Skattene

Det skattesystemet som var utviklet i siste halvpart av 1600-tallet, ble beholdt gjennom hele det neste hundreåret. Et skatteformular fra 1782 viser at skattene og takstene var nesten nøyaktig de samme som hundre år før: Leilendingsskatten var fremdeles den viktigste med 5 da­ler pr. spann, dernest kom odelsskatt (96 sk.), proviantskatt (32 sk.) og rosstjeneste (24 sk.) og de militære skattene munderingspenge (93 sk.), utredningspenge (63 sk.) og standkvarterpenge (21 sk.), tilsammen 8 daler 41 skilling pr. spann. Skattene måtte svares av gårdbru­keren, så nær som odelsskatten og rosstjeneste, som ble betalt av eie­ren av utleid odelsjord.

Det eneste nye som kom til i løpet av hundreåret, var det som i dag svarer til fylkeskommunale utgifter. De faktiske utgiftene fogden hadde hatt i regnskapsåret ble fordelt likt på hver bruker i fogderiet, uten hen­syn til brukets størrelse. Store summer dreide det seg ikke om, det kunne bli omkring 1 daler pr. bruker sist i hundreåret, som i 1795:

Delikvent bekostninger (fengsel) 11 skilling

Kurpenge til de med venerisk sygdom

befengte Mennesker 32 »

Skudpenge for ødelagte Rovdyr 2 »

Opfostringspenge for fattige og for-

ladte børn, Selboe Almue undtagen 13 »

Militær Skydsbekostning 15 »

Bropenge til de 3de af Steen oplagde

Broe: Stolpstue Broe, Tveregg-Broe,

Søbstad broe 29 »

102 skilling

Når selbyggene slapp å svare oppfostringspenger, skyldtes det at de selv tok seg av de fattige i sitt sogn slik at fogden ikke hadde utgifter på dem.

Skattenivået sto stille mens inntektene økte og pengeverdien sank i løpet av 1700-tallet. Det betydde at skattetrykket minket — trolig har det aldri i tida etter år 1644 vært lettere å bære enn i de to siste mannsaldrene av det 18. århundre.

Men også i dette hundreåret fikk folk oppleve trykkende tider med utskrivning av svære ekstraskatter. Igjen var det krig og rustning som var årsaken. I 1711 — under Den store nordiske krig — ble det skrevet ut en «skoskatt» for å skaffe reglementerte sko til soldatene. Året etter kom en mye hardere skatt, «dagskatten» eller «krigsstyren». Trondheim stift skulle svare 200 daler daglig eller 73 000 daler pr. år. Ei «lig­ningsnemnd» som besto av fogd, sorenskriver og 8 lagrettemenn fordel­te det beløpet som var lagt på prestegjeldet etter bøndenes formue, slik at de som ble satt i en formue på 100 daler skulle svare 14 daler året i skatt. I Selbu gjaldt det Ola Dragsten, Gunder Hoems enke, Halvar Berge. Halvar Mølnhus, Haldo Garberg og Elling Sirum. En formue på 50 daler betinget en skatt på 12 daler og så videre. De fattigste av bøn­dene slapp med en skatt på 11/2 daler. Også husmennene ble skatte­lagt med 1 daler hver eller mindre.

I hele prestegjeldet skulle «dagskatten» innbringe 1067 1/2 daler, om­trent like mye som de øvrige skatter tilsammen. Allerede «lignings­nemnda» spådde at skatten «mange steder Neppelig, og andre Langsom­melig skal blifve at Indhendte». De fikk rett. I august måtte stiftamt­mannen rapportere til kongen at bare 60 % av den utlignede skatten var gått inn. Skulle en kreve inn alt ville det føre til at gårder ble lagt øde, og forresten var det ugjørlig: Det nyttet ikke å la fogden pante i krøtter og boskap, da det ikke fantes rede penger blant almuen «ere slige effecter icke at giøre udi penger». Stiftamtmannens skriv munnet naturlig nok ut i en bønn om at skatten måtte bli satt ned. Det ble den også. I 1713 svarte skattyterne i prestegjeldet 3/5 av det opprinnelige beløpet, eller 640 daler. Resten av krigsåra gikk dagskatten inn med ca. 450 daler årlig. Det var sikkert hardt nok i en tid med uår og andre hard­år. For enkelte ble det for hardt, særlig i 1719 og 1720. Da ble 5 bru­kere ført som «forarmet», mens 2 bruk lå øde. Enda verre var det å være husmann. Av de 30 husmenn vi finner i skattelista, var 5 forarmet og 2 død i armod, mens 6 hadde gitt opp og «tagit tjeneste». Skattene gikk likevel merkelig godt inn. I 1719 var det ingen skatterestanser i Selbu, året etter var det 54 daler.

Skattene og krigsskadene hadde svekket folket. Etter krigen skrev fogden en «Tabell over udi hvad Tilstand almuen befindes». I Selbu pres­tegjeld var det 55 bønder som var i stand til å hjelpe seg selv og svare skattene. Det var 30 % av de 179 bøndene i dalføret. 91 var i stand til å greie seg hvis de fikk utsettelse med skattene, mens 33 «var mindre formaaende, og staar til om gud giffuer sin velsignelse at hjelpes». I fogderiet som helhet var tilstanden atskillig verre, bl.a. var 15 % av alle bøndene «nesten ødeslet og paa veyen som Landdrivere». I Selbu og Ty­dal var ingen så ille stilt.

Etter krigen kom lettere tider med gode år og lave skatter. En hel mannsalder framover ble tvillingrikene spart for krig, og skattenivået kunne holdes på et lavt og behagelig nivå. Men fra 1758 lå det sterke troppesamlinger i Holstein på vakt mot den truende russiske tsaren, og dette renskrapte statskassen. I sin pengenød påbød kongen en sjokke­rende hard ekstraskatt i 1762: hver person over 12 år skulle betale 1 daler. Det ble forferdelig høye skatter på enkelte som hadde stor hus­stand med barn og tjenere og dessuten husmenn de måtte betale for. De første to åra gikk skatten likevel godt inn. Fortjenesten var god, mange hadde nok også spart seg opp en del penger som de kunne ta av når det knep — som nå.

Folk fant seg i å betale så lenge de visste hva pengene gikk til. Men da skatten kom igjen år etter år lenge etter at troppene var trukket tilbake, tok det slutt på tålmodet. På sommertinget i 1764 måtte fogden pro­tokollere at enda om almuen var pålagt å innfinne seg på tinget for å be­tale ekstraskatten, «indfandt sig dog ingen at betale samme skatt, undtagen Lænsmand Ole Thomasen som betalte for sig og sin tienestepige». Fogden advarte tinglyden og minte om hvor kostbart det var å dra på seg skatterestanser, men det hjalp ikke. Selbyggene svarte at de slett ikke var uvillig til å svare skatten, men da det hadde vært misvekst i bygda de to siste år, var de for «nærværende tid aldeles uformuende».

Akkurat her skal vi stole lite på det våre forfedre sa, det var billig å være fin i orda. Dette var skattestreik — organisert passiv motstand mot det de fant var urimelig påbud fra myndighetene. Enda klarere blir det når vi ser at alle nektet å ta på seg vervet som rodemester for å sam­le inn skatten. Det fantes med ett ikke en mann i bygda som kunne skri­ve såpass at han kunne klore ned en skatteliste.

Selbyggene sto ikke alene som skattenektere. Over hele landet gjorde almuen motstand mot ekstraskatten, særlig kjent er den såkalte «strilekrigen» i Hordaland. Rentekammeret var nødt til å gå «attpå att». I 1765 kom det først en forordning som slo fast at bøndene skulle slippe å betale for de fattige i sognet, siden ble skattekravet redusert til å gjelde bare bøndene med kone samt tjenere som hadde over 10 daler året i lønn. Sogneprest Rosenvinges manntall fra 1762 tellet 1502 per­soner over 12 år i Selbu. Av dem var 35 kalt fattige eller almisselemmer. I et manntall talt opp etter de nye forordninger i 1766 var det bare tatt med 288 av bondestanden, 95 husmenn med koner og 12 inderster, mens 961 voksne var anført som fattige. Enda sier Rosenvinge at han «burde, formedelst Bøigdens almindelige fattigdom, have anført langt flere, vel de to deele af dem hvilche jeg har været ligesom tvun­gen til at skrive formuende». Om Rosenvinge overdriver skal være usagt. Det var utvilsomt nød i bygda, men uviljen betydde nok like mye for skattenektinga.

Myndighetene prøvde å drive inn skattene med tvang. Lensman­nen reiste om i bygda og pantet for ekstraskatten, men møtte bare ranghet. I Fossum møtte Ole Barosen opp og sa han ikke eide penger, men lensmannen kunne bare ta plogen og harva, om han ville — Ole visste godt at lensmannen ikke kunne ta nødvendige redskaper. Da lensman­nen ville ta noen huder, kom Ole Barosen truende med et gevær: «Jeg skal kiøre dig fra Døren, du har ikke her at gaa at sloure efter».

Det nyttet ikke for en enslig lensmann å pante ei hel bygd. Fogden måtte rekvirere militær assistanse for «at holde de modvillige Respect, at bringe ophavs Mændene under sikker Arrest og i behøvende tilfælde at forsvare Udpantningsmændene for Vold og overlast». Men også mot den militære eksekusjon hadde folk et forsvar, de nektet å betale de ordi­nære skattene. I 1766 var skatterestansen i Selbu 1078 daler, det vil si at det var kommet inn bare 200-300 daler. Av ekstraskatten var det ikke «erlagt» en skilling.

Folket vant denne styrkeprøva. I 1769 kunne sogneprest Widerøe summere opp: Selbyggene var «blefne befriede fra at betale Extra Skat­ten i nogle aar, just fordi de har haardnakket paastaaet, at de ikke kun­de betale, hvilket og er sandhed hos en deel». Rett nok sto skatten ved lag til i 1772, men pengene kom ikke inn. Etter 1772 skulle skat­ten gis i form av frivillige gaver, men det er lite trolig at folk ga godvil­lig det myndighetene ikke kunne formå å presse ut av dem. I 1778 ble det hele oppgitt.

I 1816 kom det pålegg om en ny, hard ekstraskatt, men den ble helt annerledes mottatt. Det var den nettopp selvstendige staten Norge som måtte få orden på sine finanser, og «sølvskat ten» skulle danne grunnlaget for Norges Bank. Stortinget fordelte skatten på amta, og en amtskommisjon fordelte den mellom tinglaga etter matrikkelskyl­da. Fra Selbu var sogneprest Widerøe med i kommisjonen. På Selbu ble det lignet 2349 daler, på Tydal 340 daler. Det var vel å merke den nye pengeenheten spesidaler, som var mer verdt enn den gamle riks­daleren. Skatten skulle svares «i rede sølv», så mange måtte ta til arvesøl­vet for å kunne betale for seg.

I ligningskommisjonen for Selbu satt Widerøe, lensmann Norbye, sersjant Ole Sesseng og Nils Bell samt 3 tydalinger. Vi kjenner ikke prinsippene for ligningen, men trolig la de formuen til grunn. Skattyter­ne ble fordelt på 15 skatteklasser. Høyest kom Nils Bell, Ole Jonsen Røsset, Jon Olsen Sandvik med 89 spesidaler, Halvar Halvarsen Evjen, Peder Olsen Rønsberg (73 spdl.), Tomas Kristensen Røsset og Tosten Arntsen Lilleevjen (58 spdl.). Alle var bønder så nær som kårman­nen Jon Sandvik. I de 7 høyeste skatteklassene var det i alt 48 skatt­ytere, 19 % av de 254 skattyterne i bygda. De betalte tilsammen 1657 spdl. eller 70 % av den ilignede skatten. Flertallet av bøndene (52 stykker) lå på 5 dalers skatt, men det var også så mange som 12 i laves­te klasse (97 skilling). Bare 60 husmenn betalte skatt. Alle så nær som en lå i de 3 laveste klassene. Den ene — husmannsenken Gjertrud Jonsdatter Rønsberg — var en av de rikeste i bygda med en skatt på 34 spdl.