Skolestell og skoleholdere

Det har alltid vært en manns plikt å sørge for at barna fikk de nød­vendige kunnskaper, i håndens så vel som åndens «materier». Men også den verdslige og geistlige myndighet følte et ansvar. Allerede kirkeordi nansen av 1536 hadde en «skoleparagraf», og den ble gjentatt i senere lover og forordninger. «Husbonderne skulle lade deris Børn og unge Folk hver Helligdag ikke alleene komme til Prædiken, men og efter Prædiken forblive i Kirken der at høre og lære deris Børnelærdoms For­klaring, og anden gudelig Lærdom og Sang at øve, med mindre de saa smaa ere og Vejen saa lang og farlig, at det ikke skee kand.» (Christian 5.’s norske lov, 1685).

Alt for mange fant veien både farlig og lang. Undervisningen ble «skukkulsjøtt» (ujevn, ustø) med ansvaret overlatt til den enkelte uten kontroll. Mange gode foreldre og besteforeldre aktet nok vel på barna og ga videre til dem det de kunne. Det fantes også de som leide en læ­rer. I manntallet i 1701 står en Johan Olsen, «en fattig gammel Mand, leser for Børn og har ingen vis Husverelse». Omtrent samtidig hører vi om at «Anders Skollemester udj Trundheim» hadde «informeret Gunder Hoems børn udj deris Cathecismo». Slike «privatlærere» hadde likevel de færreste råd til.

Loven om konfirmasjonen i 1736 tvang fram et organisert skolestell. Tre år etter kom vår første skolelov. Etter den skulle klokkeren hol­de «ordentlig Dansk skole både sommer og vinter,» dessuten skulle det ansettes så mange lærere som bisp og stiftamtmann fant nødvendig. Dette var et alt for stort krav, derfor måtte regjeringen gjøre et tilbake­tog. «Plakaten» av 1741 overlot til de enkelte bygder å sette skoleord­ningen i verk etter hvert som de så seg råd til det.

Her i Selbu gikk det en del år før det kom så langt. Opptakten kom fra biskop Harboe, som under visitasen i 1747 «ved at høre og modtage Meenigheds og Prestes forslag og betænchninger, hvorhos da fandtes ingen vanskelighed, en sige umulighed, at jo verdiet, om iche saa lige efter høybemelte forordningers bogstaver, saa dog aldeles genæst med Dens Kongelig Majestets gudelig intention, kunde giærne settes i stand». Det ser altså ut som selbyggene relativt villig gikk med på å ta kostna­dene med et organisert skolestell. Et «Project till skolevesenets Indretning udi Selboe Prestegield,» datert Selbu Prestegård 7. juni 1748 er ført i pennen av sogneprest Rosenvinge og undertegnet og forseglet av

12 menn, alle fra Selbu. De 12 bekreftet «alt ovenstaaende at være i adskillige forsamlinger afttalt, Meenigheden af sin Indhold forkynt, for os ord fra ord Oplest og udtydet, af ingen imodsagt, men af os og mange til os Samtykt.» «Skolefundatsen» var gjort i samråd med bøndene, men det kan knapt være tvil om at den er Rosenvinges verk.

Prestegjeldet ble delt i fire skoledistrikter hver med en skolemester. 1. «Stranden og Indbøigden» fra Solem til Emsbrennan. 2. «Mebøen og Øverbøigden». 3. Mosletten, Viggværve og Søe-bøigden. 4. Tydalen og Floren. Det var store skolekretser, som vi ser, men det var ikke tanken at alle i kretsen skulle undervises samtidig. Det fantes selvfølgelig ikke egne undervisningslokaler, så det måtte bli en omgangsskole. En uke hadde skolemesteren tilhold i dagligstua på en gård og barna på de nær­meste gårdene søkte da dit. Neste uke flyttet han til en annen del av kretsen og holdt skole på en annen gård og for andre barn. Slik fort­satte det til han hadde vært rundt i hele kretsen. Husmennene var fri­tatt for å holde hus for skolen.

Undervisningstida var fra Mikkelsmess til Sankthans, men likevel slik at skolemesteren måtte ta hensyn til folks behov, «der i de sædvanlige Aander iche taaler fra deres brug og avling at miste noget menniske». Mange nyttet denne passusen til å bruke barna i arbeid heime. Det hjalp lite at presten fra prekestolen tordnet mot foreldre som holdt barna borte fra skolen og truet med at de ved «saadan selvraadighed vil undgielde ved Børnenes afvisning ved confirmationen». Et par skoleprotokoller fra 1830 er bevart, og de viser at det ennå så sent var bare så som så med skolegangen. De 83 elevene fra Utstranda fikk gjennomsnitt­lig 51/2 ukes undervisning hver. De 92 mebondelevene lå noe bedre an med vel 7 uker skole årlig. Gjennomsnittstalla dekker likevel over store forskjeller. 14-åringen John Olsen hadde vinteren 1830-31 gått 14 uker i skolen. Han var i nest øverste klasse og fikk karakteren god (i lesning). Den jevngamle Peder Olsen gikk ennå i første klasse og var «slet», men så gikk han også bare 3 uker på skolen den vinteren. Det ser ut til å være en sammenheng mellom lav sosial status og dårlig sko­legang. Flere av dem som står med bare noen få ukers skole har fått an­merket i margen «fattig» eller «fattige forældre».

I hver krets skulle det være en skolemester. Lønna hans var 20 daler året, og det var med ulyst folket tok på seg den utgiften. Ennå i 1805 heter det om selbyggene at deres «Sindelav mod Skolevæsenet, er, saa snart det kommer an paa Udgivter, ikke rosværdigt». Skolemesterlønna ble finansiert ved at det ble lagt en skatt, skoletollen, på alle voksne. Bønder, inderster og husmenn måtte svare 12 skilling året, ungkarer over 15 år 6 skilling og «piger» over 15 år 4 skilling. Lærerne måtte lenge selv kreve inn skoletollen. Underskudd ble dekket av skolekassen. Den­ne var grunnlagt på gaver. Kopperverkets partisipanter ga 5 daler årlig så lenge verkskontoret var her i bygda, kirkeeieren 3 daler og sognepres­ten 2 daler. Etter 1800 gikk det også en del mulkter til skolekassen, særlig for ulovlig brennevinsbrenning.

Det ser ut som ordningen virket bra. Vi mangler regnskapet fra Rosenvinges tid. Da Frugaard overtok som regnskapsfører i 1767 hadde sko­lekassen et overskudd på 50 daler og siden økte beholdningen. I åra fram til 1795 var inntektene konstante og utgiftene små. Ett og annet året måtte kassen dekke mindre underskudd i skolemesterlønna. I froståret 1772 «modsatte almuen sig aldeeles at betale Skolemesteren deres Løn», så presten og medhjelperne var da nødt til å ta de 50 daler­ne fra Rosenvinges tid og dele mellom dem. De øvrige utgiftene var mi­nimale. Et år ble det brukt 3 daler til bøker til fattige skolebarn, et an­net år ble det kjøpt 8 eksemplarer av biskop Balles bibellesning. Det var alt.

Fra 1796 overtok bygdekommisjonen oppsynet med skolekassen. Heretter sørget den for å kassere inn skoletollen, men ellers er det små forandringer. Ennå i 1812 var takstene for skoletollen uendret, men si­den steg de litt etter hvert som antall skolekretser og lærere ble økt.

Selbu greide seg med tre skolemestre til 1819. Fra da så bygda seg råd til å øke antallet til det i 1831 var seks lærere.

Den «Kongelige Instruction» stilte små krav til skolelæreren. Han skulle kunne «lese, skrive og nogenledes catechisere» (forklare kate­kismen). Skolemestrene var visstnok ofte «forhutlede» og fattige per­soner, ikke sjelden vanføre slik at de ikke kunne gjøre «skikkelig» arbeid. Vi har likevel vondt for å tro at selbyggene så ned på lærerne sine. Fle­re av dem satt i en velmålt mannsalder i stillinga og ble fulgt av sønnen eller andre slektninger. Vi møter «skulinn» så ofte og i så mange for­bindelser at det kan knapt være tvil om at det sto age av ham.

Skolefundatsen i 1748 nevner to lærere. Klokkeren Ole Bjørnør skul­le være skolemester i Mebonden og Øverbygda og Jon Bersvendsen i Vikvarvet og Mosletta. Jon skolemester må ha dødd i 1758. I 1759 finner vi Halvar Thomassen Stokke i hans stilling. Halvar «skule», som var sønn av lensmann Thomas Mølnhus, ryddet seg plass på «Bersnesset» under Nervik og ble boende der et langt liv. Han satt i stillinga helt til 1802 — i 43 år. Frugaard ga ham det skussmål at han har «vist flittighed i sit Embete og Skikkelighed i sit levned».

Peder Olsen Balstad var skolemester i den 3. skolekretsen, Stranda og Innbygda, fra 1761. Det var en «Peder skolemester» i stillinga før

ham, men vi vet ikke mer om ham, Peder Olsen fikk bygsel på en plass under Balstad samme år som han ble skolemester, og etter ham kalles plassen «Skultrøa». Han var vel ansett. Da han fikk pensjon i 1804, skrev Hersleb om ham: «Denne 80tie aarige Skoleholder har stedse udmerket sig med en efter hans Opdragelse ualmindelig Oplysning og sund Forstand . . . Han skriver en meget god Haand og er vel øvet i fornøden Regning».

Rundt hundreårsskiftet falt de tre gamle skolemestrene fra. Renald Pedersen Hårstad ble «substitutt» for gammelklokkeren fra 1792. Da Bruråk kom som ny klokker i 1795, ble Renald fast i klokkerens gam­le distrikt, mens Bruråk selv tok seg av konfirmantene fra hele bygda. Renald «skule» var av god ætt. Faren var av lensmannsslekta på Ho­ve, mora av Halch-slekta. Han ryddet seg plass under Kleset, men siden flyttet han til «Skulbakken» under Øvre Hårstad, ble gift og fikk fire døtre. Han fikk meget god attest av sine foresatte, og ennå i lærer Sands tid visste folk å fortelle mye godt om ham. Hans barn var gjerne de flinkeste på kirkegulvet. Særlig var han god til å forklare de vanskelige uttrykk i Bibelen, og alltid på rent selbyggmål. «Inn om e tok me i stång å hoppa ivi alle hustakja hi, måtru vart de’itj it mirakel de’?» forklarte han. At ungene skjønte ham, forteller svaret: «Nei, de’ vart no fill spetakel å itj merakel, de’».

En feil hadde Renald, selv om få regnet den for noe større i de dager. Han ville gjerne ha seg en sup. Det ga høve til mange «prett». En gang sovnet han attmed ei skruvstikke inne i stua, og to «gapguta» skyndte seg å skruve fast sidkofta hans i skruvstikka. Så røk de opp og sloss «på lissom» lenger bortpå gulvet, og da «skulinn» bråvåknet og skulle hive seg over dem, drev han på hodet i gulvet. Men når han la i vei med «kakjesboka», ble det stilt i stua. Renald rakk å undervise to generasjo­ner øverbygger. Da han døde, hadde han vært skolemester i 49 år.

«Skul-Pe» på Stranda begynte å skrante da han passerte de seksti. Sønnene vikarierte for ham, først den eldste Peder, og siden Lars. Da fa­ren fikk pensjon, ble Lars Pedersen fast i hans distrikt, enda presten var lite fornøyd med ham. Han «røber just ikke de bedste Læregaver». Han underviste i 22 år, men til slutt ble det for galt. «Lars Pedersen Lechvold bliver ved sin tiltagende Alder og svaghed mindre beqvem til forsvarligen at rygte Skoletjenesten for Stranden, dog ved jeg ham ikke skyldig i nogen fortsættlig Forsømmelse eller Uorden». Bygdekommisjo­nen ble nødt til å pensjonere ham fra 1827. I mange år framover he­vet han sine 8 spesiedaler årlig.

Halvar Bersnesset fikk brorsønnen Tomas Olsen Stokke som underlærer for seg de siste åra, og som en kunne vente ble Tomas lærer etter ham. Han hadde «meget sund Forstand og Videlyst skriver en taalelig Haand og kan regne til Fornødenhed». Som faren, lensmann Ole Tomassen, var han husmann på Stangdalen under Stokke. Han døde allerede i 1814 etter 12 år i skolen.

Smørform fra 1817. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Smørform fra 1817. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Eldste sønnen til klokker Bruråk, Ingebrigt Ingebrigtsen Sesseng, ble nå tilsatt som skolemester i Vikvarvet og Mosletta. Han var også på­tenkt som klokker etter faren — han skal ha hatt en ualminnelig vakker og kraftig sangstemme. Ingebrigt Sesseng døde hastig i 1824, bare 35 år gammel. Faren, som da var 74 år, måtte gå tilbake til klokkertjenes­ten, og han tok også over lærerstillinga etter sønnen og hadde den i 6 år framover. Hele den tida han var i Selbu, hadde klokker Bruråk hatt konfirmantforberedelsen. Dette arbeide var hans hjertesak. «Han viise sig og meget aarvaagen og flittig i at opfylde de med hans kald forbundne Pligter, modtager ofte Fattige og forsømte Ungdom i sit Hus at forbere­de dem til Confirmationen. Holder ei allene Ungdoms-Samlinger hiemme, men reiser og nogle Gange for Aaret omkring i hver Skole-District for at undersøge Ungdommens Tilstand, og holder flittig Cathechisation i Kirken». (Hersleb 1805). Da Bruråk døde i 1829, var det etter 61 års virke i skolen; i Klæbu, Bratsberg og Selbu.

Falch Widerøe kom som sogneprest til Selbu i 1813. Med sin bak­grunn som lærer i den høyere skole i Trondheim var det naturlig at sko­lestellet opptok ham sterkt. Hans fremste mål var å gjøre lærerne bedre skikket til å røkte sin gjerning. Han oppfordret de gamle skolemest­rene til «ved Læsning og egen Studering at perfectionere sig.» Flere som­re samlet han dem i prestegården til tre ukers «lærerskole». Widerøe vur­derte likevel resultatene nøkternt. «Da de ere Mand af Aar, have fami­lier at forsørge og ere nødte at anvende de Timer, som de have tilovers fra deres egentlige Kald til at arbeide for Livets Nødvendigheder, har det ikke været mig mulig … at kunde bidrage videre til deres Dannelse».

Widerøes håp var de unge som nå rykket inn i de nyopprettede stil­lingene. Den første var unge Halvar Tomassen, sønn til Tomas Stokke. I 1819 fikk han 6 spesiedaler i stipend for å utdanne seg i Trondheim, og året etter ble han lærer i Flora og Mosletta. Den store kretsen på sør­sida av elva ble nå delt. Men Halvar Stokke ble bare 22 år gammel. Han døde i 1823 etter en ulykkelig hendelse. I et bryllupp på Mosletta holdt ungdommen andredagen på med leker, bl.a. «å våggå salt». De to unge lærerne Ingebrigt Sesseng og Halvar Stokke skulle også prøve seg, men under denne uskyldige leken falt Halvar fram over hodet på den andre, og i fallet brakk han nakken og døde straks.

I 1820 betalte skolekassen 8 spesidaler til Peder Olsen Fuglem og Sivert Haldosen Fuglem «som i indeværende Aar dannes til skolehol­dere». Tre år senere var de klare til å begynne i sin gjerning, og nå had­de bygda skolemestre nok til en ny økning av skolekretsene. Strekningen fra Solem til Rolset ble delt i tre. Stranda ble en krets med Peder Olsen som assistent for gamle Lars Pedersen, Sivert Haldosen fikk Innbygda og Mebonden mens Renald «skule» fortsatte med Øverbygda. Sivert Haldosen ble bare 29 år gammel. Han døde i 1833. Peder Olsen Fuglem ble holdt for å være en av de dyktigste av de gamle lærerne. Han hadde en god hukommelse og kunne store deler av bibelen utenat. Kjent er det svaret han ga en av Thranes agitatorer som var i Selbu og agiterte for al­minnelig stemmerett. «Mi må fill fo stemmevett førinn mi fe stemme­rett».

De to Widerøe satset mest på, var de «2de udkaarede Ynglinge» Arnt Arntsen Samstad og Jens Jonsen Sesseng. I hele året 1824 gikk de tre dager for uka til tre timers undervisning i prestegården, dessuten var de med på konfirmantforberedelsen hver lørdag. Året etter ble de sendt til seminaret i Trondheim på et to måneders kurs for å lære en ny un­dervisningsmetode, vekselundervisning, som nettopp var tatt i bruk. Metoden gikk ut på å la de flinkere elevene være hjelpelærere for de yngre og mindre flinke — de vekslet mellom å få og gi undervisning. På foråret 1826 begynte de to å undervise etter nymåten. Det var sikkert med stor spenning presten ventet på resultater. Dagen før han reiste fra Selbu, holdt han overhøring i kirken der de to ungdommene katekiserte. Ble Widerøe skuffet? «Jens Sesseng forrettede det taalelig og Arnt udførte sine kun maadelig og viste sig misledt af falsk Vid (vett)».

Arnt Arntsen ble gift med en enke på plassen Almåen (Uglem) og bodde der til sin død. Jens Sesseng kjøpte Sessenggjerdet og bygde seg et hjem der. Han var ugift. På grunn av sykdom var han nødt til å fra­tre lærergjerningen allerede i 1842.

Klokker Bruråks yngste sønn, Ole Ingebrigtsen Sesseng, var sersjant og gårdbruker. Da broren døde, gikk han inn for å ta hans plass. Han reiste også inn til byen for å lære vekselundervisning, og fra 1830 tok han over lærerstillinga i Vikvarvet etter faren. Samme år fikk Ingebrigt Arntsen Vigen den samme utdannelsen og ble lærer kort etter.

Den nye skoleloven av 1827 påbød minst 10-12 ukers skole for hver elev. Dette gjorde det nødvendig å opprette enda en skolekrets. Stranda ble delt i Utstranda og Innstranda med Innbygda. Fra 1831 var oppde­linga fast for lang tid framover.

1. Stranden fjerding, Dragsten til Bålstad.
lærer Peder O. Fuglem (1824—63) lærer
2. Indstranden fjerding, Sandvik til Setsås Arnt A. Samstad (1824—60)
3. Indbygden fjerding, Sirum til Borset Arnt A. Samstad (1824—60)
4. Mebonden fjerding, Volset til Berge
Lærer Sivert H. Fuglem (1824—33)
senere lærer Ingebrigt A. Vigen
(1833—53)
5. Øverbygda fjerding, Røsset til Rolset. Hårstad (1792—1841) lærer
6. Floren fjerding, Øras til Næss. Lærer Jens J. Sesseng (1826—42)
7. Moesletten fjerding, Stokke til Kleset. Lærer Jens J. Sesseng (1826—42)
8. Wiggvarvet fjerding, Overvik til Kjøsnes. Lærer Ole I. Sesseng (1831—50)
9. Søndre Søbygden fjerding Kolvik til Renå Lærer Ole I. Sesseng (1831—50)

Hva lærte barna i den gamle skolen? For det meste var det religion Religionsopplæring var den «Kongelig Intention» som lå bak skolelo­vene av 1739 og 1741, og øvrigheten var lenge vel nøyd med det. Ut fra den målsetting var skolen kan hende ikke så verst. «Ungdommen var talrig og vel oplyst i Saligheds forstand» skriver biskop Nannestad etter visitasen i 1754. Det var en bra attest — om stjørdalingene skriver han f.eks. at de var meget vankundig mens frostingene «befantes sær­deles Vankundig, saasom der er ingen som tager sig deres undervisning av».

For å lære sin «børnelærdom» måtte skolebarna kunne lese. Lesning ble hovedfaget i skolen ved siden av utenatlæring av katekismen. De fles­te lærte nok å lese så noenlunde. I 1830 var 8 av de 84 utstrandingene «slet» i lesning, 1 var «meget slet». Nesten alle kunne noe utenat i kate­kismen, mange også av forklaringa, enkelte kunne fortelle fra Horsters bibelhistorie.

Skriving og enda mindre regning var det få som lærte. Hersleb skri­ver rett nok i 1805 at undervisningen i de to faga hadde «i den senere Tid meget tiltaget». Men 15 år senere rapporterer Widerøe: «Saa længe Skolevæsenet er i nærverende Forfatning, er neppe at tænke paa noget andet almindeligt Lærefag enn Religion, dog meddeles nogle af de ældste og mest lærelystne Disiple nogen Undervisning i Skrifning og Regning». Av utstrandingene var i 1830 3 «gode» i skrivning, 1 «maadelig» mens 4 hadde «begyndt». De samme 8 elevene lærte også regning, men der var ingen «gode,» bare «maadelige». Av Jens Jonsens 111 elever hadde 21 lært skrivning og var «taalelige» de fleste, 14 kun­ne noe regning.

I 1819 var lærebøkene Luthers lille katekismus, Pontoppidans forkla­ring og Horsters eller Thomboes bibelhistorie. Skoleloven av 1827 re­presenterte et framskritt, selv om den bare tok et lite steg og selbygge­ne reagerte sent. I 1837 ble det for første gang gjort et større innkjøp av skolekassens midler: 5 eksemplarer av Wergelands store religionsbok, papir, penner, blekk og blekkhus og 22 regnetavler med grifler.

Med alle sine mangler og feil, var den gamle skolen med på å øke folkeopplysningen. Det gikk framover, men smått. Ingen av de 12 som skrev under «fundatsen» i 1748 kunne skrive navnet sitt. Et vedtak i skolekommisjonen 15. mai 1836 er signert egenhendig av de fire bøn­dene som var med. Det var første gangen dét hendte.

Til 1860 var skolen «kun en liden Haandsrækning til den hjemlige Undervisning», skriver Stuevold-Hansen. Han, som selv var seminarist og senere ble prest, har mye negativt å si om den gamle skolen med dens åndløse pugg av spørsmålsboka. Men i alt det nye som brøt igjennom i hans tid, savner han noe. Omgangsskolens nære kontakt og samhørighet mellom barn, heim og skole gikk tapt for alltid.

Militærkart fra 1749 med grenser for kompanidistrikta. Veleiene er tegnet med tynne, prikkede linjer.

Militærkart fra 1749 med grenser for kompanidistrikta. Veleiene er tegnet med tynne, prikkede linjer.