HÅRSTAD

Hårstad ble i eldre tid regnet som den største gården i Selbu med en landskyld på 6 2/3 spann. Den nest største, Vik, var akkurat 6 spann, mens Eidem var noe over 5 spann. Den høye landskylda viser sammen med navnet at gården er av de eldste i bygda, men ikke den eldste. Det er også en av de forholdsvis få gårder som ikke ble lagt øde etter Svartedøden (1350). Høy landskyld ennå i 1430 vitner om det.Stad-gårder regner en med ble bosatt i yngre jernalder, i merovingertid eller vikingtid. I dette tilfellet er det vel mest rimelig å tenke seg ryddin­gen i eldste del av denne perioden, altså 600-700-åra etter Kristus. Om dette vitner en spydspiss av jern, som arkelogene vil tidfeste nettopp til merovingertid på grunn av utformingen. Spydspissen ble funnet under harving ca. 30 meter nedenfor det sydvestre hjørnet av stuebygningen på Hårstad Øvre (64-3). En litt yngre spydspiss, helst fra begynnelsen av 800-årene, ble funnet i 1960 like nord for husene. Noe lenger mot syd­vest ble det ved århundreskiftet funnet et tveegget sverd. Klingen som er damascert etter midten, er 5 cm. bred, den bevarte lengden 52 cm., men brukket av. Hjalter og sverdknapp har bronsetråder som belegg. Sver­det kan tidfestes til 800-åra. Sammen med sverdet ble det funnet deler av et lås, kistebeslag og gangjern, alt tilhørende en kiste, samt noe som lig­ner på en hank. Funnet tyder på at her har det vært en grav, som knytter gårdsbosetting til funnet. Fra en senere tid, muligens middelalderen, er det funnet et økseblad. Det lå i en liten haug og på samme haug var det levninger etter hustomter. Dessverre er det ikke sagt nøyaktig hvor den­ne haugen er – det kunne ha hjulpet til å stedfeste selve opphavstunet. På «den nederste av gårdene» (Framigar’n) er det i et brukar funnet en pla­teformet slipesten som etter beskrivelsen å dømme kan være fra stenalderen. Men slipestenen som var på bygdemuseet, er nå forsvunnet, så dateringen må sies å være usikker. Om den nå skulle være riktig, ville den likevel ikke vitne om noen sammenhengende gårdsbosetting her.Etterleddet -stad (stadir) betyr rett og slett bosted. Forleddet finnes det flere forklaringer på. Hårstadnavnet er vanlig i landsdelen. Det finnes i Tiller, Rennebu, Åfjord, Flatanger og Undersaker i Jemtland. I Tiller og Rennebu viser skrivemåten i Aslak Bolts jordebok helt tydelig at det er mannsnavna Harek og Horundar som danner forleddet. Her sier AB

«af Hastadom», og Oluf Rygh mener at forleddet er adjektivet hår = høy. Dette passer jo godt med beliggenheten, og er vel den rimelig­ste forklaringen. Dialektuttalen er «håsstå» med kort å og trykk på fø-

ste ledd. Både her og i det eldste skrevne belegg mangler altså r-en, vi finner den først i 1620 («Haarsta»). Rygh valgte derfor den nedslitte formen «Håstad» som matrikkelnavn, og slik er det offisielt ennå. Over 350 års ubrutt tradisjon med skriftformen Hår- gjør at det er utelukken­de denne som brukes – som familienavn enten med å eller aa. 1 de eldste kilder finner en mange fantasifulle varianter av navnet: «Hastad» (1520), «Haastadt» (1530), «Hoffstedth», «Hostedth» og «Haastadtt» (1548), «Huogstadt», «Hogstad» og «Hoffstenn» (1557), «Hoffstatt» (1589), på 1600-tallet gjerne «Horstad».

Den nederste kilometeren av elveløpet i Nea danner grense i vest for Hårstadvaldet. I nord går merket mot Bell ut fra «foten» (før fra od­den) av Havernesset sørøstover, svinger rundt Hårstadhaugen tilbake mot nord til Dyrdal motstøter over en kortere strekning. Her er ingen naturlig grense. I øst støter valdet mot Haugene, før utskiftinga gikk vel merket stort sett langs «brettet». I sør danner Hovibekken grense over en strekning med først Hove, senere Kvello motstøtende. Der merket går ut i Storelva igjen, er Nesta granne, ettersom prestegården eier en li­ten teig akkurat der.

I dag er det meste av innmarksarealet oppdyrket, men i tidligere tider lå nok flatlendet ned mot elva – Stormyråsen – som et uframkommelig villniss. Navnet og topografien tilsier at opphavstunet må ha ligget frampå den sørlige delen av selve Hårstadhaugen – sånn omtrenet i om­rådet mellom husa i dag på Øver Hårstad og Framigar’n.

I 1723 heter det om Øver Hårstad: «I sollie, trolig vis(s) til korn, meget slet til eng, tungvunden. Denne gaard er for tung at leie, er i nogle aar brugt for avgift, hvorover gaardens huse er forfalne, og dels opraadnet». Dette siste går på at gården da i et halvt hundre års tid had­de vært offiserkvarter, og med driften var det da så som så. Ner Hårstad-bruka beskrives slik: «I sol og baglie, trulig vis til korn, skarp til eng, maadelig til brugs. Tager skade af elvebrud». Det siste må ha vært på Engene.

Det er innmarka, og muligens godt fiske i Neaosen som er årsak til den høye landskylda på Hårstad, for ressursgrunnlaget ellers – utmarka – er lite, ja, bent ut dårlig. I likhet med Mebondgårdene forøvrig støter Hår­stadvaldet ikke mot utmark av betydning. Det er bare Haugene som vel bare kunne gi noe ved og gjerdefang og et begrenset beite, som forøvrig var felles med alle de andre gårdene som grenser til Haugene.

En langt rikere ressurs var engene – Hårstadengene – og for en periode også en del av Vikaengene. Før reguleringa var de lavtliggende engene overflødd mest hvert år og ikke brukelig til annet enn slått og beite. Men for den eldre driftsform som la stor vekt på husdyrholdet, var foret overmåte viktig. I likhet med de andre «øyene» langs nedre del av Nea er engene i dag godt åkerland. Det er verdt å legge merke til at eiendom­men her gikk «over elva». Det er en sjeldenhet i Selbu.

Fra allmannveien og helt til merket mot Bell følger grensa mellom ned­re og øvre veien, der den går i dag eller har gått før. Om veien ble lagt et­ter grensa, eller grensa etter veien, kan vi spekulere om, men sikkert er det et eldgammelt forhold, fra den tid Hårstadgårdene ble delt senest i senmiddelalderen. Forsåvidt kan Hårstad, liksom Eidem, egentlig reg­nes som to gårder med samme navn. Dette ser en av at det nesten ikke er noe eiendomsmessig hopehav mellom øvre og nedre. F.eks. har øvre ik­ke rettigheter i Haugene, mens nedre ikke går ned i elva og er uten rett der. Også seterholdet er helt atskilt.

Øver Hårstad er ført med engeslettskatt i jordeboka fra 1661, men er en av de få gårdene i Selbu som ikke føres i senere engeslettemanntall på 1600-tallet. 1 1723 er gården igjen ført med seter, uten at det sies hvor. Først i 1787 fikk gården igjen sikre seterrettigheter, da gjestgiver Sevat Bergersen kjøpte både gården og Skogsvollen til seter av general von Krogh. Det er mulig at det har vært setret her tidligere også – det er van­skelig å skjønne at de kunne greie driften uten setring. I alle fall vet vi at løytnanten på Øver Hårstad ble saksøkt for ulovlig bruk av Skogsvollen både i 1714 og 1724. Setringa på Skogsvollen ble opprettholdt til ut i 1950-åra. Hårstadli, som setret på Gammelvollen etter en utskiftning, sluttet noe før. (Gammelvollnavnet er skriftfestet allerede i 1795).

Alle bruka på Hårstad nedre hadde seter på Langåsen og Nyvollen -den siste lå mot Varghaugene på nordsida av åsen som ga den første navn. Langåsen var vårvoll og Nyvollen sommerseter til setringa tok slutt for de fleste like før krigen. Bortigar’n hadde i tillegg seter på Tjennvollen og Gråvassåsen – den siste i Sonen almenning. Her setret de helt til etter krigen.

Hårstad hadde i gammel tid matrikkel nr. 671 (nedre) og 672 (øvre), med en samlet skyld på 6 spann 2 øre. I 1838 ble løbenumrene 72 (øvre) og 73 (nedre), tilsammen 13 skylddaler, 3 ort, 5 skilling. I 1888 ble gårdsnumrene 64 og 65 og matrikkelskylda 36,78 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 53 1/2 mark smør og 79 mark mel på hele Hårstad-gården samlet.

Husdyrbestanden:

småfe

griser

71

6

64

50

223

3

hester          storfe

1657                 8                74

1723                 8               42

1802                 5               40

1866                11               75

Korntienden er oppgitt til 14 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 35 tønner, 1802 til 30 tønner og i 1866 til 59 tønner. Høyavlinga var på 280 lass i 1723, 660 lass i 1866. Folketallet var 118 i 1801, 195 i 1855.

Eiere

Erkestolen eller Stigten eide trolig hele Øver Hårstad fra en gang i høy­middelalderen. Gården var etter Aslak Bolts jordebok på 6 spann, men ble da (ca. 1430) leid ut for 2 spann (smør). Ved reformasjonen (1537) ble godset inndradd under kongen, og gården føres derfor som kron­gods senere. I 1663 ble den lagt ut til offisersgård og kvarter for sjefen for det «Selboiske kompani». Etter løytnant Halchs tid (1702) var offiserne ikke bosatt her for lengre tid ad gangen, og de var lite interessert i å drive selv. I 1720-åra ble den flere ganger utbudt til leie av den davæ­rende løytnant, uten at noen var interessert. Øver Hårstad ble derfor solgt ved den store krongodsauksjonen i 1728. Kjøper var Stie Tonsberg Schøller. Dennes dattersønn Stie Tonsberg de Schøller von Krogh solgte i 1787 til gjestgiver Sivåt Bergersen som bosatte seg her. Siden har går­den vært i oppsitterens eie.

På nedre Hårstad har eiendomsforholdene vært langt mer komplisert. Det første vi vet er at erkestolen hadde 1 øre i landskyld av «nædra hastadom» i 1430-åra. Hundre år senere er gården oppført med 3 spann og 1 øre i Olav Engelbregtsons jordebok. Dette kan tyde på at nedre Hår­stad lå øde og så er blitt tatt opp i den mellomliggende perioden. Stigten som erkebispgodset kalles, ble som nevnt konfiskert av kronen etter re­formasjonen. På 1600-tallet var denne eierandelen redusert til 1 spann 2 1/2 øre. Det meste – 1 spann 18 marklag – lå Bortigar’n Hårstad som helt ut var i kronens eie. Dette bruket solgte kongen til Christopher Schøller i midten av 1660-åra, og det fulgte Schøllerene til de i 1770-åra solgte til oppsitteren Peder Bjørnsen.

1 øre av det opprinnelige bispegodset lå i Jonasjarde. Dette ble kjøpt av oberstløytnant Weinigel i 1728 og videresolgt til Schøller kort etter. Mesteiende bygselrådig her var Bjelkefamilien når vi første gang får ful­le opplysninger om eierne – i 1647. Hvordan og når denne mektige nor­ske adelsslekt hadde fått tak i dette halve spann vet vi ikke, men det kan

være langt bak i tida. Borgermester Lars Brix i Trondheim fikk kjøpt denne parten senest i 1677, og hans sønn Gregorius Brix solgte den til Schøller i 1722, som dermed ble bygselrådig. Den siste øren i bruket var bondeodel – i siste halvpart av 1600-tallet eid av Norsto Lien. Enebruke­ren på nedre Hårstad, Bjørn Olsen dels arvet, dels løste ut rekke medar­vinger til denne øresleia i 1735.

Stigtens siste 18 marklag lå i Framigar’n Hårstad. Birgitte, enken etter Anders Oluf isen i Fredrikstad, kjøpte denne parten i 1670 og via hennes svigersønn Christopher Schøller kom den i denne familiens eie. To øre i bruket var bondeodel, men i 1661, når vi første gang får rede på forhol­det, var det splittet i fire eiere med 1/2 øre på hver. Oppsitteren Jon Hovarsen eide selv en part, Jon Sjursen Viken en part, Jon Velve er part, mens borgermester Caspar Schøller da hadde sikret seg den siste. Caspars sønnesønn, Anders Schøller, ga i 1694 gården i faddergave til sog­neprest Christen Blochs sønn, Jens – en raus gave. Økonomisk gikk det ut med denne prestefamilien som pantsatte sin odelsgård til Tydal kirke i 1730 som igjen overtok den som eiendom åtte år senere. I alle år er pre­stebolet i Selbu ført som eier til 1 øre i Framigar’n Hårstad. Denne blir også overtatt av Tydal kirke i 1780-åra, som dermed ble eneeier av går­den.

Brukere I 1520 var det tre brukere på Hårstadvaldet, Peder som ble skattlagt med 1 1/2 mark. Torgerd som også betalte 1 1/2 mark, men i tillegg 1 mark for jordegods (odelsjord) og Jon som betalte 1/2 mark pluss 1 mark for jordegods. Endelig var det Gudrid huskone som ingenting hadde å skat­te av. A prøve å plassere de fire på de enkelte bruk vil bare være me­ningsløs gjetning.

Å rekonsturere brukerrekkene på Hårstad er ellers en komplisert opp­gave. En ting er å skille mellom øvre og nedre. Her har den ulike eiendomsstrukturen vært til god hjelp – den enkle på øvre med bare kron­gods og to like store bruk i lange perioder, og den kompliserte på nedre med mange eiere og ulik fordeling. De mange brukere kompliserer også -tre brukere på nedre fra ca. 1620, to på øvre fra 1634. Tilfeldigheter spiller også inn, som at alle fem brukere het Jon i en periode omkring 1650, derav to Jon Jonsen! Når da brukerne ofte er ført med bare for­navn og gårdsnavn, blir det ikke lett å rede ut av flokene. Men det føl­gende er da det som virker som den sannsynligste brukerrekke.