Ufred og forsvar

Selbu hadde sluppet lett fra forsvarsbyrdene i middelalderen. Leidan­gen var først og fremst et sjøforsvar, og på og ved sjøen ble stridene utkjempet. I den nyere tid ble forholda annerledes. Forbindelsene vest-og sørover ble svakere, noe som svekket behovet for et sjøforsvar. Til gjengjeld vokste Sverige til å bli en stat som kunne bety en trussel mot tvillingriket Danmark/Norge. Samtidig med styrken fikk Sverige stormaktambisjoner, og Norge lå laglig til for innhogg. Etter at Vasaslekta hadde greid å etablere et fast, nasjonalt kongedømme i Sverige et­ter 1520, var det klart at det bar mot krig i Norden. Nå var situasjo­nen for innlandsbygdene helt omkastet. De lå ikke lenger i trygg avstand fra slagmarkene, men midt i interessefeltet. Jemtland og Herjedalen var mest utsatt, men med Skardøra åpen som innfallsport fra grense­strøka var også Neadalsføret i faresonen, skulle det vise seg.

Sjuårskrigen ble erklært i 1563. Svenskekongen ga sin fogd i Dalar­ne ordre om å gjøre innfall til de norske og «strøva, plundra og ihjelslaa, alt det de kunde». I 1564-65 kom svenskene tre ganger over fjel­la, beleiret Steinvikholm festning og trakk seg tilbake igjen og «beteg­nede sin Vei med forferdelige Hærverk. Prestegarde og Bondegårde stode overalt i Lue, i tre Kirkesogn avbrentes så godtsom ethvert Hus» sier L. Daa i «Krigen Nordenfjelds 1564». Og Selbu lå trolig i svenskenes vei. Etter sogneprest Laurits Knudsøns bevidnelse vet vi de var her, men først det siste krigsåret, 1570. «In Martji Maanit, Drog Claus Flem­ming Een Svensk høvits Mand, med een stor hob Krigsfolck igiennem Sælboe ind for Trondhiem — og lod afbrænde Sælboe Prestegaard, og ald Bygning, Røvede Kirken og hendis tilhørig —». Etter den samme bevitnelsen var det såvidt sognepresten, Peder Mathisen, unnslapp. På hest flyktet han innover i landet, til Sveg i Herjedalen. Sagnet forteller mer fargerikt om disse dramatiske hendingene, men flytter dem bakover i tida, til kort før jul 1564 og med et nytt overfall om høsten året etter. Første gang forskanset folk seg i kirketårnet og greide derfra å hindre svenskene i å ta kirken, men prestegården ble brent. Flere svensker skal ha blitt drept i denne bataljen. De ble etter sigende begravet på Kvellohaugen, der «Svensktuvenn» ennå skal være synlige. Neste gang kom svenskene mer overraskende midt i kirketida. De lå på lur i «Svenskmelen» like syd for kirken, og da de angrep derfra var det med nød og neppe kirkefolket greide å komme seg ut norddøra i kirken og flykte. Nå ble kirken plyndret for alt av verdi, til og med kirkeklokka dro de med seg. Den ramlet likevel av lasset for dem oppi Brattstigen og lig­ger den dag i dag i Morsethølen.

Sagnet må i hovedtrekka være korrekt. Det bekreftes av Laurits Knutsøns notis, av mangelen på inventar i kirke og prestegård, av at kirken fikk ny klokke i 1588 og av den mengde med kull og brent ved som ble funnet da prestegårdsbygningen ble reparert i 1888. Når det gjelder uoverensstemmelsen med årstalla, er det trolig at begge er rett, svenske­ne var her både i 1564-65 under Claudius Collart og i 1570. Prestegår­den ble vel brent bare en gang, og da helst i 1570. Claus Flemmings her­jetog var det verste av dem alle. Etter A. O. Øverlands norgeshistorie skulle det være igjen bare åtte ubrente gårder i Selbu. Det kan være en overdrivelse, men visst er det at dette er den krigshandlinga som har rammet bygda hardest. Livet reddet vel de fleste ved å rømme til skogs, skjønt mange navnløse kan ha stupt for svenskehånd eller en annen hard fiende: vinterkulde og matløyse. De som berget seg, sto maktesløse og så på at husa ble brent, buskapen slaktet ned og de få verdisakene de eide forsvant i leiesoldatenes poser og sekker. Tida har slettet ut min­net om de brutale hendingene, men gnister fra branntomtene tente en langvarig brann, et svenskehat som siden ble nøret av andre, harde kri­ger.

Hver generasjon framover fikk sin krig. I Kalmarkrigen 1611-13 ble Jemtland, Herjedalen og Trøndelag igjen slagmark. De to sogna i Herje­dalen, Sveg og Hede, ble herjet av svenskene. Herjedølene gjorde tapper motstand, men var for få. De fleste av dem som slapp fra det med livet, rømte til Tydal. Selbyggene slapp konfrontasjon med fienden denne gangen, men måtte ellers bære byrdene. Hver fjerde mann ble skrevet ut til hæren, som marsjerte inn i Jemtland. Det er mulig at sol­datene herfra ikke var med der, men heller ble brukt til sikringstiltak, som det ble lagt stor vekt på. Vaktavdelinger var plassert ved fjell­overgangene, bl.a. et sted her i Selbu. På de «beleiligste» steder ble det bygd skanser, men det er ikke opplyst hvor disse lå. Ved vardene ble det holdt vakt natt og dag.

Én av dem som var med, var Olle Knegt, som i 1617 var husmann under Mogård, og senere ble ødegårdsmann.

Kalmarkrigen hadde avslørt store mangler ved forsvarssystemet. Bondeoppbudet var tjenlig da krigen ble ført med rå kraft og blanke våpen, men dugde ikke lenger mot skytevåpen og øvede leiesoldater ledet av ut­dannede offiserer. Forsvarsviljen var også slapp. Stjørdalingene fikk dry­ge bøter etter krigen fordi de hadde latt den hollanske obersten von Mønnichhoven og hans 600-800 leiesoldater slippe nærmest uhindret gjennom dalføret — en kontrast til Skottetoget i Gudbrandsdalen. Et­ter krigen la Kristian IV vekt på å bygge opp et sterkere forsvar. En norsk hær ble dannet. Bøndene skulle fremdeles stille soldatene. Fire full­gårder eller åtte halvgarder ble lagt i et legd og skulle stille en soldat. Hæren skulle organiseres i fredstid i fem regimenter — Trondhjemske regiment var ett av dem. Dessuten ble det satt opp tre kompanier til hest i Trøndelag. Soldatene skulle stå under kommando av yrkesoffiserer, og de skulle øves gjennom tvungen eksersis. Denne planen ble lagt fram i 1628, under Keiserkrigen, men da det ble fred året etter, ble den ikke satt ut i livet. Først under Hannibalfeiden i 1643-45 ble den realisert, men da med tre fullgårder i legdet.

I Selbu var det 37 legd og oppsatt like mange soldater etter knekterullene fra 1644. Et par eksempler:

Fullgårdslegd: Esten Engen
Pål Sandvik
Pål Stamnes
Soldat: Biørn Estensen Engen
Halvgårdslegd: Jon Jonsen Uglem.
Biørn Bell
Jon Sirum
Jon Tuset
Haftor Solem
Esten Solem
Soldat: Joen Estensen Lien

Soldatene skulle etter loven tas blant dem som var født eller tjente i legda. I 1644 er ikke denne bestemmelsen fulgt, soldatene er tatt ut og ført fortløpende på legdene. Derfor er mange selbygger ført på legd i Stjørdal, mens soldater fra Åsen står under Selbu. Tilsammen er det 45-46 knekter som kan være fra Selbu. De overtallige fra Selbu er slike som mot betaling tok på seg verneplikta for legd i Stjørdal. Sjefen for kom­paniet var kaptein Johan Christensen, som siden ble adlet under navnet Rasbech. Johan Rasbech kjøpte Reppe i Stjørdal og bodde siden der. Han ble en kjent skikkelse i Selbu både som offiser og sageier.

Oberst Kr ess' henrettelse.  Etter tegning av A. Bloch.

Oberst Kr ess’ henrettelse. Etter tegning av A. Bloch.

Under Hannibalsfeiden var ikke Trøndelag så sterkt inne i bildet. Men beredskapen ble holdt op­pe. I 1644 bøtte Ola An­dersen Velve og Kjell Ev­jen 6 daler fordi det på grunn av deres uaktsom­het «om Nattetider er kommen Ild i Vettehus ved Vetten».

Det nye militærvesenet ble en tung byrde å bære.

Underholdningen av den menige soldat i fredstid var i sin helhet lagt på bøndene. Legda skulle også betale uniform og utrustning. Lønn og skyss til offiserene, våpen og ammunisjon skulle betales, og også dette måtte almuen holde for. I tiåra midt i det 17. århundre ble følgende skatter utskrevet, de fleste over en årrekke, noen for enkelte år: knektepenger. rosstjeneste, garnisonskatt, båtmannsskatt, offiserskatt, geværskatt, skjærbåtskatt, festningskatt, proviantskatt. I tillegg ble de almin­nelige skatter forhøyet i ufredsår, og stendene ble pålagt å betale «fri­villige» gaver.

Etter freden i 1645 ble soldatene stående i rullene, og det ble for­søkt å sveise dem sammen til en øvd hær. Motvillighet ble straffet. I 1652 fikk Bjørn Garberg og Ingebrigt Eidem bot fordi de ikke møtte på våpentinget, mens 6 legsmenn bøtte fordi de manglet kuler og krutt.

Eksersisen skulle foregå på kirkebakken hver søndag etter gudstje­nesten, men de første tiåra var nok den skral, for det manglet offiserer.

De som var, gjorde tjeneste som kompanisjefer og i staben, trolig var det ingen i Selbu før 1660.

En gang om året var det kompanisamling ved Skånes Skanse ved Rinnan. Regimentsjef fra 1646 var en tysker, oberst Benedikt Kress — en av de arbeidsløse leiesoldatene fra trettiårskrigen som hadde strandet i Norge. Han var rå og brutal, miljøskadet av den demoraliserende kri­gen i Tyskland. Under feltmanøveren i 1648 ble kompaniet delt i to, og den ene avdelinga skulle angripe skansen, den andre forsvare. Under angrepet mistet Kress besinnelsen og kommanderte skarpskyting med kanoner mot angriperne. Tre skudd gikk for høyt, det fjerde traff sel­byggen Peder Moen i låret og rev opp maven til en stjørdaling. Ingen fikk hjelpe dem før manøveren var avsluttet. Peder ble invalid for livs­tid mens stjørdalingen døde under store smerter. Hendinga vakte sterk harme blant folk, og det truet med åpent opprør. Myndighetene var nødt til å ta affære og stilte oberst Kress for krigsrett. Under rettsaka var det særlig mange bønder fra Selbu og Stjørdal i byen, og umulig er det ikke at dette la et press på retten. Kress ble i alle fall dømt fra livet og halshogd på torvet i Trondheim 31 .januar 1649.

Underoffiserene ble tatt fra bøndenes rekker. Den første selbyggen vi kan finne er Torkild Bersvendsen Lilleevjen som var gefrider med 10 da­ler i lønn fra 1654 av. Baro Mebust, Anders Punde, Ola Punde og Peder Kallar ble fritatt for utskrivning i 1655 fordi de hadde gjort «Uden Ri­ges tjeneste». Fra 1653 sto selbyggene i 4. kompani sammen med strindinger og andre. Den sommeren lå kompaniet i garnison i Trondheim med Johan Christensen som kompanisjef.

Det bar nå mot ny krig. Den ydmygende freden i Brømsebro der Jemt­land og Herjedalen ble avstått, var tung å bære. I 1656 ble Peder Wibe lensherre i Trondheim, og han var ved ankomsten innforstått med at krigsutbruddet var nær. Vinteren 1657 «befor» han lenet, 1. mars var han i Selbu. I sin «Relation om Militiens Tilstand her udi Lenet» advar­te han mot krigen, særlig understreket han mangelen på øvede offiserer. Det første tegn på krigstilstanden var en økning i skattene. De vanlige skattene ble fordoblet og nye ilagt, bl. a. en kvegskatt med noen skilling på hvert dyr. Jørgen Bjelke var øverstkommanderende nordafjells. Hans første og fremste mål var gjenerobring av de tapte landskaper. 1. og 2. Trondhjemske regiment, det siste var nyopprettet, marsjerte inn i Jemtland over Verdal. Selv gikk han med rytteriet og artilleriet over Me­råker. Vanskelighetene var store, særlig når det gjalt å frakte kanonene .og ammunisjonen. I august ble det kjøpt 25 hester av bøndene i Selbu for 279 daler, senere 6 til for 61 daler. De siste ble utkvittert i Tydal

30. august 1657 og «skall bruges till Munitionen offr fieldet Till Jembteland at offr drage». Kvitteringene med selgernes bumerke finnes som bilag til lensregnskapet. (Se s. 204, 205.)

Jørgen Bjelkes tog inn i Jemtland var seierrikt. Han erobret Frøsø skanse og slo tilbake motangrepa fra de svenske forsterkningene. Jemt­land og Herjedalen kom under Norge igjen, men bare for en stakket stund, for nederlag i Danmark tvang kongen til å avstå ikke bare de tid­ligere landskapa, men også hele Trondheims len og Båhuslen og Bornholm. Jørgen Bjelke og trøndernes innsats var altså fåfengt.

Alle visste at Roskildefreden ikke kunne bli stående. Hærledelsens tanke var å beholde soldater og offiserer under fanene, men soldatene var ikke villige til å dra bort fra heimtraktene. Delvis forlot de avdelin­gene på egen hånd, delvis måtte de avtakkes og sendes hjem. Torkild Lilleevjen fikk sin lønn som gefrider helt fram til 16. juni 1658, 4 må­neder etter fredsslutningen.

Svenskene overtok lenet fra 1. mai, og særlig byborgerne viste stor imøtekommenhet mot de nye makthaverne. Gleden gikk imidlertid fort over, for den svenske kommisæren Lorentz Creutz satte straks i verk to upopulære tiltak: Skatteinnkrevning og utskrivning av soldater. Ved utskrivningen ble Jørgen Bjelkes ruller fra Jemtlandstoget brukt, i alt ble det utskrevet 2019 «gemene» og underoffiserer fordelt på to regi­menter. Da troppene avmarsjerte fra Trondheim 23. august 1658, var krigen brutt ut på nytt. Nordmennene ble oppfordret til å rømme, bl. a. ved flygebrev fra Bjelke, og mange fulgte oppfordringa. Ved mønst­ringa i Hudiksvall og Sundsvall ble 579 oppført som rømt. Resten ble sendt over Østersjøen til Riga for å slåss mot russerne, og få av dem — om noen — kom hjem igjen.

Selbyggene og tydalingene ble satt i kaptein Wernstets kompani sammen med soldater fra Åsen og Frosta. Fra Selbu var det 31 menige, dessuten er 3 selbygger ført under Tydal. Av disse rømte 14. 4 tydalinger var utskrevet, men alle rømte. Underoffiserene i kompaniet var ho­vedsakelig fra Frosta. 3 selbygger var korporaler: Knut Larson Funde, Jon Erson Køssnes (rømt) og Siul Halkerson Russland.

De gemene fra Selbu og Tydal:

Sendt til Riga: Rømt:
Eric Michelson Sandwiken
Christer Håchenson Melhus (Møllenhus)
Olof Person Engen
Per Sifwarson Stocke
Ewen Torstenson Rogsätt (Rø­set)
Berndt Matson Moen
Olof Nilson Öhrås
Nils Person Hoestad (Hårstad)
Olaf Matson Ogfråss (Okstadås/Örås?)
Eric Månson Gullsätt
Jon Olafson Wijken Walentin Pålson Stocke
Jon Torgerson Quale (Kvello)
Hindrich Håckenson Houmb
Lars Erichson Koller (Kallar)
Einar Olson Gedberg (Garberg)
Melcher Person Öfne (Aune)
Olof Olson Afwedt (Aftret) Olof Iwarson Öfwerwijken Olof Persson Slinden (Tydal)
Torger Torgerson Swinås
Jon Olafson Lund
Baro Jonson Nerhoumb (Ner Hoem)
Olaf Biörson Gulsätt
Jon Pålson Uglom
Jon Kielson Efren (Evjen)
Ingebrecht Knutson Lien
Jon Jonsen Öfwerwijken
Anders Matson Oijstås (Okstadgås)
Anders Arendson Mogård
Jon Gunnarsson Backöön (Bakken)
Jon Gunnarson Ofwerstocke (Øs­terstokke)
Nils Anderson Lillefwen (Tydal)
Olof Pålson Norwijken (Nervik)
(Tydal)
Per Olson Hemå (Hilmo)
Olof Justeson Grisslij
Elof Olofson Östby
Nils Jonson Åhs

 

Det er påfallende få som gjennom farsnavnet er knyttet til den gården de er ført på. I de mange skattelistene og manntalla fra like før og etter 1660 finnes det f. eks. ingen Mikkel Sandvik, hverken som oppsitter el­ler husmann. I alt 20 av de 34 selbyggene er av denne kategorien. Forkla­ringa kan for noen være at de er drenger, men andre har så fremmed­artede navn at det må være utabygds folk. Det gjelder Christer og Hindrich Håkenson, Eric Månson, Walentin Pålson og Melcher Person, og særlig Siul Halkerson Russland. Trolig var dette jemter eller herdalinger som hadde flyktet etter 1645.

Bare 8-9 av de rulleførte knektene kan med noenlunde sikkerhet fin­nes igjen i manntalla fra 1665-66. Av dem er det en, Jon Torgersen Kvello, som ikke er oppført som rømt i svenskenes ruller. Utskrivningen til Riga gjorde et dypt innhogg i ungguttenes rekker. Mer enn 20 mann i den mest produktive alder kom bort, dessuten må en regne med at kam­pene i Trøndelag i åra før og etter også krevde sine offer. Den svenske okkupasjonen ble kostbar for bygda.

Trøndelag ble gjenerobret av tropper sønnafra under Jørgen Bjelke tidlig på høsten, og under beleiringen av Trondheim som varte utover høsten, måtte selbyggene levere proviant til troppene. Det Trondhjemske Regiment ble gjenopprettet, og etter at byen var inntatt, fikk regimentet vaktoppdrag i Trøndelag. I kirkeregnskapet for 1659 har herr Povel ført 5 daler mer enn vanlig til vin og brød, for «krigs­folket ofte at betiene med som laa der paa Grentzen». Ennå vå­ren 1660, like før fredsslutnin­gen, lå det 30 dragoner i Selbu. Kan hende lå en del av vakt­styrken i Tydal som forpost. Navnene Vektarhaugen og Vektarstoggo vitner om at det har vært vaktavdelinger der, men når det var, vet vi ikke.

Trøndersk infanterist fra omkring 1700.

Etter krigen ble det sterke forsvaret opprettholdt og om­organisert. 17 gårder i Selbu ble i 1663 utlagt til militæret, nemlig til en fenrik, en korporal til hest (2 gårder), fire «gevorbne» ryt­tere og ti landryttere. Det var kronens gårder, og den som byg­slet gården, hadde den fri for jordavgifter og skatter mot å stil­le som rytter eller leie for seg. De fleste red nok selv for gården for dragonuniformen kastet glans

over mannen, mye mer enn infanteristens. I 1665 kan vi finne bare tre ryttere i manntallet: Jon Landt Ryter, Oluff Dragon og Mogens Ryter. Alle er drenger, den ene på Hårstad, de to på Kvello. Denne ordningen ble likevel ikke stående lenge. Ved det store krongodsslaget sist i hun­dreåret mistet bygda dragonkvartera sine. Bare Øvre Hårstad ble stående som offisersgård.

I prestens manntal (1665) finner vi 32 knekter eller fotsoldater. Gjennomsnittsalderen på knektene var 25 år. En var 18 år, og det fin­nes bare en over 32, men han, Peder Sesseng, var til gjengjeld hele 55 år. Halvparten av knektene kan være sønner på gården de er ført på, den andre halvparten er ikke det, men om de er drenger eller husmannssønner, går ikke fram av manntallet.

Senest i 1668 fikk bygda en bosittende offiser. Det er fenrik Anders Tommesen Falch som da brukte sin «assignerede» gård, Øvre Hårstad. Lønna, 20 daler 1 ort og 20 skilling, fikk han i form av frihet for skatt og avgifter av gården. Anders Tommesen tjente som fenrik til 1680, han var da 55 år gammel. Noen pensjonsordning for offiserene fan­tes ikke, men han fikk øvrighetens tillatelse til å rydde en plass under gården, og som plassmann levde han der ennå i 1701. Han hadde en sønn, Jens, som var kaptein sønnafjells.

De siste to tiåra av 1600-tallet var Nils Jensen Halch fenrik for sel­byggene. Nils Jensen var en hard og stri kar som la seg ut med både na­boene på Bell, sognepresten og til og med sin egen sjef. På gjestgiveriet på Krogstad kjeftet kona til major Zejer Rasbech på ham. Til slutt reiste Halch seg og sa: «Die fader fare i dig, du maatte holde dig hjemme at spinde paa din Roch og tage vare paa Eders Tøsser». Majo­ren ble rasende, det ble noe skjærmyssel og fenriken trakk korden mot majoren. Korporalen og tamburen stagget ham, og det gled over denne gang, men slike episoder var neppe egnet til å fremme avansemen­tet. I 1701 var han blitt løytnant ved Romsdals reservekompani, men bodde fremdeles på Hårstad. Like etter kjøpte han Bell og Botn og flyt­tet dit med sine mange sønner og døtre, som ble i bygda. Nils Jensen Halch ble slik stamfar til den store Bellslekta, som har forgreninger til mange av gårdene i bygda.

Av underoffiserer kjenner vi Jon Gulset og Torkild Lilleevjen. Begge var korporaler, men Torkild Lilleevjen avanserte til sersjant under Gyldenløvefeiden, som brøt løs i 1675. Legdene var nå mindre, det var rulleført 45 mann fra Selbu og 5 fra Tydal, men trolig var mange reser­ver og andre utskrevet. I sagskattelista blir det anmerket at det var lite sagtømmer fordi almuen lå på grensevakt om vinteren. Det ble lagt vekt på etterretningsvesenet. Lensregnskapet har spesifikasjoner over hva som ble utbetalt til «vores kundskaper paa fieldet». Det var fjell­bøndene som var kunnskapsmenn: Ingebrigt Aalen, Jørgen Rugeldalen og karer fra Meråker, Sul og Snåsa. I februar 1676 fikk Hans Østby fra Tydal og hans kamerat 4 daler og 4 mark tobakk i lønn. I mars tjente Nils Østby 2 daler som spion.

Også svenskene hadde sine menn ute. I 1681 ble det opptatt tingsvit­ne om en Ellef Olsen Tydalen som var mistenkt for å være svensk spei­der. Han ble «udi Krigen af major Zeier Rasbechs forvachter som continuerlig patrollerede paa Jemptefieldet atraperet da han ville ofuer at Jempteland». Siden hadde Ellef Olsen sittet arrestert hos fogden i I1/2 år. Trolig gikk det ham ille.

Selbyggene ble spart for herjing i Gyldenløvefeiden, men Tydal fikk svi. I juli 1678 kom general Sparre med «it anseeligt Antal Krigsfolch til Hest och Foed» og «totaliteter bortrøfuit och Spolerit» deres korn, krøt­ter, klær og annet bohave, mens husa ble brent. Etter tingsvitnet ble det lagt i aske 1 bruk på Aune, 6 i Ås, 5 i Østby og Løvøya — i alt 13 bruk.

General Sparres overfall gjorde det igjen klart for de militære myn­digheter at Neadalsføret kunne tjene som innmarsj vei for svenske trop­per. Etter sigende skal Skansen ved Rolset, og trolig også Stuggudalskansen, ha blitt bygd i åra etter Gyldenløvefeiden. Det er imidlertid uklart. General Wibe var på befaring i Selbu og Tydal i 1683, og han nevner veien over «Skarne field» som innfallsvei, men nevner ingenting om skanser. Tvertom mener han at passene er så vanskelig å forsere «at 50 Mand kand formeene passagien af 10 000». Som en sikkerhetsforan­staltning ga han ordre om at veiene skulle forhogges, men skansebygging var bare på tale i Holtålen. Det er derfor et åpent spørsmål når skansen ved Rolset er anlagt.