Selbo kobberverk

Sommeren 1712 skjerpet trondheimsborgeren Povel Madsen Holst etter malm i Trondheimsdistriktet. Holst var ingen enslig lykkejeger som lette på lykke og fromme. Med tre arbeidsfolk og behørige redskaper søk­te han metodisk etter koppererts, den glinsende, gule stenen som var gullet lik og også «gull verdt» om den ble funnet i drivverdige mengder. Men etter å ha skurfet i fem uker på Forborsfjellet og senere en tid i Leksdalen, måtte de se i øynene at den iherdige innsatsen var forgjeves. På vei til byen fikk imidlertid Holst et tips av Mads Kleven i Stjørdal om at det skulle finnes god malm på Roltdalen i Selbu, og skjerperlaget tok straks veien dit. Med Peder Hegset som veiviser dro de den lan­ge og slemme vei opp i «Højaasvorden», hvor de «straxens giorde en Anfang og kom straxens udj et godt Haab». Oppglødd og ivrig reiste Holst til byen for å hente de nødvendige materialer for å sette i gang i skurfet med det samme, men det led nå så langt på høsten at arbeiet stoppet opp etter 14 dager «for vinterens haarde intrædelse og Legems svaghed».

Det fremgår av dette at malmforekomstene i Høyåsvora var kjent før Povel Holst gjorde sitt «funn». Den tidligere fogden i Strinda og Selbu, Hans Evertsen, skulle ha drevet et arbeide omtrent på samme sted om­kring 1675. Rørosverkets stiger, Adam Koch, skurfet der noe senere, men skurfingen ble snart innstilt av partisipantene. Funnet var tydelig­vis ikke lovende nok.

Så snart snøen var gått, var Povel Holst igjen i Høyåsvora med mate­rialer og bergkyndige folk. I mellomtida var rettighetene til funnet sik­ret. Mutingsbrev fra det Nordenfjellske Bergamt ble utstedt til Holst 26. januar 1713. Holst sto ikke alene. Bare den tidkrevende skjerpingen sommeren før var for kostbar til at en alminnelig borger kunne kaste seg ut i et slikt lotteri på egen bekostning. Og en langt større kapital måtte til for å bygge et kopperverk på de lovende, men likevel uvisse erts-funna. Vi vet ikke hvem som var med fra starten, men etter få år om­fattet partisipantene (aksjeeierne) stiftamtmann Iver von Ahnen, lag­mann og formann i bergamtet Abraham Drejer, auksjonsdirektør Mar­cus Busch, godseieren kaptein Mangelsen, trondheimskjøpmennene Lorents og Thomas Angell, Hans Hornemann og flere. Dette var mektige herrer, men det trengtes også når en skulle ta opp konkurransen med det dominerende Røros kopperverk.

Oppbygginga av kopperverket skapte nytt liv og rørelse i det statiske bondesamfunnet som Selbu hittil hadde vært. Povel Madsen Holst kom flyttende til Selbu med kone og barn i 1714. Som belønning for funnet var han utnevnt til bergskriver ved verket — i nåtidas språk vil det si at han kombinerte stillingene som direktør, regnskapsfører og kasserer. Trolig var alle andre som arbeidet på verket den første tida også innflyt­tere — for selbyggene var bergmannsarbeidet ennå et ukjent gebet. Det finnes ingen fortegnelse over arbeiderne ved verket i den første driftsperioden, men vi møter flere av dem gjennom kirkebøkene under fremmede navn og betegnelser: Einar Fyrrører, Amund Pompemand, Gulbrand Smed, Jokum Hytteknegt, Matias Bergmand, Torris Taraldsen. De fleste var familiefolk og bygslet plasser i Flora. I 1723 var 9 verksarbeidere husmenn under Uthus og 2 under Hegset. Senere vokste det opp en koloni ovafor smeltehytta på Mølnhus, særlig på Mebust og Rønsbergs grunn ved Markåa. Verksfolket omgikkes visstnok bygde­folket lite disse første åra. Vi ser at når de døpte barna sine, hentet de fadderne fra sine egne rekker. Men dette forandret seg med tida, og vi vet at flere av de første innflytterne grodde fast. Det gjelder f.eks. Kris­ten Bergknekt som kom hit som ungdom og ble gift til Næss, Jon Tostensen som var hyttesmed og husmann under Mebust, Nils Garmaker som giftet seg inn i Kylloslekta og andre.

De overvokste ruinene av geppelen antyder ennå dimensjonene i byggverket.

Høyås gruve, som ble navnet på den nye gruva, ligger på nordsida av Gammelseterfjellet mot Roltdalen. Gruva ligger i fjellbandet i en høyde av 720 meter over havet, og det er over 5 km over fjellet til nærmeste gård, Hegset.

På disse værharde ryene er det umulig å arbeide ute vintersdag. Det måtte derfor bygges ikke så lite. I en inventarliste fra 1739 finner vi en beskrivelse av alle bygninger — alle var gamle og brøstfeldige så de var sikkert fra verkets første tid. Det var to bolighus, begge av tømmer og tekket med bord og never. Det minste var 5 X 5 1/2 meter og delt i to små rom. Det største rommet hadde to vinduer og skorsten, et firkan­tet bord for å slå opp på veggen og et sengested. Her bodde sikkert sti­geren, kanskje også smeden. Arbeidernes stue var noe større, 7 1/2 meter lang og 6 1/2 meter bred. Den besto av ett rom med dobbelt skorsten. Huset hadde ikke vinduer. Det høres utrolig, men på disse knappe 50 m2 holdt over 30 mann til i sin fritid.

Det største byggverket var geppelen eller gruveheisen. En sirkel­rund mur med diameter 12 meter dannet veggen i huset. Oppå den 1 1/2 meter høye muren sto ventelig takåsene mot hverandre, slik at taket fikk kjegleform. Det er tvilsomt om det fantes vinduer i huset, men hverken hester eller kjørekar behøvde lys der de gikk sin evige rundgang og trakk den tunge malmkorga oppover gruvesjakta. Ruinene av denne muren kan en ennå se, likeså en firkantet mur like ved, som sikkert var rom for ertsscheidingen. I alt var det fem slike småhus for malmrenskerne. Dess­uten var det kullhus, smie, stall og forhus. Over hvert gruvehull var det en hatt av reisverk og bord for at snøen ikke skulle fyke inn i gruvegan­gene.

Smeltehytta ved Mølnåa ble bygd i 1716/17. Den var stor: 40 meter lang og 19 meter bred. I hytta var det tre smelteovner og en gahrovn og ved hver ovn var det smeltehjul med hjulstokk og tapper og jernvinger. Disse hjula ble drevet av vann som ble tatt inn i nordre ende av huset. Der var det muret opp et stenkar som magasin, og derfra gikk vannet i renner til hjula. Kopperlageret var også i nordenden i et lite kammer med dør og stolpelås. Materialene til hytta kostet vel 1500 daler framkjørt.

Ved sida av hytta lå de andre verksbygningene: Tømmermannstua med 8 vinduer og skorsten, smia, kullhuset med kjørebro i tre, et lerhus og en «tørche eller Badstue, derudi en allene en liden steenmuur eller ofn» — dette var tydeligvis en gammel årestue. Betjentenes vånings­hus var samlet under ett tak: en dagligstue med kjøkken og forstue og et tilbygd sengekammer — alle rom med loft over. På sørenden var det også tilbygd et stuelån, men denne delen var ikke innredet i 1739. Et li­te bolighus ble kalt Rytterstuen — kanskje var den disponibel for besø­kende partisipanter og andre. Noen av hytteknektene kunne bo i borge­stua, dessuten var det stort stabbur, fjøs og låve på hytteplassen.

Først da smeltehytta kunne tas i bruk i 1717, kan en regne med at verket var i regulær drift. Alt to år senere døde Povel Holst, bare 39 år gammel. Han rakk å gjøre seg respektert i bygda — han er en av de få verdslige personer som er gravlagt i gravkammeret under kirkegolvet. Peder Lemche ble utnevnt til ny bergskriver. Som nygift mann kom han hit fra Røros, trolig hadde han vært ansatt der tidligere. 20-åringen Hen­ning Irgens, som ble ansatt som hytte- og proviantskriver samme år, er gjennom navnet også knyttet til Rørosverket. Jørgen Smideknekt var sti­ger, dvs. teknisk leder i gruva. De øvrige betjenter i første driftsperiode var hyttemester Jon Andersen, kullfogd Søren Rassmussen og hyttesmed Jon Tostensen. I 1726 arbeidet 36 mann i gruva — 22 brøt malm i fire forskjellige orter og synker, 2 «slo an» i gruva, 2 var på geppelen og 1 kjørte hestevandringa, 6 sto for skeidingen (renskinga) derav 2 gutter, «junger», og dertil var det en smed med dreng og stigeren. På samme tid kan vi av kirkebøkene finne at det var minst 12 menige arbeidere i smeltehytta, men det kan ha vært atskillig flere.

Bergskriveren og hytteskriveren ble lønnet med henholdsvis 220 og 200 daler for året, stigeren tjente det halve, 104 daler. De lavere be­tjentene fikk fra 65 til 86 daler, og en menig gesell 58 1/2 daler hvis han arbeidet full tid. Knektene var nemlig daglønnere, de hadde 22 skilling pr. schicht (arbeidsdag). I en full måned skulle det være 20 schicht, og bergmannsåret var på 13 måneder.

Lønna utgjorde omkring 1/3 av de årlige driftsomkostninger. Noe mer fikk bøndene for varer og førsel: Settved og smikull ble levert ved gru­va, røstved og trekull i smeltehytta og malmen ble transportert fra gru­ve til hytte. Særlig var kullkostnaden en tyngende post i regnskapet og utgjorde alene ca. 1/4 av totalkostnaden. I de 14 åra verket var i drift i første periode fikk bøndene utbetalt i alt 37 200 daler, eller i gjennom­snitt ca. 2 650 daler årlig. Nesten like mye ble betalt ut i lønn, og om bare en liten del kom bøndene til gode, så ble pengene i bygda. På få år var verket blitt en meget viktig økonomisk faktor.

Situasjonen var likevel ikke lys, for verket ble drevet med «zubus og tab». Partisipantene tapte i alt 30 000 daler på verket i første driftsperiode. Selv om vi tar bort de 23 000 som ble investert før smeltinga kunne begynne og 4 500 som ble betalt i tiende, blir det minus i regnska­pet. Partisipantene søkte flere ganger om tiendefrihet, men oppnådde å få det bare for tre år. Særlig var det bittert å betale for 1718 — det året Armfeldthæren kom gjennom Flora og Tydal. Rett nok gikk både hytte og gruve fri for herjing, men partisipantene mente de fikk skade like­vel: Både tok svenskene så mange hester at settved- og malmkjørselen led av det i åra etter, dessuten «hvilede Grouen lenge i 1718, forme­delst bergfolket var dertribuert omkring i landet, og imidlertid opgik den med Vand».

Partisipantene prøvde å redusere utgiftene og snu tapet til gevinst. I 1721 fikk bergskriver Lemche ordre om å forhandle med førselsbøndene om nedsettelse av forselslønna fra 3 til 2 ort pr. malmtønne. Hvis selbyggene var uvillig og oppsetsig, mente partisipantene å sette hardt mot hardt og overlate all kjøringa til bønder i Holtålen og Stjørdal. Det ser også ut som de fikk viljen sin igjennom, men da det led på vinteren, måtte bergskriveren betale et tillegg på 8 skilling tønna for å sette fart i kjøringa mens det ennå var føre. Noe senere ble lønna for betjentene satt ned med 20 daler året, trolig fikk knektene også mindre.

Disse tiltaka var likevel ikke tilstrekkelige, verket fortsatte å sige mot forlis. Det var flere årsaker til at verket ikke ville gå. Gruva lå tungt og avsides til, betjenter og arbeidere var for en del nye og uøvde slik at drifta ikke ble effektiv nok, driftsperioden ble så kort at anleggskost­nadene tynget uforholdsmessig hardt. Hovedårsaken synes likevel å væ­re at malmen fra Høyås gruve inneholdt bare ca. 1.6% kopper — mind­re enn i de øvrige gruver i Trøndelagsfeltet. Ingen mottiltak kunne bøte på det forholdet, og etter mange års drift var det ikke lenger håp om å komme over rikere malm. Drifta ble innskrenket fra 1724, og i et skriv til Bergamtet datert 18. oktober 1726 frasa partisipantene seg gruveret­tighetene. Drifta var da alt innstilt. På de fjorten åra verket var i gang, ble det drevet ut i alt 931 skippund kopper ( ca. 150 tonn). Samlet in­vestering var 97 150 daler, og av dette gikk 1/3 tapt.

Nedleggelsen av verket var et hardt slag for arbeidere og betjenter, som med ett var blitt arbeidsløse. Å få nytt arbeid var ikke så liketil, for dette var i en etterkrigstid med lavkonjunkturer over hele Europa. Både bergskriveren og hytteskriveren ble boende flere år i Selbu, og i den ti­da levde de som bønder. Lemche kjøpte hele Storevjen etter kongsauksjonen i 1728 og flyttet til Oppigarn som han drev selv. Henning Irgens hadde kjøpt en part av Lilleevjen alt før 1723. Der bodde han mens han drev sin andre gård, Velve vestre, som avelsgård. En selbygg, Peder Hegset, ble også hardere rammet enn de andre. Han var den eneste selbyg­gen som hadde fast arbeid på verket. Det fikk han både fordi han hadde vært med da gruva ble funnet, og fordi han alltid hadde vært så villig til å skysse og huse verksfolk på vei til og fra gruva. Dette fikk han brev på i 1719 da Holst døde og Lemche overtok.

At stemningen var amper, ser vi av en liten episode i 1728. Peder Hegset kom inn hos Nils Nilsen Halch på Bell — han drev visst nær­mest en kro. Peder likte seg dårlig da han så at Peder Lemche satt der på en krakk ved bordet, men han satte seg likevel på stabben og drakk en stund sammen med Lemche. Trolig kranglet de og Peder Hegset skal ha sagt at bergskriveren var årsak til at verket ble nedlagt. Det var mer enn Lemche tålte, så han sprang opp og ga Peder Hegset to ørefiker så ølet skvatt av skåla han satt med. Men dermed ble det slagsmål. «De fløy i Haab og skuvedes og Bergskriveren falt over Ende paa den ene og Peder Hegset paa den anden side, og da drev vandet af Stampen og Kiedelen over gulvet». Da Lemche kom opp, tok han til kården, men ram­let på det glatte gulvet og vred armen av ledd, og med det endte krange­len denne gang.

«Stuggu» på Brumoen, Rolsel. Opprinnelig bolig for en gruveknekt og hans familie. Etter tegning av Jac. Hansen.

Selbyggene ville gjerne ha de gylne tider tilbake, så de tok initiativ for å få verket i drift igjen. Med Peder Hegset, Sjur Uthus og lensmann Tomas Halvarsen Møllenhus som underskrivere sendte de den 18. juli 1733 en «supplikk» til kongen. Begynnelsen på bønneskrivet var slik:

«Stormægtigste Konge Allernaadigste arve Herre.

Undertegnede Eders Kongl. Mayts. allerunderdanigst undersaatter som boer i Sælboe fogderi — har nu intet Brug haft i forrige tider at sva­re Skatter og Rettigheder af til Eders Kongl. Mayts. uden af Saugbrug og qværnbrug, saa naar der infalder Frostaar, er det hele Fogderie ruineret, saa det vil befindes i vores Landdrotters Regenskaber at vi har været i saa stoer skyld at vi icke tenckte at komme der udaf». Det frem­går videre at de har søkt de tidligere partisipanter om å ta opp drifta igjen, men har fått avslag. Derfor ba de «ydmygst» om å få drive verket selv. Rentekammeret gikk med på det, ga dem også tre års tiendefrihet og rett til å benytte smeltehytta hvis de fant noe drivverdig, men påla bøndene «tåge sig vel i vare ikke at begynde med større Omkostning end deres Formue kand tillate at udføre».

Alt neste år begynte selbyggene å bryte ut malm, men de fant at de trengte hjelp av en bergkyndig for å drive smeltehytta. Derfor ansatte de i juni 1735 Frants Jensen Kielstrup som «directeur» for verket. Hans lønn var 12 daler måneden fra den dag han flyttet til verket, dessuten skulle han eie 1/4 av verket. Ingen andre betjenter skulle bli tilsatt før verket var i «fullkommen» bruk, men direktøren skulle være ansvarlig overfor et utvalg på åtte bønder og avlegge rett regnskap for dem. Dis­se åtte var Ole Aune, Baro Hegset, Rejer Kolset, Erik Svendsen Uglem, Jon Lilleevjen, Peder Setsås, Guttorm Grøtte og Jon Olsen Stokke.

Frants Kielstrup var på plass i Selbu samme høst, og kom straks «i hår» med en Morten Friis. Denne gikk til søksmål mot den nyutnevnte di­rektøren fordi han hadde overfalt ham i hans hus med skjellsord som skjelm og rebeller og voldelig fratatt ham hans «Logemente, Boskap og Næring». Friis bodde trolig i verkshuset og var kanskje som en slags rådgiver for bøndene og følte seg nå trengt ut. Han vant ikke fram med sitt søksmål og døde kort etter.

Men Kielstrup ble heller ikke lenge i stillinga. Allerede etter det første året klaget selbyggene til stiftamtmannen over at han brøt den tinglyste kontrakten mellom dem. Han regnet seg for høy lønn, nektet å vise dem sin fjerdepart av kopperet og avla uriktig regnskap. Like over nyttår 1737 var det slutt. Frants Kielstrup ble oppsagt samtidig som bøndene gikk til rettsak mot ham. Men Kielstrup levde ikke lenge nok til at vi får se slutten av rettsaken. Han døde året etter under slike omstendigheter at presten var nødt til å søke stiftamtmannen om å få begrave ham i innvidd jord — det ble nok skumlet om selvmord.

Selbyggene ble opprådde når de nå sto uten kyndig ledelse. «Samvirkedrifta» hadde vært et dristig eksperiment, men det gikk ikke godt. Da det meldte seg en kjøper til verket, slo de til. Den 25. juni 1737 skjø­tet de over sine 3/4 til rådmann og kjøpmann Hans Hornemann for 2 100 daler, og med det gjorde de en god handel. Ikke fordi kjøpesum­men var så stor — den dekket vel knapt nok det de hadde lagt ned i verket, men i Hornemann fant de en mann som var halstarrig nok til å holde verket i gang gjennom 25 år med zubus og tap. «Partisipanterne vil efter hans død fly der fra som avner for vinden for ikke at gaa nøgen der­fra», ble det sagt så sent som i 1762. Først de siste par åra før han døde i 1764, opplevde Hornemann å se at standhaftigheten lønte seg da under­skuddet omsider ble vendt til fortjeneste.

Da Hornemann overtok ble det dannet et nytt partisipantskap ved at eiendomsretten ble delt i 120 kuxer (aksjer). Frans Kielstrup ble visstnok aldri fradømt retten til sin 1/4, men enken etter ham må ha solgt en del av kuxene til Hornemann, som skal ha eid 110 kuxer på det meste. Senere solgte han en del av kuxene til andre, slik at partisipantskapet ble temmelig tallrikt, men Hornemann beholdt over halvparten av kuxene så lenge han levde. Sognepresten i Selbu, Peter Kaasbøll Rosenvinge, eide en tid 5 kuxer og bergskriveren hadde 2, de øvrige partisi­pantene var hovedsakelig trondheimskjøpmenn. Da Hornemann døde, var det ingen enkeltmann som overtok den dominerende rollen han had­de hatt blant partisipantene, aksjekapitalen ble splittet ytterligere opp.

Høyås gruve eller Gammelgruvefeltet. Terrenget heller sterkt mot nord. Etter NGU nr. 129.

I første del av Hornemannsperioden var drifta basert omtrent utelukkende på selbygger. Blant de 35 mann som arbeidet i gruva i 1739, finner vi bare to tydalinger og tre utabygdes karer. Den ene av dem, minereren Peder Hakkagård ble vel og selbygg å regne, for han bodde her et langt liv. I smeltehytta var forholdet det samme. Av de 16 som ar­beidet der fast, var det bare tre som trolig ikke var selbygger. Hytteknekter og bergseller var utelukkende fra øvre del av bygda, fra Mebonden og oppover. Slik var det også med de fleste daglønnerne, som det tidvis var en del av på smeltehytta.

I gruva ble det arbeidet fast 20 schicht i måneden året rundt, mens arbeidet i hytta var mer uregelmessig. Utover etterjulsvinteren foregikk kaldrøstinga med en stor arbeidsstokk av verksarbeidere og daglønnere. I disse kalde vinterdagene sto den sure, gule røken som en skystøtte over hytteplassen der svovelen ble brent ut av malmen. Tidlig i mai begynte den egentlige smeltinga. Det faste mannskapet besto av fire smeltere, fi­re hytteknekter, to malmknekter, to kullrenskere, en røstvender, en smed og tømmermann. Smelterne tjente 6 ½ daler måneden, nesten dob­belt så mye som de øvrige som gikk for 31/2-4 daler — det samme som bergsellene. I smelteperioden, som varte til ut i august-september, ble det arbeidet 20-22 schicht. Resten av året ble det bare gjort nødvendige vedlikeholdsarbeider med tre-fire mann. Resten av arbeidsstokken var fri — uten lønn.

Hele bygda var med på å skaffe ved og kull og å kjøre malm. Hver bruker måtte skaffe 8 lester kull (a 2 1/2 m3). Betalinga var regulert slik at de som hadde lengst vei (Sjøbygda) fikk 3 ort pr. lest, utstrandingene fikk 2 skilling mindre osv. helt ned til brukerne på Kyllo og Mebust som fikk 2 ort 8 skilling lesten. For de andre varene og kjøringa var betalinga fast. To ort var førselslønna for å kløyve eller kjøre en tøn­ne malm fra Gruvfjellet til hytta. Hest og kar brukte minst to dager på denne turen, om vær og føre var lagelig. Ikke å undres at vikvarvinger og strandbygger var lite lystne på dette arbeidet, som fikk den lange heim­turen i tillegg uten noen betaling.

Alt i alt gikk omlag 90% av verkets samlede omkostning direkte eller indirekte til selbyggene i de første ti åra av Hornemannstida, det vil si at årligårs kunne de kassere inn fra 3500 til 5000 daler ettersom drifta var.

En bør vel og ta med at om verket ga bygdefolket et sikkert utkom­me, bød det også på ulemper. I 1749 måtte partisipantene gå med på å betale erstatning til brukerne på Mølnhus og Mebust «for deres tagne skade paa Ager og Eng». Ved matrikuleringa i 1723 slapp de samme bruka forhøyelse av landskylda fordi de tok skade av hytterøken. Det er altså ikke bare nåtidas mennesker som har merket forurensningspro­blemet.

For partisipantene var situasjonen bekymringsfull. I gjennomsnitt ble det nå brutt ut bare 570 tønner malm for året, mens 1720-åra ga ca. 2000 tønner. En stigerrapport fra 1745 uttrykker vanskene gruva bød dem: «Hvad sig angaar de forunderlige Malmgange paa Selboe Gruben, kand Ingen nochsom beskrive, thi de gaar kun udi Nyre og Knudevis og ere snart hver dag foranderlig, baade udi deres strygende, saa og udi de­res Bonitet, saa at en tid Sætter den baade Betienter og Arbeidere udi frygt for Verkets Nerleggelse, og en anden tid igjen give den Haab til Verkets opkomst og forbedring».

Det ble skjerpet i alle fjell etter nye malmforekomster, og blant de mange som ble funnet var det noen som skulle vise seg å bli verkets red­ning. Størst betydning fikk de nye gruvene i Meråker: Kongens gruve i Nautfjellet og Dronningens gruve i Bjørneggfjellet to mil sørøst for Kon­gens gruve. Begge disse gruvene kom i drift i 1747. To andre gruver i nærheten av Dronningens gruve ble tatt opp senere: Lillefjell gruve i 1760 og Gilså i 1771. I Tydalen var det også drivverdige funn: Grønskargruva (1745) og Kjøli (1765), men drifta her ble aldri av større betyd­ning.

De nye gruvene forandret situasjonen både for partisipanter og byg­defolk. Verkets samlede utgifter ble fordoblet og vel så det og løp år­lig opp i 10 000 – 15 000 daler. Men samtidig ble malmproduksjonen nes­ten tredoblet, og da meråkermalmen var mye rikere på kopper, begynte omsider driftsresultatene å bli lysere. 1749 var det første året med et li­te overskudd, men for alvor snudde lykken seg i 1761. Fra da av ga ver­ket et utbytte på opptil 50% av driftsutgiftene, i toppåra 1772/73 tilmed over 100%.

De nye gruvene gjorde at selbyggene mistet den dominerende stillin­ga de hadde på verket. Tydalingene fikk omtrent monopol på arbei­det ved Tydalsgruvene. Mange av dem arbeidet også ved Dronningens gruve, men der måtte de dele plass med meråkerbyggene. På Kongens gruve var omtrent halvparten av arbeidsstokken selbygger, resten fra Me­råker og Tydal. Drifta ved Gammelgruva eller Prins Christians gruve som den nå ble kalt, gikk som før med omtrent utelukkende selbygger, Slik var det også ved smeltehytta, der de måtte ta inn flere folk på grunn av de økende malmmengdene. Førselen til og fra de nye gruvene ble også delt, slik at selbyggene fraktet til Prinsens og Kongens gruve, men lite til de andre. Til tross for at andre bygdelag var kommet med i konkurran­sen, betydde utvidelsen av drifta at det ble mer arbeid og større fortjeneste til bygda. For selbyggene ble 1750-åra de beste i hele Selbo Kob­berverks historie. Da hendte det at den samlede årsinntekt kom oppi­mot 10 000 daler.

Bøndene utnyttet mulighetene til fortjeneste høyst forskjellig. De fles­te «gjorde brug» for en 15-20 daler årlig, mens andre tjente det dobbel­te og mer til. Baro Hegset sto likevel i en særstilling. I åra 1738-63 tok han inn over 2 250 daler bare på førsel og ved- og kull-leveranse — en vinter skal han ha drevet med 8 hester. Selv arbeidet han alle år i gruva som malmrensker og hadde dessuten med en dreng som bergknekt. Som far sin handlet han med gruvekarene og skjenket brennevin og øl til dem når de kom ned fra fjellet til helgene. Ofte gikk det så lystig til at knek­tene ikke kom lenger enn til Hegset, og presten klaget over at de forsøm­te kirkegangen. Kopperverket og virksomheten der gjorde Hegsetkallen til en stenrik mann som hadde penger stående på rente hos nesten hver mann i bygda. Ikke alle unte ham framgangen, derfor ble de stående de orda en finn sa om ham: «Paro, Paro Hegset. Ha levd den fyst daginn, men itt den sist. Tynt prennevin og smal topak».

Forholdet mellom partisipanter og arbeidere og førselbønder var ikke alltid det beste. I 1751 nektet selbyggene plent å kjøre til Kongens gru­ve for mindre enn 1 daler pr. tønne, mens verket bød 3 ort. Da ingen av partene ville gi seg, ble malmen liggende over den vinteren. Bøndene nektet også å levere ved og kull, og i dette fikk de støtte av jorddrotte­ne, Stie Schøller og Thomas Angell. Disse gikk tilmed så langt at de for­bød bøndene å hogge til verket i sine skoger. Veden skulle heller råtne. Tvisten ble anket inn for Kammerkollegiet (Regjeringen), som kom fram til en minnelig ordning. Verket skulle få materialer og førsel mot en billig betaling til bøndene, men de måtte avstå fra kravet om å få byg­ge en sag ved hytta. Trolig var det Schøller og Angell som sto bak denne striden med verket fordi de fryktet for å få en konkurrent i sagbruksvirksomheten.

Partisipantene klaget også over gruvearbeiderne, som var «deels Bønder-Sønner, Drenger eller Huusmænd, som bliver fra Gruben naar deres Forældre eller Huusbonder har dem nødig, hvilket giærne skeer om som­meren, da det meeste og bæste Arbeide skulle giøres». Bergregnskapa viser riktigheten i klagen. I Prins Christians gruve ble det arbeidet om­trent full tid, men i Kongens og Dronningens gruve var det sjelden noen kom over 15 schicht i måneden, og uvanlig var det ikke at de faste ar­beiderne gikk bare 5-7 schicht.

«Bergmana fra Trøndelagen med sin Pige». Etter tegning av J.F.L. Dreier,

«Bergmana fra Trøndelagen med sin Pige». Etter tegning av J.F.L. Dreier,

For å få slutt på dette uvesenet ville verket ta inn fremmede arbeidere, men fikk ikke bøndene til å gi dem husrom. Derfor hadde de «udseet et Sted udi Fieldet, som dertil kunde være beqvemt, beliggende imellem de 3de Gruber. — Dette Stæd ligger og saaledes til, at de som kiører Malmen frem til Hytten, deres Vej falder deromtrent, saa de og i paakommende Ont Veyr, kand faae Huus hos dem». Det var Stormoen ver­ket hadde sett seg ut som et lagelig sted å bygge en brukskoloni på, og kongelig tillatelse ble innvilget. Det ble ikke tatt hensyn til protestene fra Ole Kyllo og Håver Storevjen, som hadde seter på Stormoen. Verket bygde fire stuer på Stormoen. I 1762 bodde 16 voksne der, 6 kvinner og 10 menn, trolig også noen barn. I 1801 var det ennå 5 familier med 22 mennesker, men snart etter må kolonien ha blitt forlatt.

Verket fikk ikke så mange fremmede, lydige arbeidere at det forslo noe, og måtte prøve andre metoder for å få slutt på skoftinga. Den som hadde vært borte uten gyldig grunn, ble ilagt dryge bøter til pensjons­kassen. Heller ikke det hjalp særlig, men det fløt atskillige daler inn i den slunkne hjelpekassen.

Pensjonskassen ble grunnlagt i 1749 på 261/4 daler som arbeiderne ved Kongens gruve ble trukket i lønn for deres oppsetsighet ved at de al­le gikk fra arbeidet — de streiket. Partisipantene ville ikke at disse pen­gene skulle komme dem selv til gode, men settes tilside i tilfelle noen av arbeiderne skulle komme til skade. Pengene ble også brukt slik. Syke og skadede fikk fulle dagpenger for hvert schicht de måtte forsømme. Det ble også utbetalt pensjon til avdankede betjenter og enker etter berg­folk. Slik fikk f.eks. Jokum Stormoens enke 1 daler måneden etter at han og sønnen Ole den 22. desember 1769 kom ut for snøstorm og frøs i hjel.

Det var flere som forulykket under gruvearbeid. I 1759 frøs det i hjel en meråkerbygg ved Dronningens gruve, og samme år forulykket Ole Paulsen Uthus i Gammelgruva, da gebelltrossen røk så han styrtet ned i sjakta. Ole Pedersen Flønes ble skutt i hjel på Lillefjell i 1774, og Jens Olsen Hove frøs i hjel i 1801 på vei heim fra Gilså.

Bergmannslønna var 31/2 daler måneden gjennom hele hundreåret Den som tok på seg akkord, kunne tjene mer, opptil 5 daler, men det var trolig bare de mest vante og dyktigste karene som torde gjøre det. Mange var det i hvert fall ikke. Bergmannen greide å fø både seg selv, kjerring og unger for 31/2 daler, om det enn ble et fattigslig liv. Skif­tet etter 6 gruvefolk i 1760-70-åra viser at de hadde en gjennomsnittlig formue på 60 daler, og en gjeld på 30 daler. Alle var husmenn og hadde ei ku eller to og en fem-seks geiter. De fleste eide husa på plassen, men da hadde de heller ikke stort mer. Det fanst likevel de som ble bra formuende, som Jon Jonsen Borsetplassen. Han etterlot seg verdier for 350 daler da han døde i 1773. Attåt bergmannslønna hadde han plassen som fødde 4 kyr og 27 småfe og bar 15 tønner korn.

Gjennom de siste to mannsaldrene av 1700-tallet sysselsatte verket en anselig stab av betjenter. Da Frants Kielstrup ble avsatt som bergskri­ver i 1737, fikk Fridrich Zeufthen stillinga etter ham, Zeufthen bodde på verket, men drev både Mebust (Nepåjare) og Rønsberg (Ustigarn). Det siste bruket kjøpte han i 1751 for 478 daler. Da Zeufthen døde i 1756, overtok Gjert Busch både bergskriverstillinga og enken, og med henne også Mebust og Rønsberg. Gjert Busch hadde tidligere vært hytteskriver i 15 år. Han var sønn til en av partisipantene i verket, Marcus Busch. Broren Svend var også partisipant, og en annen, Cornelius, var en av de faste leverandørene av kjøpmannsvarer til verket.

Samtidig med Busch kom Peder Wiborg til verket. Han gikk gradene som understiger, stiger og hytteskriver til han i 1761 ble overstiger etter Peder Enge Kielstrup som da ble pensjonert med 5 daler i månedlig pen­sjon. Peder Enge var trolig en bror av den avsatte bergskriveren. Peder Wiborg var en driftig herre. En tid eide han Selbu kirke og dermed også Bårdsgård, som var kirkegods. Han nyttet da høvet til å skille ut en del av Bårdsgård, og der bodde han senere. I 1763 giftet han seg med Gjert Buch’s søster, som noen år senere kvitterte med å gifte seg med hans søster. De to svogrene var gode venner og kappedes om å drive et mønstergyldig jordbruk, noe de fikk ros for av Ger­hard Schøning da han be­søkte dem i 1773. De to «ville uden Tvil med Tiild­en gjøre her meget Nytte, med saadanne og fleere forsøg i Landhuusholdningen» — blant forsøkene nevner Schøning dyrking av poteter og frukt. Busch og Wiborg sluttet samtidig ved nyttår 1785 og flyttet til Stendal i Strinda der de nøt sitt otium, samtidig som de førte et skarpt opp­syn med kopperverkets drift og regnskapet som reisende direktører og rev­isorer. Gjert Busch døde i 1814. Den siste bergskriveren som bodde i Selbu var Halstein Røyem. Han hadde før vært hytteskriver. Hans svoger, Johannes Iversen, ble overstiger etter Wiborg. En annen svoger av Iversen, Jacob Graae, var stiger og hytteskriver i Tydal. Peder Flor var hytteskriver ved Selbu hytte fra 1756 til 1792.

«Fallet». — det sammenstyrtede partiet av Gcmmelgruva.

Av de mange stigerne ved gruvene skal vi her bare nevne Mons Olsen Berge og hans sønn Ole Monsen. Begge var ved Lillefjell gruve. Det er de eneste selbyggene som drev det så langt at de ble betjenter ved kop­perverket.

Betjentene var skarpt skilt fra og høyt hevet over de «gemene» berg­folk og bygdefolket. De omgikkes bare hverandre og så sognepresten — sist i hundreåret også lensmann Norbye og gjestgiverne Bergersen og Zejer. Skifteprotokollen etter bergskriver Zeufthen viser en helt an­nen levestandard og livsstil enn den vi finner hos bøndene. Her er sølv­tøy og porselen, damaskduker og kandelabre, betrukne stoler, spillebord og kommoder, — og bøker. Zeufthens samlede formue var 2 300 daler. Nå var gjelden også høy — 1 900 daler, slik at nettoformuen var ikke høyere enn vi kan finne hos en vanlig bonde. Det kostet å føre et kondi­sjonert liv.

I 1760 kom Lillefjell gruve i full drift, og det viste seg her å være bå­de et mektig malmleie og en uvanlig rikholdig malm. Lillefjell ble hovedgruva i resten av den tida kopperverket gikk. Dette fikk store kon­sekvenser for Selbu. Det første resultatet var at Gammelgruva eller Prins Christians gruve ble endelig nedlagt sommeren 1761. De 26 mann som arbeidet der ble arbeidsløse, i alle fall for de første par år. Senere ble en­kelte tatt inn ved de andre gruvene.

Det alvorligste slaget for selbyggene var likevel at det ble anlagt ny smeltehytte ved Gilså i Meråker (1771) og ved Kistafossen i Tydal (1779). Malmen ved gruvene ble brakt til de nye hyttene og smeltet til svartkopper. Bare den siste finsmeltinga (garingen) foregikk heretter ved Selbu hytte. Arbeidsstokken ved hytta sank fra 21 mann i 1770 til 9 mann i 1780. Selbyggenes andel i førselen mellom gruvene og hyttene i Meråker og Tydal sank også i samme grad.

Fra først i 1770-åra var det forbi med den dominerende rollen Selbo kobberverk spilte i bygdas næringsliv. I tiåra framover arbeidet nok mange selbygger som gruveknekter, og bøndene tok og av og til ut på den lange veien med kull- eller vedlass — men heretter var det bare en binæring for bygda. Så lenge Selbu hytte var i drift, var også kontoret i bygda, men da denne ble nedlagt i 1799, ble punktum satt ved at administrasjonen flyttet til Meråker. Ved Selbu hytte var det da i alt smeltet 32 768 tonn malm og utvunnet 1 014 tonn kopper. Fra 1737 til 1771 ble det lagt ned 333 000 daler i verket, og atskillig over halvparten av dette kom selbyggene til gode.

Selbyggene greide ikke å innse at de gylne tidene var slutt for godt. En del bygdefolk tømte Gammelgruva for vann i 1802 og prøvde å få verket til å ta opp drifta. Verket fikk også ny mutingsseddel, men noe mer kom det ikke ut av det. Tydal hytte var i drift til 1801 og i en perio­de i 1820-åra, da Rørosverket leide den. I 1835 kom en svenske og byg­de ny hytte ved Seteråa i Tydal, og han kjøpte også Selbu hytte og bygde den opp igjen. Det hele var stort anlagt, og det gikk bra noen år så lenge de drev og smeltet om slagghaugene ved de gamle hyttene. Men da dette forrådet tok slutt, stanset «Tydal verk» snart opp. De malmgangene som var funnet i Tydalen, var ikke gode nok til en lønnsom drift.

Selbu kopperverk fortsatte i Meråker til 1895 da drifta i Lillefjell gru­ver ble innstilt og smeltehytta ved Nustadfoss nedlagt. Eierne hadde besluttet å satse på den mer lovende treforedlingsindustri. Det nye fir­maet, Meråker Brug, er således en direkte fortsettelse av Selbo Kobber­verk.