fars hus og familie. I alt var det 25 sjeler som gikk til hans bord. En folketelling i 1762 viser flere tilfeller der to gifte søn­ner med familier levde hos foreldrene. Ennå på 1700-tallet fantes altså rester av storfamiliesystemet, og jo lenger tilbake i tida vi går, jo mer vanlig var systemet. En må gå ut fra at hver gård i høymiddelalderen Tommet flere mennesker enn i senere tider. Det kan og være forklaringa dersom bruksdelinga virkelig ikke var kommet stort lenger enn Aslak Bolt gir inntrykk av. Oppløsningstendensen må ha gått langsomt, og først etter at Svartedøden hadde løsnet og brutt mange slektsband ble storfamiliene en sjeldenhet.

Flere forhold gjør altså at det folketallet vi er kommet fram til, er i høyeste grad usikkert. Vi har heller ikke stort å hjelpe oss med når vi vil kontrollere tallet, bortsett fra en opplysning i Sverres saga. Den for­teller at 700 væpnede selbygger prøvde å ta kong Sverre da han første gang for fra Jemtland til Trondheim. 700 voksne menn skulle svare til et samlet folketall på ca. 3000, så hvis vi kan stole på sagaen, velter det helt de beregningene vi har gjort tidligere. Men sagaene er ofte upå­litelige, særlig når det gjelder tall. Vi kan heller ikke se bort fra at det var med folk fra andre bygder i krigerflokken, fra Tydal eller Klæbu f.eks. Det eneste vi tør bruke sagaen til, er å belyse hvor usikker bereg­ningen av folketallet er.

Vi tør derfor ikke legge fram et eksakt tall, men antyder bare at folkemengden var på omkring 1500 mennesker sist i høymiddelalde­ren. Det som er sikkert, er at folketallet gikk drastisk tilbake i senmid­delalderen, og at det gikk 300, kanskje nærmere 400 år før befolknin­gen igjen nådde en tilsvarende størrelse.

Næringsgrunnlaget. Var næringsgrunnlaget i Selbu slik at 1500 og kanskje flere mennesker kunne leve her? I 1762 var ikke folketallet på mer enn vel 2000, og da ga kvernfjellet og kopperverket store inn­tekter til bygda ved sida av det jorda og skogen kastet av seg. Hva var det som ga levemåten til nesten like mange 500 år tidligere?

Igjen vet vi alt for lite. Det eksisterer ingen oppgaver over avling og avdrått, men vi tror likevel at jordbruket var nesten den eneste nærings­veien, og som i senere tider var fedrifta den viktigste. Vi kjenner leidangsyteisene fra 1548 og senere. Leidangen ble innført som en skatt til forsvarsformål sist i høymiddelalderen, og gjennom mer enn 250 år var ytelsen fast: 8 mark smør og 12 mark mel pr. spann jord. Vi må tro at i alle fall forholdet mellom de to vareslaga kan føres tilbake til høymid­delalderen og gjenspeiler næringsvilkåra da. Det må bety noe at forholdet varierte fra bygd til bygd. Selbyggene betalte altså 40% av varemengden i smør og 60% i mel, og det er betydelig mer smør enn i noen annen bygd i Trøndelag. Gauldeler og orkdøler svarte 33% smør, stjørdalin­gene 25% og i kornbygdene i Innherred var prosenten helt nede i 14,3 for smør. Også før Svartedøden betydde åkerbruket mindre og krøtterholdet mer i Selbu enn i nabobygdene i nord og sør.

Men til tross for at kornet sto svakere i Selbu enn i andre bygder, var det også her viktigere enn det ble senere. Vi kan sammenligne med for­holda i 1548. Landskylda var også stipulert i et bestemt vareslag, nem­lig smør, men den ble i praksis betalt med den varen leilendingen øns­ket, dvs. det han lettest kunne unnvære. Landskyldlistene gir derfor et uttrykk for det innbyrdes forholdet mellom vareslaga på det tidspunkt landskylda ble betalt. Vi ser f.eks. at i 1548 ble landskylda til Stigten jordegods betalt med tilsammen 7 1/2 spann smør, 11 vett mel, 2 1/2 slaktenaut og 9 saueslakt. Vi får også opplysninger om verdien av de forskjellige varene. 1 spann smør var verdt henholdsvis 1 vett mel, 1/2 slaktenaut og 3 saueslakt. Regner vi om det innbetalte etter dette for­holdet, finner vi at forholdet mellom husdyrprodukter sammenlagt og korn blir tilnærmet lik 3 : 2, eller det omvendte av det leidangen ble stipulert til i middelalderen. Vi må forstå det slik at strukturen i jordbruket har endret seg i det mellomliggende tidsrommet. I senmiddelal­deren fikk husdyrholdet større betydning mens åkerbruket gikk tilbake, og den plassen kornet hadde i høymiddelalderens jordbruk, fikk den vel aldri mer tilbake.

År etter år ble det sådd korn i de samme åkerlappene. Slik var det ellers i landet, og slik var det først på 1700-tallet her, når vi begynner å få detaljer om bruken av jorda. Vi kan derfor trygt gå ut fra at denne bruksmåten har røtter langt tilbake også i Selbu. Et slikt åkerbruk er av­hengig av sterk gjødsling. Frostatingsloven bestemte at «naut scal hafa å sållssådi hveriu» — en skal ha et naut for hvert såld (tønne) utsæd. Dette skulle gi det minimum av gjødsel som trengtes. Når dette måt­te lovfestes, var det helst på grunn av forholda i Innherred. Her i Sel­bu var vel krøttertallet mer enn stort nok til å sikre tilstrekkelig gjøds­ling.

En intensiv drift med sterk gjødsling passer best for bygg. I de ti­der vi har kjennskap til driftsmåtene, er havren den dominerende. Det hevdes at det var først da importert korn utkonkurrerte det hjemmeavlede som matkorn at havren fikk denne dominerende plassen. I så fall skulle bygget stått sterkere i høymiddelalderen. Bygg gir både større og sikrere avling enn havre, og tar vi i tillegg med en mulighet for bedre klima i høymiddelalderen, kan det gi forklaringa på at Norge da til­synelatende var selvforsynt med korn til tross for at folketallet var be­tydelig større enn i de følgende hundreår. Vi vet ikke om Selbu kunne brødfø seg i sagatida. Helst bør vi vel regne med at selv om kornpro­duksjonen sto sterkt, ble det for knapt. Men dette skulle ikke være problem med kornkammeret i Innherred så nær, så fremt det fantes et overskudd av andre varer som kunne byttes i korn.

Nettoavkastningen av kornet var liten, særlig fordi det ga så få foll. Det antydes at i middelalderen ga havren bare 2Vi til 3 foll i gjen­nomsnitt. Det vil si at mellom 33 og 40% av avlinga måtte legges av til såkorn. Fra omkring 1100 ble tienden innført, og den tok bort 10% av bruttoavlinga, liksom også leidang og landskyld tok en del. Mer enn halvparten av avlinga kunne ikke bonden regne med til eget forbruk. Nå gikk ikke alle ytelsene ut av bygda. Presten og de fattige delte halvparten av tienden. En del jordeiere som fikk landskylda, var også bygdefolk. Likevel står det fast at åkervidda måtte være stor skulle bygda gi melmat nok til alle som bodde her.

Håndkvern. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Håndkvern. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Kulturlandskapet slik vi ser det i dag har slettet ut alle spor etter de opprinnelige åkrene. Maskinrydding i de senere åra har sikkert rasert mange åkerrener, de åkerrenene som ennå på Gerhard Schønings tid var godt synlige i skogmoene langs elva. Slike vitnemål om middelalderens åkerbruk må vi derfor lete etter på de gårdene som ble øde for godt. Og en finner dem der. De fleste av ødegårdene var typiske markagårder. En blir slått av hvor likt de er plassert i terrenget. De ligger i sidedalene, men høyt oppe der dalsida begynner å flate ut. Innmarka var brattlendt og alltid sol vendt, slik som de gamle ville ha åkerjorda. Men kan det da være mulig at kornet ble modent her, så høyt over havet? Lund f.eks. ligger på 420 meter, Øverdalen på 450 meter, Fossan og Stråsjøen på 480 meter over havet. På 1600-tallet, da det var folk på Øverdalen og Lund, hendte det at oppsitterne svarte tiende, men som oftest sto de med null i tiendelistene, selv i normalt gode år. Tydalsgårdene, som

også ligger høyt, fikk etter «et gamelt breff, udj kong Haagens tyd udsteed» lov til å svare bare halv skatt og betale tienden med penger. Den­ne ordninga, som sto ved lag fra kong Håkons tid (1355-1380) og langt inn i det 18. århundre, fikk tydalingene sikkert fordi de hadde så mis­lige korngårder.

Til tross for de negative vitnemåla beviser åkerrenene på markegårdene at også de bar korn. Bureiserne som brøt land her inne i dalene langt fra folk, må ha visst at jorda ville gi grøde, de kan knapt ha vå­get livet i et lotterispill der årsveksten var avhengig av ideelt vær. For­klaringa må være at klimaet var bedre i høymiddelalderen. Det er da også en anerkjent teori at værlaget ble kaldere og mer fuktig på 1300-tallet, og at det dårligere klimaet holdt seg lang tid framover, inn i den nyere tid.

Som vi har sett, bredte bosettinga i høymiddelalderen seg langt ut over det som i dag er dyrket mark. Bygde gårder lå der hvor de største og beste setrene kom senere: på Bordalen, Kråssådalen, Roltdalen og på Sørmarkene. Når også korndyrkinga betydde mer enn senere, vil det si at det må ha vært trangt for krøttera. Fatbygda kunne ikke gi beite og for nok til buskapen. Det kan ikke være tvil om at skogen og fjel­let ble utnyttet så langt råd var med beiting, setring og foring av høy, løv og mose.

Gårdsstørrelse og jordavgifter. Etter Frostatingsloven var en vanlig god gård et «12 kua bu» med tre hester og tre treller og et tilsvarende antall småfe og griser, og åkervidde nok til en utsæd på 12 tønner. Et «3 kua bu» ble regnet for «einvirkesgård». Brukeren drev den alene uten leid arbeidshjelp, ventelig hadde han heller ikke råd til å holde bar­na hjemme når de ble voksne. En kan trygt gå ut fra at begge gård typene var vanlige i Selbu.

Landskylda ble brukt som vurdering ved alt salg og skifte av jord, og etter at leidangsskatten ble lagt på gården, ble landskylda også beregningsgrunnlag for den. Derfor ble all jord skyldsatt, også odels­jord, selv om det ikke ble betalt landskyld av den. Spannmålet var der bare målestokk. Som verdimåler for jord ble landskylda stående helt til 1838. Det er derfor nødvendig å kjenne til denne noe innfløkte må­leenheten (Se s. 395)

En må gå ut fra at ved vurderingen av gården ble det regnet ut fra visse vedtatte normer, sannsynligvis kutallet og utsæden, og med til­legg for lunnende ut over det vanlige som fiskevann og stor heimrøst i skogen. Frostlendthet og skrinne slåtter trakk derimot landskylda ned. Vi kan så omtrentlig finne ut hva den sto for ved å bygge på det spinkle materialet som foreligger. En regner med at en ku ga bare vel 500 kg melk i året. Det virker lite, men klein rase, knappe beiter og sulteforing kan rettferdiggjøre det lave tallet. Med en fettprosent på 3-3,5% gir det noe over 15 kg eller nesten et spann smør for året pr. ku. Det hevdes at så mye som 15-20% av bruttoavkastningen gikk med til landskylda i høymiddelalderen. Hvis dette er riktig, vil det si at en gård med fra 5 til 7 kyr måtte svare avdråtten av 1 ku, dvs. 1 spann smør i landskyld. Hvis smør og korn telte like mye i avkastningen, hadde spannsgården 3 kyr og 3 tønner jord. Middelalderens «einvirkesgård» var på 1 spann, «normal gården» med 12 kyr på 4 spann.

Vi kjenner høymiddelalderskylda for noen få gårder i Selbu fra As­lak Bolt. Erkebispen eide fire gårder helt ut («oil eign»).

Det er Langset som svarte 2 spann smør, 2 vett mel,
1/2 mark rent sølv = 8 1/2 spann
Øvre Langli 2 vett mel, spann og 2 øre = 3 spann 2 øre
Sletne spann (men muligens mer, da linjen erutvisket) = 1 spann
Solem på tre gårder, tilsammen. = 11 spann

De øvrige gårdene som nevnes, hadde trolig flere eiere enn erkebis­pen, så vi kjenner ikke den fulle størrelsen. Men ved å sammenholde den gamle skylda med den skylda som festnet seg på 1500-tallet, er vi kommet til at Erkestolen eide følgende gårder omtrent alene: Sandvik 6 spann, Midtgården Berge 3 spann, Kjeldstad 1 spann. Store parter eide erkebispen i Eidem 6 spann, Øvre Hårstad 6 spann og Lien 7 spann, — alt i gammel skyld.

Landskylda var stipulert i smør og penger for alle erkebispens går­der i Selbu, bortsett fra Langset og øvre Langli, der som nevnt en del av den er satt i mel og penger. Vi bør ikke ta dette som uttrykk for at smøret og dermed krøtterholdet var spesielt viktig i Selbu, for smørskyld var vanlig over hele Trøndelag. Heller ikke må vi regne med at Langset og Langli var særlig gode korngårder fordi de betalte med mel. Det er derimot trolig at når landskylda er satt i flere sorter på disse to gårdene, er det fordi de kom under erkestolen eller en annen gods­eier så tidlig at landskylda ennå ikke hadde festnet seg ensidig med smør.

Vi har undersøkt dette i området fra Stjørdal over Strinda til Nedre Gauldal. Av 260 bruk og gårdparter er 69 fort med sammensatt land­skyld. Ved 90 parter er erkebispens rett hjemlet, dvs. det er påført hvordan og delvis når godset kom i Erkestolens eie. En må anta at det hjem­lede godset er kommet senere under erkebispen enn det uhjemlede. Bare 2 av de hjemlede partene er ført med sammensatt landskyld, og det gir oss rett til å hevde at i Trøndelag viser mel- og pengeskyld en tidlig overgang fra selveier- til leilendingsstatus.

Jakta. Ser vi oss om etter andre næringer enn jordbruket, finner en lite konkret å holde seg til. Det er fristende å tro at jakt og fiske be­tydde en del. Rørosvidda, som den gaugen lå ubygd og skogkledd, må ha virket positivt på viltet også i Selbu. Den var et veldig reservoar som kunne tilføre skogene og fjella rundt nye tilførsler om jakt gjorde store innhogg i de lokale stammene. At jakta hadde betydning, vitner erke­bispens jordebok fra 1530. Om Teveldalen, Stordalen og Torsbjørkdalen i Meråker heter det at de er «alzombest weyde till alle hande diur». Og disse dalene ligger opptil fjell der det over en strekning av 70 nors­ke mil finnes «the alderskønste fyskevatnn, elwer, gyldre, graffwer, och andre gode weyder». Dette var goder av en slik verdi at det måtte tas med i jordeboka, og bøndene visste nok å verdsette fisket og jakta enda mer enn godseieren. På samme måte var det under prestegården i Selbu matrikulert et rørkast av Vi øres verdi. Rørkastet ble registrert i 1542, men hadde uten tvil vært i bruk før den tid. Hvor notkastet lå, vet vi ikke — kanskje i elveosen?

«Alle hande diur» ble det jaktet på. Det nevnes spesielt at Tevelda­len var god til elgjakt. Villreinen var nok også verdifull. Fra 1640-åra, da samene hadde trengt seg inn i disse fjellområda, er det bevart kla­ger fra almuen i Gauldal og på Tynset, der de hevdet at samene drep­te og ødela alt de kom over. Før den tid var fjella frie, og da beitet nok villreinen der samenes tamrein siden har hatt tilhold. Elg og rein ble etterstrebet for kjøttets skyld. Også pelsdyrjakta betydde trolig en del Tydalingene betalte både skatt og landskyld i gråverk (ekornskinn), men vi finner ikke at dette noen gang har vært tilfelle i Selbu.

Jaktmåtene var primitive. Elg og rein ble tatt i dyregraver eller de ble rent opp på ski i løssnøen og stukket i hjel. Den siste jaktmåten ble forbudt i 1570, men ennå 40 år senere ble bønder i Herjedalen bøte­lagt fordi de sammen med «Lappemend rende epter Elssdiur om Vaarenn». I 1570 ble det også innført fredning av elgen utenom en 50 da­gers jakttid om høsten. Mindre dyr som ulv, rev, mår, bever og andre pelsdyr ble tatt i gilder — et fellesnavn for snare og felle (fallstokk). Fuglen ble helst også tatt i snare. Det var sjelden de kastet bort gode piler og senere dyrt krutt på noe så sjansepreget som jakt på fugl i luf­ta.

Etter landsloven av 1270 hadde grunneieren jaktretten. I en gårds heimrøst var det forbudt for andre å jakte, utafor kunne de jakte med grunneierens tillatelse mot å svare halvparten av dyret. På Magnus La­gabøters tid var leilendingsvesenet ikke mer utviklet enn at en her med grunneier må forstå bruker. Gjennom senere tider har da også jaktretten vært knyttet til bruken av gården og kunne ikke skilles fra den. Den er en del av gårdens lunnende. I almenning var jakta fri, liksom bjørn og ulv var jaktbar over alt, av enhver.

Selv om jakt og kan hende andre smånæringer kunne gi tilskudd til levemåten, måtte det meste hentes fra åkeren og buskapen. Og så vidt vi kan dømme ut fra det skrale kildematerialet, må det ha vært et mis­forhold mellom folketall og næringsgrunnlag i høymiddelalderen. Befolk­ningspresset tøyde bosetningsgrensene opp gjennom markedalene heni­mot ytterpunkta av det som kunne gi eksistensmuligheter. Sannere enn noen gang senere var orda i Selbusangen:

«SLITSAMT VA DET NOK OG SEGT, OG DET VART I HARDFØR SLEKT».

Verdslig og geistlig administrasjon I sagatida ble det bygd opp et administrativt system som knyttet Selbu sammen med de andre byg­dene i landsdelen. Statsdannelsen var løs og krevde etter våre forhold små ytelser og forpliktelser, men ga også lite til individet. Hovedfor­målet var sikring mot ytre og indre fredsforstyrrere. Den indre sikrin­ga, rettsvernet, var fastest opptømret, og den kjenner vi også best. Byg­dene rundt Trondheimsfjorden — det egentlige Trøndelag — var delt inn i 8 fylker, fire inntrønderske og fire uttrønderske. Selbu, Tydal og Stjørdalsbygdene utgjorde Stjørdølafylket og hørte til Ut-Trøndelag sam­men med Strinda-, Gauldøla- og Orkdølafylket. Øretinget ved Nidarosen var felles tingsted for alle fylka. Senere ble sammenslutningen utvidet og tingstedet flyttet til Frosta. Opprinnelig hadde alle bøndene unntatt einvirkesmenn møteplikt på tinget, men Frostatingslog ble et for stort område til at det kunne være allemannsting. Heretter ble det utnevnte tingmenn: 60 menn fra hvert fylke i Ut-Trøndelag, og derav antagelig Vå,, altså 15 mann fra Selbu og Tydal.

Det fantes også en oppdeling av fylka i halvfylker og fjerdinger, men denne oppdelinga er ikke alltid like klar i Trøndelag. Vi vil finne at fylkeskirkene er bygd av sten. Værnes kirke peker seg ut som fylkeskirke og sentrum i fylket. Selbu kirke, som er like gammel og i ho­vedtrekka meget lik Værneskirken, kan ha vært regnet som halvfylkeskirke. Halvfylket har i så fall omfattet Øyja og Leksodal i Stjørdal for­uten Selbu og Tydal, dvs. alt på sørsida av Stjørdalselva. Dette kan vi sammenholde med en senere oppdeling av fylka i 8 skipsreder. I Stjørdølafylket kjenner vi fra Aslak Bolt sju av disse. De seks er fra Stjørdalsbygdene, deriblant Øyja og Leksodal. Det sjuende er Selbu og det åttende må være Flora eller Tydal skiprede. Denne oppdelinga sam­svarer godt med Selbu som sentrum i et halvfylke der Selbu og Tydal var en fjerding.

Selbus tilknytning til Stjørdal er i og for seg ikke selvfølgelig. Så langt tilbake vi vet, har ferdselen for en stor del gått utover sjøen til Trond­heim, og fra senere tider vet vi at de reisende bare nødig la veien over Selbuskogen til Stjørdal. Når derfor ikke Selbu inngikk i fylkesdannelse sammen med Klæbu og Strinda forøvrig, må forklaringa være at den administrative inndelinga av Trøndelag er atskillig eldre enn byen. I tidlig kristen tid orienterte bygda seg økonomisk i en ny retning, vest­over, uten at det fikk virkning på den administrative ordning som alt var instituert.

Det kunne være ting både på halvfylkes- og fylkesplanet, foruten lagtinget. De mindre tinga beholdt karakteren av allemannsting. Bygde­tinget eller halvfylkestinget var nok mest søkt, og på våpenting og manntallsting var det møteplikt, også for einvirken. Etter tradisjonen var tingstedet for Selbu på Tinghaugen. Haugen ligger på Botn eller Bells jord, øverst på kammen med utsikt over hele sjøen og mye av bygda. Den gamle ferdselsveien nordover fra kirken går tett ved. Hvis tinghaugen har ligget her, kan det være forsvarshensyn som har avgjort plasseringa. Stedet virker også tilforlatelig med stensetning og bauta, men da haugen ble restaurert først i dette århundret, er det vanskelig å si hvordan den opprinnelig så ut. Det naturlige tingstedet er ellers ved kirken, enten på Nesta eller på Hove. Slik er plasseringa i andre byg­der, men hverken navneverket eller sagnet gir noe alternativ til Ting­haugen som tingsted.

Tingordningen var et utslag av lokalt selvstyre. Etter at rikssamlinga var gjennomført, oppsto det også en sentraladministrasjon med lendermenn og sysselmenn som lokale representanter. Sannsynligvis holdt en sysselmann til i Selbu. Hans hovedoppgave var å administrere landevernet. Alt Håkon den gode (ca. 960) skal ha innført leidangsordningen. Landet ble delt i skipreder som hver skulle bygge, vedlikeholde og ruste ut et langskip. I Trøndelag var det en 20-sesse med 20 par årer og

Tinghaugen. Etter tegning av H. Sandberg.

Tinghaugen. Etter tegning av H. Sandberg.

plass til 40 mann. Opprinnelig gjaldt leidangsordningen så langt inn i landet som laksen går opp, og slik falt Selbu utafor dette forsvarssys­temet. Senere, på 1200-tallet, gled ordningen over til hovedsaklig å bli et skattesystem. Plikten til å holde skip falt bort og ble erstattet med en naturalskatt, leidangen, som i tre-fire hundre år framover ble stående som den eneste statskatten. Og denne leidangen måtte selbyggene også svare.

Et system med varder gikk også inn i landevernet. Når fienden nær­met seg, skulle bålet tennes på vardefjell etter vardefjell, og varslet gå fra landsende til landsende. Slike «våttåer» har det vært på Vattåfjellet (Stranda), Våttån ovafor Rena. Gulsetvåttån Hoemsvåttån og Øråsvåttån. Det er ikke sikkert at alle disse våttånavna skriver seg fra sam­me tid, for vardesystemet ble bygd opp igjen under svenskekrigene i den nyere tid. Det kan og hende at stenvarder bygd opp som grensemerker kan ha gitt våttånavnet. Slik f.eks. med Grønfelvåttån og Høgåsvåttån (Gammelgruvf jellet).

Beliggenheten gjorde at Selbu i alle fall for en tid slapp forsvarsbyrde­ne og unngikk også krigshandlingene, så vidt vi kan se. Bortsett fra at bygdeborgene er et konkret vitnesbyrd om at i den urolige folkevand­ringstida nådde dønningene også hit, har vi ikke kjennskap til at sel­bygger var med i de mange krigene i vikingtida og gammelnorsk tid.

Nå kan det selvfølgelig hende noen deltok uten at det er kommet med i

kildene, men vi må anta at den vanlige mann helst ville holde seg utafor lengst mulig. Og vi kjenner ingen stormann som hadde tilknyt­ning til bygda og som kunne tenkes å ville dra med seg menn ut på ærefulle krigstokt.

Den eneste krigshandlinga vi vet om, er kong Sverres streiftog gjen­nom bygda. Vinteren 1178 ble Sverre tvunget til bli høvding for birkebeinerflokken som hadde unnsluppet slaget på Re. Dette var i Varmland, og utover vinteren streifet flokken om i grensetraktene. I Jemtland fikk han 60 mann som forsterking og dro mot byen (Nidaros). Sverres saga forteller at de gikk i fem dager uten å smake mat og uten å sove, for at ryktet ikke skulle komme foran dem. Like før pinse sto de foran byen, men da bymennene kom mot dem med 1600 mann, trakk de seg tilbake — og unngikk med nød og neppe selbyggene som hadde sam­let 700 mann.

Sverre og flokken hans hadde gått skogleies for å unngå å bli sett, men i førefallet før pinse måtte de ha holdt seg temmelig lavt ned mot bygdene. Det er klart at de må ha blitt sett av selbyggene, etter som de kunne samle seg så raskt. Trolig har de brukt vardevarslinga, mulig er det også at det fantes et lokalt varselsystem for samling innen bygda. Vi kan også mistenke sagaen for å ha underslått noe av fortellinga, for det var vel neppe bare synet av Sverres lurvete menn som fikk selbygge­ne til å gå mann av huse. Sannsynlig er det at kontakten med selbyggene var slik at den var lite ærefull for birkebeinerne, men desto mer opp­hissende på selbyggene.

Sverre kom mellom selbyggene og båtene deres, og han kopierte nå en bedrift han like før hadde gjort ved Storsjøen i Jemtland: han be­slagla båtene. Etter alle strabasene trengte flokken hvile, og han slo seg til ro på Hoøya en fjorten dagers tid og skattla selbyggene, dvs. tvang dem til å svare en halv måneds underhold i mat. En natt dro de videre uten at noen merket det, og med det slutter det eneste konge­besøket i bygda vi vet om.

Når Sverre holdt til på Hoøya hadde det sikkert ingen sammenheng med bygdeborga. Den lå i ruiner alt på Sverres tid. Men det var den sam­me strategiske tenkningen som lå bak både bygginga av bygdeborga og at Sverre forskanset seg der. Etter dette besøket kalles holmen Kongsholmen, liksom Kongdalen mellom Aune og Slind etter sagnet skal ha fått navnet ved samme hending.

Grendeinndelinga er nok like gammel som bosettinga, selv om vi ikke kan finne at grendene fikk noen administrativ funksjon før veivedlikeholdet

Døra fra Børdalskirken. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Døra fra Børdalskirken. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

ble fordelt grendevis, og den ordnin­gen kan vi følge tilbake til 1600-tallet. Grendene eller fjerdingene var omtrent de samme som i dag: Stran­da, Innbygda, Mebonden, Øverbygda, Flora, Mosletta, Vikvarvet og Sjøbygda. Eneste unntaket vi kan fin­ne er Hoem og Morset, som tidligere har vært reg­net med til Øverbygda og var det ennå så sent som i 1750. Vi kan merke oss det skarpe skillet mellom Øver­bygda og Mosletta. Vi fin­ner aldri at de to sidene av elva regnes for en grend. Etter Aslak Bolt strakte «Vikahverfve» seg helt opp til stokke, så det er mulig at Mosletta ikke ble regnet som egen grend i middel­alderen. Innbygdnavnet var

ikke så fast som de andre. Når presten Christen Bloch i 1694 regnet opp bøndene som hadde vedlikeholdsplikt på prestegården, tok han med «Langleisbøjden» som grend i steden for Innbygda. En manns­alder senere nevnes «Langlis og Uglems Bøigden» som grender.

Flora sto i en særstilling. Både bygdefolk og øvrighet skilte mellom Selbu og Flora. I en ordning av presteskyssen heter det at «de Mænd i Floren, så vel som Sælbyggerne, komme Tydahlen almue til hjelp». En slik sondring finner vi mange eksempler på. Som nevnt utgjorde trolig Flora og Tydal et skiprede. P.A. Munch mener at Flora og ikke Tydal kan ha gitt navn til skipsredet. De eldste jordebøkene og skatte­listene viser en mangetydighet ved Floranavnet. Dels brukes det som gårdsnavn i steden for Uthus, dels som grendenavn, og i ett tilfelle, i Olav Engelbregtsons jordebok, nevnes «Ausby i Frolen». Ausby må være Østby i Tydal. Denne uttrykksforma kan skyldes vankundighet hos er­kebispens ombudsmann, men det kan også være et uttrykk for det faktum at Flora ble brukt som fellesnavn for skipredet. Flora var noe annet enn en vanlig grend, men var for liten enhet til å få noen form for selvstendig administrasjon.

Gårdene Dragsten og Varmdal ligger lengst i vest på nordsida av Selbusjøen, og Hånnå noe lenger øst på den andre sida av sjøen. Det er langt til de øvrige gårder, 5-8 km langs sjøen og uveisomt. Bratte bjørga stuper i sjøen over alt. Dragsten nevnes alt i Olav Engelbregtsons jorde­bok (1530) som øde, og er da regnet under Klæbu. Under Klæbu ble gårdene liggende helt til 1867, da de etter eget ønske ble overført til Selbu, og vi må anta at administrativt hørte de til Klæbu også i mid­delalderen. Det var likevel mye hopehav med Selbu, bl.a. sognet gårde­ne til Selbu kirke og prest. Dette var ikke hjemlet i lov eller forordning, men forholdet oppsto p.g.a. den lange avstanden til klæbupresten, som til 1614 bodde på Sundland i Strinda. Prestene i Klæbu førte flere rettsaker i løpet av 1600-tallet for å få gårdene tilbake til Klæbu og kirken der. Det var det økonomiske, tiendeutbyttet, som bekymret dem. For en tid greide de også dette, men de tre gårdene fortsatte å søke delvis til Klæbu og delvis til Selbu kirke i hundreåra framover.

Vi kjenner ikke den kirkelige inndelinga i katolsk tid. Etter Den trondhjemske reformats av 1589, der kirkeforholda i Trondheim stift ble ordnet, utgjorde hele dalføret ett prestegjeld og ble betjent av én prest. Selbu var hovedsogn og Tydal annekssogn. Forholda var altså som nå, og vi må gå ut fra at slik har det vært siden Svartedøden.

Før Svartedøden kan forholda ha vært annerledes. Prestestanden ble desimert ved pestkatastrofen. En mannsalder etter var det visstnok ba­re 40 prester nordafjells, mot omkring 300 før 1350. En slik reduksjon kan også ha rammet Selbu, så det er mulig det var flere prester i bygda i høymiddelalderen. Etter sagnet var det også flere kirker, 4 til 7, i alt. Vi vet det har vært kirke i Tydal, på Kirkvoll. Og trolig er tradisjonen om kirken på Bordalen riktig. Vi har Schønings ord for det, og vi har døra som skal være fra Børdalskirken. Til museet kom den fra Garberg og noen vanlig husdør er den ikke. Det skal heller ikke være lenge si­den en kunne se ujevnhetene i terrenget etter kirkemur og graver, men dette er riktignok ikke bekreftet av arkeologene. Lenger framme på Bordalen heter det Korsbakken. Her kan det ha stått et kors ved veien som de veifarende kunne be ved — etter katolsk skikk. Ellers forteller sagnet at det har vært kirke på Mosletta. Den sto helt ute på melen nordøst for gårdene. «Kjørkbakkinn» i Amdal og Kallar og «Kjørkberget» i Rolset kan og vise til middelalderkirker, men det er og andre mulige forklaringer på de navna.

Rundbuen over norddøra i kirken.

Rundbuen over norddøra i kirken.

Nestinar kirke — hovedkirken på Nesta, er en av de få bevarte mid­delalderkirkene i Trøndelag. Bevart fordi den er av sten og visstnok aldri har vært skadet av brann. Restaureringer har derimot ødelagt mye av det gamle skipet, mens tårnet har unngått denne vanskjebnen.

«Gammelkjørkja» er den nederste (vestlige) delen av kirken, bak tverrskipet. Den var omlag 16 m lang og 8,7 m bred innvendig. Murene er 2 m tykke og meget solid murt av gråsten. Hjørnesten og sokkel er av hogd sten. Vindua var små og satt høyt oppe. Det var visstnok to vinduer både på sør- og nordveggen. De slapp inn lite lys, men dunkel­heten var med på å øke den religiøse stemning i den katolske messen. I det forrige århundre ble det slått store vindusåpninger også i «gam­melkjørkja». Opprinnelig var det dør bare på nord- og vestveggen. Nord­døra ble senere muret igjen, men den rundbuete uthogne portalen over den er bevart. Loftet var åpent helt til 1806, slik at takstolene var syn­lige. Men det var ingen forkleinelse for kirken. Takstolene er et prakt­fullt eksempel på førsteklasses håndverksarbeid.

En særegenhet ved Selbu kirke er at den har frittstående tårn, plas­sert omlag 80 cm fra vestveggen. Tårnet har dør midt i mot vestportalen

i kirken. Tårnrommet er innvendig omtrent 3,50 X 3,30 m og ble i middelalderen brukt som dåpsrom (baptisterium). Dette er en annen særegenhet som den bare deler med Værnes kirke. Det vanlige var at dåpen foregikk nederst i kirken. Tårnet med spir er ca. 50 m høyt og har en vindeltrapp av hogd sten. Trappa har 103 trinn, men Schøning mente at det tidligere uten tvil har vært 3 eller 4 trinn til.

Klokkestolen i tårnet er visstnok den opprinnelige. Bjelken som bæ­rer klokkene er understøttet av to fint tiløksede trebukker, avstivet med skråbånd. Arbeidet er utført i såkalt «sprettteljing», som skal være karakteristisk for middelalderens tømmermannsarbeid.

På en av stolpene i klokkestolen er det risset inn en kort runeinn­skrift. Professor Magnus Olsen har tolket innskrifta slik: «Dette skrev N.N. N.N.’ sønn». Selve navnet kan ikke tydes. Han antyder at inn­skrifta er fra 1300-tallet, i alle fall ikke eldre enn 1250.

Kirkeklokkene tok svenskene i 1570. Storklokka hadde slikt mål at den kunne høres både til Alset, Rolset og Gulset — altså bygda rundt, sier sagnet. Etter sagnet ligger den nå i Morsethølen, og når de ringer med nyklokka, sukker det i Morsethølen.

Det eldste bildet vi har av kirken, Schønings tegning fra 1773, vi­ser at den hadde kor og sakristi bygd til i øst. Koret er neppe opprinne­lig, men vi vet ikke når det ble bygd. Vi vet heller ikke hvordan det så ut, for det ble revet ved utvidelsen i 1806. På Schønings tegning ser det ut som koret var i tre. Sand sier det samme. Dette kan ikke være rett. Kirkestolen for Selbu — en regnskapsbok for kirken i åra 1646-1706, omtaler utførlig reparasjonene som ble gjort i denne tida. Bl.a. ble det brutt ut en vindusåpning i muren i koret, liksom det ble laget dør i muren mellom kor og sakristi. Koret hadde til da dør ut på nordveggen. Gjennom den måtte presten ut for å komme til prekesto­len, som hadde oppgang fra utsida.

På nordveggen var det også et lite skrifthus med dør inn i kirken. Her måtte synderne bekjenne for presten før de fikk åkerens sakramente.

Alteret sto inntil veggen til på 1600-tallet. Da ble det flyttet fram så det ble en omgang rundt det. Arbeidet ble gjort av mureren, så alteret var altså muret av sten.

Av inventaret fra middelalderen er det bare bevart en lesestol, som nå er i Videnskabselskabet i Trondheim. Årsaken til at så lite er i behold, må være at kirken ble herjet under sjuårskrigen.

Alderen på kirken er noe omtvistet. Relativt få detaljer er bevart som kan bestemme byggetida. Vestportalen og buefeltet over norddøra er ut­ført i rundbuestil, som er typisk for den såkalte romanske stil. Det samme

Detalj i vestportalen.

Detalj i vestportalen.

gjelder en dør som opprinnelig var laget med rundbue, men som siden er gjort om for å passe i tårnet. Rester etter beslag med dørring viser at det har vært en ytterdør, kanskje i vestportalen. Her i vestportalen er også en av de få bevarte utsmykninger, tre hoder som vel skal fore­stille treenigheten. De er plassert lavt, over dem er det hogd inn et hånd­tak. Skikken var at kirkegjengeren knelte i bønn på dørhella før han gikk inn i kirken.

Etter Harry Fett hører Selbu kirke til den tidlige romanske periode og er trolig bygd i første halvdel av 1100-tallet, helst nærmere midten av hundreåret. De øvrige kirkene i Trøndelag fra denne perioden er Værnes, samt Nærøy og Ranem kirker i Namdalen. Denne likheten må være mer enn en tilfeldighet. Det må ha sammenheng med at Værnes og Selbu var halvfylkeskirker, liksom Nærøy og Ranem beviselig var det.

Tårnet er yngre enn «gammelkjørkja». Dør og vinduer er utført i spissbuestil — gotisk stil. Follemotivet i tårnportalens kapitellist skal være typisk for tidlig gotisk stil. Nå vet vi nøyaktig når gotikken kom til Trøndelag: etter erkebiskop Øysteins landflyktighet i 1180-83. En innskrift

i Sakshaug kirke viser at spissbuen ble brukt der alt i 1184. Det er hevdet at nye Stilformer ville nå sent til det avsides Selbu. Vi mener derimot at Selbu slett ikke var avstengt i katolsk tid. Tårnet kan der­for ha vært bygd i den perioden stilformene antyder: et av de to siste tiåra på 1100-tallet.

Folkefantasien vil ha det til at lysåpningene i tårnet skal forestille års­tall — 1101 eller 1181. Dette kan en se bort ifra, da en datering etter Kristi fødsel på den tid ennå ikke var tatt i bruk i Norge — og forres­ten ble tall skrevet med romertall. Vinduet som kan leses som 0 eller 8 er et firpass — en vanlig stilform i gotikken.

Et frittstående tårn er en sjeldenhet. En kan vanskelig si hvorfor det ble bygd slik. Foruten å tjene som klokkestuppul og baptisterium ser det ut som tårnet har hatt en tredje funksjon: som forsvarsverk. Den trange passasjen mellom kirke og tårn var lett å forsvare. Dess­uten viser hulrom i muren at inngangene kunne stenges med dør og bom. Etter Schønings tegning og beskrivelse hadde stuppulen en treoverbygning med åtte åpninger på hver side, slik at tårnet var et regu­lært festningsverk. Spiret ble brutt ned helt til murkransen i 1649, og om gammeltårnet hadde disse åpningene vet vi ikke.

En kan ikke se bort ifra at det kan ha eksistert en eldre trekirke før stenkirken ble bygd. Etter sagnet skal den ha stått på «kjørkåkeren» på Kvellogjerdet. Der var tuftene så besette at de måtte flytte kirken. Etter vanlig tradisjonsmønster heter det at de slapp løs en hest og lot den gå hvor den ville, og bygde der hesten stoppet. Kjernen i sag­net er kanskje konflikten mellom hedendom (tufter) og kristendom. Ble kirken reist så nær hovet at det var en utfordring for dem som ennå levde med hedendommen?

En merkverdighet er det at prestegården Nesta helt til 1541 var eid av Domkapitlet i Trondheim. Sognepresten satt som leilending under St. Birgite prebende og sognepresten i Stjørdal, som nøt dette prebendet. Sognepresten i Selbu eide derimot hele Hove til 1429, da han ma­keskiftet gården med Domkapitlet. Når Hove har vært utlagt til pres­ten, og ikke Nesta, kan det være fordi Hove opprinnelig var preste­gård og kirken er bygd på Hoves grunn. Kanskje som det hevdes på tomtene etter det gamle avgudshovet. Det måtte rimeligvis være en spe­siell grunn til å reise kirken her i lavlandet med myr rundt på alle sider. Gjennom «Prestmyra» går også merkeslinja mellom Nesta og Hove. År­hundrelang bruk kan ha forandret det uklare merket slik at kirkegården er blitt liggende på Nesta.

I 1430 bodde presten i «presta stofuone a Nestene». Av en eller annen grunn var preste­gården flyttet, presten had­de ikke lenger mer interes­se for Hove enn at han kunne bytte bort gården. Om Nesta ble drevet av presten, er uvisst. Ennå i 1520 skilles det mellom Nesta og prestegården: «Tomis på Nesth» betalte 6 skilling i skatt, «Jon Torgerdsen i Prestegordh» 8 skilling.

Pilegrimer og andre ferda­folk. Mens Selbu var kjent for å være avsides og av­stengt i det forrige hundre­året og før, var det ikke slik i middelalderen. I kat­olsk tid var det atskillig trafikk gjennom bygda, og om det ikke var så overlag mange som for, var det nok til at det hadde betydning for økonomi og kultur.

Veslportdens tunge rundbuer står i skarp kontrast til de gotiske spissbuene i tårnfoten. Foto Garberg.

Veslportdens tunge rundbuer står i skarp kontrast til de gotiske spissbuene i tårnfoten. Foto Garberg.

Nidaros med Hellig Olav var målet for pilegrimsvandrerne som kom i større eller mindre flokker ned dalen. Pilegrimsferdene må ha begynt alt i det første hundreåret etter Olav Haraldsons død i 1030, men de skjøt fart med erkebiskop Øy­steins utbygging av katedralen i slutten av 1100-tallet og fikk visstnok enda større betydning etter pestkatastrofen i 1349/50. Nidaros ble et religiøst sentrum ikke bare for Norge, pilegrimene kom fra hele Norden og fra andre land. Det var ventlig helst herdøler og svensker fra Hålsingland som la veien om Selbu. Men også reisende fra lenger sør i Sverige, fra Dalarna og Uppland, valgte nok ofte den nordlige ruta om Neadalen framfor Østerdalen, for da unngikk de de store fjellstrekningene rundt Femunden og Røros. På denne ruta passerte pilegrimene

også et annet religiøst sentrum, Siljan i Dalarne. Tre veier Støtte sammen ved Skardøra: En fra Jemtland, en fra Ljungdalen forbi Helagsfjellet og den tredje, som samlet opp de reisende sørfra, gikk opp Ljusnedalen forbi Grøndalen og øst for Viglefjell til Skardøra.

«Om den afventyrliga passagen ofver bergen Skars och Sula (Sylen)» skrev den svenske erkebiskopen Olaus Magnus i 1559: «Ifrån detta Jamtland tillryggalagga landets invånare och resande fråmlingar under sommaren en ej mindre hemsk an farlig vag ofver de hoga fjall som nemnes i ofvanstående ofverskrift, medan de åter under vintern på genvåger och gångstigar kunna stalla kosen hvart dem lyster ofver tillfrusna kårr, tjånar och ålfar. Ty dessa vidstråchta fjall, hvilkas make knappt finnes i Europa, hafva på sin ostra sida så godt som midt for den resandes fot portar eller oppningar i den hårda graniten, dels åstadkomna genom naturens eget arbete, dels uthuggna på forna furstars bekostnad for at fråmja det allmånna basta.

— — Når de sedan skola stige ned for fjållen, en ferd som råcker i flere dagar, hotar dem en ennu storre fara, dår de hångande broarna, som åro fasta vid bergens sidor medelst stottingar af tråvirke, krossats elle åverkats af snoskred eller af stormvråkta tråd eller nedrasade klippbloch».

Veien gjennom Skardøra er den eneste Olaus Magnus nevner mel­lom Trøndelag og Jemtland/Herjedalen. Heller ikke på kartet han ga ut i 1539, «Carta Marina», er det tegnet inn flere enn denne «Via Montanorum» (Fjellveien).

Det er vel heller tvilsomt om «forna furstar» har sørget for at det ble hogd ut porter eller pass i «den hårda graniten». Naturen må nok få all æren for det. Derimot vet vi at også i senere tid ble det bygd trebruer i bergsidene, i alle fall på det vanskeligste veistykket mellom Rolset og Flora. Tidlig i kristen mellomalder lot kongene bygge fjellstuer — sålohus — ved fjellovergangene for at de reisende skulle få nattely i ødemarka. Stuggudalen og Stuggusjøen har nok fått navnet etter en slik fjellstue som visstnok sto ved Stugguvollbekken. Også på den andre sida av Skardøra har det vært en stue, som navnet Biskopstugan vit­ner om. En biskop skal ha dødd der på visitasjonsreise til Jemtland. Gjennom hele Skardøra er veileia markert med stenrøser og små varder. Alle som for etter veien, skulle legge en ny sten på varden. Det var en god gjerning for Gud.

Den svenske vitenskapsmann Axel Cronstedt, som reiste rundt i Jemtlands grensetrakter i 1760-åra, beskrev også veiene til Skardøra. Han mente at den velkjente «stenen i Gronan dal» må ha stått i Grøndalen øverst i Ljusnedalen. Det er ellers vanlig tro at denne stenen står i Skurdalen ved Storlien, men der er det ikke noen dal, heller ikke er den grønn, sier Cronstedt. Stenen i Grønan dal skal være «uprest i forstå Christendomstiden» og er mye omtalt i eldre litteratur. En lærd prelat skal ha sett den og tolket inskripsjonene på den:

«De svenska tåga vid utlandsk seder och krånka så sin forna heder, doch står stenen i gronan dal.» Men ennå har ingen funnet noe slik sten i Grøndalen.

Utsnitt av Olaus Magnus' «Carta Marina».

Utsnitt av Olaus Magnus’ «Carta Marina».

En kan og finne andre vitnemål om kontakten mellom Selbu og byg­delaga lenger øst. Da den vestre gården i Tannas i Hede sogn ble solgt, ble kjøpebrevet bevitnet av blant andre «Her Hans prest tyll Sellebo». Brevet var skrevet på Nesta i 1479. Trolig var det herdøler på byferd som stoppet her ved den første skrivekyndige de visste om, selbupresten.

I 1520 betalte selbyggene en del av skatten med 426 pund eller ca. 2200 kg herdalsjern. Om selbyggene hadde skaffet seg jernet ved selv å hente det i Herjedalen, eller om herdølene hadde kjørt det med seg på byturene, vet vi ikke. Det vitner i alle fall om et livlig handelssam­kvem mellom bygdene, et samkvem vi har mange bevis for har holdt seg oppe langt opp mot vår tid. Ennå i begynnelsen av dette hundre­året kunne gamle folk minnes skreiene med ljungdøler som kom kjøren­de over fjellet hver vinter på sin årlige bytur.

Det er uvisst om ferdslen kunne kaste noe av seg for bygdefolket. Pile­grimene og andre reisende bragte vanligvis med seg det de trengte. Men reisa gjennom dalføret tok flere dager, og om natta søkte de helst til hus og gårder langs veien. Vi vil også tro at de fleste foretrakk å bli rodd over sjøen, og det kunne gi en bra inntekt til dem som hadde bå­ter. Av Sverres saga ser vi at båtene som fantes i bygda hadde nokså stor kapasitet. De rommet i alle fall hele Sverres flokk. I en tid da varetransporten ut av bygda var liten, må dette båtholdet være grunn­lagt på en betydelig persontrafikk. I 1878 ble det i Gresli funnet over 2200 mynter fra det 11. hundreåret, de yngste var preget i 1080-åra. De kan være et vitnemål om pilegrimsferdene, men da det er vanskelig å tro at ferdselen hadde nådd en slik størrelse så tidlig, er det tryggest å forklare myntfunnet ut fra andre årsaker.

På det kulturelle området må ferdselen i hvert fall ha betydd mye. Bygda var åpen for påvirkninger og fikk hurtig del i de kulturstrømninger som nådde landsdelen ellers. Reformasjonen var derfor et stort tilbakeskritt for Selbu, den hogg av den blodåra som pilegrimsferdene

representerte. Veien over fjella ble nok brukt videre framover. Til 1645 dro øvrigheten opp gjennom dalen på sine årlige embetsreiser til Jemtland, og som nevnt fortsatte bøndene østafor Kjølen å bruke veien gjennom Neadalen i mer enn 200 år etter at landskapa var blitt svensk. Men disse reisende maktet ikke å føre med seg særlig nytt, og derfor ble bygda etter reformasjonen drevet inn i en isolasjon som kom til å prege den hundreår framover.