Gårdsdrift og arbeidsliv

I september 1723 møttes en mannsterk kommisjon på Kvello: Amt­mann, lagmann, fogd og sorenskriver og fra Selbu lensmann Halvar Møllenhus og 8 lagrettemenn: Gunder O. Vigen, Pål Punde, Tomas Stam­nes, Tomas Kallar, Jon B. Garberg, Ingebrigt Evjen, Fredrik Uglem og Peder Lien samt 5 tydalinger. Hensikten var å sette opp utkast til en ny og mer rettferdig matrikkel, og det ble også gjort.

Matrikkelutkastet er den eneste omfattende kilden til jordbrukshistorien på 1700-tallet. Det gir mange interessante opplysninger, men det spørs om en kan lite på dem. Ville ikke bøndene være fristet til å un­derslå en del av buskapen og utsæden når de visste at denne matrikke­len kunne bli utregningsgrunnlag for skatten i tiår framover?

Etter matrikkelutkastet var det i hele Selbu 239 hester, 957 kyr, 475 «ungnød», 847 sauer og 820 geiter. Utsæden var på 150 tønner bygg og 775 tønner havre. Vi merker oss straks hvor lave talla er. Hestehol­det har holdt seg best oppe, men også det har gått tilbake til 90% av det hestetallet vi fant i kvegskattlista for 1657. Storfeet er redusert til 64%, småfeet til ca. 70%. Kan en slik tilbakegang være reell?

Ved sammenligningen må en ta hensyn til at opplysningene om buska­pen ble gitt ut fra forskjellige forutsetninger. Ved matrikuleringen i 1723 ble det bare ført opp så mange dyr som bruket kunne vinterfø, mens kvegskattelistene tok med alle dyr over ett år som var på bruket da skatten ble tatt opp, i august 1657. Det vil si at vi for 1723 må gjøre et tillegg for fjorkalver og risbitværer som ble gjødd for slakt før vi sammenligner med de eldre tallene. Hvor stort dette tillegget skal væ­re, er det likevel vanskelig å svare nøyaktig på.

Skifteprotokollene kan brukes til å kontrollere opplysningene i matrikkelutkastet. Det er rett nok et hull i serien fra 1700 til 1727, men de første åra etter 1727 ligger nær nok i tid til at vi kan bruke talla. En opptelling av de 17 første skifta gir en buskap på tilsammen 228 kyrlag. Matrikkelen gir 236 1/2 kyrlag for de samme bruka. Det ser ut som matrikkelutkastet er troverdig nok, og en må slå fast at det ikke bare var stagnasjon, men tilbakegang i husdyrholdet fra 1657 til 1723.

Kan en og påvise dette for åkerbruket? Matrikkelen forteller om ut­sæd, mens de eldre tiendelistene gir avlinga. Derfor må vi igjen vende oss til skifteprotokollene for å få sammenlignbare opplysninger. I det første tiåret etter 1723 finner vi bare 7 bruk der utsæden er oppgitt — tilsammen 81/2 tønne bygg, 45 tønner havre. Matrikkelen har for de samme bruka 9 og 52 tønner, altså en tanke mer. I 17 andre skifter fin­ner vi en avling på tilsammen 96 tønner bygg, 244 tønner havre. Etter matrikkelen var utsæden der 171/2 og 100 tønner, det vil si at bygget ga 5 1/2 foll, havren 21/2 foll. Det stemmer helt med det som er opp­lyst på Hove i 1740, der både utsæd og avling er oppgitt. Bruker en dis­se folltalla på utsæden i hele bygda, kommer en til en avling i normalår på ca. 2 750 tønner korn — 85 % av det normale omkring 1680. Også kornproduksjonen hadde gått tilbake i de mellomliggende tiåra.

Årsaken er ikke vanskelig å finne. I de 25 åra fra 1683 til 1708 har vi kjennskap til 16 uår og hardår. Attpå kom det krig med skatteflåing, sult og mannefall. Tingbøkene vitner om et utarmet folk. En enkelt trondheimskjøpmann stevnet i 1702 50 skyldnere for tilsammen 430 da­ler i gjeld. Av det fikk han inn mindre enn 1/3. Av skyldnerne var 14 døde i armod, 6 levde i fattigdom mens 4 hadde flyttet fra gården. Sel­byggene ba i alle fall i 1705 om en «allernaadigst forlindring udj de Høy Kongelige Contributioner». Fogd Tybring hadde både før og senere ad­vart mot de drepende skattene i disse tunge tidene: «— Skal Bønderne og blifve ved gaardene, vil største delen gifves baade delation og afslag udj Udgifterne, serlig de store gaarder som er mange høyere ansæt udj Rettigheden end de efter disse Tider kand være god for, hvor ofte de fleeste af dennem er udj vanbrug, og har mange opsiddere qvitteert saadanne gaarder og fløt til byen heller nedsat sig hist og her ved Søekanterne for husmend». Vi kjenner noen som måtte gå den tunge gan­gen fra sin fedrene gård, som Baro Valli og enken Gulset som «begge deris gaarder Anno 95 fragik, hun med mange hendis smaa Børn greb med Bettelstafven i handen og bede deris Brød —». Enkelte gårder ble lagt øde. Mellom 1683 og 1721 gikk det slik med Morset, Øver Hoem, Uthus i Flora, Lund, Valli, Åsum, Øras, Langsmo, Knegtaune og Hånnå,

mens halvparten av bruka ble forlatt i Tuset og Gulset. Brukertallet gikk ned med 10 % i disse åra, produksjonen sank kanskje enda mer. Til­bakegangen var vel å merke ikke noe særfenomen for Selbu. Over hele Trøndelagsområdet var virkningene av «den lille istid» følbare.

Matrikkelutkastet fra 1723 gir opplysninger om jordveien på de en­kelte gårder. Av 100 gårder ble 62 regnet for å ligge i solli og var mer eller mindre kornviss. De 38 som lå i bakli eller var markegårder var «uvis» eller «mislig» til korn. Det er merkelig å se at alle gårdene i Innbygda så nær som Garberg og Langset ble regnet som markegårder, likeså alle florgårdene. 24 % var frostlendt mens 23 % var utsatt for tørke. Bare 3 % ble karakterisert som våtlendt — åkrene lå høyt.

Selbugårdene ble vurdert atskillig bedre som forgårder enn som korngårder. 61 av 100 gårder var «god» eller «truelig til eng», mens 12 var «maadelig». 22 var «skarp» eller «noget skarp». De 6 dårligste fikk betegnelsen «Slet» eller «Skarp og slet». Høyavlinga i hele bygda er oppgitt til 9302 sommerlass. Til det kommer halmen. De regnet at 20 kornstaur ga 1 tønne korn, slik at den avlinga vi har regnet med kan ha gitt ca. 5 000 lass halm. Men halm er dårlig for, og mye av høyet var starrgress og finnskjegg fra fjellslåttene, så foringa måtte bli knapp.

Skifteprotokollene forteller om meget brokete buskaper. Fordelen med å foredle rasene var lite kjent og ikke praktisert. Denne buskapen fra 1742 var helt vanlig: 1 ku var kvit og rødflekket og hornet, 3 kvit og svartflekket og hornet, 3 andre hadde samme farve men var kollet. 1 ku var helt svart og kollet, 1 var rød og hornet. Den ene graoksen var helt rød, den andre helt svart.

Det er artig å se hvilke kunavn som ble brukt for 200-300 år siden. Det var de kjente, kjære: Dokke, Brannros, Havfrue, Solgås, Ringøy, Dagros. Andre særlig populære navn var «Ebblegaas», «Hafstrand», «Ryppe», «Kaalmarck», «Sneedriv», «Danseldoche» og de mer frem­medartede «Jylland», «Amsterdam» og «Holland». Oksene ble sjeldne­re beæret med navn, men det hendte: Tyrball, Fyrball og Gulstut.

Hestene var heller ikke rasedyr. Om lag 1/6 var blakke, resten røde, brune, svarte, hvite eller grå. 3 av 100 hester var vallaker, resten var uten unntak grahester. En finner aldri ei merr eller et føll nevnt i kil­dene, selbyggene kjøpte alle sine hester utafra, visstnok helst fra kyst­distrikta. Årsaken var dels den harde kjøringa, som og Schøning nevner: «De have skiønne stærke Heste, saadanne, som deres Brug og tunge Ar­beide udfordrer; dem og deres Seletøi holde Sælbyggene altiid i god og fuldkommen Stand». Men rovdyrplagen — særlig bjørnen, skal og ha medvirket til at de nødig drev med hesteavl i innlandsbygdene.

Stallporten på Krogstad. Solid og godt seletøy var en nødvendighet. Foto Garberg.
Stallporten på Krogstad. Solid og godt seletøy var en nødvendighet.
Foto Garberg.

Sauene var svarte, grå eller hvite. De norske sauene var langbente men små av vekst. De ga derfor lite utbytte. Proprietærene ved Trondheim innførte utenlandske sauer for å foredle rasen. I prestegården var det i 1737 en sau av «Engelsk blanding», men senere hører vi ikke mer om slike foredlingsforsøk før Sevat Bergersen drev Hove i 1790-åra. Han hadde 4 engelske sauer og 6 halvengelske. Ellers må en nok regne med at norsksauen holdt seg i gårdene til langt ut i forrige århundre.

Småfeet var lite produktivt, det er sjelden å se en sau som har mere enn ett lam eller ei geit med flere killinger. I tida 1727-46 er antall lam og killinger nevnt i 22 skifter tatt opp før slaktetida. Tilsammen var det 70 sauer og 45 lam, 92 geiter og 61 killinger, altså 2/3 unge pr. dyr i gjennomsnitt. Udyra må nok ta en del av skylda, ved siden av vanstell som førte til lave fødselstall. Når våren kom, sto det ofte dårlig til i sau og geitfjøset: «Smaafeet var befengt med Skab og styrtefærdig, saa ingen ville give 1 skilling ved auctionen for dem».

Selbyggene mangler ikke læremestre som både talte om jordbrukets forbedring og som selv gikk foran og viste hvordan det skulle gjøres. Sogneprest Rosenvinge var en ivrig gårdbruker. Oppglødd og stolt for­teller han om hva han har gjort: På prestegården har han dyrket alt som kan ryddes til åker og eng og tildels land «som ikke har været dyrket til forn, i det minste i nogle Seculis». Han fikk ryddet bort kjerr og skog, og «deels med Spaden, deels med Jords kiørsel, deels ved Vandleedninger og Vandløb har udbrudt ujevn Jord, opfylt Daler af Høye og dem saaledes planeret og indrettet til Ager: Hvorledes han har afskaaret Jord og Myhrtuver, opreist dem mod Soel og Vejr, tørret og brændt dem og udspredet Asken over den døde og stejle Jord. Hvorledes han til en god deel har Renset denne Steenige Jord med at opgrave store Ste­ene, dem han deels med Miner og Krud, deels med Brand har sprengt, deels afkjørt i Elven, deels nedsiunket i Jorden, der ovenpaa lagt fast agergrund af Leer, og siden indkiørt anden Jord som nu bær Korn. — Den store Myhr strax oven for Kircken, hvilken var til forn et bundløst Moraas. — Udi dette Morass har jo adskillige forstandige Mand nu paa nogle Aar forundret sig ved al sin Ager, som har været mod alles For­modning». (1749).

Rosenvinges etterfølger, «potetpresten» Frugaard, var en like ivrig talsmann for reformer. Schøning roste både ham og verksbetjentene Busch og Wiborg for «saadanne og flere Forsøge i Landhuusholdningen». De forsøka han henviste til, gjaldt oppavl av kalver. De kokte kjøttben sammen med hakket ene- og granbark og ga gjøkalvene. De kun­ne og fortelle at når de holdt kalvene inne på stall første året, ble de mye større enn om de gikk ute. Viktigere var eksperimentene med nye plan­teslag. De hadde innført poteten i bygda, sådd forskjellige slags erter og plantet frukttrær. Jorda i Selbu var mer enn god nok, det mangler bare at den ble rett drevet. Busch og Wiborg hadde en gang sådd 3 skjepper bygg og høstet 7 tønner — det vil si at kornet ga 14 foll. Men det hø­res utrolig. De skrønte nok grovt for rektoren, de gode bergoffiserer?

Hvordan tok selbyggene mot det nye? Schøning var lite optimistisk. «Man torde ei giøre sig Haab om at dette Exempel vilde hastig blive efterfulgt af den gemeene Mand, som her, fremfor paa de fleeste andre Steder er stiv, paaholden paa det Gamle, og Fiende af alt Nyt». Det er frykt for at ettertida må gi ham rett.

Det fortelles at de første potetene i Selbu ble satt i Tuset, trolig hos gamle korporal Ole Pedersen. Frugaard ga ham noen få poteter da han for til Tydal en våren og forklarte hvordan han skulle gå fram for å få frukt. På kirkereisen om høsten stanset han som vanlig i Tuset, spent på hvordan «potatosen» var blitt. Men gardsfolket vørte ham nesten ikke, de var både støtt og snurt. Til slutt brast det for kjerringa: Du nara oss, du Far. De da berinn va bode ség å sur. De e’da itj fælkmat, slikt». Det viste seg at de hadde spist de små, grønne bæra på kålen. Ikke rart de var «forterendes» på presten!

Grindplog med veltefjøl av jern. Fra første halvpart av det forrige hundreåret. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.
Grindplog med veltefjøl av jern. Fra første halvpart av det forrige hundreåret. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Sagnet har i alle fall rett på ett punkt: mistro til det nye. Det er ikke mulig å finne poteter nevnt i skifteprotokollene i det hele i det 18. århundre. De skal ha dyrket den på en del gårder, men ikke mer enn at settepotetene fikk plass i et gropkrusfat. Åkeren var ei seng ved stue­veggen. Når de fikk poteten opp av jorda, vasket de den og gjemte den på loftet. Da de første tok til å styrte dem uvasket i kjelleren, ble de fleste «forfert». Det gikk da ikke an å ha lort på maten! Men da nøds­åra under Napoleonskrigene ga poteten den plassen den siden har hatt som en av våre viktigste matplanter, tvang en mer røffere dyrkings- og behandlingsmåte seg fram. Alle ordnet seg med potetkjeller, enten un­der stua eller utgravd i en høvelig bakke.

Når en blar gjennom skifteprotokollene for hele det 18. århundre, blir en slått av en nærmest uhyggelig stillstand innen jordbruket. Gårdsredskapene er de samme gamle: en plog, en harv, en del grev, skjurruer og ljåer, noen sleder og kanskje en med jernmeier under. Det er det hele. Det eneste nye vi har vært i stand til å påvise, er to «Ruulstøttinger» hos Bergersen på Hove i 1792 — det er de første vognene.

Vi har forsøkt å få et bilde av utviklinga innen husdyrholdet ved å summere buskapen for de 54 dødsboa som ble skiftet i 1760-åra og sammenligne med buskapen på de samme bruka i 1723. Her er det mange feilkilder. Mange av de avdøde var gamle og dårlige drivere med mind­re buskap enn vanlig. At skifta helst ble holdt om sommeren og viser flere dyr enn vinterbuskapen, skulle trekke i motsatt retning. Andre inn­vendinger kan og gjøres, men ikke alvorlige nok til å velte hovedinn­trykket av undersøkelsen: På de 54 bruka var det 681 kyrlag i 1723 og bare 642 i 1760-åra, altså en tilbakegang der en skulle vente å finne klar framgang. Bare heste- og geiteholdet viser et svakt oppsving, de andre gruppene var gått tildels mye tilbake i tall.

Samtidige iakttagere peker på årsaken: Selbyggene var for opptatt med andre gjøremål til å kunne skjøtte jordbruket som de burde. Så lenge kopperverket sto ved makt, tok førsel og bruk mye av tida, og gjen­nom hele hundreåret ble karene heftet bort med kvernarbeide. Særlig «gæli» måtte det være at finhogginga og kjøringa til byen falt i trav­leste våronna. Rett nok hadde kvinnfolka i Selbu måtte lære seg til å gjøre kararbeide. Fremmede som kom hit ble forferdet når de så at «før­kjene» sto i åkeren og spredde møkk; slikt var utenkelig i andre bygder. Men kvinnenes ekstrainnsats kunne langt fra oppveie mennenes «for­sømmelse».

Schøning uttalte seg med kyndighet: «Deres Ågre driive Sælbyggene, eller de fleste av dem, endda beder end man skulle formode, efter de man­ge andre Handteringer at dømme, som de have for sig: men de have hidindtil næsten bestandig brugt de samme ågre, saa at nogle meenes at være brugt i nogle hundrede Aar, eller saa langt man kan erindre sig, af Mand efter Mand. De maae derover bestandig giødes, og man kan ei saae mere Byg, end saavidt man har giødet Ager». Dette understøttes av en åbotsforretning i Røsset i 1744: «Jorden angaaende. saa fandtes Kaalgarsageren forpløyet, saa ald Jorden er nedveltet i Reenen — Den øfrige Ager befindes mager og skrind formedelst Enken forrige bruger var i slæt tilstand og alt for lidet Fæe kunde holde». Åkerbruket var stag­nert. De færreste brøt nytt åkerland, de nøyde seg med å så byggtønna og de fem havretønnene på de samme lappene som forfedrene hadde brukt «i all tid».

Skorten på arbeidskraft gikk også i sterk grad ut over husdyrholdet, ettersom forsankinga den gangen krevde særlig mye tid. Kulturvekster fantes ikke, og forresten ble lite av dyrkamarka brukt til eng. Det mes­te måtte hentes i utmarka, til dels langt til fjells.

På ettersommeren når heimegjerda var fóra av, nista slåttefolket seg ut og for «åt markjinn». Styresmaktene regnet mest all utmark for almenning, og etter loven hadde den som først gikk med ljåen i ei slette, retten det året. I praksis fulgte visst de enkelte sletter bestemte gårder,

Slåttbu. Fra «Ustpå Bergi», Langlismarka.
Slåttbu. Fra «Ustpå Bergi», Langlismarka.

både i de egentlige, gamle almenninger og utafor. Var det flere brukere om ei slette, slo de sams med like mange mann og delte såtene etterpå.

Både karer og kvinnfolk måtte være med på slåtten. Var det tynt gras, som i myrslåttene, hadde rakstpika nok å gjøre med å rake etter én slåttekar, ellers var det vanlig med ei jente for to karer. Graset ble rakt sammen til breier. Var det tjukt gras eller grått vær, måtte graset rø­res, vendes med riva så det kom sol og luft til. Mot kvelden ble breiene rakt sammen til rugger, som ble kasta ut igjen neste morgen. Når graset var blitt til tørt høy, ble det kjemma. Høyet i ei kjemme hang i hop og kunne bæres. Kjemmene ble båret sammen til såter, og i Selbu skulle det gå 8 kjemmer på ei såte.

På de faste sletta var det somtid bygd små høyhus, er. Mer van­lig var det likevel å sette høyet i stakk. På en botn av stranger og lauvkjerr reiste de først stakkstostonga og støttet den opp med 4 kløfter. Så bar eller kjørte de høyet borttil og la det opp i en ring rundt stanga — det var rakstpika som sto oppi og stekte. På slutten ble stakken så høy at de måtte kaste høyet opp. For å få luft i høyet la de inn lauvkvister. På toppen gjorde de stakken så vasstett som råd og avslutta med ei grastorv. Til slutt måtte de bygge et risgjerde rundt stakken for å verne den mot krøtter og rein. En stakk skulle inneholde 3 såter, og var 1 vinterlass eller 2 sommerlass. De siste lassa kunne de og lesse ekstra om­hyggelig på sleden og la den bli stående igjen til snøen kom.

Markaslåtten har et romantisk skjær over seg, men ofte var det hustri nok. Husværet var av enkleste slag. Det var å natte seg under ei bugran hvis de ikke var i nærheten av setra eller ei slåttbu: ei halvhu som besto av et enkelt skråtak. Var det mye regn, kunne de gå hele uka uten å få tørke kleda på kroppen. Verst var det å slå blautmyrene senhøstes. Sko eller støvler nyttet det ikke å bruke, så det var å gå barbent med is­kalde myrvannet siklende opp mellom tærne.

Markaslåtten betydde liv eller død for selbyggene. Kraft skriver om dette: «Man finder neppe i nogen af Landets Bygder hver liden Fjeldmyr saa omhyggeligen benyttet som her. Hjemmejordene ere indskrænkede, saa at der paa de fleste Gaarde af disse neppe kan erholdes det fornødne Foder til et Par Heste, det øvrige Foder maa søges til Fjelds, indtil et Par Mile eller derover fra Gaardene, og bestaaer mest af Myrhøi, som med største Besværlighed maa hjemkjøres om Vinteren i den­ne sneefulde Egn». For å få et inntrykk av mengden, tar vi med de slet­tene som lå til Bårdgarn Kjøsnes i 1830-åra. (Antall lass i parantes). Krokbekkøyen (4), Ratåsen (8), Smålienn (5), Rundmyra (3), Granenget (3), Bjørkenget (4), Bårdgardslienn (15), Hølet (8), Bergmyra (5), Reenådalslia (12), Nordlia (3), Strupen (4), Kvitstenmyra (5), Krokmyrslia (2). På nordsida veja (3, Kåsenn (5, Kjølenn 5, Neunn ren (3), Vassdaln (2), Tjurrubudaln (2), Ved Renåelvinn (16), Svartåsen(?), Stormyra (5), Langmyra (5), Hølslettet (20), Utafor Aftretsvolla (2), Volløyenn (1), Enkens slått (24) — i alt 174 lass. Slet­tene ble ikke slått hvert år, enkelte fikk kvile 1 eller 2 år mellom hver gang de kom med ljåen.

Marka kunne og gi tilskuddsfor: de raspet løv, brøt kvist og laget løv­kjerver, skavet bark og tok mose. Hvor stor betydning dette hadde, vet vi ikke. Det eneste som nevnes i kildene er at på Bakken hentet de moselass i fjellet i 1743. Schøning nevner en særegen form for tilskuddsfor: «Til Føde for Køerne, anvende, saavel her som paa endeel andre steder, gode Husholdere deres Heste-Møg. Køerne Spiise den med Begiærlighed, og triives vel deraf, sær naar Møgen kaages og blandes med lidt Meel».

En fullstendig oversikt over setrene ble forst gitt med prøvematrikkelen av 1723. Da var det bare 5 bruk i hele bygda som manglet seter, så vi kan med god grunn slå fast at seterbruket som vi kjenner det fra sene­re, var fullt utviklet da og sikkert atskillig før.

Setringas saga er endt — husa råtner ned og vollene gror igjen. Fra Heståsen, Roltdalen.
Setringas saga er endt — husa råtner ned og
vollene gror igjen. Fra Heståsen, Roltdalen.
De 5 bruka som er oppført uten seter var Kvello, Solem mellom, Størset, Høyås og Kulvik. Kvello hadde fått lagt under seg Storvollen omkring 1680, men da presteenka Margrete Kvello døde, solgte sviger­sønnen vollen til Sjur Alset. Gården var så uten seter til i 1746, da kap­tein Brønlund fikk kjøpt igjen Storvollen for 30 daler. Størsetmannen prøvde å bygge seg seterhus på Sirvollen i 1753, men fikk dom mot seg og måtte flytte ut. Siden måtte han vel fortsette pa gammelviset: leie seg rom i setrene hos velvillige naboer.Matrikkelen nevner uheldigvis ikke navna på setrene, men gjennom rettsaker får vi kjennskap til en del: Uthusvollene «Storvollen» og «Skidtholl» (1707), Øver Hoem- og Bergevollen «Svartholmen» (1710), Kyllo- og Evjenvollen «Stormoen» (1714). Tronsetvollen «Høstvollen» (1756). Hårstad, Bortigarsvollen «Gråvåssåsen» (1770). I 1780-90-åra nevnes flere, og alle vollene vi får høre om, fulgte de samme gårde­ne dengang som nå.Mest alle Selbugårdene har hatt flere voller, 2 eller 3 var det vanlige, men enkelte gårder hadde flere, Hegset f.eks. hadde 7. De slapp ut kyr­ne på grasgroa så tidlig som mulig om våren — for mange av de utmagrete dyra sto det da om livet. Men så snart det var grønt i liene flyttet de til vårvollen, Mebust f.eks. til Selivollen.

Et par, tre uker senere, omkring Sankthans, kom den egentlige buferdsdagen da de for «usti markja». Alle måtte flytte samtidig, naboene var ikke nådige hvis én ble igjen og ødela sletta for de andre. Mebust hadde to sommervoller. Først setret de i Heståsen, og etter noen uker der for de lenger innover Roltdalen til Brattslåttvollen. Utpå ettersommeren, da sletta frammi marka var fora av, flyttet de igjen framover, Mebust til Kråssåvollen. Og til sist, 1 eller 2 uker før Mikkelsmess, fikk buska­pen slippe inn på ekrene heime der nylåen sto høyt. Det skulle igjen skje samtidig. Om de mange som hadde beiterett i Amdal het det: «Om høsten skal ingen la deris fæ komme i deris indhegnede March eller Engesletter, førend det skeer tillige og paa en tid. Bømarchen er felles for Creaturene som hidentil Horn ved Horn og Kløft ved Kløft».

Det var som oftest store barneflokker på gårdene, og i tur og orden måtte barna ta jobben som gjeter. De fikk springe med så snart de mak­tet det, og fra framslengalderen fikk de det fulle ansvaret for krøtterhopen. Men så snart de ble konfirmert måtte de over i de voksnes virke, slåttonn og skur. Jentene kom rett nok ofte tilbake som seterdeier, lik­som husmannskonene og gjerne tok på seg å være deie mot å få kosten og rett til å ha med sin egen ku på setra.

Selbu har mye god beitemark, men konkurransen om den ble etter hvert hardere, «nesten hver Flæk i almindingen (Roltdalen) som til Sætter og buhave kand være tienlig bliver brugt». (1754). Det gikk hel­ler ikke for seg uten ufred. Jon Larsen Uglem «stelte opp» dattera Beret til å sette fyr på Bergevollen i Holmene. Han mente det var hans voll, men kunne ikke bevise det og fikk bot. Ellers var det flere som fikk angre at de lot naboer eller andre beite på seg. Etter noen år tok de til å mene de hadde rett og bygde seg seterhus slik at den opprinnelige eie­ren måtte gå til tinget for å få dem ut igjen. Slik prøvde f.eks. Bellsgubben å trenge seg inn på Gråvassåsen omkring 1770.

Når høsten kom skulle «masstua» være fylt av gilde, fete oster, store «myssmærklomper», gum og daller med smør. Så ble da og omtrent hele årsavkastningen av søvl tatt ut i disse få sommerukene. Hvor mye setringa kastet av seg, vet vi ikke så nøye. Heramb, som for gjennom fog­deriet i 1811, sier at seterdrotten av ei ku var 13/4 bismerpund (9 kg) smør og like mye ost og mysost. I et skifte etter husmannen Bjørn Flønes i september 1741 finner vi om lag 50 kg søvl. Han hadde 7 voksne geiter og 5 unggeiter, og det gir en budrott på 4 eller 7 kg pr. geit alt et­ter som en regner med unggeitene eller ikke.

Det var kostbart å holde hus på mange voller, selv om husa var av enkleste slag. «Seterskjølet» var et lite, avlangt og lågt hus med jordgolv, grue midt på og ljore i taket. I ene enden var «masstua» fradelt — et mørkt og kjølig rom. Det er uklart om det var fjøs på alle vollene — på 1800-tallet var det ikke uvanlig å ha krøttera i ei innhegning, et kve, om natta. Det stemmer med det som blir opplyst i en åbotstakst i Røsset. «Paa Kraasaavorsvolden» var det et seterhus, et «fæhuus» og ei høyluddu. Men på Roltdalen var det bare seterhus og likeså på Droyvollen.

«Luddu» på Røssetvollen, Roltdalen.
«Luddu» på Røssetvollen, Roltdalen.

På vorhusvollene var det sikkert ikke fjøs, bare et lite, simpelt «skjøle» — et vorhus. Disse lå i nærheten av rette setra og ble brukt mens vollen der ble foret av.

Det er rart at de greide seg uten fjøs på setrene, for tradisjonen som går tilbake til først på 1800-tallet, forteller at rovdyra herjet stygt med buskapen. Forklaringa må være at de tidvis holdt vakt ved kveet om natta. De som bygde fjøs, måtte gjøre det ekstra sterkt og forsterke dø­ra med tjukke klamper tredd ned i spor på hver side av døråpningen. Likevel brøt bjørnen seg inn, eller den rev ut stokker i veggen eller slo hull på taket. Ikke på noe annet område er tradisjonen rikere enn der den forteller om de gamles evige kamp med bamsen og annet utyske. Vi skal ta med en av disse fortellingene, gjenfortalt etter Ole O. Haave.

Det foregikk omkring 1820. Oles hjemmelsmann var med og var den gang 5-6 år. En kveld ble det et forferdelig leven borte i trøa, der sauene var innestengt. Da seterfolket kom ut, kom bjørnen over gjerdet med en sau i kjeften, men buhunden gjøv på han så han måtte slippe saukroken. Hunden hang på ryggen av bjørnen, men den hadde ikke greid seg lenge hvis den ikke hadde fått hjelp. Fra Mølnhus var de dagen før kommet etter seterkløv, og hesten, en stor grahingst, gikk nå på beite. Den hør­te larmen fra Hoemsvollen og kom settende og gikk på bjørnen, bet, spar­ket og slo med forbena. Det ble for mye for bjørnen som prøvde å kom­me seg vekk, men både hesten og hunden var med ham langt innover dalen. Begge to skalv da de kom tilbake etter den gigantiske kampen.

Noen dager senere hørte de på vollen skudd — først ett, så ett til. Om en stund kom det en kar i vollkanten. Det var «Kanten», samen Nils Kant — en storjeger. Han hujet etter hjelp. Han hadde gått seg på bjørn, skutt men truffet dårlig. Bjørnen kom farende mot ham, men «Kanten» var kald og trakk seg unna mens han strevde med å la munnladningsbørsa på nytt. Han helte nettopp fengkruttet på panna da bjør­nen nådde ham og bet seg fast i foten hans. Men da smalt også skuddet. Heller ikke dette skuddet drepte, bjørnen hev seg ut i Rotla og ble tatt av strømmen. Våren etter ble den funnet på Morsetodden.

«Kanten» ble hjulpet til setra, forbundet og stelt så han kom seg. Etter denne bedriften fikk han medalje. Det var hans 28. og siste bjørn.

De som måtte leve med rovdyra hadde ikke råd til å koste på seg en romantisk forestilling om bjørnen som en godslig, grasetende bamse. En som hadde funnet bjellekua si døende med opprevet bringkoll og jur, hatet ham inderlig — som han og avskydde ulv, gaupe og annen «stygge­dom». I 1730 innførte myndighetene skuddpremie på bjørn og ulv, og fra da av kan vi lese jaktresultatet ut av tingbøkene. I åra 1732-99 ble der krevd skuddpenger for 99 bjørner og 20 ulver i Selbu. De to største jegerne var begge underoffiserer. Ole Gundersen Hoem felte 8 bjørner alene og 19 sammen med andre, Ole Pedersen Tuset hadde henholdsvis 7 og 11 bamser på sin konto. En annen storjeger var Peder Bjørnsen Aftret med 13 bjørner, 9 felt alene. Dette var det de tok i Selbu, men bjørnejegerne for vidt på jakt. Ole Tuset fikk 20 daler i premie for å ha felt 36 bjørner alene og like mange sammen med andre.

Bjørnen ble etterstrebet ikke bare for skuddpremiens skyld, men og for kjøttets. Schøning skriver at den «have ofte 3 Finger tykt Spæk over Kiødet, og en Biørnskinke har smaget Kiændere ligsaa godt, som en Svine-Skinke. Et godt Biørne-Spæk til et Støkke Havre-Brød, eller Brød af Furru-Bark, er for Sælbyggen en Delicatesse».

Heller ikke i det 18. århundre ble folk spart for uår. Etter de harde åra først i hundreåret gikk det en mannsalder til neste nødsår. Åra 1739-42 var alle harde, særlig vinteren 1739 og våren og sommeren 1740. Våren 1742 var det overlag mye lemen som åt opp grasgroa slik at det ble dårlig med for, og om høsten døde mange, både fordi de var utsul­tet og fordi døde lemen som lå og råtnet overalt forgiftet drikkevan­net. I 1771, -72 og -73 frøs kornet mens høyavlinga ble bare det halve av det normale. Myndighetene sendte «forsterckningskorn» fra Dan­mark, men det forslo ikke stort. Vinteren 1772/73 kom 3000 tønner til Trøndelag, av det fikk Selbu ca. 170 tønner. Til slutt ble påkjenninga for svær — høsten 1773 var dødeligheten uhyggelig stor.

Bjørnerifle og rytterpistol. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.
Bjørnerifle og rytterpistol. (Bygdemuseet.) Foto Garberg.

Til tross for uåra som brente seg fast i folks minne, var 1700-tallet et godt hundreår — trolig det beste etter svartedøden. Derfor er det ufat­telig at ikke framgangen i jordbruket var større, skjønt en kan vel og si at det var nettopp de gode åra som hindret en katastrofe. Sekelskiftet kom med nye uår, både 1800, 1801 og 1802 var frostår, verst var likevel 1803 som var det svarteste av alle. Sand forteller: «Nær de le uti slått­onna, vart de styggver å kalt. Fore å åkern råtna opp, å de la snø ti felåm gang på gang, somti alt neåt jaråm. Fælk mått hem tu setråm uti augusta for snøa. Inn fjorta dåggå fyrri mykjillsmess spekt de rettele opp, å da frøs de rent bort altihop, så de ijt vart for inngang. Vårn ette va sen, da vart de slik fornø, at stordelen tå kryttyråm gikk for».

«Storklenåret» 1812 er blitt det klassiske eksempel på et uår. Det var rett nok ikke så ille som i 1803, for det ble da høy det året, men sulten og sotten ble likevel langt verre på grunn av krigen. Folk måtte som så mange ganger før ty til brød bakt av furubark, reinsmose og annet, men mange sto det ikke over. Fra Mikkelsdag 1812 til samme dag året etter døde 130 mennesker, tre ganger mer enn normalt. Det var folk i alle aldre, men hardest gikk det ut over de små og de over 50. Det er de sva­ke som får svi verst når det røyner på!

Nødsåra satte nok folk og næring tilbake, men vi skulle likevel ven­te å finne et jordbruk i vekst når vi kommer et stykke inn i det forrige århundre. Folkevekst, større opplysning og utviklinga rett og slett skulle tilsi det. Amtmannen i Trøndelag, som skrev sin første femårsberetning i 1835 var lite optimistisk: «Almuens Forkjærlighed for gamle Sædvaner og Frygt for at indlade sig paa Jordforbedringer, der ikke strax afgive de øiensynlige Fordele, hindre Jord- og Agerbrugets betydeligere Fremskridt til de Bedre». Jens Krafts beskrivelse fra 1832 peker på hindringene i Selbu: Klimaet, mangelen på dyrkingsjord, den altfor vidt drevne opp­deling av gårdene, leilendingsvesenet og kvernfjelldrifta som «borttage mange Hænder som Efteraaret og om Sommeren».

Ved folketellinga i 1835 ble det for hver matrikkelgård påført gårdens utsæd og buskap — den siste pr. 29. november 1835. Her har en da en kilde til kontroll av utsagna ovafor, med de vanlige forbehold om kildens troverdighet. Kan hende er den større enn vanlig fordi tellinga ikke fikk følge for skattelegginga.

Buskapen var merkbart større enn ved siste telling. (Tallene i parantes viser økningen i prosent siden 1723). Det var 331 hester (40%), 1939 storfe (35%), 2512 sauer (200%), 2159 geiter (163%) og 123 griser. Tellinga i 1835 omfattet også husmannsplassene, som hadde økt voldsomt siden først på 1700-tallet. Går vi ut fra at det på hver av de 426 plassene var 1 ku, 3 sauer og 3 geiter, står plassene alene for omtrent hele økningen. Og forutsetter vi at det var så mye som en halv tønnes utsæd på hver plass, vil det si at åkerarealet på gårdsbruka var gått til­bake, for økningen i utsæd var på bare 128 tønner (14%). Den enkelte gårdbrukeren i Selbu maktet ikke å så til mer åker og fore av mer eng og slått enn forfaren hans hadde gjort hundre år før.

Produksjonen var likevel steget atskillig. Folltalla ble oppgitt til 7-8 foll for bygg og 5 for havre, slik at samlet kornproduksjon i 1830-åra var på omkring 5850 tønner, mer enn det dobbelte av avlinga i 1723. I tillegg kom det virkelig nye: En potetavling på ca. 7800 tønner. Men fasit blir likevel at det var «en Umulighed for Hovedsognet, selv i de aller bedste Aaringer, at brødføde sig».