Skog og sag

Etter den kortvarige gründertida i 1660-70-åra ble det igjen stilt i Selbuskogene. Kvasse øksehogg brøt ikke lenger skogsusen. Ved sagene fikk vind og vær og råte herje fritt, syllstokker og underbygning råtnet og taket seg ned mens det svære vasshjulet hang og knikstret ubrukt på akslingen. Skurlasten var falt i pris.

Konjunkturomslaget kom plutselig. Stormaktene rustet til krig og fra 1699 «kom borden udj een høy priis». Geskjeftige og pengesterke trondheimsborgere så mulighetene og kastet seg inn i en kvass konkurranse om skogene i Selbu. De gamle sagene var ubrukbare — oppråtnet og til nedfalls. Henrik Rasbech, som hadde arvet Hampfoss-saga etter faren, fant at det var for kostbart å reparere den og bygde ny ved Børaa (1699).

Samme året solgte han begge til Laurits Hanssen Holst som straks tok til å bygge opp igjen Hampfoss (1700). Holst eide også Lillevollsaga på Børdalen.

På vikvarvtraktene eide borgermester Opdal gamle sager. Nåla sag var råtnet og ble ikke tatt opp igjen før i 1770-åra, men den gamle saga ved Slindelva ble reparert og like ved ble det bygd ny (1698). Opdal satte også i stand Sørungen sag ved Sagfossen i Gulsetelva (1705). Året etter solgte han denne for 200 daler til Albert Angells enke, Sara Ham­mond. Angell hadde før kjøpt de andre sagene av Opdal, og var den største sageieren i bygda. Ved hver foss han fikk hånd om bygde han sag: Solem (1698), Mølna (1699) Rena (1700). Dessuten bygde han opp Norsetsaga i Klæbu der han tok unna store mengder tømmer fra Selbu og Tydal. Han eide også de to Dragstensagene, som trolig hadde vært i bruk gjennom hele nedgangstida.

Schøllerslekta var ikke ivrige sagbyggere. Det kom seg vel av at de kort før århundreskiftet fikk hånd om Øvre Leira sag, som var den størs­te av dem alle. I Selbu nøyde de seg med å bygge en sag ved Langli (1700).

På 3 år ble det bygd 6 nye sager i bygda samtidig som de gamle ble satt i stand. Det forteller hvilket oppsving skogbruket fikk. Sageiernes oppgaver over skuren i de enkelte år, oppgitt i antall kjøpmannsbord (eksportkvalitet), viser utviklinga det første halve hundreåret:

 

 

1703

1705

1706

1717

1721

1728

1729

1741

Tømmerå sager

2600

Hampfoss sag

3000

6000

7000

5000

4000

3000

0

8160

Lillevoll sag

3000

3000

4000

2000

800

1000

0

Børa sag

3250

3000

3500

1500

1800

0

0

800

Langli sag

1250

3500

4000

1000

6800

915

500

0

Mølna sag

0

1500

4000

0

0

0

0

0

Sørungen sag

2400

8000

2500

8208

1390

1000

0

Slinden sager

0

3940

8600

1000

23500

4500

2000

1500

Solem sag

0

1512

2036

2000

2270

3000

1500

Grøtte sag

500

600

750

500

300

Rena sag

0

1500

2240

750

0

0

0

1000

Dragsten sager

4444

8360

16136

5250

4750

1600

2000

SUM

14944

34712

62112

21500

49068

19375

12600

7100

I de første 25 åra av hundreåret lå skuren ved Leira og Norset tem­melig fast — omkring 25 000 bord for året. Senere falt produksjonen også her, men ikke i samme grad som på selbusagene. 3/4 av tømmeret ved sagene i Nidelva kom fra skoger i Selbu, 1/4 fra Tydal. Selbu var uten sammenligning den største skogbygda i Strinda og Selbu fogderi — 50-60 % av alt i tømmeret kom herfra.

Sageierne måtte skatte etter oppgavene ovafor, så vi kan vel knapt regne dem for annet enn minimumstall. Men de viser i alle fall den ster­ke veksten i skogdrifta fra omkring sekelskiftet og utover til 1706. Det ble toppåret. Året etter falt prisen, og om den snart tok seg opp igjen, ble det aldri senere slik drift som i 1706. Det kan en delvis forklare med at den harde militærutskrivningen tok bort de yngre karene fra tømmerhogginga. Etter krigen holdt prisene og drifta seg bra oppe noen år, men i slutten av 1720-åra kom den økonomiske krisen alle ventet og mange fryktet. Men heller ikke de svarteste pessimistene trodde at krisen skul­le bli så langvarig som den faktisk ble. Først omkring midten av hundre­året snudde konjunkturene, og skogen fikk igjen den plass i bygdas næ­ringsgrunnlag den burde ha.

Konkurransen om tømmeret måtte føre til strid mellom sageierne. Striden ble ekstra polarisert fordi det var bare tre sageiere, og fordi to av dem — Schøller og Angell — samtidig var de to største godseierne i bygda. Som den eldste saga i distriktet var Leira en «kongelig priviligert sag». Etter et tingsvitne fra 1705 hadde saga eneretten på tømmeret fra «Moesletten, Viggvarve, Stranden, Langlie og Uglems Bøigden samt Over Bøigden og Søe Bøigden», og denne eneretten prøvde Schøllerene å klam­re seg til. I 1703 lot Anders Schøller en sak mot brukerne på Grøtte gå helt til Høyesterett for å få stadfestet sin rett til tømmeret. Det fikk han også, men bøndene fortsatte å levere til andre. Et par år etter var det Jon Bjørnsen Solem som var stevnet av Schøller, og han unnskyldte seg med «at han i disse tunge og besverlige Aaringer hadde vært nødt til at søge Credit hos salig president Angell, og der mere oppebaaret, end hand kand betale». Striden kulminerte i 1728, da oberstløytnant Weinigel, som var gift med Schøllers enke, trakk 31 gardmenn for retten for å ha solgt tømmer til major Mangelsen, Sara Angells svigersønn. Dommen trakk opp grensa mellom de to største tømmerkjøperne: De bøndene som hadde Mangelsen som jorddrott, kunne fritt levere til ham hvor de så bodde i bygda. De andre ble bøtelagt, og så vidt vi kan se, ble dette «forliket» respektert videre framover.

Tross uenigheten sto de to største sageierne samlet mot andre som kunne true deres «monopol» i Selbu. De fikk hindret at kopperverket fikk bygsel på Roltdalsalmenningen. Da Henrik Rasbech i 1705 bygget opp farens gamle sager i Tømra, grep stiftamtmannen inn med forbud mot sagene, men bak øvrigheten kan vi ane de to store sageierne. Rasbech sto på sin rett og farens gamle bevillingsbrev, men lagmannens dom gikk ham i mot. Han ble dømt til å miste både sager, tømmer og bord, «dog som samme brug I disse tunge og for den fattige almue brødløse aar til deres nytte mest allene ere fortsatte, og de deraf til deres Lifs ophold og til Skatternes afbetaling har fortient — saa eragter denne Ret det forsvarligt at udi disse bord bør gaatgiøres og afkortes, alt hvis Bønderne ved Tømmerets leferance kand hafve fortient».

«Hampfossen» eller Kjelstadfossen med oppgangssag og mølle. Etter foto fra 1880-åra.

«Hampfossen» eller Kjelstadfossen med oppgangssag og mølle.
Etter foto fra 1880-åra.

 

Men Laurits Holst berget sagene sine i Innbygda. Han gikk selv til aksjon når bøndene hogg tømmer til Leira og Norset sag i den almenningen han hadde bygsel på — «fra Garbergselven til Biørnaaen (Børaa), Ulven (Elvåa) og andre ubenevnte Skove». Da Holst døde, overtok svigersønnen Hans Tyrholm sagene, og han måtte også gå til retten for å få ha skogene sine i fred. Men Tyrholm satt som eier bare et par år før han døde i 1738, og da fikk Stie Schøller og Mangelsen, som forresten var svogre, sammen bygsel på Hampfoss sag og tilhørende almenning. Fra nå av er de to enerådende i selbuskogene. Bare Hospitalforstanderen satt fremdeles med den lille saga i Grøtte-elva som han fikk bygd i 1716, men der ble det ikke skåret stort.

Hva betydde skogbruket for selbyggene? I en utredning fra 1707 la fogd Tybring avgjørende vekt på denne næringa, og han kjente bygda som få: Det «har vaaren mange hundrede mennischers ophold iche alle­ne deris som har huggen tømmeret, men andre fleriss, som har Roed og fløttet det ofuer Store Vand og igiennem Fosser og Elver, kjørt, ført og handtert bordene til de ere kommet til Skibs». Vi har få kon­krete opplysninger til kontroll av utsagnet, men enkelte brikker fins her og der. Under krigen fikk hoggerne to ort for hver tylvt furustokker og 1 ort 16 skilling for grana, levert på elvemelen på Roltdalen. Om­kring 1735 var prisen for grantømmer også 2 ort tylvta. For fløting i Garbergselva ble det på samme tid betalt 6 skilling tylvta, og for ro­ing over Selbusjøen enda 1 ort pr. tylvt. Etter dette skulle det bli igjen vel 3 ort for hver tylvt tømmer som ble levert ved Leira eller Norset sag. Så mye fikk de ikke når de leverte ved bygdesagene, men da fikk de til gjengjeld betaling for plankekjøringa til Stjørdal eller Trondheim.

Ved skogbesigtigelsene i 1750-åra regnet de med at en tylvt tømmer ga 25 kjøpmannsbord. I 1706 ble det saget 62112 kjøpmannsbord på Selbusagene, dessuten vel 25 000 bord ved Leira og Norset. Det skulle svare til et hogstkvantum på 4000 tylvter og gi en samlet inntekt på vel 3000 daler til dalføret — i rekordår. I normalår lå inntekten nærmere 2000 daler, og i kriseåra etter krigen ga skogen bare noen få hundre da­ler årlig.

Her har vi ikke regnet med det saginga kostet, for vi kjenner ikke sagmesterlønna. De fleste sagene gikk bare noen uker høst og vår avhen­gig av flommen og hogsten, men ellers var det mye vedlikeholdsarbeid på sag, vasshjul, sagdam og vassrenner. Av de 22 sagmestre og sagdrenger i folketellinga i 1701 var 14 inderster, resten gardmenn. Trolig var det hovedsakelig saga som ga levebrødet til inderstene i hvert fall.

Holst «innførte» i 1699 en sagmester til Hampfoss-saga: Fredrik An­dersen fra Røros. Han sto som mester til han var 70 år, senere tok søn­nen Anders farens plass. Fredrik Andersen bygslet Uglem (øvre) og et­terkommerne ble boende i Selbu. De øvrige sagmestrene og drengene var innfødte selbygger. Av dem som sto som mester i mangfoldige år kan vi nevne Anders Sjursen Sirum (Lillevoll sag), Mikal Lien (Børa), Jon Olsen Langli (Langli), Ole Bersvendsen Kjøsnes (Sørungen), Bjørn Jonsen (Slinden), Bjørn Olsen Solem (Solem og Dragsten), Tosten Kjøsnes (Grøtte), Ole Jonsen Dragsten (Dragsten) — alle i første halvdel av 1700-tallet.

Driftsmåtene i skogen har ikke endret seg så overlag mye før i vår tid. Hogsten foregikk i alle fall delvis om sommeren. De brukte ikke sag, bare den smale tømmerøksa, men en vant hogger brukte ikke lang tid på å skårre ned selv «ført» tømmer. Under lunninga bruktes «stytting». Styttingen var stiv og gikk i ett med skjækene. Da det heller ikke bruktes svingblokk, måtte det være et prakk å kjøre med den. Til kjøring over lengre avstander bruktes langslede. Det var sjelden jernbeslag un­der meiene, oftere hadde den en treplate av hard «tonnorved» som kun­ne skiftes når den ble slitt ut.

Koia var tømmerhoggerens primitive bolig. Fra Julskaret ved Slindvatnet. Etter tegning av Alstad (1885).

Koia var tømmerhoggerens primitive bolig. Fra Julskaret
ved Slindvatnet. Etter tegning av Alstad (1885).

Så langt det var råd fikk vassdraga stå for transporten; selv i småelve­ne som Børaa, Tømra og Nåla ble det fløtt tømmer. Fløtinga var ikke felles. Visstnok tok forskjellige fløtelag på seg oppdrag. Vi får høre at Hårstadkarene hadde en bom fra Engene over mot Morset for å samle opp tømmeret sitt som kom nedover Storelva. Der det var mulig, ble tømmeret bundet sammen i flåter — det var lettere å holde styr på det slik enn når stokkene fløt enkeltvis. Om den videre frakt over sjøen for­teller Schøning: «Sav-Tømmeret bringes ned ad Søen, deels i større, deels i mindre Flaader. De mindre dannes paa følgende Maade. En Hob Tømmer samles sammen i en klynge, uden videre Orden, og der uden omkring slaaes en Cirkel eller en Ring av lange Tømmer-Stokke, fæstede ved Vidier den eene til den anden, men Cirkelens 2de yderste sammenstødende Ender føies sammen i en Spids, i hvilken er bundet et Toug, hvorved Flaaden (klesja) roes frem med en Baad, naar Vinden er føielig. Men de større Flaader indretter man saaledes. Man lægger endeel Stokke ordentlig sammen, den eene Stok hos den anden, saaledes, at de yderst paa begge Siider liggende Stokke slaaes eller føies sammen ved et smalt Bredt, eller ved et tvært derover slaaet Bord, saa at derved dan­nes en aflang Qvadrat, Af saadanne smaae Flaader føies fleere tilsammen, jævnsiides kun to eller tre, men efter hinanden, saa mange han vil, saa at det heele undertiiden indeholder 90 til 100 Tølter. Foran paa den hele Flaade sætter man 2de eller flere Maste og Segl, for ved Vin­dens Hielp at driive den afsted. Tvende Mænd styre den heele Flaade, og desse have ved Flaaden en Baad, til Brug i fornødent eller paakommende Tilfælde. Sælbo-Søe har faa Bugte eller Viige, men nesten over­alt en høi og aaben Strandbred; paakommer derfor Storm eller stærk Modvind, og Havn ei kan naaes, kan den heele Flaade sønderslaaes og tabes». At Schøning ikke overdriver flåtestørrelsen, kan vi underskrive. Sommeren 1736 rodde prestegårdsdrengene 341 tylvter over sjøen i fi­re vendinger. På det meste tok de 206 tylvter. For et slit når vinden var trasig!

Styresmaktene var alltid redd for at skogene skulle bli uthogd; de had­de da og sett stygge eksempler på slikt, særlig på Vestlandet. Da skogs­drifta tok seg opp ved midten av hundreåret, ble det sagt at skogene ble tynt i Trøndelag også. Hittil hadde saginga her vært fri, men på Østlan­det hadde de lenge hatt kvantumssager — hver sag hadde tillatelse til å sage et bestemt kvantum årlig. I 1756 ble det ved kongelig resolusjon innført den samme restriksjon for det nordafjellske, og i de nærmes­te åra etter søkte og fikk sageierne besigtigelse på sine sager og skoger.

Sorenskriver, fogd og 6 lagrettemenn utgjorde kommisjonen som sto for befaringen av skogene. Lagrettene var vel satt sammen av særskilt skogkyndige karer — Esten Hove, Haldo Torstensen Berge og lens­mann Ole Tomassen var med i de fleste av dem. De fastsatte hvor mye det årlig kunne tas ut av hver skog som lå under den enkelte saga.

Dragsten sag 14 tylvter tømmer eller 300 bord

Mølna sag 38 » » » 720 »

Slind sag 72 » » » 1 800 »

Sørungen sag 78 » » » 1 950 »

Norset sag 414 » » » 12 000 »

Leira sag 697 » » » 15 120 »
i alt 1 313 tylvter tømmer eller 31 890 bord

Gårdsskogene varierte sterkt i størrelse etter vurderingen å dømme. I gjennomsnitt var det ca. 18 tylvter pr. gård, men mange gårder hadde bare 4-6 tylvter som igjen skulle deles på flere brukere. Størst skog had­de Rolset med 60 tylvter nord for Nea og 30 tylvter på sørsida. Nær­mest kommer Uglemsgårdene med 66 tylvter og Moslettgårdene, Krog­stad, Uthus og Tronset samt Hammer og Uthus i Flora med 40 tylvter hver.

Sagene fikk ikke skjære mer enn det bevilgede kvantum bortsett fra at underskudd et år kunne overføres til neste år. Teoretisk skulle det årlige driftsresultatet være om lag 32 000 bord — mindre enn halvpar­ten av hva som var vanlig først på hundreåret. Men det første tiåret et­ter at bevilgningene ble gitt, hadde sageierne problemer med å fylle kvoten fordi kopperverket tok arbeidsfolket fra andre næringer. I 1750-og 60-åra lå alle selbusagene helt øde, bare på Mølna og Grøtte ble det skåret noen få hundre bord «til husfornødenhed» enkelte år. Denne ødetida, som kom oppå den lange nedgangstida i tiåra før, var aldeles dre­pende for selbusagene. De fleste av dem ble ødelagt av flom og råte. Stie Schøller, som eide alle sagene i Innbygda, brød seg ikke en gang om å søke bevilling for sine sager. Og når Thomas Angell fikk bevill­ing på Dragsten, Slind, Sørungen og Mølna sag, var det for å overføre tømmerkvantumet derfra til Norset. Det ble for kostbart å bygge opp igjen og vedlikeholde de mange småsagene, samtidig som det falt billi­gere å ro og fløte tømmeret enn å kjøre planken ned til havn. Skuren ble sentralisert til de store sagene i Nidelva, mens sagbruksvirksomheten i Selbu opphørte omtrent helt for lang tid framover.

Interessen for tømmerhogsten økte etter hvert som kopperverket trappet ned drifta i Selbu, og de grensene som kvantumsbevilgningene satte, ble snart for stramme. Thomas Angells stiftelser fikk en bot på 706 daler for en overskur på 12 718 bord i åra 1768-72. Bota ble like­vel ettergitt mot at overskuren ble trukket fra i kvantumet for neste femårsperiode, og en slik ettergivenhet økte ikke nettopp respekten for reglene. I 1768 ble Stie Schøller trukket for retten av fogden for å ha hogd ut almenningsskogen under Rena sag, særlig var det gått hardt ut over Rørtjennåsen, Svartåsen og Brennåsen. Fogden hadde få bevis og da vitnene holdt med Schøller, greide han å vri seg unna dommen. Hel­ler ikke bøndene gikk fri påtale i disse åra. I 1767 ble en del selbygger dømt for å ha hogd undermåls tømmer. Fem år senere fikk Lia- og Uglemskarene den samme anklagen mot seg, og året etter var det hele 30 mann som ble dømt. Bøtene ble ettergitt, men tømmeret som på denne tida var verdt 3 ort pr. tylvt, ble konfiskert.

Håndsager filer sagbladet mens kona kvikker ham opp med øl. Etter glassmaleri fra 1715.

Håndsager filer sagbladet mens kona kvikker
ham opp med øl. Etter glassmaleri fra 1715.

Sist i 1780-åra søkte sageierne om ny besigtigelse på skogene. Schøl­ler søkte bare om forhøyelse av hogstkvantumet for de benefiserte gårders skog, som han bygslet. Det ble satt opp med fra 20 til 50 %, i gjen­nomsnitt omkring 30 %. Skogene under Norset ble også oppvurdert, opp til det dobbelte og unntaksvis enda mer. I alt fikk Stiftelsene bevilling på 579 tylvter til Norset og 60 tylvter til Sørungen sag som tilsammen ga 23 004 bord «til udskibning». De høye talla skyldtes kanskje en vel­villig kommisjon: Ole Tomassen og broren Halvar Tomassen Vigen (Bersnesset), Hans Olsen Vigen, Arnt Kvello og Stiftelsenes skogfogd og tømmermerker Peder Evensen Uglem. Produksjonen ved sagene ble også større fordi de fikk mer ut av tømmeret. Nå regnet de med at 25 tylvter ga 1200 samfengtbord, mot tidligere omkring 1000, og mens det før ble 40% vrakbord, var det nå bare 25 % «rødved, vandkantede og qvistede Bord» som bare kunne selges innenlands.

Stiftelsene fikk tillatelse til å forhøye sitt kvantum i desember 1790. Fire år senere ble alle restriksjoner på saginga opphevet, sageierne kun­ne skjære så mye de ville på sagene sine. Den nye friheten falt sam­men med en høykonjunktur for skurlast under napoleonskrigene. Det ble et liv i skogen som aldri før. Tre i tusentall stupte for tømmerøksa. I elvene strøk nakne tømmerstokker nedover stryka i en endeløs strøm i vårflommen og i de lyse sommernettene slet roerne med å holde de lan­ge tømmerflåtene i siget i nattstilla — det var som lange åmer krøp lang­somt over stålblanke vass-speilet til de forsvant i landskyggen ute ved Bønnbenet. Og skogen ga «skjellinga» — brød og livberging i denne kri­tiske tida da kopperverket hadde lagt ned drifta mens folketrykket fort­satte å øke år for år.

I 1811 kom krisen — brått og brutalt. «De engelske kryssere steng­te hver havn». Skurlasten nådde ikke ut til markedene men ble liggende og råtne på stabelplassene. Sagene tok ikke mot en pinne mer, og folk som hadde vent seg til å stole på skogen og tømmeret måtte suge på lab­ben. For sageierne var krisen katastrofal. Stiftelsene berget seg igjen­nom, de kunne sette «tæring etter næring». For de private var det ver­re, og von Krogh, Schøllers etterkommer og arving, gikk med i skredet. I 1828 ble det svære godskomplekset med gårder, skoger og sager reali­sert.

I mange skogbygder fantes det en eller flere «bondesager», men ikke i Selbu. Oppgangssaga var et relativt enkelt byggverk, men det krevdes likevel kapital og pågangsmot til å sette i gang. Heller ikke var det i Selbu store nok odelsskoger i bondeeie til å gi skikkelig grunnlag for en «bondesag». Men med tida frembragte en bedre smiteknikk og bedre stål en håndterlig handsag, og den ble fort tatt i bruk av selbyggene. Bla­det kostet bare noen daler, og sagstillinga var av enkleste slag: to stok­ker satt i kors. Oppi kløfta la de tømmerstokken mens den andre enden hvilte mot bakken, og helst stilte de opp stellinga i skråbakke slik at tømmerstokken lå omtrent vannrett. Handsaga var så stor at den måtte brukes av to mann. En sto nede og dro, en oppå stellinga og trakk saga opp igjen. Sent gikk det og skjæret ble ikke pent akkurat, men det ble planker av det — planker som både bønder og byfolk kjøpte. Handsaga ble så populær at sageierne følte seg truet. I 1784 fikk fogden ordre om å undersøke «HaandSaugers alt for hyppige og skadelige Brug blandt Almuen». Dessverre kjenner vi ikke fogdens betenkning om dette, og sagerne selv førte selvfølgelig ikke regnskap over produksjon og fortje­neste.