Svartedød og ødetid. Senmiddelalderen

Svartedød og ødetid. Senmiddelalderen

(1350-1536)

Den største ulykka som har rammet Norge i historisk tid, er Svartedøden eller Den store mannedauden som den også kalles. Det var en smittsom byllepest som med Bergen som utgangspunkt bredte seg over hele landet i 1349/50. I Trøndelag herjet den som verst i september og oktober 1349.

Svartedøden har skapt et rikt tradisjonsstoff, ikke minst i Selbu. Etter sagnet ble bygda hardt rammet. Enkelte sier at etter pesten røk det fra bare tre murpiper i hele bygda, i andre sagn heter det at alt fol­ket døde ut. Det mest kjente sagnet forteller at en same fra Snåsa eller der omkring tok til vandrings sørover gjennom Innherred da pesten hadde stilnet. Oppe i Leksdalen kom han forbi et kvinnfolk som sto i bare serken og skar åker. Hun ble forlibt i ham, kastet «skjurrua» og løp etter, og det ble et par av de to. Da de kom opp på Selbuskogen og så den øde bygda ligge framfor dem, sa samen: «Her vil jeg selv bo»

Røet ødegård.

Røet ødegård.

— og siden ble bygdenavnet Selbo. Paret slo seg ned på Leikvollen, eller på Finnberget på Flønesaunet som en variant av sagnet sier, og fra de to nedstammer selbyggene.

Her må straks sies at sagnet kan ikke være rett — dette er fri dikt­ning. Det ble aldri folketomt i Selbu, det var langtfra alle som døde. Men likevel var det ille nok. Katastrofen rev bort en stor del av folket og la mange gårder øde for alltid, mens andre ble stående folketomme i hundreår framover.

Vi har ingen kilder fra tida umiddelbart etter Svartedøden. Vi vet ikke noe om hvem som døde og hvordan tilstandene var mens pesten raste som verst. Det er kanskje bra og — det må ha vært en uhyggelig tid.

Katastrofen rammet ikke like hardt over alt. På enkelte gårder sop­te Dødsengelen med seg alt som var av folk, på andre satt det en ens­lig kall eller et par sutrende småbarn igjen, mens enkelte gårder berget seg bra igjennom. Men knapt en gård var urørt av pesten. De som overlevde fikk store problemer. Det var ikke lenger folk nok til å drive jorda skikkelig. Den første vinteren gikk kanskje bra, for avlinga var vel kommet i hus før pesten kom. Men året etter synte folketapet seg. Åkrer måtte legges igjen, og selv om de tøyde slåttonna enda lenger enn vanlig utover høsten, greide de ikke å berge inn for nok. Bu­skapen måtte slaktes ned.

Virkningene av pesten meldte seg ikke for fullt med ett slag. Vel kom mannefallet i løpet av noen korte høstuker, men etterdønningene kunne merkes i generasjoner framover. Det var ikke bare de gårdene der alle døde som ble lagt øde. Nye, øde gårder kom til fordi enslige slo seg sammen, småbarn ble tatt hjem til slektninger eller andre barm­hjertige, familier brøt opp og flyttet til en ny gård. Men enkelte som hadde mistet ektefelle eller barn fortsatte å slite alene i tiår framover til de døde fra gården. På gårder som var blitt liggende «enståkkå» i utkantene, prøvde de overlevende og ætlingene deres å holde bruket oppe, og først etter flere slektledd ga de opp og flyttet til mer sentrale strøk.

I siste halvpart av 1300-tallet kom nye pestsykdommer og var med på å trekke ut og forsterke virkningene av krisen. I 1359-60 herjet «Den store barnedauden», i 1371 «Drepsotten», i 1379 «Bolnasotten» og i 1390-åra var det igjen mye sott og mannefall. Den langvarige krisen var et særnorsk fenomen. Mens nabolanda kom seg nokså fort, tok folke­tallet her i landet til å krype oppover igjen først omkring år 1500, og en må langt inn i den nyere tid før det igjen var blitt like mange folk i landet som i høymiddelalderen.

Sluttresultatet av utviklinga kan vi lese ut av kartet på side 67. Vi kan regne med at de gårdene som var i bruk i 1520, hadde overlevd kri­sen eller hatt en kort ødetid. Det var utkantene som ble lagt øde for godt: Bordalen, Roltdalen og kanskje Kråssådalen ble fullstendig av­folket. Av tettgrendene i låglendet var det bare Sjøbygda som ble lagt helt øde, og her ble gårdene også tatt sent opp igjen. Bortsett fra strø­ket mellom Fuglem og Sandvik ble bare spredte gårder ellers lagt øde.

Innsnevringa av det bosatte området er en av de mest betydnings­fulle virkninger av Svartedøden. Befolkningsoverskuddet i høymiddelal­deren hadde presset bosettinga mot yttergrensene av det mulige. Bare hardt slit og nøysomhet kan ha gitt livberging til en familie på småbru­ka oppe i dalene. Nå når gode gårder i midtbygda sto folketomme, var det de færreste av oppsitterne på markagårdene som så noen grunn til å fortsette slitet i ensomheten. Markagårdene ble forlatt for godt. Når husa ble overlatt til vind og vær, råtnet de ned på et par tiår. Etter noen nye tiår vistes bare en mosegrodd haug der det før hadde stått velflidde hus, og snart skjulte smågran og bjørk også den. Skogen tok igjen det som rydningsmannen hadde vristet fra den et par hundre år før.

Gårdene som ble lagt ned, ble før eller siden tatt i bruk igjen som underbruk (avelsgård), til beite eller slått, som seter eller som plass. En retterbot i 1420 tillot at gårder som støtte opp til en ødegård kunne legge jorda inn under hjemmegjerdet. Kan hende var det slik Aune i Vikvarvet fikk lagt under seg ødegården Syrstad og Flønes fikk Dynes (Flønesaunet).

Når så mange gårder ble lagt ned eller slått sammen, måtte det føre til uorden i eiendomsforholda, særlig da med bondegodset. Arverettighetene gikk langt ut, og i en tid da lite var skrevet ned førte forand­ringene til mange tvister både om eiendomsrett og merkeskjel. Et sagn kan illustrere tendensen i den oppløsningstida som fulgte.

På Stokkegårdene overlevde bare en eneste liten gutt. Fjerne slektnin­ger på Rolset tok ham til seg som fostring, og der vokste han opp. Rolsetmannen drev begge gårdene til gutten var voksen. Først etter at ar­vingen selv hadde drevet Stokke en mannsalder, fikk han vite at Rolsetmannen hadde holdt unna en skogparsell da han fikk farsgården tilbake. Og da gutten ikke greide å hjemle sin rett til skogen, er den forblitt un­der Rolset til denne dag.

Nå vet vi at bispestolen eide en spannsleie i Stokke i 1433, og gården lå da øde. Tilsynelatende er dette en opplysning som motsier sagnet, men det er likevel ikke noe entydig bevis for at det er oppdiktet. Rart er det at Rolset eier bortom elva, så kjernen i sagnet kan være riktig, nemlig at eiendomsforholda kom på gli etter Svartedøden.

leilendings godset kunne sammentrekkinga gå greiere. Godseieren hadde ingen juridiske forpliktelser mot etterkommerne til den tidli­gere leilendingen. Han kunne leie ut jorda, også ødegårdene, til hvem han ville. En må forundre seg over hvor lenge godseierne greide å hevde eiendomsretten til ubrukt jord. Da Rena ble bygslet til underbruk i 1645, visste fogden at jorda hadde ligget under Nidarholm kloster. Når retten kunne holdes oppe slik gjennom 300 år, må den ha vært skre­vet ned. Det er da også de kirkelige institusjonene som holdt best på retten sin.

Når vi vil fram til den samlede ødelegginga, er skattelista fra 1520 vår viktigste kilde. Kan vi stole på den? For å bøte på kong Kristian II’s pengebehov ble det skrevet ut en såkalt «tiendepenningskatt»: av all løs og fast eiendom skulle det svares 10%. Vi kan gå ut fra at både kongen og hans skattekrevere ønsket å få med alle. Det er hevdet at i de mest avsidesliggende bygder maktet ikke fogden dette. Mange slapp fri. En slik påstand virker likevel lite trolig. Når vi und­rer oss over at enkelte gårder ikke er nevnt, er det nettopp gårder som ligger «ausynt» midt i bygda. Da er det mer trolig at noen slapp fri fordi de ikke maktet å betale. Men dette avsvekkes av at de eiendomsløse er tatt med i regnskapet med tilføyelsen «nichil habet» — har ingen­ting.

For Selbu virker skattelista umiddelbart pålitelig. 12 gårder som ikke er nevnt i 1520 kjenner vi fra tidligere eller noenlunde samtidige kil­der. Men de er alle enten kalt ødegårder, eller de har så lav skyld at de kan være underbruk under andre gårder. Det er faktisk større grunn til å tro at manntallet ikke bare tar med gårdbrukere. Når Kjell på Solem betaler 4 mark og Asbjørn sammesteds 1/3 mark, kan det hende at Kjell er gårdbrukeren og Asbjørn kårmann eller leieboer. Vi bør der­for være forsiktig med å sette brukertallet likt med antall personer i skattelista. Gårdtallet tør vi derimot feste lit til.

Vi har en kilde til kontroll av brukertallet. I Olav Engelbregtsons sluttkamp i 1536/37 skrev han ut en «landehjelp», 12 og 12 bønder skulle slå seg sammen i legder og levere mat til krigsknektene hans. I Stjørdalen og Selbu var det da tilsammen 222 bønder, mens det var 231 skattytere i de to bygdene i 1520. Brukertallet burde ha vist en svak stigning i de 17 åra. Når tendensen synes å være motsatt, bekrefter det mistanken om at ikke alle som er ført i manntallet fra 1520 er bru­kere. Trolig er det korrekte tallet under 70. Med bruker mener vi da bonde, en jordbruker som har en «skattbar inntekt» over en viss størrel­se. Rydningsmenn og andre som føres som husmenn er ikke inkludert.

Et annet problem er hvorvidt gårder som er i bruk i 1520, kan ha ligget øde i de mellomliggende 170 år. Her vil vi først se på tendensen i tida etter 1520. Tallene i tabellen nedafor er hentet fra jordebøker i 1548 og 1590 og en skatteliste fra 1559. Talla fra 1548 er usikre, mens den 10 år yngre skattelista tør være nokså pålitelig.

1520         1548        1559        1590

Gårder                  44              53            60           73

Bruk              ca.  70                85            98         102

I tillegg er nevnt 3 husmenn i 1520 og 8 i 1559.

Tendensen er klar: På 1500-tallet var det en jevn stigning i antall gårder som ble tatt opp igjen, samtidig som bruksdelinga økte. Sann­synligvis var denne utviklinga startet før 1520, slik at enda flere går­der enn vi har funnet har ligget øde. Her bør en huske at utviklinga neppe var så statisk som vi har gitt uttrykk for. Om et bruk var tatt

opp på ett tidspunkt, kunne det bli lagt øde igjen senere. Enkelte bruk har utvilsomt gjennomgått flere ødeperioder. Mangelen på kilder gjør at vi ikke kan si noe om når lavmålet ble nådd, uten at det var i tida mellom 1350 og 1520, ventelig helt i slutten av tidsrommet.

Regner vi med at 44 gårder greide seg gjennom ødetida, vil det si at av de ca. 120 middelaldergårdene som fantes i Selbu, ble 76 lagt øde. Det gir en ødeprosent på 63,3. Dette tallet forteller at Selbu ble harde­re rammet enn den gjennomsnittlige trøndelagsbygda, der ødeproseten var ca. 54. Talla forteller også om et sterkt folketap i senmiddel­alderen. Var det 8 personer på hvert av de om lag 70 bruka i 1520, vil det i at folketallet da var ca. 560. Svartedøden og ødetida hadde redu­sert befolkningen til en tredjepart.

Landskyldfallet. Krisen i senmiddelalderen var på mange måter en «ny giv». Rett nok måtte flertallet av bøndene fortsette som leilen­dinger som før, men nå var det nye vilkår som ble budt dem. Det alt for store folketallet i høymiddelalderen gjorde at godseierne kunne dri­ve «utpressing», nå ble det med ett slag ikke lenger mulig. Landskyl­da falt, brått og drastisk.

Aslak Bolts jordebok gir et godt bilde av landskyldfallet. Erkestolen eide ca. 1500 gårder i Trøndelag. For de gårdene som er oppført med både gammel og ny skyld er den nye skylda gjennomsnittlig temme­lig nær 1/4 av den gamle. Dessuten lå 213 bruk eller 13,7% helt øde.

I Selbu eide erkebispen 26 bruk og gårdparter der gammel og ny skyld er oppgitt. Den gamle skylda var omregnet i smørskyld 77 spann, mens den nye var tilsammen bare 14 spann eller 18,2% av den gamle. I 1433 sto landskylda på et nivå på bare 1/5 av nivået i høymiddelalderen. Det er et betydelig mer drastisk fall enn i Trøndelag forøvrig. Det fan­tes nok også andre bygder der skyldfallet var stort, særlig i innlands­bygder. Bygder som ble sterkt avfolket, og hvor leilendingene var i stand til å presse leia lenger ned enn vanlig på de gårdene som var i bruk.

Landskyldfallet var ikke like stort på de forskjellige bruka. Et par småparter sto med den gamle leia, mens på 14 av de 26 bruka var ned­gangen omtrent som normalt i Trøndelag. Et par eksempler kan illustre­re «normalfallet»:

af etilstadom spanz 1. b. f. h. øyre
(av Kjelstad (1) spanns leie bygslet for halv øre.)
af eidheme spanz 1. oe iij spanna 1. er barder findzsson lauk b.
f. spann
(av Eidem (1) spanns leie og 3 spannsleier som Bård Finnson
ga, bygslet for (1) spann).

I Tranomo (Tromoen) falt skylda til 1/9 av den gamle, og det for­klarer vi med at gården var øde og heretter ble brukt til beite og engslått. Øde må også Langset ha vært, for skyldfallet der var særlig stort, leia gikk ned til 1/25. Stort fall var det og i Solem og Øvre Langli, der den nye skylda var bare 1/11 av den gamle. Kan forklaringa på det eks­tra store skyldfallet være at erkebispen eide disse gårdene fullt ut? I de andre gårdene som er nevnt i jordeboka, eide bispen bare parter. Hvis det var brukeren selv som eide eller hadde bygselretten til res­ten, ville det være lettere for erkebispens ombudsmann å kreve mer uten at brukeren gikk fra gården. Dette forholdet kan det likevel ikke sies noe sikkert om før det er undersøkt over et større område.

Halvparten av de gårdene som er ført med ny skyld, står i minimumsskyld å kalle: 1/2 eller 1 øre. Det er tenkelig at mange av dem, kanskje de fleste, sto øde på Aslak Bolts tid. Andre er oppført uten ny skyld og kan ikke hatt bruker, og som nevnt før er det også noen som uttrykkelig er kalt øde. Det blir derfor ikke mange igjen som en kan være sikker på var bosatt i 1433. Det er bare de 6 gårdene som sto i 1 spann eller mer i ny skyld: Solem, Sandvik, Eidem, Bell, Hårstad og Lien.

Jordavgiftene begynte trolig å gå ned like etter Mannedaudens her­jinger, men nedgangen fortsatte lenge. Det tok hundreår før den nye landskylda stabiliserte seg i et nytt leie. Erkestolens jordebøker, som ble skrevet med hundre års mellomrom, har 14 parter felles. Av dem er skylda den samme i bare 4 tilfeller, 6 parter har steget i skyld og 2 har falt. 2 parter som ikke hadde fått ny skyld i Aslak Bolt, er tatt opp og ført med skyld i Olav Engelbrektsons jordebok. Bispestolens gods finner vi også i lensregnskapet for 1548 under navnet Stigtens jor­degods. Det samsvarer bedre med den 15 til 20 år yngre jordeboka til Olav Engelbregtson. Men ennå kan en finne uregelmessigheter som viser at landskylda ikke var støpt i den faste form den fikk senere.

Landskyldfallet var til stor fordel for leilendingene. Gårdsdrifta ble nok innskrenket i senmiddelalderen, men reduksjonen i drifta var langt­fra så stor som landskyldfallet skulle tilsi. Jordavgiftene ble atskillig lettere å bære og i tillegg kom det forholdet at det i lang tid framover ble umulig for jorddrottene å legge på bøndene sine andre tyngsler, som støvlehud, skyss- og arbeidsplikt. For leilendingene virket krisen som en sikkerhetsventil. Den åpnet seg og lettet trykket for dem da det røyn­te på som verst.

Odelsbonden som satt på egen gård, merket mindre til dette. Men det var de færreste som eide hele gården. De fleste eide en del og betalte landskyld for resten, og slik kom nesten alle bøn­der til å nyte godt av de lavere jordavgiftene. Men godseierne fikk betale. De­res inntekter ble redusert katastrofalt.

Middelaldersk lesestol fra Selbu kirke. Videnskabsselskabet.)

Middelaldersk lesestol fra Selbu kirke. Videnskabsselskabet.)

At det ble bedre kår for leilendingene, satte kan hende fart i utviklinga bort fra bondeselveie. Bønder som eide smågårder kunne se seg tjent med å oppgi dem og bygsle større og bedre bruk. Om de ble lei­lending, beholdt de selvsagt eiendoms- og bruksretten til gården de kom fra. På denne måten — blant an­dre — kan vi forklare at flere markagårder ble liggende som seter under gårder langt borte, som Nåldalen og Børdalen til eksempel.

Driftsforholda ble sterkt endret i senmiddelalderen. Vi har tidligere påvist gjennom leidangs- og landskyldlistene i lensregnskapet fra 1548 at fedrifta hadde vunnet terreng på bekostning av åkerbruket. Den re­duserte folkemengden greide ikke å holde oppe en så intensiv og ar­beidskrevende driftsform som åkerbruk er. Åkerarealet gikk ventelig at­skillig mer tilbake enn minskningen i folketallet skulle tilsi. En even­tuell klimaforverring kan ha spilt en vesentlig rolle for dette, men en kan ikke se bort fra at omlegginga kan ha vært frivillig. Åkrene som grodde igjen med skog var ypperlig beite- og slåtteland og åpnet for et utvidet krøtterhold. Forsankinga var minusfaktoren, men også den ble lettere. Foret kunne nå for en stor del hentes nede i bygda og den nær­meste utmarka. Setringa gikk sterkt tilbake, opphørte kanskje helt en tid. Det var ikke lenger behov for fjellbeita, i første omgang kanskje heller ikke for beitet på markagårdene. På 1700-tallet levde ennå min­net om at Nykkelmoen ble brukt som seter av prestegården. Senere flyttet presten setra til Dyrdal, en annen prestebolsgård. Dette må ha foregått — om det er tilfelle — før 1559, for da satt det en rydnings­mann (husmann) på Dyrdal.

Styringsverket ble sterkt forstyrret av krisen. De lokale forholda får vi noe rede på gjennom to rrriddelalderbrev (diplomer) fra dalføret. Beg­ge er kjøpebrev for parter i Gresli, og de ble oppbevart i Gresli til de kom til videnskapselskapet i Trondheim. Det eldste kan være skrevet i Selbu og er i så fall det eldste dokumentet herfra som er bevart.

Det eldste diplomet er datert «laugurdaghin næst fyre Pålsmesso æptr jolom» (14. januar) år 1409 og gjelder en øresleie i «Griisliidh i Thidal i Sælbo sokn» som Olaf Torgarson solgte til Ivar Jonson. Som bevis og vitnesbyrd hengte Amund Øysteinson og Engelbregt Jonson si­ne segl under brevet sammen med selgeren.

Det andre diplomet er skrevet i Trondheim 4. april 1478. Bottolf Gudmundson solgte til Ivar Jonson så mye jord som hans hustru Mildrid Magnusdatter eide i Energården i Gresli. Hvor mye det var, er ikke nevnt, men salgssummen var 40 mark. Gjengs pris var visstnok 10 mark for en øresleie på denne tida, i så fall var godset på 1 spann 1 øre. Det var ingen frivillig avståelse, Ivar hadde gammel odel i Energården og krevde nå sin rett. Striden ble avgjort ved en 6-manns dom. De gode, vise dannemennene som dømte var oppnevnt av lensmannen: presten i Selbu Nils Håkonson, Finn Sigurdson, Guttorm Torgeirson, Guttorm Olafson, Byrre Ellingson og «Jonss i Liidh», som alle hengte segla sine under brevet. (Originalene mangler segla i dag.)

Vi merker oss at kjøperen i begge tilfeller heter Ivar Jonson. Det ligger 70 år mellom de to jordhandlene, så den første Ivar må være far­far til den andre. Den samme slekta kom tilbake til gården og ble der siden.

I diplomet heter det «Tydal i Selbu sogn». Prestegjeldet var altså slik i 1409 som det siden har vært. Om den også var slik 60 år tidli­gere, før Svartedøden, vet vi ikke. Kanskje var Tydal eget sogn da. Vi vet heller ikke stort mer om prestene i katolsk tid enn nettopp dette: «her Nils Håkonson prest i Sælabu». Det må være siste året han var prest i bygda, for året etter, i 1479, skrev «Her Hans prest tyll Sellebo» under et kjøpebrev til Tannas i Herjedalen. Var det kanskje to prester i Selbu på den tida? I høymiddelalderen var det sikkert to eller flere, men det synes tvilsomt om selbyggene skulle ha råd til å ha to prester så sent som i 1479.

Finn Sigurdson og Gunder Bottolfson var vitterlighetsvitner sammen med herr Hans. Finn Sigurdson går altså igjen både i 1478 og 1479. Han var nok lagrettemann. Bygdetinget hadde overlevd de kaotiske åra. Etter den gamle St. Olavs lov skulle tvistemål legges fram for en 3-6-eller 12-mannsdom,   alt   etter  hvor   alvorlig   og   vanskelig   saka   var.   De seks navngitte domsmen­nene er slik den første lag­retten vi kjenner fra bygda. Bare navna sier så lite, vi vet ikke hvilken stand og stilling de var i eller hvor de kom fra, annet enn at «Jonss i Liidh» må ha vært fra Lien. Vi kan trygt reg­ne med at som lagrette­menn var det karer som hadde tyngde i bygdesam­funnet.

En kassert dør fra kirken fikk i hundreår tjene som dør for tårninngangen. Etter tegning av H. Mathisen.

En kassert dør fra kirken fikk i hundreår tjene som dør for tårninngangen. Etter tegning av H. Mathisen.

Amund Øysteinson og Engelbregt Jonson som for­seglet det eldste brevet var ventelig også lagrettemenn. Den gangen kjøp ble av­gjort ved håndtaking i to «uvillige» eller upartiske menns nærvær, kunne ikke hvem som helst være vit­ner. Helst ble lagrettemenn brukt til slikt, og denne gode tradisjonen fortsatte de med etter at de nå var begynt å skrive kjøpe­breva.

Kjøp og salg av fast eiendom foregikk gjerne på bygdetinget. Der var lagrettemennene for hånden, kanskje skrivere og­så, samtidig som tinglysinga ga en urokkelig rettskraft. Vi vil tro at handelen mellom Olav Torgarson og Ivar Jonson foregikk på tingstedet. Bare så synd at det ikke sies hvor det var.

Eiendomstvister ble gjerne avgjort på åstedet slik at domsmennene ved selvsyn fikk klaret opp i dunkle punkter. Vi kan være viss på at i 1478 var det åstedssak i Energården, for her gjaldt det å vurdere og verdsette det godset som Mildrid Magnusdotter eide. At diplomet ble skrevet i Trondheim, behøver en ikke å legge vekt på. Skriverkarle var sjeldne. Selv den gode herr Nils var nok ingen kløpper i den kunst.

Vi ser at lensmannen er felles for Selbu og Tydal. Det stemmer med en retterbot fra 1280 som bestemte at det skulle være høyst en lens­mann for hvert halvfylke. Oppløsings tida i slutten av middelalderen førte til en desentralisering av statsstyret, og det ga seg bl.a. utslag i at lensmannsdistrikta ble mindre. Når vi møter lensmannen for alvor i kildene, i åra omkring 1700, har Tydal sin egen lensmann. Vi finner derimot ikke at Tydal har hatt eget ting. Trolig har dalføret bestandig utgjort ett tinglag, slik at fjerdings- eller halvfylkestinget var laveste rettsinstans i sagatida.

Mens lokaladministrasjonen kom så noenlunde gjennom kriseåra, gikk styringsverket på høyere plan i oppløsning. Aslak Bolt kastet seg straks inn i arbeidet med å få orden i forholda igjen, da han ble erkebiskop i 1428. Det er typisk for den myndige prelaten, som også blandet seg inn i rikspolitikken, at det var de økonomiske forholda som interesser­te. Jordeboka er ett av utslagene. Da han tiltrådte, fantes det bare et papirhefte med antegnelser om erkestolens jordegods. Ettertida står i stor gjeld til erkebiskopen fordi han samlet de opplysninger han kunne etterspørre om jordegodset og ga oss den uvurderlige kilden til trøndersk middelalderhistorie som jordeboka er.

Erkebispen hadde fra gammelt av rett til underhold på sine visitasreiser i bispedømmet. Rettighetene hadde knapt vært hevdet i de to mannsaldrene siden Svartedøden, men Aslak Bolt tinget nå med sogne­prestene, som vel ikke kunne nekte erkebispen hans lovlige rett. I Selbu kunne han ligge i fem netter. Det er like mye som i Stjørdal, f.eks. og mer enn ved de fleste kirker utenom fylkeskirkene.

Om rettighetene nå var nedtegnet og bevart, er det ikke sagt at erkebispen benyttet seg av dem, i alle fall ikke regelmessig og i full utstrekning. Men i november 1430 lå erkebispen og hans følge her i bygda. Da kalte han sammen alle sognebøndene og samtalte med dem om Mikkelskornet, fordi det hadde «lenge ymist faret» med det. Mikkelskornet var en gammel avgift som bøndene skulle svare til Mik­kelsmess (29. sept.), 1 skjeppe korn for hver fullgård og 1/2 skjeppe av einvirken. Kornet fra Selbu, Stjørdal og Herjedalen var lagt til St. Thomas alter i Domkirken, og til vederlag skulle presten som betjente det hver dag lese messer for alle kristne sjeler i fylket, både levende og døde. Bøndene samtykket «med fulle lovtak» i avtalen.

Et par år etter gjorde Aslak Bolts ombudsmenn en tilsvarende av­tale med almuen i Stjørdal. Som representant for selbyggene møtte Jon Eriksson og hengte sitt segl på brevet som tegn på at de også godtok avtalen. Når avtalen måtte fornyes, var det kan hende fordi selbyggene fremdeles unnlot å levere mikkelskornet. Mer sannsynlig er det likevel at Jon Erikssons deltagelse var en juridisk formalitet. Avtalen skulle gjelde hele Stjørdølafylket; og tanken om folkets makt var ennå så sterk at ingen avtaler kunne inngåes på deres vegne uten at de var rep­resentert.

Diplomet fra 1433 der Jon Erikson stadfestet selbyggenes avtale med erkebispen.

Diplomet fra 1433 der Jon Erikson stadfestet selbyggenes avtale med erkebispen.

Dette er omtrent siste gang området omtales som fylke. En prosess hvor lensvesenet avløste den sterke kongemakta var under full utvikling. I steden for sysselmenn som var kongens redskaper, kommer lensmenn eller lensherrer som vi heretter vil kalle dem for å unngå forveksling med bondelensmannen. Lensherren måtte betale en fastsatt avgift for dis­triktet han var forlenet med, eller avlegge regnskap for inntektene. Men ellers var han stort sett fri for kongelig oppsyn, og med sin store myndig­het hadde han mange muligheter til å berike seg.

Utviklinga rammet Stjørdalsfylket omkring 1450, og det var rikspo­litiske hendelser som lå bak. Aslak Bolt hadde en finger med her og. Det var særlig han som sto bak kroninga av svenskekongen Karl Knutson bonde som   norsk konge i 1448.   Alternativet   var   danskekongen Kristian 1. Etter uro i Sverige, krig med Danmark og motstand fra nors­ke Og dansk-norske adelsmenn, ga Karl opp Norge etter bare to år. Han prøvde likevel å vinne igjen landet både i 1452 og 1453 ved å sende sin mann Ørjan Karlson mot Trondheim — det var trønderne som var hans sikreste støtte. Begge gangene drev Kristians menn svenskene til­bake, men siste gang førte Ørjan Karlson med seg høvedsmannen i Trondheim, Henrik Jensson, som fange. Henrik måtte selv løse seg ut av fangenskapet med 800 gylden. Som erstatning forlenet kong Kris­tian ham i 1464 med «wort oe cronens laen i Norge Støwredals fylke meth alle sinæ tilliggilse oe Koniingxlige rente og rettogheid».

Dette var trolig en forlening på livstid, for i 1519 er det hans sønn som har «Størdall oe Szelboo». Lite angikk det vel bygdefolket at det var selveste ridder Nils Henrikson til Austråt, datidas største godseier, som var deres lensherre — det var hans tjenere de kom i kontakt med. Det ser ut som almuen var lite lønt med å bytte ut bondelensmannen med lensherrens tjenere, eller fogder som de etterhvert ble kalt. Fogde­ne finner vi på to steder i inntektsregnskapet for Bergens Kongsgård, som skatteoppkrevere — og i bøteregnskapet. Fogden Alf måtte bøte 10 mark i sakefall fordi han sloss i byen. Nils skredder, som også var Nils Henriksons fogd, bøtte 5 mark fordi han lå hos hustru, — tydeligvis ikke sin egen. Og en tredje, Åge, kjøpte seg fred med 40 mark etter mann­drap. Alt i løpet av to år.

Det var ikke bare dårlige personlige egenskaper som bragte fogdene i konflikt med bøndene. Etter å ha nøyd seg med omtrent bare leidan­gen i hundreår, strammet kongen skatteskruen. Kristian 2’s kriger krev­de store uttellinger, og i 1515, 1517 og 1520 kom i tur og orden påbud om «en-markskatten», «to-markskatten» og den harde «tiendpenning-skatten». Den siste har vi fullstendig regnskap for. I 1517 kjenner vi bare sluttsummen for lenet. I tabellen nedafor er beløpene for Selbu og Stjørdal for 1517 fordelt etter samme forhold som i 1520. Tallene, er i mark (penger).

Selbu

Stjørdal

Lenet

To-markskatten 1517Tiendpenningskatten 1520 104199 255 489 359688

   Sum

303

           744

1047

 

Etter opplysninger andre steder i regnskapet ser vi at et kuslakt var verdt omlag 2 mark. Selbyggene svarte i de to åra en verdi tilsvarende 150 kyr eller 2 kyr pr. bruker. «Tiendpenningskatten» skulle være 10% av all eiendom. Med den halvt så store skatten året før vil det si at bøndene ble tappet for 15% av formuen. Det var intensjonen. At det ble tatt så mye, er tvilsomt. Bøndene ga sikkert ikke opp all den eiendom de hadde.

Dessuten «antwardet Niels skerder hid vti skat af Szelbo» 426 pund eller 2200 kg Herdalsjern. Jernet kom inn til kongsgården i 1520, men det er ikke sagt hvilken skatt det gjelder. Sannsynligvis kommer den i tillegg til det som var innkrevd forøvrig disse åra.

De største skattyterne i bygda i 1520 var

Guttorm på Veive som betalte10 lodd sølvSjur          på Evjen    »        »         9    »       »Bård         på Eidem   »        »         4    »       »    og 4 mark pengerNils           på Fuglem »         »      7.5    »        »

I gjennomsnitt betalte de 73 i manntallet 2 mark 11 skilling hver, dvs. at de ble skattlagt etter en formue som tilsvarte 13-14 kyr. Den virkelige formuen var sikkert større, noe som gir uttrykk for en solid økonomi. Men standsforskjellen var stor mellom Guttorm på Veive som var god for 50 kyr og Gurid husmannskone på Hårstad som «nichil habet» — har ingenting.

Det er ikke tvil om at den økonomiske evnen var så stor som skattemanntallet gir uttrykk for. Alle, så nær som Gudrid, har fått tilføyel­sen satisfecit — tilfredsstillende, de har gjort opp for seg. Interessant er det også å legge merke til at 110 mark eller 55% er betalt i penger, resten i sølv. Det var såpass mye penger i omløp i bygda at under halv­parten av skattyterne var nødt til å ta av arvesølvet.

Sammenliknet med Stjørdal sto Selbu seg bra. Økonomien var noe svakere, riktignok. Selbu hadde 31,6% av skattyterne i lenet, men svarte bare 29 % av det innbetalte. Viktigere var det at det var jevnere kår i Selbu, det var ikke så mange som hevet seg langt over gjennomsnittet, men og få fattige. Bare 10 av de 73 skattet av en formue på mindre enn 10 mark. Av de 10 var 3 husmenn, de andre trolig karmenn o.l. En skulle tro at bøndene i en så solid jordbruksbygd som Stjørdal hadde lettere tilgang på penger, men det er ikke tilfelle. Der måtte hele 60 % betale med sølv i stedet for mynt. Det kan knapt bety annet enn at selbyggene hadde næringsinntekter og­så utenom jordbruket.

Relikviegjemme av sølv fra Selbu. På den ene sida er inngravert en Olavsfigur med rikseple og øks. På baksida en korsfestelsesgruppe i relieff. Visstnok fra 1400-tallet.   (Nordiska Museet,  Stockholm.)

Relikviegjemme av sølv fra Selbu. På den ene sida er inngravert en Olavsfigur med rikseple og øks. På baksida en korsfestelsesgruppe i relieff. Visstnok fra 1400-tallet. (Nordiska Museet, Stockholm.)

Skattesjokket måtte vir­ke utålelig på bøndene. Mange steder kom det til voldsomheter, fogder ble slått ihjel. Hvordan reak­sjonen var i vår landsdel, vet vi ikke. Talla sier at skatten kom inn, men tier om de overtalelser, trusler og maktdemonstrasjoner skattekreverne måtte ty til. En slik skattepolitikk økte avstanden mellom øvrighet og folk, slik at de stilte seg likegyldig og uvillig til den kampen som nå fore­sto. En kamp som gjaldt så viktige saker som nasjo­nal selvstendighet og fol­kets egen katolske tro.

Nils Henriksen døde i 1523, samme år som Kris­tian 2. ble drevet i landflyktighet. Enken, den berømte fru Inger til Austråt, fikk forleningsbrev på livstid på Stjørdals len. Likevel ble lenet en brikke i maktkampen i de urolige 1530-åra. Erkebiskop Olav Engelbregtson tok kampen opp mot dansk adelsvelde og lutherdom. Hånt mot­standere ble blant andre fru Inger og hennes svigersønner. Erkebispen ivret for at Kristian 2. skulle forsøke å vinne tilbake Norge, og han greide også virkelig å ta og holde landet noen måneder i 1531/32 — lenge nok til å trekke tilbake lensbrevet til fru Inger og forlene Stjørdals len til sitt trofaste Domkapitel, dvs. presteskapet ved Domkirken. Selvsagt var det Olav Engelbregtson som sto bak. Kongen og erkebispen tapte kampen, men i det nybygde Steinvikholm slott satt erkebispen i en nøk­kelposisjon som gjorde ham til en maktfaktor fremdeles. Han foreslo en byttehandel. Fru Inger skulle uhindret få sette inn sine fogder i Stjørdalen, hvis hun opplot Trondheim by for ham. Trondheims len var nemlig erkebiskopens forlening. Og han gjør rett og skjel for seg for det året han satt med lenet. I leidang, landskyld og sakøre (bøter) hadde han fått inn 29 lodd sølv, 66 mark penger, 31 vetter mel, 36 spann smør, 1438 skinn gråverk og 20 skinn hermelin. På denne tida omfattet Stjør­dals len også Herjedalen.

Fru Inger som hadde stått på riktig side i kampen, fikk fornyet sitt lensbrev i 1537. For kongen var det om å gjøre å ha en pålitelig hø­vedsmann på Steinvikholm slott, som lå i lenet. Fruen til Austråt fikk derfor bare sitte med lenet i fire år til, så måtte hun overlate det til Kristoffer Hvitfeldt, mot å få Romdals len og Reinskloster i bytte. I de nærmest følgende år ble lenet kalt Slottzens len — slottslenet.

Eiendomsforhold. Vi har hittil ikke berørt eiendomsforholda nevne­verdig. Ikke fordi det er et uvesentlig emne. I en tid med naturalhus­holdning der jorda og skogen ga alt, kan det være avgjørende hvem som eier jorda, og hvordan forholdet er mellom eier og leier. Det siste har vi vært inne på. Jordeierne finner vi til dels bare ved å bruke ma­teriale fra nyere tid og slutte tilbake til middelalderen. Vi finner det høvelig å avslutte kapitlet om den katolske tida med et emne som kil­demessig griper så sterkt inn i nyere tid.

Vi har nevnt bonden som leilending mange ganger. Var det odelsbon­den som dominerte i slutten av middelalderen, eller var leilendingstatus det normale?

Skattemanntallet fra 1520 gjør det mulig å finne ut hvor mye jord bøndene selv eide. 31 av omkring 70 brukere betalte tilsammen 65% mark «f f or iorde gotz». Skatten var 10 % av verdien, dvs. at bondegodset i Selbu var satt til en verdi av 657.5 mark. Regner vi med at et spann jord var verdt 30 mark, betyr det at bøndene eide omlag 22 spann i 1520. En kan gå ut fra at dette er temmelig pålitelig. Fogdene kjente jordeiendomsforholda for godt fra den årlige innkrevinga av land­skyld og leidang til at de lot seg lure der.

Prisen får vi bekreftet fra en overdragelse som riktignok foregikk nærmere 50 år senere. I et brev fra 1571 heter det at 1 øre, som Ole Biørnsen Alset eide i Hilmo, kjøpte han for 10 lodd sølv av sin mor­bror Ingebrigt, som dro til Gudbrandsdalen.

 

De største jordeierne i bygda var:Guttorm på Veive      med 2 spann Bård på Eidem               »     1      »    1 ør

 

Simon i Setsås

»

1       »   1/2   »
Tor på Berge

»

1       »
Jon på Røsset

»

1       »
Bjørn på Gulset

»

1       »
Guri på Gulset

»

1       »
Jakop på Aftret

»

1       »

Mens 31 bønder eide jord, var ca. 40 rene leilendinger. Til det kom at de færreste av bøndene med jord eide hele gården, så vi har god dek­ning for å hevde at leilendingskår var det vanligste i slutten av middel­alderen.

I de tre skipredene Voll, Hegra og Lanke i Stjørdal var det omtrent like mange skattytere som i Selbu, nemlig 69, og de betalte nesten li­ke mye samlet skatt, 190 mark mot 199 i Selbu. Men bare 18 bønder svarte for jordegods, og tilsammen bare 22 mark penger. Det er altså nesten dobbelt så mange jordeiende bønder i Selbu, og tre ganger så meget odelsjord. Som rimelig er finner vi at prosessen med overgang til leilendingsvesen var kommet lenger i de mer sentrale strøk enn i Selbu.

Hvor stor del av jorda var bondeodel? For å kunne svare på dette, må vi kjenne det samlede spannmålet, dvs. hvor stor landskyld all jorda i bygda var satt i. Fullstendige matrikler får vi først omkring mid­ten av 1600-tallet. Lensregnskapet fra 1548 gir imidlertid en mulighet til å beregne spannmålet, for leidangsskatten var utregnet etter land­skylda. Etter det var samlet landskyld om lag 120 spann.

Spannmålet steg med omlag 15 spann i åra 1548 til 1590. Var stigningstakten jevn hele hundreåret, skulle summen være ca. 10 spann la­vere i 1520, det vil si omlag 110 spann. De 22 spann bøndene eide, var 20% av all jorda i bygda — hele tida ut fra den forutsetning at våre nokså usikre tall er tilnærmet riktige.

Vi kan ikke si når bøndene ble leilendinger. Den odelsjorda de nå satt igjen med, holdt de godt på de neste hundreåra. Ennå i 1683 var det Y)Vi spann bondegods. Overgangen må ha foregått gradvis gjennom hele middelalderen, fortest gikk prosessen trolig i sagatida.

Vi vet heller ikke hvorfor bøndene ga fra seg odelen. Økono­misk press har utvilsomt vært en av årsakene. Konge, kirke og adel har overtatt jorda som vederlag for gjeld. Odelsretten, som etter Frostatingsloven gikk i fire slektledd, var likevel en garanti mot at kort­varige økonomiske kriser skulle føre gården ut av slekta.

Arverettsreglene var slik at de må ha spilt en rolle. Alle brødre had­de lik arverett, søstre arvet halvt av broren, men ikke jord. Det var ikke alltid mulig for åsetesmannen å løse ut de andre arvingene. De ble da deleiere i bruket, men det betydde ikke mer enn at de fikk landskyld for sin part. Slike løse landskyldparter var det trolig mer fristende å selge for klingende mynt, og finansinstitusjonene i middelalderen var særlig kirken, i mindre grad adel og by menn.

Enkelte bønder satt som «godseiere», om enn i liten målestokk. Noen eide jord i andre bygder: I 1571 makeskiftet Ole Bjørnsen Alset 1/2 spann odelgods i Hennemoer (Hilmo) mot «nedrefosseng» (Tydal?) og et mellomlag på 2 daler med Ole Gundersen Hårstad. Asbjørn Kjellson (Solem) ga en 1/2 øresleie i Gilset i Holtålen til St. Olav i erkebis­kop Olav Engelsbrektsons tid.

Av jordeierne utenom bondestanden kjenner vi best erkebispegodset. De 29 gårdpartene i Aslak Bolts jordebok hadde en samlet skyld på 14 spann 2Vi øre i 1433. Nå er det så uheldig at jordeboka mangler et blad der Selbu slutter og Klæbu og Tiller (Setnadalom) begynner. Det er klart at erkebispen eide flere gårdparter i Selbu, men vi vil ikke prøve å gjette hvor mye det var.

I åra omkring 1530 var bispegodset økt til 26 1/2 spann, eller 24% av jorda. Det høres mye ut når erkebispen alene eide 1/4 av jorda, men det er likevel mindre enn i mange andre bygder. I de beste jordbruks­bygdene skal han visstnok ha eid mellom 1/3 og 1/2 av jorda.

Interessant er det å merke seg hvordan bispestolen fikk tak i godset, det er nemlig innført i jordeboka i 6 tilfeller: 2 gaver, 2 kjøp og 2 av­ståelser for bøter. Gavene er småparter på omlag 1/2 spann gammel skyld — Ivar Smed og «Halkell a fliodhom» er giverne. Bård Finnson bøtte («lauk») til erkebispen. Vi vet ikke hvorfor, men det må ha vært noe alvorlig. Han måtte nemlig gi fra seg 3 spann i Eidem og 6 spann i Lien. Det sies til dels også når overdragelsen har gått for seg. Lengst tilbake i tida ligger den spannsleia i Ekulstad (Uthus) som Ogmund Tordson overdro til herr Pål (1333-46). Ellers er hjemmelen til godset kjent for i alt 8 parter. Det er 27.5 % av alle partene, og en må tro at partene uten hjemmel er de eldste i erkebispens gods. I nabo­bygdene i nord og vest er hjemmelen kjent i gjennomsnitt 35 % av tilfellene. Det skulle derfor være grunnlag for å hevde at kjernen av bispegodset i Selbu kom like tidlig i bispestolens eie som i de mer sen­trale bygder.

Hos Olav Engelbrektson finner vi nye detaljer. Han kjøpte jord: 1/2 øre i Gulset, «item j ødegord aff Henrick, item gord szom Peter Malbe siter paa». Og som offer fikk han 1/2 øre i Svinas av Gudlaug.

Kloster godset kjenner vi fra landskyldlistene i 1548   og 1590.   Det

fikk ingen tilgang etter reformasjonen utenom opptaking av ødegårder

som før hadde tilhørt klostrene. Vi kan trygt gå ut fra at det represen­terer godssamling i middelalderen. Holms kloster (Munkholmen) eide vel 20 spann fordelt på 18 parter mens Elgeseter kloster eide 3 parter på tilsammen 2Vi øre. Vi kan ikke finne at de øvrige klostrene i Trøndelag eide noe i Selbu, bortsett fra at Reinskloster er ført med 1 øre i Uglem i 1624 og senere. Klostergodset var omtrent like stort som bondegodset, ca. 20 % av samlet spannmål.

Bispe- og klostergodset ble konfiskert av kronen ved reformasjonen, derfor var det stabilt i tida nærmest etter. For det øvrige geistlige godset må en regne med av- og tilgang, slik at det materiale en har for det fra nyere tid, ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av tilstanden i middelalderen. Domkapitlets gods er imidlertid kjent fra omkring 1550, så kannikene ved Domkirken hadde nok sikret seg det godset de da satt med i middelalderen. Godset var nøyaktig 20 spann eller ca. 18 % av jorda i bygda. 6 av de 20 partene, tilsammen 7 Vi spann, fikk Dom­kapitlet ved makeskifter i 1429 og 1541, begge gangene visstnok med sognepresten i Selbu.

I 1558 lå knapt 9 spann landskyld «ad mensam» eller til prestebolet i Selbu. 30 år senere var det øket til 26 1/2 spann og 2 gråskinn. Dette var en del av prestens lønn. Prestegården eide noen gårdparter i Ty­dal, slik at vi kan trekke fra gråskinna fra 1589 og noe mer og regne rundt med 8 spann sist i middelalderen. Av dette utgjorde prestegår­den 2 spann. Nesta på 1/2 spann kom først senere under prestegår­den. Også Selbu kirke eide jord. I 1646 var det knapt 2Vi spann. Det var lagt til kirken for å sikre vedlikehold, og var nok temmelig stabilt. Vi tar derfor sikkert ikke mye feil om vi setter jordegods til kirke og prest til omtrent 9,5 % av alt godset.

Den minste godseieren på dette tidspunktet var så avgjort kongen. 1/2 øre i Mogård og like mye i Kulset, tilsammen 0.3 % var hele kron­godset. Slike småparter var kommet kronen i hende som betaling av bø­ter. 1/2 øre jordegods skulle tilsvare en 5-marks bot først på 1500-tallet.

Det er sannsynlig at kongen har eid mer jord i bygda i sagatida. Når kloster og andre kirkelige institusjoner ble opprettet, var det van­lig at kongen la til noen gårder for å sikre økonomien. Slik var det også med kirkene, i alle fall de større. Men både kirker og klostre ble opp­rettet så tidlig at vi ikke har noe skrevet om dette. Småpartene er nok kommet til etter hvert, sannsynligvis er det de større og hele gårder i kirkelig eie som er opp­rinnelig krongods. Grøtte, Flønes, Hove, Nesta, Ho­em, Seter og Samstad kan etter dette ha vært kron­gods kanskje alt fra rikssamlinga, da vi vet at mye gods ble konfiskert av kon­gen.

Andre har vel og eid jord i Selbu, adel, byfolk og bønder i andre bygder. Vi vet likevel for lite til å si noe visst om dette. Hvis vår utregning av dette sam­lede spannmålet og opp­stillinga forøvrig ovafor er riktig, kan det være maksi­mum 8 % av jorda som hadde jordeiere av denne kategorien.

Korsmerker i bur svala på Kolset 129/20.

Korsmerker i bur svala på Kolset 129/20.

Eiendomsforholda i mid­delalderen:

Spann

Prosent

Bøndene 22

20,0

Bygdekirke og prest

1O 1/2

9,5

Erkebispen 26 1/2

24,0

Domkapitlet 20

18,1

Klostrene 22

20,0

Kronen 1/3

0,3

Andre 9

8,1

Sum 110

100,0

Katolsk tid tar slutt. Slutten av middelalderen var en brytningstid, og reformasjonen i 1536 satte punktum for mangt i norsk historie — og startet nytt. Selbyggene hadde kanskje ikke merket uroen så mye. De enset heller ikke alt det nye: at administrasjonen nå kom inn i fastere former etter oppløsningstida der fylket gikk under eller at kongens fog­der kom i stedet for kirkens. Hverdagen ble ikke mye annerledes.

Reformasjonen var mer et inngrep i søndagen — i folks kultur­mønster. Moderkirken ble feid ut med dens mystikk, tilbedelse og hen­givenhet. Moderne, opplyst tro skulle komme i stedet. Så lett gikk det ikke. Radikale inngrep får ofte motsatt virkning av hva det er tenkt. Reformasjonen førte til åndelig armod og moralsk forfall — i førs­te omgang. Det katolske lot seg heller ikke luke vekk så lett. Ennå i dag «feires» St. Lucia dag og fastelavn, selv om det er snart 45o år siden dagene hadde et religiøst innhold. Og like opp mot vår tid ble det ka­tolske kirkeårets festdager brukt til all datering på bygdene. Det ble sagt «vokko ette mykkjylsmess», «om korsmessaftan», «hælja fyrri jonsok» o.l.

Rester av katolske skikker satt i ennå i det forrige hundreåret. Om julemorgenen skulle alle kvinnfolk sy litt til minne om at jomfru Maria hadde sydd på barnet. Om ikke annet rev de ut en hekte og sydde den på igjen. Å sette kors over dørene var også vanlig. Og de sa «Kors i Jesu namn!» når ett eller annet kom brått på.

For Selbu ble reformasjonen en ulykke. Helgendyrkelsen ble avskaf­fet, og med St. Olav forsvant grunnlaget for Trondheim som religiøst midtpunkt. Pilegrimsferdene opphørte helt, og dermed stoppet den kulturstrømmen som hadde fulgt pilegrimene på deres ferd gjennom bygda vår. Selbu ble en avkrok som ingen besøkte. Følgen ble stagnasjon, det nye som brøt fram nådde ikke lett hit lenger.

Vi vet lite og ingenting om folket, — det enkelte menneske i den­ne tida. Stort mer enn en påstand er ikke det som her er sagt om kultu­rell tilbakegang. Vi kjenner bare en del navn — og de underbygger på­standen. Fremmedartede navn som Staffan, Rodgerd, Jakop, Simon, Odin, Roald viser at selbyggene har vært åpne for påvirkning utafra. Det fremmede er riktignok bare et innslag i en mer vanlig navneflora, men i tida framover blir det så altfor ensformig Ola, Pe og Jo, i slekt­ledd etter slektledd.