Almenningene

Almenninger er som navnet sier, strekninger som «alle menn» kan bruke. Slik forholda er i Selbu, falt det naturlig å dele utmarka i tre strøk. Nærmest gården, fra «håggån» og oppover mot åskanten lå gårdens heimrøst fullstendig skilt fra andre gårders med klare merker. Denne skogen var i «daglig» bruk, her hentet de ved og gjerdefang, her lå høstvollen og kalvtrøa, og hit gikk de når de hadde bruk for et «ørkje».

Skogåsene lenger inne ble mindre brukt. Det er tvilsomt om de var delt i eiendomsparter, men gårdene hadde sine klart avgrensede voller og beiteområder og brukte bestemte slåtter. Etter at sagbruka kom opp, ser det også ut som gårdene delte tømmerhogsten mellom seg slik at hver gård hadde sin trakt. Det er uklart om bøndene så på disse traktene som sameie eller bygdealmenning. Det som er sikkert, er at de ikke ble regnet som statsalmenning, slik som fogder og andre øvrighetspersoner ville ha det til.

Den egentlige almenningen møtte en først oppi fjellbandet. Bruken av snaufjellet var mer tilfeldig — én for her på jakt, en annen lette etter myrmalm, andre fisket langs elvene eller vatna — men slikt kunne ikke hjemle eiendomsrett for den enkelte. De gamle lovene hjemlet heller ik­ke faste retter: Den som først gikk med ljåen i en myr- eller fjellslått i almenning, hadde retten i 12 måneder, men så falt den igjen i det fri. Opprinnelig var det også slik med setringa, men de faste seterhusa bandt med tida seterretten til bestemte voller.

Bruksretten til almenningene var allmenn, men bare innafor en be­stemt grend eller bygdelag. I Selbu var det slik at vikvarvingene hadde retten i Sørungen almenning, mens øverbyggene kunne bruke Roltdalen. Alle selbygger hadde likevel rett til å drive kvernbruk på Roltdalen.

Alt i middelalderen krevde kongen eiendomsretten til almenningene, i første omgang rett nok bare i en begrenset form: Kongen gikk inn som eier av alle gårder som ble ryddet i almenning ut fra det syn at ingen jord kunne ligge uten jorddrott. I ødetida mistet mange gårder eieren ved at slektene døde ut eller hjemmelen gikk tapt på annen måte. Slike gårder ble uten videre regnet for kongsalmenning, og gårdene ble kron­gods hvis de ble gjenryddet. I Selbu gjelder dette hele Sjøbygda samt Langsmoen. Kronen prøvde bevisst å utviske skillet mellom slike nye almenninger og de gamle, egentlige almenningene.

Fra 1500-åra reiste kongen kravet om eiendomsretten til almenninge­ne med større styrke. Når dette kunne skje uten særlig motstand, var det fordi det lenge var bare en formalitet uten økonomisk betyd­ning. Bøndene fortsatte å bruke almenningene som de hadde gjort i all tid uten å svare hverken skatt eller avgift til den påståtte eieren. Først da sagene begynte å synge i skogene fikk kongen noe igjen for sin eien­domsrett, for sageierne måtte betale bygselsavgift for skogen i almen­ningene. Men dette var en sak mellom kongen og sageierne, bøndene angikk det ikke. De fikk tømmerhogginga og fortjenesten av den som om det var odelsskoger.

Begrepet Kongens almenning gle inn etter hvert, men det måtte bru­kes i 200 år før bøndene gikk med på å løse bygselbrev og betale for setrer og slåtter i almenningen. Først i 1790-åra ble dette alminnelig. Kravet hadde vært reist før, men bøndene nektet tvert. Bare rent unn­taksvis kan vi se at enkelte fant det lønnsomt å ha brev på sine rettig­heter, det var helst når det brygget opp til nabokrangel og strid.

Det kan og tenkes at en praksis med bygsling av almenningsretter had­de arbeidet seg inn tidligere, men uten at det ga inntekter til statskas­sen. Lensmannen hadde rett til å kreve en mindre avgift, kalt «frelse», ved bygsling av f.eks. husmannsplasser og setrer. Avgiften var tradisjo­nelt et kalveskinn, og vollnavnet «Kærskinnet» på Roltdalen kan skrive seg fra en slik praksis.

Omkring år 1700 kaltes svære områder Kongens almenning. Tømra almenning var skogen «ofenfor samme Saugsted og der omkring» dvs. all skogen langs Tømra ovafor Røet. En annen almenning nevnes mel­lom Selbu og Stjørdal i Børsjøtraktene, og området mellom Garbergselva og Børaa er likeså kalt almenning. All skogen på begge sider av Nea fra Rolset og oppover ble også oppfattet som almenning, mens den len­ger vest omfattet skogen fra Østrungen til Renå. Det ser faktisk ut som om alle skoger som ikke var privatgods, dvs. eid av proprietærer eller bønder, ble oppfattet som almenning. Det må ha vært mer en talemåte enn en realitet, for de områda vi nå har nevnt, mistet sin almenningsstatus i løpet av 1700-tallet, og det uten noen som helst strid. Tilbake blir bare de gamle almenningene.

Almenningene har vært opphav til mye strid — strid om grensemer­ker, bruksretter og eiendomsrett. Sørungen eller Sørums almenning som den og ble kalt, er den første vi vet det ble ført sak om — i 1687. Saka gjaldt for så vidt ikke almenningen, men bygdegrensa mellom Singsås og Selbu, men den var samtidig grense mellom de to almenningene — Sør­ungen og Singsås almenning. Det viktigste dokumentet som ble lagt fram ved dette lagtinget, var et eldgammelt markeråsbrev. Det var fornyet av erkebiskop Jon (1267-83) etter at det opprinnelige var gått tapt da Sings­ås kirke brant. Kopien var også kommet bort, men sognepresten i Holt­ålen hadde lest den i 1602 og skrev ned etter hukommelsen det som sto i brevet om merka for Singsåsbygda. Mot Selbu var det: « i Høy­-
este Rens Field, der staar Merchesteenen, der fra i Gravelskar der i fra i Guldbust, der i fra i Høyeste Garlie og Syndis i Garli staar Merchestee­nen, der i fra i Høyeste Maartne —». Disse grensemerka ble godtatt av begge parter, det eneste det var tvist om var hva en skulle forstå med Gulbust. Selbyggene mente det var Gulbustbekken, Singsåsbyggene hev­det at det var en rygg helt oppe ved Djupåtjenna, langt nordafor bek­ken. Dette til tross for at bygselbrevet som var utstedt til den fornær­mede singsåsbyggen, uttrykkelig nevner at slåttene «strekker sig indtill Guldbustbekken». Dommen som gikk i Singsås favør angående Gulbust, nevner noen nye grensepunkter: «Guldbust, Quern Kiøndet, Svart Kiøndet, Hockkelvattened . . .».

Kart over grensetraktene mellom Rensfjettet og Bringen.

Kart over grensetraktene mellom Rensfjettet og Bringen.

Det ble ikke stilt om bygdemerket, til det var slåttene omkring Hokkelvatna for verdifulle. I 1750-åra stevnet begge parter på åstedssaker. Vitnene fra Selbu sa at merket gikk fra Gravelskar til Holtsjølihøgda, derfra til «Guldbustlykken» som var en stor bukt (lykkje) i bekken. Derfra gikk merket over nordenden av søndre Hokkelvatn og i nordenden av Almåsvollen (Storlivollen) til høyeste Garli (Storli). 107 skritt sør for høyeste sted påviste de «nogle Langsteene Needsæt i Jorden, hvoraf en fremviste Lige i NV til Guldbust og en anden i NNV til Holtsjølien». Dette skulle være stenene i erkebiskop Jons markeråsbrev og beviste at Garli og Storli, som singsåsbyggene kalte denne toppen, var ett og samme sted. Det kom ingen avklaring på dette da, men i prak­sis var den merkeslinja selbyggene påstod var den rette, også den reelle grense, ettersom singsåsbyggene respekterte den. Slik var forholdet i alle fall fra midten av 1700-tallet og til omkring 1900. Selbugårdene Slind og Seter hadde slåtter vest for Lille Hokkelvatn helt til Gulbustbekken, mens singsåsgårdene Reitan og Almås slo sør for bekken. Også mer­ket mellom nordenden av store Hokkelvatn og Garli (Storli) ble res­pektert av Almåsmennene til omkring siste århundreskifte. De beitet inntil grensa, men ikke over den. Ved utskiftning dem i mellom ble grensa lagt etter «selbygglinja».

En kommisjon som «befor» almenningene i 1818, trakk opp grensene, som heretter ble de offisielle grensene. Kommisjonen fulgte selbyggenes påstand fra 1759 i alt, bortsett fra at den ikke nevner Holtsjølihøgda.

Det ble også tvist om det videre merkeskjelet østover fra Garlie. Tvis­ten vestafor gjaldt små områder, østafor ble det strid om den store ki­len som Sørungen gjorde til Mortenfjell. Denne tvisten er ikke gammel. Mortenfjell var nevnt som merkepunkt alt i markeråsbrevet fra middel­alderen, og fjellet var godtatt av alle parter som det sørligste punktet i almenningen. Ikke før i det forrige århundre ble det fra Singsås og Holtålens side reist tvil om merket. De påsto at det skulle gå bent fra Gar­li til Bringen, og avskar dermed den store kilen både fra Sørungen almenning og Selbu herred. Et argument for dette var at Dragås almenning skar seg som en kile nordover, og i spissene overlappet de to al­menningene hverandre. Men denne form hadde Dragås fått for mindre enn hundre år siden. På et kart som ble tatt opp i 1739 (Wilster) var almenningen tegnet rektangulær og med nordgrensa gjennom Morten­fjell. Almenningskommisjonen fra Gauldal i 1813 beskriver grensene for Dragas som «klare og ubestridte» og med Mortenfjell som nordligste punkt, slik at de to almenningene støtte mot hverandre i spissen. Det er også uomtvistet at selbyggene (Overvik, Nervik, Samstad, Seter, Sesseng og Aune) har beitet i den øverste delen av Kusmas dalføre, som ligger i det omstridte området. Så sent som i 1857 ble to haltdalinger dømt til å rive ned seterhusa som de nettopp hadde bygd der.

I Singsås og Haltdalen er en heller ikke enig med selbyggene om hvor Garlia er. De vil ha det til at det er Haftorslia, eller nordhallinga av det de kaller Storlia. De mener derfor at merket skal gå om lag 1 kilo­meter nord for toppen. På Wilsters kart som er det eldste detaljerte kartet over området, er «Garlien» avmerket ved toppen mot nordhallin­ga. «Storlien» er ikke avmerket, men derimot er både Almåsvollen og Flatbergvollen i Haltdal kalt «Storlievolden». Det synes derfor klart at Storlia er navnet på den store, nesten 1 mil lange lia fra østsida av Tu­ten til Haftorslia.

Nordgrensa for almenningen har det ikke vært strid om. Det merket almenningskommisjonen i 1818 trakk opp har vært gjeldende: fra Mortenfjellet «til Løvlien (Turen) og videre til Nyevold-Bæk, hvor denne falder ind i Naalen Elv. Mærket følger derefter denne Elv omtrent i N. til det sydligste Punkt af Nyevolden under Gaarden Sæter og derifra omtrent i W. til det sted hvor Riiskjøn Bækken falder i Riiskjærnet, derifra i lige Linie til Haftorslie Bierget og saa til øvre Dalvold under gaarden Overvig hvorifra mærket gaaer til den sydligste Ende af Fiskhuuskjærnet — derifra til det høyeste af Overvoldknippen, der ligger strax væsten for Topvolden under Gaarden Morset, derifra i samme Li­nie til Jubaakjønet og derifra til Rensfjell».

Grensestriden ble tatt opp igjen i mellomkrigstida, og fikk sin ende­lige avslutning ved lagmannsretten i 1959. Dommen gikk selbyggene i mot på alle punkter. Herredsgrensa ble i det vesentlige trukket etter Sørungen almennings nordgrense. Av allmenningen ble det igjen bare tre ubetydelige områder langs grensa — omkring 15 km lange men tilsammen bare ca. 3 km2 i utstrekning. Derimot ble det opprettet en ny almenning i Singsås (Midtre Gauldal) med navn Storøyungen statsalmenning. Denne almenningen har som sørgrense den merkeslinja sel­byggene alltid har påstått har vært sørgrensa for Sørungen almenning, bortsett fra at den ikke gikk til Mortenfjell men sluttet ved Kustendalstjenna. Dette grensepunktet ble, så vidt vi kan se, for første gang trukket fram i 1891, da ordføreren i Haltdalen i en påtegning til NGO nevner «Kusmedalskjærnen» som grensepunkt.

Det har ligget en almenning på Singsåssida av merkeslinja også. Ut­gangspunktet for saka i 1687 var nettopp at en singsåsbygg hadde fått bygsel på slåtter «liggende udi Kongel. Mats. Alminding og Singsaas Sogn tilhørende». Ennå i 1758 ble det regnet med at det var to almenninger, men det finnes ingen grensebeskrivelse for singsåsalmenningen, annet enn at den støtte opp mot Sørungen almennig og at hele lia på nordøstsida av Holtsjøen lå i almenningen. Trolig er det slik at Dragås og Holtsjø har vært en og samme almenning og gått like til Rensfjellet. Dette synet hevdes bl.a. av en kommisjon i 1813. Men Singsåsbyggene har i tidens løp okkupert de midtre delene av almenningen slik at det er igjen bare to smale remser av dem.

Også Sørungen almenning er beskrevet med grenser som gir den langt større dimensjoner. I en besigtigelse i 1758 av skogene som lå til Sør­ungen sag, sies det: «Sørums alminding som befantes at tage sin begyndelse ved enden af Gulsets skov, ved Nagelaasen og Mour-Eggen og strækker sig i sør langs op til Sørums vandet, omkring hvilket, den siden grænser paa til alle sider indtil fjeldene modtager». Det var en lag­rett av selbygger som oppga disse grensene, året etter svor selbyggene på at almenningen hadde helt andre grenser, som vi har sett ovafor.

Forsmester Schiøtz som leverte en utredning om Sørungen almenning i 1862 var ikke i tvil om at selbyggene hadde beslaglagt og delt mellom seg stordelen av almenningen. Han var hard i sin dom: «Sagen blir ikke saa urimelig enda, naar man betænker, at Sælbyggerne vare et meget forvorpent Folk og tidligere ikke benyttede eller respekterede Documenter, samt vare et meget uregjerligt selvstyrende Folk, hvortil kom­mer, at det til Sørums Almenning stødende Bygdelag, den saakaldte Vighverv-bygd omkring Sørongens og Slindevandenes Udmundinge i Sælbosøen i tidligere Dage selv i blant Sælbyggene havde et meget daarligt Navn i moralsk Henseende og bleve betragtede som de elendigste Udskudd, saa at Ordet «Vighverving» endnu den Dag idag er et av de værste Ukvemsord man kan tilkaste en Sælbyg».

Schiøtz så på saken — og selbyggene — med embetsmannens øyne. Sett fra et historisk synspunkt er folk og sak annerledes. Det kan knapt være tvil om at vikvarvgårdenes heimrøst ikke har gått lenger enn til linja Mørregga-Neggelåsen. Det som lå ovafor hadde selbyggene aner­kjent som Kongens almenning, men bare i én betydning: Fogden kun­ne kreve sageierne for bygselsavgift for tømmeret i disse skogene. De un­te Kongen så godt de dalerne trondhjemsborgerne måtte ut med, og så lenge deres egne rettigheter ikke ble krenket, angikk saka ikke dem. Men den egentlige, gamle almenningen der alle vikvarvingene øst for Gulset elva samt Morset hadde sams retter, begynte først oppe ved snau­fjellet, som vitna påpekte året etter.

Det er mulig at embetsmennene oppfattet alle skogtraktene sør for Selbusjøen som én almenning, «Selbo søndre Kgl. Alminding», som er nevnt på 1700-tallet. Den strakte seg i så fall fra øvre Tangvollfoss ved Klæbumerket til Bukkhammeren. Men til andre tider nevnes tre atskil­te almenninger, nemlig Renå, Sørungen og Nåldalens almenninger. Renå almenning som det er sagt «strækker sig fra Sollosoen (Selbusjøen) til Rensfieldet» (1765) omfattet trolig bare tidligere ødegårdsjord og har forlengst fått igjen sin opprinnelige status ved at marka er delt mellom private eiere.

Slik er det også gått med det meste av Nåldalen almenning, eller Nalbogen statsalmenning, som den kalles i dag. En besigtigelse ved Nålfoss sag i 1671 gir almenningen en vid utstrekning: «Til Naalefossaug legges Skoufven omkring Stohrvatnet, Nahlen og Østrung, samt Østrung Elf, item Tellesøe Egge, er altsammen Kongl. Alminding».

Storvatnet var det gjengs navnet på Store Sandvatn, «Tellesøe Egge» må være Tersjøegga. Hundre år senere ble det holdt en ny besigtigelse, og da nevnes to mindre almenninger — Nålbogen sør for Sagstedet og Østrungen almenning. Den siste lå øst for sagstedet ved Brannfossen og var omkring 3/4 mil lang, men bredden kunne ikke opp­gis, for «ingen kunde si med visshed hvor merkene gik». De tilgrense­de oppsitterne fra Mosletta, Kolset, Kleset og Vikvarvet møtte opp og krevde at bortbygslinga ikke skulle hindre deres tidligere bruk av engesletter o.a., at utidig kjøring ikke måtte ødelegge slåtten og at de selv fikk hogge tømmeret som ble tillagt saga.

Etter dette er det ikke råd å finne Østrungen almenning mer i kilde­ne. 10 år før var det ført rettsak om Nålbogen for å få slått fast om den var almenning eller lå under gården Lien. Middelaldergården Nåldalsaunet har ligget under Lien (Nedre, vestre) så lenge vi kan følge kilde­ne bakover, og Liakarene hadde i all tid betalt skatt av ødegården. Tid­vis slo de selve aunet og leide ellers bort slåtter til vikvarvgårder, særlig Slind, som og hadde setervoll ved «Naalbogsøen». Som gammel gård må Nåldalsaunet uten tvil ha hatt sin heimrøst, og det kan knapt være tvil om at det var Nålbogen. Men Liakarene hadde vondt for å vise hjem­mel på det — de hadde selv ikke hatt noe bruk i denne skogen som lå så langt borte. Retten tok ingen avgjørelse i saka, men henviste den til Rentekammeret, men det ser ikke ut til at de høye herrer har lagt fram noen resolusjon om Nålbogen.

Nålbogalmenningen forsvinner også fra kildene for en tid, den nevnes f.eks. ikke av almenningskommisjonen i 1818. I 1826 ble det holdt utskiftning over utmarka til Slindgårdene. I denne er Nålbogen regnet med, men den skulle fortsatt være felles for gårdene. Hverken Lien eller staten var stevnet til utskiftningsforretningen. I 1860 ble skogparsellen Nålbogen skyldsatt som en del av Selbu prestegård, men skyldsettinga ble opphevet av Finansdepartementet i 1876. Departementet henviste til at Nålbogen var en del av den almenningsskog som før ved spesielle kongelige bevillinger hadde vært lagt til Slinden og Sørungen sagbruk. Men denne tvilsomme hjemmelen ble den tidligere gårdsskogen gjort om til statsalmenning.

Grensene for Nålbogen ble først beskrevet i 1826. Bortsett fra den korte grensestubben mot Holtålen har merka ikke vært omtvistet. Slind­gårdene har seterrett i almenningen som de har hatt «fra alders tid».

Et futemanntall fra 1768 antyder at almenningen ved Sørungen og Østrungen strekker seg «henad til Bukkhammeren». Men det er også den eneste påstanden om at de sørlige flortraktene ikke skulle være privat eiendom. Også her har haltdalingene reist tvil om herredsgrensa. De mener den skal gå bent fra Bringen til Bukkhammeren. På dette punktet vant de ikke fram for retten med sin påstand. Hegset kunne be­vise at gården hadde setret hele Gardalen til endes i all tid, og at seter­husa på søndre Gardalsvollen lå godt sønnafor rettlinja Bringen -— Bukkhammeren. Herredsgrensa følger derfor de gamle merka bortsett fra at Bellingsjøen er lagt helt inn i Holtålen.

Det har ikke vært bare enighet om nordgrensa til Selbu heller, men striden her har ikke vært så hard og langvarig. På Selbusida har det aldri vært noen almenning, om en ser bort fra det som er sagt ovafor at fog­den bygslet bort skoger som ble kalt almenning tidlig på 1700-tallet. Men nord for grensa ligger de to store Sonen og Leksdals almenninger, og særlig om den siste har det vært kjeklet en del.

Stjørdalingene sier at selbyggene har ett seg inn i Sonen almenning, bygd voller ulovlig og havnet og slått uten rett. En ser da og at mange selbugårder har voller og beiterett i Sonen almenning, opptil 4 km nord for grensa. Det gjelder Eidem, Volset, Langli, Kvello og Nedre Hårstad. Det merkelige er at dette har gått for seg uten slåssing og søksmål, i alle fall ikke i så sen tid at det finnes noe skriftlig om det. Derfor er det da også umulig i dag å skifte sol og vind. Kan hende er det selbyggene som har vært stridbare okkupanter og kranglet til seg almenningsretter. Men en kan ikke se bort fra at det kan ha foregått med stjørdalingenes samtykke — de har selv ingen setrer i området.

De «neant Lånk» mener og at selbyggene har trengt seg inn i Leks­dals almenning, men her har de også presset med seg almenningsmerket nordover. Lånkbyggene kaller Hårstadlivollen for Skeisvollen, fordi den før skal ha vært brukt av Skei i Lånke. (Leirfall). I 1757 og 1788 var det besigtigelse av almenningen, og lagretten som var fra Stjørdal, oppga da den sørgrensa for almenningen som de mente var den rette. Selbyggene som støtte i mot, protesterte da det ble kjent at almennin­gen skulle gå langt innpå dem, og det ble åstedssak av det i 1795. Da hadde det vært kjefting og krangling om merka i minst to mannsaldre. Langliskarene gikk tilmed så langt at de anmeldte en del leksdalinger for ulovlig tømmerhogst, og for å vise at de mente alvor, hogg de ut sagdammen i Olemstjenna og slapp ut vannet så det ikke ble fløting i Leksa det året.

Begge parter var enig i at merket begynte ved Store Lekstjenn, men så var det og slutt med enigheten. Stjørdalingene hevdet de samme mer­ker som lagretten i 1757 og 1788: Fra Lekstjenna over høyeste Qvammen (Olemsåsen), forbi nordenden av Stor-Olemstjenna, oppå Ratåsen, oppå «Stubben» i Grindbjørga, vestover til Stordalen og Luråsen tett ved Svinåsvollen og til midt i Reinsjødam, hvor Strinda (Malvik i dag) støtte i mot. Grenselinja fulgte høydedraget og stort sett vannskillet, men den gikk opptil 1 1/2 km sør for «selbygglinja».

Langlivollen på Sonens almenning.

Selbyggene hevdet for retten at en linje fra Ratåsen til Grindbørga ville skjære tvert over Gammelvollen (Hårstadlivollen). Denne hadde før vært seter under ødegården «Schogsvolden» og en slik linje ville ta bort størstedelen av gårdens skog og mark. Merket skulle gå fra foten av Olemsåsen (nordsida) til Vinsmyrbrua som hadde vært delemerke mel­lom bygdene fra gammelt. Dit gikk de når de flidde veien, mens stjør­dalingene bekostet veien nordafor. Fra Vinsmyrbrua gikk merket etter kompasset i vest til Stretkjølen og Hundmyrberget. I berget fant de «fra oldgamle Tider kiendeligt hugget et X, som nu var begroet med Lyng». En vinkel på linja var markert med kryss i gamle trær, det gikk så rett fram til det traff Nevra, fulgte denne til «Næverkrogen», som var en sving i elva, gikk så over Lillefjellet til Grønflekken i Lillefjellets vestside, hvor to stenhyller sto som merkesstener. Her støtte de tre bygdene sammen, noe som også var påvist i en sak mellom Venn og Leksdal almenning i 1783.

Ingen stjørdaling hadde rettigheter sør for denne linja bortsett fra Lillefjellvollen. Denne vollen ble tildømt stjørdalingene i en prosess i 1773 fordi Sandviks prokurator ikke møtte og vitna derfor ikke ble av­hørt.

Mens selbyggene hadde godt belegg for sine påståtte merkeskjel i do­kumenter og merkestener, kunne ikke motparten legge fram et eneste be­vis. Dommen gikk derfor helt ut i Selbus favør.

Lengst i vest, mot Strinden almenning, var det også tilløp til en li­ten strid. To malvikbygger hadde bygd seterhus nord for Lille Dragstsjø, en «halvfjerding» sønnafor almenningsmerket. De ble saksøkt av Varmdal og gikk frivillig med på å rive husa, da det ble dokumentert at en befaring i 1787 hadde trukket opp grensa mellom almenningen og Varmdal og Dragsten slik: Fra Høvelen til østre side av Svartjenna hvor Dragsten støtte i mot, derfra gikk almenningsmerket til høyeste Langåsen og i lik linje til vestenden av Langåsmyra og derfra til Knosbekken, hvor merket for Næss i Klæbu begynte.

I det nordøstre hjørnet av bygda ligger Roltdal almenning. Den er stor, 270 km2 — men det meste av arealet er snaufjell. Bare i dalsidene ned mot Rotla fins det skikkelig grovvokst, men gammel skog.

Den eldste grensebeskrivelsen vi kjenner, ga almenningskommisjonen i 1818: «I mellem Merager og Sælboe støder Mærket sammen ved Roltekjernet, og gaaer derifra omtrent i S.W. under Fongen, Ruten, Meelsong og gamle Grube-Fjeld til Langkjernen, hvilket sidste ligger til un­der 2de smaa Fjeldknepper kaldet Langkjernkneppene, derfra gaaer Mærket i N. til Svartkjernen, som ligger strax sønden for Rolte Elv og videre i samme Linje til Rolte Elv, hvorefter Grænsemærket følger den­ne op efter eller høyst til Liimsteendalen, støder i og følger samme i N. til Bekken Driven som derefter gaaer langs med denne til Vardlie-Fjeldet (Varglia). Mærket gaaer derpaa over dette Fjeld i samme Linje til det vesterste Punkt af Kraasaaekjernet og derifra i samme linje til det høyeste af det søndre Grøn-Fjeld og videre i lige Linje til en paa det mellemste Grøn-Fjeld opsat Varde, derfra til en Varde paa det nordeste Grønfjeld, hvorifra Mærket gaaer til det sydligste Punkt af Gaarden Langliens Sætervold hvor Mærket imellem Stordalen og Sæl­boe støder sammen, hvorifra Mærket tager en Retning i S.O. til Fjeldet Knallen og derfra i samme Linje til det nordre Skarvfjeld, og derfra til Nødsøen kaldet, og endelig til Roltekiærn».

Almenningsgrensa følger ikke helt ut disse merka i dag. Det største avviket er i øst der grensa er lagt på toppene Skarven, Nautfjellet, Fon­gen. Rettinga er gjort i minnelighet — det dreier seg her om høyfjell uten særlig økonomisk betydning. I vest der almenningen støter mot pri vateiendommer, har det vært en del tvister uten at det har ført til sær­lige endringer av grensa.

Bruksretten til Roltdalsalmenningen har alltid ligget under øverbygggårdene alene. Med Øverbygda forsto en før gårdene på nordsida av Nea fra Rolset og utover til Hoem. Gammelt atti ble også Morset regnet med, noe som er naturlig når en ser på naturforholda — Øverbygda slut­tet ved Stigen. I motsetning til de andre øverbyggårdene har Morset aldri hatt seter «usti markjin» — så vidt vi vet. I 1818 hadde Alset, Kvello og Nesta seter på almenningen, den siste på Prestøyvollen, de to andre nordøst for Skarven der øverbyggene aldri kom. Siden fikk også Kjelstad seter i disse traktene.

Roltdal er statsalmenning, som de andre almenningene i bygda, men det har ikke alltid vært enighet om den saka. Spørsmålet kom opp — og ble avgjort — alt i begynnelsen av 1700-tallet.

Opptakten kom fra selveste stiftamtmann von Ahnen: «Da ieg ugierne maa fornemme at mange bønder, huusmend og drenge udj Selboe skal paa egen haand formasteligen have dristed sig til at nedhugge megen skov udj Kongl. Mayts. alminding liggendis oven for Rolten . . .». Lens­mannen først og senere sorenskriver og fogd fikk ordre om å undersøke forholdet og trekke synderne for retten. Ordren ble gitt den 12. juli 1717, og i løpet av sommeren var øvrigheten flere ganger på Roltdalen og fant tømmerhoggere: Baro og Halvar Berge, Bersvend Røsset, Ole Evjen, husmennene Rolf Morset, Bjørn Kolset, Jørgen Tronset og andre, som hver hadde felt 8-12 tylfter tømmer. Og så ble de stevnet av fogden til høsttinget samme år for å svare for ulovlig hogst.

Men før tinget ble satt, fikk fogden en kontrastevning mot seg. Det var den rike trondhjemsborgeren Anders Schøller som påsto at Roltda­len «Er og har veret en Bøyde Alminding for hell Overbøyden — fra Arildtz Tid, upaaanchet og uforment har haft og brugt deris Aaverche Sampt Skovhugster i louglig hefd Mand efter Mand».

Schøllers stevning trekker opp et mønster i saken. Han var stor gods­eier og sageier — eide bl.a. Leira sag. Til vanlig arbeidet øvrighet og bor­gere hånd i hånd i denne merkantilismens tidsalder. Det som var godt for borgerne var godt for staten, var den gjengs økonomiske oppfatning. Sageierne hadde all interesse av at bygdealmenningene og bondeskogene ble regnet for statsalmenning, for da fikk de bygsle skogen for en billig penge. Men med Roltdal var det annerledes. Bare noen meter sør for almenningsmerket hadde Selbu kopperverk få år tidligere gjort på­slaget til den første gruva. Hvis traktene ble erklært for statsalmen­ning, var det opplagt at verket ville få bygsla på skogen, ettersom det var den eneste skogen i rimelig nærhet av gruva. Og da gikk tømme­ret tapt for Leira sag. Fordi kapitalistenes kryssende interesse kollider­te i roltdalsaka, ble det reist innsigelse mot påstanden om at det var «Hans Majestets almenning». Selbyggene selv ville knapt ha forsvart sine rettigheter — de manglet både viljen og evnen til å gå mot de høye herrer.

På tinget var det fogdens sak som ble ført, mens Schøllers stevning ble lagt til side. Det er vel også tvilsomt om han hadde rett til å gå inn i prosessen — formelt var han ikke part i saka. Men Schøller lot seg ikke trenge ut, hans prokuratorer gikk inn som forsvarere for bøndene. Forsvarerene hevdet at de innstevnte ikke kunne dømmes for ulovlig tommerhogst før de var fradømt skogen, og de kunne føre mange gamle menn som vitner på at øverbyggene hadde hatt skogbruk så vel som annet bruk på Roltdalen nå som «udj fremfarne Tider». Mot dette had­de fogden som var aktor lite å stille, og sorenskriverens dom, som ble av­sagt i juli 1718, frikjente de innstevnte helt: «— Roltdalen have Bønderne af Overhøyden fra gammel tiid Brugt som en Bøide alminding til deris Sætter, Fæbed og Fædrift samt Enge og Myrsletter med tiere og Tøm­merhugster, alt saa understaais icke at frakiende dennem noget af for bemelte».

Selbyggene — eller Schøller — vant altså for heimtinget, men da det gjaldt en regale (kongelig rettighet), ble saken umiddelbart stevnet for lagtinget. På grunn av «nogen Difficilitet med — fiendens indfald her i Landet», trakk det i langdrag før saka kom opp. I mellomtida sør­get prokurator Thams for å få et tingsvitne på at øverbyggene alltid had­de brukt Roltdalen. Denne gangen var det moslettinger, og ikke øver­byggene selv som forklarte seg for retten. Fogd Krag prøvde å hindre Thams i å ta opp tingsvitnet. Han mente at prokuratoren ikke hadde fullmakt til å prosedere saka for bøndene, men retten tok ikke hensyn til protesten og ga tillatelse til forhøret. Fogden prøvde også å så tvil om påliteligheten til vitna ved å få innført at et par av dem, Anders Stok­ke og Bersvend Tronset, var Schøllers leilendinger.

Åstedssaka ble satt på Lund i oktober 1720. Som konstituert for lag­mann Drejer fungerte borgermester Lindgaard, noe som trolig var avgjø­rende for utfallet ettersom Drejer var partisipant i kopperverket. De innstevnte selbyggene la fram Thams’ tingsvitne som forsvar for seg. Fogden hevdet at når bøndene ikke kunne vise til annet enn gam­mel skikk, måtte sorenskriverens dom settes til side og de anklagede væ­re hjemfalne til den påbudte straff. Han la fram bygselsedler som fogd Tybring hadde utgitt på Stormoen i 1714 som bevis på at almenningen tilhørte Kongen, og han spurte også de tilstedeværende bønder om det ikke var så, «hvortil samtlige svarede nei». Mer hadde ikke partene å legge fram. Bevisføringa var tynn fra begge sider. Dokumenter kunne ingen vise til, når en ser bort fra de få bygselsedlene som fogden støttet seg til, men de var ikke tinglyst. Den konstituerte lagmann Lindgaard opprettholdt heimtingsdommen: «Mod bøndernes tingsvidne af 9 august 1720 har fogden intet kundet bevise, Thi understaar ieg mig icke at frakiende Bønderne i Ofverbøyden deris Rett til samme Alminding, dog tilholdes de derhos Skougen paa samme sted icke til upligt at forhugge, langt mindre maa endten husmænd eller andre løse Karle der nogen skoug nedfelde».

Fogd, stiftamtmann og verkets partisipanter og betjenter var mis­fornøyd med dommen. I et brev til stiftamtmannen anbefalte fog­den at saka ble drevet videre. Han mente det skulle la seg gjøre å finne fram til upartiske bønder som kunne vitne om at øverbyggene «aldrig har haft brug paa Roltedalen foren faa Aar (siden), da bøygde allmindingene og hiem Røsterne vare udhugne». Noen anke kom likevel ikke på tale og lagtingsdommen ble stående. Fogden hadde vel vondt for å fin­ne slike «upartiske» bønder.

En mannsalder senere — i 1750-åra —søkte kopperverket om å få bygsle Stormoen til «koloni» for gruvearbeiderne. I den anledning ble selbyggene spurt på tinget om Roltdalen var Kongens almenning eller bygdealmenning. Tinglyden svarte at «omspurte alminding er efter en gl. Laugtingsdom bøigdens alminding». Til tross for dette ble det i kansellikontorene i København avgjort at verket skulle få bygsel på Stormoen — de overså lagtingsdommen. Senere kan vi ikke finne mer om at selbyggene sto på sin rett. Begrepet «Kongens almenning» gled inn, og i 1790-åra fant overbyggene seg i å betale bygsel for sin egen al­menning. Roltdal var blitt statsalmenning.