Øvrighet, lov og almue

«Sælbyggene er hurtige, dristige tildeels og trættekiære, hvilket sidste de mange Processer viise, som de føre», mente Gerhard Schøning. Hans påstand får ikke stå uprøvd. Sammenligner vi med en annen bygd der rettsforholda omkring år 1700 er undersøkt, f.eks. Overhalla, fin­ner vi at det over en 10-årsperiode ble ført 404 saker for tinget i Selbu, 92 i Overhalla. Altså et overveldende prov for Schønings troverdighet. Analyserer vi sakene, ser vi likevel at det i de to bygdene var omtrent like mange eiendomstvister, injuriesaker, leiermål og andre forseelser. Det som skiller ut Selbu er de mange gjeldssakene — 70 % av samtlige saker. Selbyggene skyldte proprietærene landskyld, kjøpmennene i byen krevde dem for borgergjeld, seg i mellom førte de også en del saker for gjeld og uordentlige oppgjør.

Spørsmålet om selbyggens trettekjærhet blir avhengig av hvor­for de lot gjelda gå til tinget. For størstedelen vil vi tro det skyld­tes nød og tvang, mange måtte sette seg i gjeld for å berge livet. Dette bevises av at landskyldsakene forsvant og borgergjelda ble sterkt re­dusert i 1750-60-åra da kopperverket ga bygda så store inntekter. Men også da var det mange gjeldssaker selbyggene imellom, mest om småbe­løp helt ned til en ort eller to. Uten å generalisere for sterkt må vi nok regne med at bygda huset en del krangelfanter som stevnet folk mer for prinsippet enn for verdiens skyld. Vi ser det også av at det slenger andre bagatellsaker innimellom, som når Sjur Uthus stevnet Erik Moslet for en hammer han ikke ville levere opp, eller når Kristen Gundersen Hår­stad førte seks vitner på at bagsthella hos Peder Bjørnsen Hårstad var felles for begge gårdene.

Den alminnelige lovlydighet var overlag stor. Slagsmål og andre voldshandlinger som ble sjeldnere utover 1600-tallet, forsvinner om­trent helt. Det hendte av og til at blodet ble for hett, som i 1749 da en 10-12 ungkarer fra Øverbygda overfalt en gruveknekt på en fjøskjell på Rolset og slo han halvt fordervet. De likte dårlig at fremmede karer kom og tok fra dem jentene. Men vanligvis ble det ikke grepet til vold. Da var det flere som var stygg i kjeften med ukvemsord og grove beskyld­ninger, men også de ble spake og gikk attpåatt når de kom for retten. Det var nemlig dyrt å kalle en annen for en skjelm og ikke kunne bevise påstanden — og det var ikke alltid så liketil.

I løpet av hele det 18. hundreåret ble det ført bare to tyvssaker for tinget. En ungdom fra Vikvarvet stjal to hester fra Ola Gundersen Renå og gikk over fjellet og solgte dem i Horg. Ola Renå greide å opp­spore hestene og fikk høre hvem som hadde solgt dem. Da de kom for å gripe ham, prøvde han å drukne seg i elva — han visste nok hva for lagnad som ventet ham. Enda om han unnskyldte seg med at det var hevn fordi Renå’n hadde lurt dem i hestehandel, fikk han lovens stren­geste straff for tyveri.

Enda mer tragisk var et tyveri rundt midten av hundreåret. Halvar Jonsen Velve «var en fattig og trængende Mand — og hans Creditorer var strenge og hårde mod ham». Det var tingtid og kreditorene ventet på betalinga. Han visste ikke annen råd enn å gå til Stubbe og be om hjelp. Men der var alle på tinget, og derfor brøt han i fortvilelse opp stabbursdøra og ei kiste på bursloftet og tok tre punger med tilsammen 52 daler. Derpå gikk han til tinget og betalte gjelda — 35 daler. For resten kjøpte han en hest. Halvar Velve ba om en nådig dom, da han hadde kone og tre barn og var forledet til tyveriet av nød og fattigdom, men dommerne fant at han «bør kagstrygges og brændes med Tyvs Mærke paa sin Pande, samt arbeide i Jern udi nærmeste Fæstning hans Livs tid».

De avskrekkende lovene og den strenge håndhevelsen av dem var sik­kert én årsak til at Selbu var blitt et fredelig samfunn. Desto mer måt­te det ryste bygdafolket når de fant en morder blant seg.

Svend Svendsen Bakken var svenske, født i Berg sogn i Jemtland. Han kom til Norge omkring 1720 og var gardmann i Gresli i 20 år, inntil han kom til Bakken i 1741 som sytning for Gunder Bakken. Han er den første fra dalføret vi kjenner utseendet på: «af middel maadig høyde, undersetzig og breed Axlet, bleegagtig og breed af ansigt, tych og kort næse, brune øyne, sort haar, meget tych qvisig Skeeg, dog ej langt, som skiule heele Kiæbene og Hagen langt needad Halsen, og tyche store hænder».

Gunder Bakken holdt senga på grunn av alderen men var ellers frisk. En dag om våren i 1743 begynte Svend å drikke og holdt på en hel uke — tømte først et halvanker og begynte på det andre. Kona, Gunhild Olsdatter, enken etter Anders Gresli, fikk høre mye om at han fryktet for at Gunder skulle leve lenge uten å kunne arbeide, og at han måtte forsørge ham. Syvende dagen gikk han på stabburet og kom igjen med noe brennevin i et tinnbeger og tvang i gamlingen. Denne fikk straks vondt og kastet opp. Ved middagstid dagen etter døde han.

Det kom straks ut at det ikke var gått rett for seg da Gunder Bakken døde, — trolig fra kona og døtrene som så at det «laa een Materie som en graa agtig Sandleer» i det tomme begeret. Den 27. juni holdt fogden et forhør på Hårstad, som da var tingsted, og dagen etter ble Svend arre­stert på martnan i Trondheim. Han ble holdt fengslet i Rådstuekjelleren i byen til 7. august, da han under vakt ble transportert til Selbu og satt i arrest på tingstedet. Saka mot ham skulle opp på et ekstrating mandagen etter, men natt til søndag, da Pål Stubbe og Jon Tomassen Lien holdt vakt, greide han å rømme. Ut på morgensida ville han ut, og vaktene fulgte ham borttil nåva, men da de rundet nåva, var Svend borte. De lette etter ham over hele gården, men fant ham ikke. Heldige­re var heller ikke kirkelyden, som dagen etter ble utkommandert til manngard. Svend unnslapp, og det enda venstre hånd og fot var lenket sammen med jern.

Vaktene var begge gamle og sene, men om det var grunnen til at Svend kom seg unna, eller de lot ham rømme av medlidenhet, er uvisst. Dette kom i alle fall til å koste dem dyrt. De måtte leie en tydaling, Jens Olsen Gresli, til å ettersøke rømlingen i Sverige, og da han ble arrestert i Hede ved juletider, måtte de sende sønnene sine for å hente ham og betale alle omkostninger ved arrestasjonen.

Denne gangen fikk saka gå uhindret både på tinget og lagtinget. Svend som hårdnakket hadde nektet å uttale seg, måtte omsider tilstå overfor lagmannen. Han nektet likevel for å ha brukt av rottegifta som var funnet på buret hans, men «noget som er mestendeels ligeledes som Rottekrud og findes paa tørre furretræer kaldes Strenglag». Svend avsto fra å appellere til høyere rett og underkastet seg dommen: «at mis­te sit hoved med een øxse og hovedet at settes paa en Stage».

Tinget.

«På tinge må e, for det e så lererikt det», sa kjerringa. Så mente og andre. Tinget samlet folk, derfor hendte det at Halvar Velva fant fol­ketomme hus i Stubbe første tingdagen. Tingtidene var de samme som i hundreåret før, men det var ikke sjelden trasig for rettsbetjentene å komme fram i tide. I 1718 var vintertinget berammet til sist i mars, men sorenskriveren måtte snu etter å ha holdt på tre dager fra Stjørdal, fordi snøen «overgick snart een Hæstis hovid over Skougen». Sist i hund­reåret søkte selbyggene om å få flytte vintertinget til sist i februar, for­di sjøen før den tid sjelden var så tilfrossen at en kunne kjøre på den. Høsttinget i september falt midt i skuronna, derfor ville de ha det framflyttet til juli. Slik ble det da også fra 1799 av.

Tinget ble holdt i lensmannsgården i begynnelsen av hundreåret, først på Hove og så i Ner-Hoem. Senere var ikke lensmannen slik stilt at han kunne huse tinget. Storevjen var da tingsted et par år, og så hadde Bjørn Hårstad tingholdet en årrekke, fra 1731 til sist i femtiåra. Etter noen år på Velva ble Flønes tingsted fra 1764. Ole Flønes drev begge bruka så sorenskriveren og fogden kunne bo i de husa som sto tomme (vestre), men da gården ble delt igjen, ble husværet for dårlig. Peder Flønes syntes og at betalinga — 18 daler årlig — var for dårlig og sa fra seg tingholdet i 1792. Tingmennene fant at tinget «bør holdes i nærheden af Kirken til beqvemmelighed for hele Tinglauget» og fikk Arnt Kvello til å ta det på seg for 40 daler årlig.

Den nytilsatte lensmannen Joris Norbye bodde fra først av i Hårstadlia. Han bød seg til å ta tinget hvis almuen ville bygge «en sømme­lig tingstue med fornødne Overværelser til Rettens betientere» på går­den. Slik ble det, og i 1798 ble tinget for første gang holdt i en sær­skilt tingstue. Men alt i 1802 flyttet lensmannen til Moslet og tinget med ham. I åra framover gikk det på gammelviset med tinget i leid hus hos lensmannen, først på Eidem og senere på Kvello.

Sorenskriverens første innførsel om Selbu i den eldste bevarte ting­boka begynner slik: «Anno 1689 d. 3. December blev holden almindelig sageting paa dend gaard Hofve i Selboe Prestegield ofververende høyst. Ko. Ma. Foged Hr. Mads Tybring sampt eftersk. laug Rettis mend, nem­lig Esten Krogstad, Olle Pedersen Ejdumb, Gunder Houmb, Halfvor Berg, Tomas Flønes, Gunder Grøtten, Peder Setzeng, Arren Ofnue».

Etter en sikkert høytidelig åpningsprosedyre som vi ikke har kjenn­skap til, startet tinget med at fogden offentliggjorde årets kapitelstakst (kornpris). Det ble lest en pantobligasjon og tre skjøter før første sak kom opp: President Kosbøll stevnet 67 selbygger for gjeld. 19 møtte og vedsto seg gjelda, 4 møtte men nektet på at de var skyldig ham noe, 4 ble anført som døde og resten møtte ikke «skjønt 3de gange paa Tinggaarden ved Lensmanden (ble) paaraabt». Mer rakk ikke tinget å behandle den dagen.

Neste dag fortsatte tinget med at Kosbøll stevnet enda 6 bønder, men ingen møtte. En fordi han var død for seks år siden, mens to Langlisbønder var «fløtt til Verdalen». Heldigere var Kosbøll heller ikke med sine landbønder, brukerne i Dragsten og Varmdal, de møtte heller ikke. Neste sak var at Nervikkarene ville ha tingsvitne på at en eng de betalte landskyld av var brutt ned av elva for 30 år siden. Presten stevnet Arn Uglem og ville ha ham oppsagt som leilending, og Halvar Langli fordi han ulovlig hadde tatt inn en husmann. I samme slengen fikk en del av almuen advarsel fordi de ikke hadde søkt kirke siste bededag. Peder Sletne ble stevnet for en hest og slede han skulle ha tatt i Herjedalsveien, men da vitnene ikke kunne si om det var mot eierens vilje, ble saka utsatt. Borgermester Opdal innstevnet 4 skyldnere. Det var så en sak om beiteretten på Lund og én vikvarvingene imellom, om noe høy på almenningen. Etter to gjeldssaker bøndene imellom stevnet fog­den Esten Rolset og Svend Bårdsgård for hestesalg til Herjedalen. En del ble fremkalt for å betale skyldig lagmannstoll og så kunne sorenskri­veren endelig sette punktum ved å bøtelegge Jon Torgersen fordi han «med adskillige urøttige Ord for retten gaf».

Underskrifter på et tingsvitne med fogd og sorenskrivers signeter og de åtte lagrettemenns bumerker.

Dette var det som ble ført til boks. Det skjedde mer på tinget. Skat­tebetalerne kom med sine daler og skillinger og fikk seg utkvittert hos fogden, proprietærene eller deres fullmektiger møtte også og krevde lei­lendingene for landskylda. Gårder og bruk ble solgt eller pantsatt og skjøter skrevet. Enkelte hadde penger til overs og kunne betale gam­mel gjeld, andre stakk seg bort i hopen, redd for å bli krevd. Ungkarer og jenter tinget seg bort som tjenestefolk. Kanskje var det og de av kal­lene som søkte seg ut en av ungguttene som et høvelig gifte for dattera og slo frampå om ekteskap.

Og det ble drukket og drøset. Fogd Tybring klaget over at under skatteinnkrevningen var det enkelte som begynte «med saadan Larm at det er mig umueligt at stille dennem som har i Kroer druchet dagen over». Han mente det var ingen annen råd enn å bøtelegge de som «for meget larmer og sladrer den stund jeg oppeberger Schatten, ligesaavel de som gjør dommeren ulyd og jeg ikke efter mange Formaninger kan faa dem til Schicklighed». Det ble det likevel ikke noe av. Stort flere enn Jon Torgersen kjenner vi ikke som har fått bot for å ha kommet med «urøttige» ord i fylla.

I første halvdel av 1700-tallet ser vi slutten på en utvikling der «almuen» ble trengt ut av sine posisjoner på tinget. Juristene overtok. Lagretten hadde i hundreåret før tapt i betydning, men noen av kallene gikk igjen der med et par, tre års mellomrom og med sin erfaring hadde de trolig en viss innflytelse på tinget. Fra 1725 ble lagretten utnevnt i tur og orden etter matrikkelen, og fra da av var lagretten uten vekt — de var redusert til rene bisittere. Å sitte i lagretten var ikke lenger en ære, men en byrde. I en avtale om preste- og annen friskyss fra 1744 het det at tydalingene skulle slippe å sitte lagrett. Dette stadfestet gammel sedvane. Tydalingene var aldri lagrettemenn, heller ikke floringene.

Bygdefolket førte selv sine saker på tinget. Sakføringa var enkel: det ble satt fram en påstand og ført vitner. Etter hvert begynte prokurato­rer (sakførere) å få innpass, først i saker der de kondisjonerte var inn­blandet, senere hendte det også at selbyggene kostet på seg prokuratorhjelp. Disse karene — Hendrich Smedeknegt, Niels Rodt, Tomas Wis­løff og flere — var gjerne tingskrivere eller assistenter hos fogden, og de kjente lovenes kringelkroker og visste å benytte seg av mange prokuratorknep. En enkel almuesmann hadde ikke mye å stille opp mot dem, og det gikk så vidt at Ola Kleset måtte søke stiftamtmannen om «at befri­es for videre Forfølgelse med Proces af procurator Kaalstad».

Vanlig praksis var at dommene ble utformet og opplest før tingsamlinga var slutt, men fra 1770-åra gikk sorenskriveren over til å kunn­gjøre dommene hjemme på sorenskrivergården i Skogn. Dette demonstre­rer med all tydelighet at bygdefolket ikke lenger hadde innflytelse på domsslutningen. Sorenskriveren var blitt enedommer. Som en konse­kvens av dette kom det forordninger i 1736 og 1794 som krevde at so­renskriveren skulle ha juridisk utdannelse.

Lensmannen.

Vi møter lensmannen på stadig flere virkefelt utover 1700-tallet: som politimann, skatteoppkrever, veitilsynsmann, manntallsfører, skjønns­mann, utpanter med mer. Det var for det meste fogdens funksjoner som ble lesset over på ham, men uten at han fikk fogdens muligheter til å sko seg. Ombudet ble lønnet dårlig. Jon Hove «bleff baade arm og gammel saa han ikke kunde være lensmand». Etter ham kom det to lens­menn som visstnok ikke var av den gamle lensmannsslekta.

Gunder Olsen Hoem ble lensmann etter ham i 1704 og fungerte til etter 1710. Han var gårdbruker på Ner-Hoem, og var en stordriver. Blant annet drev han sterkt i kvernfjellet. Gunder hadde minst fire søn­ner og to døtre. Eldstesønnen Ole som var sersjant, overtok gården. En annen sønn overtok lensmannombudet.

Torkild Gundersen Moen (1685-1721) kan vi først finne nevnt som lensmann i 1717. Fogd Tybring skriver i et brev at han overtok ombudet etter faren, men i et par kilder kalles Peder Tomassen Flønes lensmann i 1715 og 1717. Det er mulig at Peder Flønes fungerte noen år fordi Torkild var så ung. Torkild giftet seg til Moen i 1713, men Hoem fort­satte som lensmannsgård og tingsted til omkring 1717, fordi Moen lå så ulagelig til. Da Ole Hoem sa opp tingholdet, ble Hove lensmanns­gård igjen — det vil si at Torkild Moen fikk betaling fordi Hove slapp å stille soldat. Lensmannsgården var nemlig fri for legd. Torkild Moen døde i 1721 og etterlot seg enken Eli og minst en sønn, Gunder.

Halvar Tomassen Møllenhus (1658-1744) var lensmann bare kort tid, fra 1721 til 1725. Han var sønn av Tomas Flønes som var lensmann omkring 1680 og bror til Peder Flønes. Han pekte seg også ut til stillin­ga som en av de fremste av bøndene. Han gikk i kvernfjellet i lag med Gunder Hoem, var en av dem bergskriver Holst hadde mest tiltro til ennå før smeltehytta ble bygd på hans grunn, han drev hestehandel i stor stil — blant annet med svenskene, hadde større kvern enn noen annen og drev trolig leiemaling. Alt dette ved siden av at han drev Møln­hus — men så gikk det og ut over gårdsdrifta. I 1723 var utsæden på hele gården mindre enn 5 tønner — og det var lite. Halvar Mølnhus ble brukt ikke så lite som skjønnsmann og stevnevitne etter han gikk av.

Tomas Røe var den første utabygdes vi kjenner i lensmannsstillinga. I 1701 ble han lensmann på Bakklandet i Strinda og fungerte samtidig som en slags fullmektig for fogd Tybring, men alt etter to år måtte han slutte som en «æreløs» mann. Til Selbu kom han i 1726. «Frammunkaren» ble ikke godt mottatt av selbyggene. Alt første året måtte han stev­ne Jon Dyrdal for kjeftbruk og Jon Gulset fordi han truet med at «snart skall du blive clar i Sælboe». Året etter var det Pål Punde som var uær­bødig mot lensmannen: «du er ikke en Tollekniv verd, og tog saa ned i Lommen og røskede brogen». Men folk ble vant til ham, og i 1733 fikk han tingsvitne på at «han har levet som en Christen, og ikke havde (noe) hannem at beskylde».

Tomas Røe var gift og losjene på Hårstad. Han hadde ikke mye å leve av. Lensmannslønna var 3 daler, dessuten hadde han Lensmannsøyene bygselfri, noe som var verdsatt til 21/2 daler. Noe fikk han vel og i sportler — hvert skifte ga 16 skilling — men mye å leve av ble det ikke. Ettermannen truet i alle fall med å si opp stillinga fordi den var så dår­lig betalt, og han hadde gård attåt.

Tomas Halvarsen Møllenhus (1689-1761) ble lensmann da Tomas Røe sluttet i 1732. Han tok over gården etter faren, men måtte gå fra den og ble trolig husmann. Tomas Halvarsen måtte være en dyktig og lovkyndig kar ettersom flere kondisjonerte betrodde ham å føre saker for seg på tinget. Han var en av initiavtakerne da selbyggene tok opp kop­perverket i 1733. Han satt som lensmann til etter 1752, men sønnene fungerte som oftest de siste åra.

Ole Tomassen Markåa (1724-89) nevnes første gang som lensmann i 1746. De første åra delte han ombudet med broren Halvar. Senere ble denne skolemester og flyttet til Bersnesset og Ole ble lensmann alene. Beskikkelsesbrev fikk han først i 1767. Ole Tomassen var husmann på Markåa under Mebust vestre, og der var han ennå i 1762. Senere flyttet han til Stangdalen under Stokke og giftet seg med Ragnhild Jørnsdatter Slind.

Lensmannslønna var ennå i hans tid bare 6 daler årlig, men Selbu var en av de få bygdene i amtet der almuen hadde gått med på å betale «en viss Korn Told» til lensmannen, han skulle ha 6 skilling av hver bonde. I 1772 klaget fogden over at Ole Tomassen «ej allene med Skatte Restancernes Indfordring men og i sine øvrige Embets forretnin­ger viiser en noget Lastværdig Skiødesløshed». Han ble suspendert men ble tatt til nåde igjen da han betalte avdrag på restansene. I 1775 kom det ny fogd, og han fant seg ikke i denne slendrian. Ole Tomassen ble avsatt, og med ham gikk stillinga ut av den slekta som hadde sittet med den i mer enn hundre år.

Carsten Heidemark (1744-1822) ble beskikket som lensmann og pro­kurator i Selbu i 1775. Heidemark var den første lensmannen for hele tinglaget, dvs. Selbu og Tydal. Han hadde vært skriver på kopperverket en tid før han ble lensmann, og i den tida tok han på seg å føre flere saker som byborgere hadde på tinget i Selbu.

Heidemark bodde på Havernesset som husmann under Øver Hårstad — han sier han selv har dyrket opp plassen. I familielivet var han uhel­dig. Begge de to første konene hans døde barnløse etter få års ekteskap. Heller ikke den tredje kona fødte ham barn.

Carsten Heidemark var visstnok glad i det sterke. Det er å tro at det var grunnen til at han sa opp lensmannsstillinga i 1796 og leverte inn prokuratorbestallingen året etter. Selv skyldte han på alderen, men han levde ennå i 26 år. De siste leveåra fikk han understøttelse av fattigkassen.

Joris Christian Norby (1765-1838) søkte og fikk stillinga etter Heidemark i 1796. Norbye var «fød og opdragen av norsk Bondestand» — sønn av klokkeren på Tynset, Jens Norbye og Hustru Gisken. Han hadde tidligere vært konstituert lens­mann på Tolga, og ble ansett for å være «duelig og beqvem» av fogd Berg, som anbefalte ham som lens­mann i Selbu, «som i sær trænger til en duelig og retskaffen lensmand».

 

Joris Christian Norbye.

Joris Christian Norbye.

I 1797 kjøpte J. C. Norbye halve Øver Hårstad av proprietær Zeier og fikk fradelt og skyldsatt sin part— Hårstadlia. Han flyttet inn der med sin kone Ane Elisabet og to sønner; Jens og Nils, samt mora og svigerforeldrene, tidligere hytteskriver Nils Graae og kone. To sønner til, Hermand og Peder Christoffer og dattera Clara Marie ble født i Selbu.

Lensmannsstillinga hadde nå fått en langt høyere sosial status. I 1804 var den faste gasjen 20 daler, lensmannstollen 17 daler, sportler 10 daler, skyssgodtgjørelse 20 daler eller i alt ca. 70 daler. Året etter var inntekta nærmere 100 daler. Sin omgang fant Norbye blant verksbetjentene, mens de ennå var i Selbu, og de få kondisjonerte forøvrig: Zejer, klokker Bruråk og Heidemark. Også denne nylensmannen fikk mer­ke selbyggenes kalde skulder de første åra, som da husmannen Andreas Guttormsen Nesta viste «grov og uanstendig opførsel imod lensmanden».

I 1802 flyttet lensmann Norbye til Moslet og året etter kjøpte han Eidem (Negarn) for 670 riksbankdaler. Der ble han boende resten av sitt liv og dattera etter ham. Han ble snart respektert i bygda. Høy, sterkbygget og rolig som han var, hadde han et naturlig myndig vesen som gjorde ham til en lederskikkelse. Han var lensmann i 37 år, forlikskomisær i 41 år og valgmann i en årrekke. I 1815 var han represen­tant for amtet på Stortinget. I 1813 fikk han Dannebrogordenens sølv­kors. For sin innsats som forlikskommisær fikk han Borgerdådsmedaljen.

Peder Christoffer Norbye ble lensmann i 1833 da faren sa opp stil­linga, men hans historie hører den nyere tid til.

Fogden.

Futestillinga tapte i betydning på 1700-tallet. Ikke bare ved at lens­mannen overtok flere av hans gjøremål men også fordi det ble utnevnt særskilte embetsmenn til å skjøtte spesielle saker innen stiftet: berghauptmann (gruvedrift), holtzførste (skogene), generalveimester. Fog­den sto i slutten av hundreåret fjernt fra bygdefolket, og i det neste gikk stillinga over til å omfatte i hovedsak den offentlige økonomi innen fogderiet.

Mads Tybring (1686-1719) var gift med enken etter sogneprest Mel­chior Meyer, Riborre Svendsdatter, og var slik svigersønn til presteen­ken på Kvello. Under tingsamlingene bodde han på Kvello og var sik­kert en god støtte for svigermora i hennes stridigheter med sognepres­ten. Flere ganger måtte Tybring selv «gå i rette» med Christen Bloch, og det er tydelig hans hånd som har styrt de forlika som kom i stand. På grunn av sin lange styringstid og spesielle tilknytning var Mads Tybring den av fogdene som sto selbyggene nærmest. Da det ble strid mellom par­tisipantene ved kopperverket og bygdefolket om skogen på Roltdalen, tok han så langt stillinga tillot det parti for selbyggene.

Sylvester Bjerregård (1720-27) virket som et stormvær etter gamle, sedate Tybring. Han tok straks opp arbeidet med å bedre ordensvernet. Det ble ansatt en stodderfogd i fogderiet som skulle «eftersætte landstrygere og andet Pach, som sig, siden Krigen, der haver indsnegit». Han fikk tillatelse til å bygge fengsel i tre bygder i fogderiet, bl.a. i Selbu. Bøndene måtte ta på seg «fangehusets bekostning» som ble bygd på Ho­ve ikke langt fra den senere «Christoffersentomta».

Alt i 1724 ble det reist kritikk mot Bjerregård for svik med skatte­innkrevningen, og bøndenes kvitteringsbøker ble inndratt til kontroll. Han reddet skinnet denne gangen, men tre år senere ble han suspendert av samme årsak. Av selbyggene hadde han krevd 35 daler for mye for leidangsmelet, men ellers hadde de ingenting å klage over. Det er tenkelig at partisipantene ved verket og særlig lagmann Dreier sto bak av­settelsen. De hadde fått i mot Bjerregård etter at han fikk skylda for å ha hisset strandbyggene til å klage på verket fordi de ikke fikk arbeid der. Bjerregård fikk avskjed i 1731 med 20 daler i pensjon.

Hans Augustunussen (1727-49). Han bodde på gården Leirbrua i Strinda, der han døde mens han ennå var i embetet.

Albert Hysing (1750-51). Konstituert, ble senere fogd i Salten. Han var gift med Augustinussens datter.

Johan Wedege (1751-53) hadde tidligere vært fogd i Finnmark og ble siden fogd på Nordmøre.

Nils Colstrup (1753-67). Sogneprest Rosenvinge anklaget ham for å holde seg borte fra kirken om søndagene, og for å tillate turing og drikking i tingstua inntil søndag morgen, så de kirkesøkende har «hørt deres Bulder». Colstrup ble suspendert for kassamangel i 1767.

Henrik Helkan konstituert i 1767.

Mads Sørensen (1767-75).

Jon Berg (1775-1813), tidligere konstituert fogd i Orkdal og Inder­øy. Han var en myndig herre og den siste fogd som hadde direkte og nær kontakt med bygdesamfunnet. Han døde i embetet på fogdgården Blakli i Strinda.

Peder Munthe Bull (1813-18).

Johan Nikolai Klingenberg (1818-38).

Strinda og Selbu fogderi ble nedlagt i 1906, fogdestillinga ble inn­dratt og erstattet med en amtskasserer.

Sorenskriveren.

Sorenskriveren fikk liksom fogden et nytt forhold til bøndene. I sam­me grad som stillinga ble oppvurdert sosialt ble skikkelsen «fremmed­gjort» for bøndene. «Skrivar’n» ble en utilnærmelig Kongelig Maje­stets embetsmann uten kontakt med og kanskje også uten forståelse for bøndene. De eldste sorenskriverne er derfor de som har størst betyd­ning for bygdehistorien.

Henrich Drejer (1686-1726) var visesorenskriver under Hans Ehm til 1696. Drejer har fått en dårlig attest av samtid og ettertid. General Wibe skrev om ham: «denne har øvet mange Skalkheder i sit Dommerem­bete, saa et halvt Dusin Sorenskrivere kunde have i hans Akter nok for alle at vorde afsat»,

Han ble da også avsatt i 1712 men tatt til nåde igjen. Trolig spilte det en rolle at broren Peter og brorsønnen Abraham var lagmenn i Trøndelag. For Selbu var han likevel en bra mann. Vi kan finne flere eksempler på kloke dommer som mer aktet på mennesket og rettferdig­heten enn på lovboka. Hos stiftamtmann Iver von Ahnen hadde han en høy stjerne. Han utnevnte gjerne Drejer til dommer i saker mellom embetsmenn, til skifteforvalter i de største dødsboene og som dom­mer i avfellingssaker. Han ble sendt helt til Tromsø i slike særoppdrag.

Lauritz Brun (1726-50) fikk god attest av lagmann Abraham Dre­jer: «er virkelig Een af de fornuftigste og mest drevne Mænd i Lov og Rett i blandt alle Sorenskriverne her i amtet, forretter sin Tieniste med Agtsomhed, og har Ære af sit Embede, lever og vel med sine Bøn­der i Fogderiet». Brun ble suspendert for å ha behandlet almuen «uret­telig og ulovlig» i 1746, men ble tatt inn igjen. Han søkte avskjed på grunn av alder og sykdom i 1750.

Henrik Jørgen Poulsen (1750-61). Både han og ettermannen bodde på Øver-Egga i Skogn. Sluttet på grunn av «svaghed» med 200 daler i pensjon.

Erasmus Sigismund Resch (1761-99).

1. februar 1799 administrerte sorenskriveren i Stjør- og Verdal tin­get i Selbu for siste gang. Tinglaget ble lagt under sorenskriveren i Strinda under navnet Strinda og Selbu sorenskriveri — en ordning som består ennå i dag.

Vi kan også nevne at i 1804 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at Trondhjems Amt skulle deles i Søndre og Nordre Trondhjems Amt.

Forholdet mellom folk og øvrighet var merkelig godt. Stiftamtmann Kaas holdt ekstrating på gjestgiveriet Krogstad i 1693, og han ek­saminerte almuen nøye om embetsmennenes forhold. Ingen hadde noe å klage over, hverken over prest, fogd, sorenskriver, offiserer eller lens­mann. Derimot besværte de seg mye over byborgerne og partisipantene på Rørosverket og hevdet at de ikke fikk rett oppgjør. Dette sier kan­skje ikke så mye, det skulle noe til å stå fram og klage når de høye her­rer selv satt rundt tingbordet og fulgte strengt med. Men tingbøkene beviser at det ikke var feighet eller skrøn. Få ble trukket for retten for oppsetsighet eller motstand mot øvrigheten, og embetsmennene fikk også gå fri klager.

Gjennom fem-seks mannsaldre var enkelte episoder likevel ikke til å unngå. Sterkest og strengest ble det reagert mot Ingebrigt Volset, som sendte ut budstikka for å samle folk på Hårstad. Med det tok han seg en myndighet som bare lå til fogden og lensmannen i visse tilfeller. Videre «stelte» han opp almuen til å komme med aldeles grunnløse anklager mot sognepresten, mente retten. Ingebrigt Volset ble dømt til å arbeide i jern på Bremerholm festning ved København i tre år — men vi kan ikke se at han sonte straffa, så han ble vel benådet.

Eksekusjon eller tvangsinndrivelse av skatt og andre fordringer var år­sak til de fleste kontroverser. Helst var det lensmannen det gikk ut over, som i 1772, da Ola Morset sendte bordet i maven på Ole Tomassen og etterpå truet med øks. Selv den milde og saktmodige prost Frugaard ble en gang viftet om ørene med båtshake og øks. Anders Guttorm­sen Nesta eller Seje var husmann under prestegården, men var blitt utsagt av forskjellige årsaker. Men Anders Seje hadde ikke tenkt å vike uten videre. Han møtte utkasterne med trusler og kjeftbruk, stenkast og truende øks, og kjerringa, Mali Eriksdatter var ikke mindre rasende. Prost Frugård prøvde å få henne til å styre seg og bød på en pris snus, men hun slo eska ut av hånden hans. Prosten talte formanende til Mali og prikket henne på arma med spanskrørstokken, men det gjorde vondt verre. Mali ropte på Anders og jamret seg over at prosten slo hel­sa av henne, og da prosten lo av dette, sa hun: «Han loe han gammel Erich ogsaa nu».