Gjenrydding og volkevekst

Gjenrydding og volkevekst

Ved inngangen til nyere tid var Selbu et lite bygdesamfunn. Gjen­nom de siste fem-seks mannsaldrene hadde naturen arbeidet trutt på å ta igjen det folk hadde ryddet i tusenåret før. Or- og bjørkekjerr rant opp på de nedlagte åkrene, mose og blåbærlyng fikk fritt gro innover ekrene og slåttene nå når geita og kua ikke lenger holdt det nede. En etter en lukket de seg glennene i skogen, der gårdene hadde ligget før. Omkring år 1500, da middelalderens epoke tok slutt, sto storskogen tett rundt Selbusjøen. I Borsetbakkene luntet bjørnen omkring og beitet i blåbærriset. Overgrodde stenhåggåer rundt glennene som de gamle kalte Engan og Bålstad, heftet ikke elgen stort når den raste i vei mellom teilene. Og slåttekarene fra Evjen, som foret av Marstad, kunne puste ut på dørhella som viste hvor gården hadde ligget før. De som var att, måtte kjempe for å beholde den jorda som ennå var i hevd. I 1548 fikk Jon på Krogstad bot for «ein jord som hand lod groff skoff paa».

Han maktet ikke å holde skogen unna åkrene.

En gang ble likevel utviklinga snudd. Fra det tidspunkt vi får følge den, fra 1520, er det framgang, og de første par hundreåra av nyere tid ble en rydnings tid uten like i bygdas historie. Noen tall viser dette:

 

1520

1559

1590

1614

1645

1661

1683

Navnegårder 44

60

74

85

89

90

92

Gårdbrukere 73

102

107

134

152

173

163

Talla er hentet fra skatte- og leidangslister og sammenholdt med tall over tiendeytere. Det er gjort tillegg for gårder som en vet mangler: prestegården, lensmannsgårder og Grøtte, som ikke svarte tiende og lei­dang til fogden.

De to tallkollonnene viser at gård- og brukertallet ikke utviklet seg parallelt. Inntil 1590 skyldes økningen i brukertallet nesten uteluk­kende oppatttakinga av ødegårder. Av de matrikulerte gårdene i dag, var knapt 50% i bruk i 1520, søtti år senere var hele 80% tatt opp. Det er en ekspansjon så sterk at den synes utrolig, på to generasjoner ble 30 nye gårder lagt under plogen. En tilsvarende tendens finner en også i andre bygder og landsdeler. En forklaring kan være at det ved middel­alderens utgang var oppmagasinert en større folkemengde ved et storfamiliesystem på de gamle gårdene som hadde overlevd ødetida. Ved en oppsplitting av storfamiliene var denne sterke ekspansjonen mulig.

Det er rimelig at nyrydderne i første omgang vendte seg mot ødegår­dene. Vel var åkrene erobret av skogen, men stubbene var ikke så seige her, og stenrøsene under de gamle åkerrenene vitnet om at jorda var flidd for sten. De yngre, gifte sønnene på gårdene flyttet ut og ga seg til å rydde på de gamle tuftene som ennå så vidt var synlige under mo­sen, i forvissing om at folk hadde funnet levemåten her før.

Gjenryddinga av gårdene kom så tidlig at vi ikke kan følge utviklin­ga i detalj. De siste gårdene utenom Sjøbygda som ble tatt opp, var Mean, Sirum, Kjelstad og Øras, i åra omkring år 1600. Omtrent samti­dig ble Lekvoll og Bakken skilt ut som egne bruk av Fuglem og Næss. Og tre-fire tiår senere ble Høyby, Størset og Kvelloaunet ryddet.

Gjenryddinga av Sjøbygda skjedde i sin helhet på 1600-tallet, derfor kjenner vi den bedre enn i de øvrige grender. Det første sjøbygdnavnet vi møter i kildene, er Jon Hammer, som i skattelista for 1610 er ført som tjener med full lønn. Året etter finner vi i bygsellista: «Joen Vigen leidt Hammer er et Engeslette, gaff i frelse penge 1 daler». Mellom linjene kan vi her lese om drengen Jon som gjerne ville gifte seg med sin Marit. Jorda hjemme i Viken ga ikke plass til flere enn de fire brukerne og de tre husmenn som alt var der. Eneste råda var å ta til med ny­brott, og ved Hammer så det lagelig ut: En sørøstvendt halvøy med den bratte hammeren som lunet for vestatrekken. Folk visste og å for­telle at her hadde Nidarholm kloster eid gård før. Ennå mens han var dreng tok Jon til å rydde en plass i skogen og fikk opp ei koie eller stue, derfor fikk han alt da knyttet det eldgamle Hammernavnet til seg. Så kunne han ordne det formelle med fogd og prest og flytte inn med fa­milien han hadde lagt seg til. Tre år senere kom han i skattelista som ødegårdsmann, men alt året deretter står «enchen Maritte» som bruker, så en lang brukertid var ikke eslet rydningsmannen. I 1628 bygslet en ny mann, Jon Jonsøn. Hammer var etablert som gård.

Sagnet vet å fortelle at tre brødre kom utafra til Selbu — den van­lige veien sommers dag, roende oppover sjøen. De så mulighetene her ute og slo seg ned, den ene i Eggen, den andre på Okstad, og den tredje i Rena. Hvor mye en skal legge i dette, skal være usagt, men det er et faktum at gårdene ble bygslet omtrent samtidig. I 1643 fikk Mads Pe­dersen feste på Okstadås, to år senere er Ingebrigt Eggen og Ola Odde å finne i koppskattlista — alle tre med hustruer. Mads er ikke Selbunavn, var det iallefall ikke før Mads Pedersen kom til Okstad. Om de var frem­mede, kunne de slå seg ned i Sjøbygda, for jorda her ble regnet for kon­gens almenning uten brukerrett for noen bestemt.

I 1631 fikk Jon Fuglem bygsel på et engeslette «kaldis Reinnaaberigh». Han brukte trolig Rena som seter eller slått, noen bruker var det ikke før i 1646 da Bjørn Rena bygslet. I 1656 fikk Nils Jonsen feste på «en Pladtz udi Ko. May. Alminding som nu kaldes HøyAas». Året etter ble det skrevet ut en kvegskatt, noen skilling av hvert dyr på går­den, og regnskapet gir forbløffende tall for rydningsplassene i Sjøbyg­da. Rena, som var «nylig ryddet», hadde to brukere: Ola og Bjørn. Beg­ge hadde hest og 11 kyr, Ola hadde 12 småfe og Bjørn 18. Forholdsvis stor buskap hadde alle de andre gårdene i Sjøbygda også. Jon Hammer hadde mest med 16 kyr og 13 småfe, Nils Høyas minst: 4 kyr og 10 små­fe. Alle hadde hest så nær som Ola Okstadås, men han ble regnet som husmann med sine 2 kyr, 3 geiter og sin ene sau. Så store besetninger kan nyrydderne umulig ha klart å legge seg til på bare noen få år. Øvrig­heten må ha vært liberal mot dem og latt dem slippe bygsel- og skatte­krav de første vanskelige åra — trolig lenger enn de tre åra loven bestemte.

Tiendelista (for 1658) gir det samme bildet. Tienden sjøbyggene svarte, var rett nok liten, men ikke ubetydelig — vel en halvtønne i gjennomsnitt. Det skulle tilsvare minst 5 mål åker, men vi vil ikke gi oss ut på å beregne hvor lang tid det tok en mann å rydde og spavende 5 mål med øks og jernskodd trespade som eneste redskap.

Den gården i grenda som sist ble tatt opp, var Kolvik, matrikulert med Jens Kolvigen som bruker i 1682.

Ekspansjonen gikk så vidt at den også omfattet flere marginal gårder — gårder som ligger på grensen av hva som er mulig å drive. Det er kan­skje ikke rett å regne Valli og Åsum hit — de hadde en sammenhengen­de brukertid på omlag 300 år. Lund og Øverdalen var også lenge i bruk, men avbrutt av ødeperioder. Men Haug (Stamnes), Espet, Børdalen, Røet og Nåldalen hadde bare en bruker — alle i første halvdel av det 17. århundre, så ble gårdene lagt øde igjen. Slik også med de nå ukjen­te gårdene Øiås og Avdal (Aurdalen?). Trolig var det tradisjonen om tidligere bosetting som fikk rydningsmennene til å prøve seg på markagårdene, men de fant det for hardt. Men når Øverdalen og Lund ble tatt opp alt før 1559, lenge før gårder som f.eks. Bårdsgård og Stokke, måtte også andre faktorer ha spilt inn. Var det jaktmuligheten som fris­tet? Ellet var kan hende kvernstenbrytinga alt i gang?

Vender vi tilbake til tabellen over gård- og brukertall, ser vi at veks­ten i gårdtallet stagnerer fra omkring år 1600 — grensa for den natur­lige bosettinga var nådd. Brukertallet fortsatte å vokse, men heretter fordi gårdene blir delt i flere bruk. Gårddelinga går helt tilbake til middelalderen. I 1520 var nærmere halvparten av gårdene delt — de fleste i to bruk. Det er disse gårdene som nå går videre i delingspro­sessen og får 4, 5 og opptil 6 bruk. I 1641 var det 50 bruk tilsammen på de 11 gårdene som hadde flest bruk. Av de 11 var bare Rønsberg udelt i 1520. De andre 78 gårdene hadde bare 102 bruk, så vi ser at noen få gårder står for bruksdelinga i bygda på 1600-tallet, og det er de gårdene som har det største og beste gårdsvaldet.

Bak delingsprosessen står to forskjellige forhold. Det ene er den van­lige delinga: Når to av sønnene har giftet seg og stiftet familie, overla­ter faren bruk til begge. Ofte driver de det i lag, deler hus, jord og avling, og også skatt, bygsel og andre utredsler. I slike tilfelle hender det at delinga blir kortvarig — når den ene faller fra, overtar den andre hele bruket igjen. Men som oftest går delinga videre, helst i neste gene­rasjon. De to brukerne svarer sine rettigheter hver for seg og har trolig også delt husa og bruket forøvrig. Delinga er blitt et faktum.

Fra Øras. Nærmeste nabo, Flakneklevan, kan en skimle i bakgrunnen nede i dalen.

Fra Øras. Nærmeste nabo, Flakneklevan, kan en skimle i bakgrunnen nede i dalen.

Det andre forholdet som fører til øket brukertall, er i og for seg ikke noen deling. Jordebøkene avslører at ennå i første halvpart av 1600-tal-let ble hele bruk tatt opp fra nytt. Som oftest er det nok deler av går­den som har vært egne bruk i middelalderen, men som siden har ligget øde. I slike tilfelle behøver det ikke å være slektskap mellom den nye og de tidligere brukerne på gården.

Solem hadde to brukere på 1500-tallet, men bare en svarte leidang, så ventelig var det et sambruk. Solem vestre ble udelt, men Hans på østre delte like etter år 1600 sitt bruk med Peder Solem, trolig broren. Denne tredelinga finner vi ennå i dag. Alle tre bruka hørte på denne ti­da til Stigtens gods, men i 1621 ble det tatt opp et nytt bruk med en annen eier. Prestebolsgården Øvre Solem må ha vært tatt opp fra ødetilstand, Håvar Øvre Solem svarte minimalt med tiende ennå i 1632.

En burde ha et mål for opptatttakinga og nyryddinga i leidangstalla, som skulle stå i forhold til jordvidda. Vi ser da også at de økte:

 

Våg smør.

Våg mel.

1548

122/3

192/3

1590 15

24 Vi

1614

162/3

25

1641 16

26

 

Ødegårdene sto i minimumsleidang de første åra etter at de var tatt opp. Bjørken svarte 1 1/2 mark smør og 2 1/2 mark mel i år 1600. I 1614 var den øket til 3 og 5 mark. Det hender også at vi får opplysning om dyrking på de eksisterende gårdene. I jordeboka for 1624 er det føyd til under Moen: «Er dørchet 1/2 mark smør og 1 mark mel». Dette kom i tillegg til den tidligere leidangen. Men økningen i leidangen for bygda under ett står ikke i forhold til den nyryddinga og dyrkinga som faktisk må ha foregått. Først på 1600-tallet var tienden i gode år 100-120 tøn­ner, femti år senere var den omkring 200 tønner, altså omtrent en for­dobling. Leidangstalla fulgte ikke med, og fra midten av hundreåret stagnerte de helt. Bøndene var misnøyd med at nyrydningsarbeidet skul­le «straffes» ved at skattene på gården økte. I 1648 etterkom kongen bøndenes ønske ved en forordning om at «de maa nyde samme deres Rydningsarbeide for deres Livs Tid foruden nogen Forhøielse paa Gaarden». Gårdene i Sjøbygda kom alle under denne bestemmelsen og ble stående med sin lave nyrydningskyld i hundreår framover.

Husmennene var også med på å dyrke opp bygda, men vi vet mindre om dem. Fritatt som de var for jordavgifter og tiende, finner vi dem sjeldnere i kildene. I de femti åra fra 1614-65 finner vi rett nok om lag 250 som kalles husmenn i kildene. Vanskeligheten er at dette var en sekkepost skatteteknisk, her ble de ført de som ikke var brukere eller drenger, dvs. karmenn, medbrukere og inderster, ved sida av de egent­lige plassfolk. Ved å granske gårds- og slektshistorien kan vi også finne slike eksempler: Bersvend Lilleevjen var bruker på Lilleevjen i over tretti år til 1665. Da overlot han til sønnen Torkild og tok kåret, men han føres som husmann i manntallet. Ola Halvorsen og Bjørn Bjørnsen sto som husmenn under Kleset i 1645. I virkeligheten var de svigersøn­ner på gården, og overtok bruket i lag etter at den utgamle Anders Kle­set endelig ga opp drifta omkring 1650. Det blir likevel de færreste som kan skalles av slik, selv etter den mest nitide kontroll, og en må bli stående ved at husmannsvesenet i moderne forstand var fullt ut­viklet på 1600-tallet.

Husmannen fikk et stykke jord, gjerne like utafor gårdens heimegjerde, ikke mer enn at det var plass til stue, et lite fjøs og låve og et par mælinger åker. Plassen ga ikke mye til levemåten, så husmannen og familien måtte ha annet arbeide ved sida av, helst var det vanlig gårds­arbeid på hovedbølet. På den måten kunne de holde liv i seg og familien, men fattige var husmennene. De skulle egentlig betale 1 daler i skatt for året, men vi ser at enkelte av dem opptrer med lange mellomrom i skattelista, enten det nå var fordi fogden lot dem slippe, eller fordi han ingenting fant å ta hos de utar­mede husmenn.

Trespade med jernskoning og to «trerukkuer». (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Trespade med jernskoning og to
«trerukkuer». (Bygdemuseet.)
Foto Garberg.

Myndighetene så med misnøye på husmannsvesenet fordi de be­talte så lite skatt og slapp andre utredsler, samtidig som flere fikk anledning til å gifte seg og unn­dra seg militærtjeneste.. Det var bøndene som ville ha dem. Hal­vår Langli ble stevnet av sin jord­drott sognepresten fordi han had­de inntatt en husmann mot pres­tens vitende og vilje. Halvår for­svarte seg med at han hadde ingen dreng som kunne gjøre ar­beidet for ham, derfor var han nødt til å ta inn en husmann. Bøndene så også verdien som lå i at husmennene var med og dyr­ket opp gården. Når plassen ble ledig, kunne bonden legge den inn under gården og slik utvide

dyrkajorda. Ennå på 1600-tallet var dyrkajorda så begrenset at selv om plassene lå i utmarka, var de ikke langt fra gårdstunet. En må anta at dette er en av årsakene til at det er vanskelig å identifisere plassene. Mange av de eldste er blitt oppslukt av gårdens innmark, slik at ingen spor vises lenger i dag.

De gårdene i Selbu som en med noenlunde sikkerhet kan si hadde hus­menn alt i det 17. århundre, var Fuglem, Lekvoll, Moen, Langli, Eidem, Morset (2), Hoem, Berge, Røsset, Evjen, Lien, Mebost, Rønsberg (2), Rolset, Øras, Bakken, Stokke, Moslet/Mogård (3), Kolset, Kleset, Viken, Sesseng, Samstad, Gulset og Valli. Dette gir 29 plasser, men tallet er trolig for lavt. Nykkelmoen og Dyrdalsplassen ble også ryddet på 1600-tallet, men husmennene nevnes ikke i noen skatteliste, trolig fordi de hørte under prestegården. Rydningsmannen på Dyrdals­plassen var Tor Olsen, og han må ha tatt til omkring midten av hundre­året, for svigersønnen Jon Jonsen satt der i 1683. Nykkelmoen ble ryd­det omkring 1690 av en jemte, Svend Eriksen.

Trolig var det forholdsvis flere plasser i Selbu enn i bygdene omkring. I 1683 nevnes det 14 husmenn i Strinda og Selbu fogderi. Av dem var 12 fra Selbu. Tre år senere var det 7 fra Selbu, 1 fra Tydal og 9 fra det øvrige fogderi.

Plassfolket ble i alt vesentlig rekruttert fra bøndenes egne rekker. I svært mange tilfeller kan vi påvise at husmannen er sønn eller bror av oppsitteren. Slik var det f.eks. med Per Ingebrigtsen Røssethaugen, som tok plassen i 1680 ennå mens far hans levde, men som ble stevnet av broren Bersvend i 1699 fordi han ikke ville svare rettighet til ham. Søn­ner på gården var også husmennene Lars Kjellsen Evjen, Jon Bjørn­sen Slind, Simen Rolfsen Størset og flere. En del fremmedartede navn, Simen, Mons, Truls og Gulbrand tyder på at det også var et innslag av innflyttere blant husmennene. Sikkert vet vi at en del herjedøler og jem­ter satt med plasser fra midten av 1600-tallet: Olle Halvarsen på Mor­set, Olle Henriksen på Berge, begge var jemter, Hans Michelsen Svenske på Mebost, Jon Herdal på Volset, Mogens Skomaker Jemte på Alset og Oluf Jemt på Størset. Mathias Bleginsfar i Lien var trolig også svenske. Det ser ikke ut som jemtene ble sittende særlig lenge på plassene, bortsett fra de to OHe’er på Morset og Berge. Sist i hundreåret møter vi Svend Eriksen på Nykkelmoen, som vi alt har nevnt, og Halvår Person Stokke, som også var jemte. I manntallet for 1701 finner vi likevel ingen svensker, utenom fire ungdommer som tjente som drenger.

Enkelte av husmennene var håndverkere. Husmannen måtte være om seg etter innkomster, særlig om vinteren når det var mindre arbeid å få på gårdene. En hendt kar var det alltid bruk for, som skomaker, skred­der, snekker eller smed. Så altfor mye kastet ikke yrket av seg. Vi kjen­ner midlene til Pål skredder, som «bela sin festemø Ingebor» før brylluppet. For det bøtte han «efter yderste formue» 8 daler. Tomas skredder på Nykkelmo satt og trangt i det. Han var halt og gikk med krykker. I 1695 var han kommet i restanse med skatten for to år, men fogden fikk da høre av tinglyden at han «var krøppling og snart ei kunde fortjente Maden». Da gjorde forgjengeren hans på Nykkelmo det bedre, den før nevnte jemten Svend Eriksen. Han var skomaker ved sida av at han bureiste Nykkelmoen, og i 1691 så han seg råd til å bygsle gård, et toøresbol av Uglem(Svendgarn).

Det er ellers ikke mange håndverkere vi kjenner fra 1600-tallet. Ole Slind og Mons Borset var skomakere. Erik Grøtte var smed. Jon Jonsen skomaker, Peder Smed, Ola Smed og Ingebrigt skredder var også hus­menn, men vi vet ikke hvor. Det fantes og gårdbrukere som var hånd­verkere. Slik med Ingebrigt Olsen Storevjen, som var snekkermester under kirkerestaureringen i 1680- og -90-åra. En gang laget han på 7 dager en ny, stor dør i vå­penhuset, 2 vinduskarmer og 7 rammer. Arbeidsløn­na var 1 ort dagen på egen kost.

Buret i Lekvolltrøa — den eldste bevarte trebygningen i bygda. Årstallet 1640 er skåret inn over døra. Foto Garberg.

Buret i Lekvolltrøa — den eldste bevarte
trebygningen i bygda. Årstallet 1640 er
skåret inn over døra.
Foto Garberg.

Nyryddinga og gårddelinga som vi har påvist, var en følge av et befolknings­press. En jevnt økende folkemengde skapte behov for mere plass og mere mat — flere gårder og plasser og mer dyrkajord. Eller omvendt — det ble flere hender til å svinge spaden og grevet, flere om å tukte naturen. Folketallet steg

tydelig både i det 16. og det meste av det 17. århundre, men det er ikke så bent fram å uttrykke stigningen i tall. I alle fall hvis en vil ha en mer pålitelig metode enn å bruke et fast middeltall for antall personer pr. bruk og gange med brukertallet.

På 1600-tallet får vi andre muligheter. I 1645 ble det skrevet ut en koppskatt. Det skulle svares 8 skilling av hvert hode (-kopf, derfor kopp­skatt), dvs. av alle voksne over 12 år. I Selbu var det 775 voksne som betalte. I tillegg kommer 45 knekter som ble utskrevet til militærtjenes­te året før, og et ukjent antall i prestegården. For å få med barna, må vi legge til enda 60% og kommer da til et folketall i bygda på ca. 1320 mennesker. Tallet er lavt, men likevel ikke urimelig.

Det var et normalt kvinneoverskudd, de utgjorde 53.6% av alle voks­ne. Soldatene er da regnet med. Forholdsvis få kvinner (enker) var bru­kere, bare 16 av 146 brukere. Men på 15 av de 66 plassene satt det en­ker — husmennene døde tidligere. Det var bemerkelsesverdig få fedre på gårdene — bare 2. Det kan tyde på at karsystemet som vi kjen­ner det fra senere, ennå ikke var utviklet. De få gårdbrukerne som ga opp bruket før de var utslitt, tok en plass og ble husmenn. Eller kanskje det var slik at kårkallene ble registrert som husmenn?

Vi kan her få en korreksjon på gjennomsnittsfolketallet pr. bruk. Med prosentvise tillegg for barna kommer vi til at det var ca. 8 personer på fullgårdene, 7 på halvgardene og vel 3 på husmannsplassene. Regner vi husmannsfolket med til bruka de hører under, kommer vi til et gjen nomsnittstall på 9 personer pr. bruk. En skulle tro at det var minst så

mye folk på gårdene i 1520, slik at det folketallet vi har regnet med sist i middelalderen, er et minimumstall.

Tjue år senere, i 1665, ble det tatt opp et nøyaktig manntall. Både prest og fogd hadde ordre om å skrive manntall og da guttebarna ikke ble med i den første tellinga, måtte presten komme med et nytt året etter. Slik har vi tre forskjellige manntall å holde oss til — noe som også gir en viss risiko for dobbelttelling. Etter manntalla var det 626 per­soner av mannkjønn, derav 168 gutter under 13 år. Ettersom myndig­hetenes hensikt med tellinga var å få en oversikt over soldatmateriellet, var ikke kvinnene tatt med. Gjør vi et tillegg på 115% for kvinnene, etter forholdet i 1645, får vi en samlet folkemengde på ca. 1345 perso­ner i Selbu i 1665. Det vil si at folketallet hadde steget med bare 25 på tjue år. Det er urimelig lite, men vi vet at i de mellomliggende krigene hadde bygda mistet mange ungdommer, bl.a. ble nærmere 30 soldater kommandert til Sverige og kom aldri mer igjen. Under krigen og i etter­krigsåra lå fødselstallet lavt, som rimelig kan være. I gjennomsnitt var det 11 gutter i årsklassene 2-9 år, mot 19-20 i de eldre årsklassene. Tro­lig betydde det mye for ettertida at bygda ble tappet for så mange unge menn i den mest produktive alder. Folketallet stagnerte og gikk ned de siste tiåra på 1600-tallet. Vi så da også foran at tallet på antall bruk i drift sank fra 1661 til 1683.