Kirke og prest

Reformasjonen i 1536 var en revolusjon ovenfra, uten rot i folket. I Danmark hadde Luthers predikanter virket en tid, i Norge nesten ikke. De religiøse tanker bak omveltningen var lite kjent selv blant de lærde i Norge, og almuen sto helt fremmed for dem. Den nye kirkeordinansen som kom i reformasjonsåret, grep langt inn i dagliglivet og kastet om århundregamle tradisjoner. Kirkehusa ble ribbet for stas og prakt, hel­genbilda kastet ut og de hellige kar smeltet om til mynt. Slikt måtte både støte og forarge, men virkningen ble kanskje noe avdempet ved at prestene oftest fikk fortsette. Det fantes ikke lutheranere nok til å erstatte de katolske prestene.

Herr Anfinn Andersen er nevnt som sogneprest i Selbu kort etter re­formasjonen. Sist i september 1541 foregikk et makeskifte mellom ham og Domkapitlet der herr Anfinn fikk Nesta på 2 spann, mot å gi fra seg parter med bygselrett i Øverlia, Vestre Eidem og Kolset. Året etter fikk han satt opp et pergamentbrev over prestebolets gods med både bebodde og øde gårder. Originalen er tapt, men vi vet den ble brukt som doku­mentasjon senere.

Denne aktiviteten kan tyde på at herr Anfinn er ny i stillinga. Nye koster vil gjerne feie. Kan hende var han en nytilsatt luthersk prest. Vi vet ikke — det er ikke gjennom religiøse handlinger, men økonomis­ke, vi får kjennskap til ham. Og den materielle interesse var kanskje mer markert hos det lutherske presteskapet, selv om vi har sett av de store kirkelige jordegodssamlingene at heller ikke de katolske manglet sans for det verdslige. Kanskje har herr Anfinns omsorg for prestegodset sam­menheng med at kongen rett etter reformasjonen inndro kirkegodset un­der kronen. Rett nok fikk prestebola og lokalkirkene beholde sitt gods, men forholda var så ustabile at en forsiktig prest nok så seg tjent med å sikre det som var hans mens det ennå var tid.

Herr Anfinn ble sittende som sogneprest i allefall till 1548, da han betalte leidang for 1 1/2spann i Kvello. At han brukte en annen stor gård nå etter at han hadde fått full råderett over prestegården, skulle ty­de på at han var familiemann. De katolske prestene, som var forpliktet til å leve i sølibat, greide seg vel lenge med det de fikk inn i landskyld av mensalgodset, tiende og andre avgifter. De hadde — i hvert fall ikke offisielt — kjerring og unger som spiste opp landskyldsmøret for dem.

«Storklokka» t.h. ble gitt kirken av Christian Friis i 1588.

Opplysningene vi har om prestene i det første hundreåret etter reformasjonen, er spredte og tilfeldige. Det er ikke engang sikkert vi har fått med alle. Slik kan det f.eks. ha vært flere i tidsrommet mellom herr Anfinn og den nes­te vi har kjennskap til herr Peder Mathisen.

Herr Peder var prest her i 1570, da Claus Flemming og «een stor hob Krigsfolk» kom gjennom Selbu etter et streiftog mot Trond­heim. Etter sagnet var det så vidt de kirkesøkende slapp unna svenskenes overrumplende overfall. Også presten reddet seg. En av hans ettermenn, Lauritz, forteller at Peder Mathisen flyktet på en av preste­gårdens hester til Sveg i Herjedalen. Han fikk med seg sønnen, men hvordan det var med resten av familien, vet vi ikke. Det er ikke utrolig at han måtte etterlate den og det han måtte ha av gods og gull, til svenskenes herjinger. Herr Peder kom aldri tilbake til Selbu. Han bodde lang tid etter i Sveg. Sønnen Mogens Pedersen ble sogneprest der, og var det ennå så sent som i 1634. Gjennom ham ble kontakten knyttet tilbake til Selbu, da to av herr Mogens døtre ble gift til Trøn­delag og fikk i tur og orden sine svigersønner som sogneprester i Selbu.

I 1564 søkte hr. Peder Matsson, prest til Herjedalen, kongen om å få ut et nytt sogn fordi svenskene hadde brent av sognet hans året før. Det er trolig at dette var Peder Mathisen, og at han altså fikk Selbu. I så fall var han en utsatt mann — svenskene kom etter.

Sist i reformasjonsårhundret var visstnok kirketjenesten og andre geistlige forhold i sterk uorden. Myndighetene tok initiativ for å få ryddet opp, og en kommisjon «befor» alle prestegjelda i stiftet. Resul­tatet kjenner vi gjennom «Reformatsen» av 1589. I Selbu nøyde de seg trolig med å stadfeste de rådende forhold. En prest skulle betjene de to kirkene i prestegjeldet. I hovedkirken skulle det være tjeneste hver helligdag, i Tydal annekskirke fire ganger om året. Den ordninga var nok gammel alt i 1589 og den ble stående til langt ut på 1800-tallet.

Altertavla i Selbu kirke.

Fra Peder Mathisen er presterekka visstnok fullstendig. Ettermannen var trolig en herr Mons, som betalte landskatten for det ene bruket på Hårstad i 1612. Vi har bare den ene opplysningen om herr Mons, og hvis han virkelig var sogneprest i Selbu, må han ha sittet lenge i kal­let — over 40 år. Men vi kan vanskelig tenke oss at noen annen prest brukte en gard i Selbu. Det må i så fall være herr Mogens som da var prest i Klæbu. Klæbupresten bodde dengang på Sundland i Strinda, og det gjør det tvilsomt at han kan ha drevet en gård her.

Nestemann i rekka var Peder Nielsen, og det er alt vi vet om ham. Etter ham var Laurits Knudsen sogneprest. Av skriv som han har under­tegnet vet vi at han var her i 1627 og 1628.

Povel Pedersen kjenner vi som sogneprest fra 1646, da kirkestolen dvs. det eldste kirkeregnskapet, ble tatt i bruk. Han kan da ha vært i kallet en tid, og han var her ennå i 1659, men døde før 1661. Han var gift med Anna Bernhoft, datter av hospitalspresten Peder Bernhoft. Den­ne var igjen gift med Margrete Monsdatter, datter til herr Mogens i Sveg.

Prestene var rike og mektige herrer, som levde på toppen i bygdesam­funnet. Ett utslag av dette var at de giftet seg inn i andre prestefamilier og dannet rene dynastier, noe vi ser tydelig demonstrert med Bernhoftprestene. Et annet utslag var deres oppkjøp av jord, noe prestestillinga ga både evne og mulighet til. Noen ble rene godseiere, men ikke selbuprestene. Povel Pedersen er den som drev det lengst. I 1648 kjøpte han 21/2 øre dvs. hele det ene bruket i Moslet (østre) av Niels Moesletten. På samme tid ble han også eier av 1/2 spann med bygsel i Berge og 1/2 øre i Velve. Disse gårdene fikk han bare leieinntektene av, men når han i 1646 bygslet 2 øre i Langli av fogden, måtte det være for å drive bruket for egen regning.

Povel Pedersens etterkommere ble værende i Selbu og gikk over i bon­destanden. Sønnen Iver Paulsen solgte Moslet i 1689, men da hadde han alt bygslet Stubbe i flere år. På Stubbe ble slekta sittende det neste hundreåret ut, og ved giftermål går forgreninger til flere andre gårder. Mange er det derfor som kan spore sin slekt tilbake til herr Povel og dermed også til hans forgjenger Peder Mathisen.

Selbu kirke gjennomgikk store og omfattende reparasjoner i Povel Pe­dersens tid. Det meste er forandret igjen siden hans tid, men altertavla står ennå og minner om herr Povels virke i bygda. Det ser ellers ut som utsmykkingen og utbedringa av kirken var mindre avhengig av hvilken prest som fungerte. Det var midlene som var til rådighet som var avgjø­rende.

Svend Hendriksen satt i kallet i et kvart århundre, fra omkring 1660 til han døde i 1683. Han var gift med Margrete Bernhoft, datter av sog­nepresten i Holtålen, Anders Bernhoft. Anders Bernhoft var gift med en annen datter av Mogens Pedersen i Sveg, slik at herr Povels og herr Svends koner var søskenbarn.

Herr Svend og Margrete hadde minst 7 barn. Den eldste, datteren Riborg, ble gift med etterfølgeren i kallet, Melchior Meyer, og siden med fogden i Strinda og Selbu, Mads Tybring. De to andre døtrene ektet offi­serer. Kirsten ble gift med løytnant Mathias Schultz, Anne med løytnant Aasbøen. Den eldste sønnen var nesten blind og levde hjemme hos mora i 1701. De tre andre sønnene var da reist fra bygda. En var student, en barberlærling og en tjener hos sin svoger, fogden i Strinda.

Herr Svend ser ut til å ha vært en mild og forsonlig prest. Da han døde, sto tydalingene til restanse med betalinga for tienden og offer, mange for et tidsrom opptil 20 år. Han var heller ikke ettersittende i moralske saker. Esten Stamnes ble stevnet for lagmannen i Trondheim etter at han hadde giftet seg med tausa. Anklagen var at han hadde innledet forhold med henne ennå mens kona levde. Men med preste­attest på at han var en kristelig og høvisk mann, ble han frikjent. Hr. Svend avfeide beskyldningene mot ham som «mummelsnakk».

Sitt eget tok Svend Hendriksen vel vare på. Prestegården ble drevet for fullt med tre drenger og fire «fetøser». Stort tjenerskap var nødven­dig, for i 1683 var det 131 dyr med stort og smått på Nesta: 3 hester, 1 fole, 26 kyr, 16 ungnaut, 6 kalver, 30 sauer, 12 lam, 16 geiter, 8 buk­ker, 8 kje og 5 griser. For å skaffe fór måtte prestegårdens rettigheter utnyttes fullt ut, ikke bare med setring på Prestefossen, men også med slått og beite i Storøya, Nestansøya, Bukkøya og på Engene. Herr Svend var også borti sagbruksdrifta, som nettopp i hans tid gjorde inntog i Sel­bu. Han var medeier i Hampfoss sag (Kjeldstadfossen), men da det ikke ble saget mer enn et par tusen bord årlig ved saga, kunne han ikke bli rik av det. Han må likevel ha lagt seg opp noen midler, for enken var i stand til å kjøpe begge Kvellogårdene etter hans død.

Svend Hendriksen ble gravlagt i et muret gravkammer under koret i gammelkirken. Der lå også hans far, Hendrik Nielsen, liksom hans to ettermenn i kallet ble satt ned der. Presteenken overlevde sin mann med en menneskealder. Han døde i 1716, og i hele sin enketid levde hun på og av Kvello.

Melchior Hansen Meyer kom som kappellan «udi sogneprestens døde­lige svaghed» et par år for hr. Svend gikk bort. Siden ble han sogneprest, og han giftet seg senere som nevnt med Riborg Svendsdatter. Hans far var den daværende fogden over Strinda og Selbu, Hans Evertsen. Denne hadde fem sønner, som alle ble prester. Det er ellers ikke stort vi vet om herr Melchior. Han ser ut til å ha vært en forsiktig mann. Prestegårdsdrifta ble innskrenket, buskapen ble redusert til 1/4 av hva den hadde vært, slåtten i øyene fikk nabogårdene. Så vidt vi vet ble ekte­skapet med Riborg barnløst. Han døde etter knapt tre år i kallet, i au­gust 1686.

Christen Jensen Bloch ble den nye sognepresten i Selbu. Denne tiltaks­lystne og stridbare prestemannen som kom til å virke i lang tid i Selbu, vil vi se på som en representant for det neste hundreåret.

Sogneprestene hentet hele sin inntekt fra prestegjeldet slik at stats­kassen ikke behøvde å bidra med en skilling. I middelalderen ble det instituert et system med faste og variable inntekter til prestekallet, som ble stående langt inn i nyere tid. Eldst er trolig prestebolet eller mensalgodset. En rekke gårder og gårdparter var lagt til prestekallet og skulle yte landskyld og fra sist i 1500-åra bygsel og landbohold til pres­ten. Denne inntekten var relativt fast fra år til år, bortsett fra at i de ca. 100 år fra 1558 til 1665 øket prestebolet i Selbu fra 8 2/3 spann til vel 11 spann. Nedlagte gårder og bruk som tidligere hadde tilhørt preste­bolet, var tatt opp igjen i det mellomliggende hundreåret. Hele gårder eller bruk eide prestebolet i Hegset, Dyrdal, Balstad, Kjelstad, Størset, Lilleevjen og Uthus (Mosletta). Presten hadde bygselrett til bruk un­der Uglem, Langli, Øvre Solem og Kolset. Resten, 3 spann, var løs land­skyld. 11/2 spann av mensalgodset lå i Tydal. Slik var det i 1665, men det er sannsynlig av disse eiendomsforholda går tilbake til middelal­deren.

Prestegården kommer i tillegg til dette. I 1661 var den satt i 21/2 spann, etter at det andre Nestabruket var slått sammen med prestegården en gang mellom 1548 og 1559. Dessuten lå Fossansetra, Skillien, Skogsvollen og Langåsvollen under prestegården, og med et rørkast på 1/2 øre ble landskylden jamt 4 spann. Det var det største gårdsbruket i bygda. Etter «Reformatsen» av 1589 var utsæden i prestegården 12 tønner, og det kunne holdes 20 kyr og 10 ungfe. I 1665, da hr. Svend var ny i em­betet, kan han fortelle at herr Povel kunne så 14 tønner og formodentlig holde 20 kyr, 10 ungnaut og tre hester. Selv kan han ikke så mer enn 12 tønner fordi han ikke har rukket å få opp buskapen. Det ser ut som gården ikke er særlig forbedret i det mellomliggende tidsrommet, men vi bør huske at det var en «selvangivelse» herr Svend kom med. Hans egen buskap fra 1683 som vi har nevnt ovafor, viser at prestegården var en storgård, inntektene av den alene kunne underholde en stor familie.

Den største inntekten hadde likevel presten av tiende og offer. Denne inntektsposten øket i takt med framgangen i jordbruket i bygda, etter­som hver bonde måtte yte 1/10 av bruttoproduksjonen av korn og søvel. Av tienden falt 1/3 på presten. Korntienden viser bare en svak stigning fra 1558 til 1589, fra 28 til 30 tønner korn årlig. Utover 1600-tallet gir den stadig mer: 50 tønner i 1616, 80 i 1665, 130 i 1690. Dette er vel å merke toppår. Det var ikke langt mellom uåra, og da ble tiendeinntektene sterkt redusert. I 1633 var presteluten på bare 10 tønner. Nå ble dette til en viss grad oppveid av at kornprisen var høyere i kleine kornår. Kapiteltaksten, som bøndene måtte betale etter hvis de valgte å be­holde kornet, varierte mellom 1 og 2 daler for byggtønna, havretønna sto 1 eller 2 ort lavere. Ostetienden var langt mer stabil. Den stiger rett nok fra 2 våg på 1500-tallet til 3 våg først på 1600-tallet, men er siden mellom 3 og 4 våg til presten hundreåret ut. Verdien var omkring 1 da­ler våga. Tienden ga i alt omlag 30 daler i 1640, 120 i 1680 — begge var alminnelig bra kornår. Av Tydalen hadde sognepresten omkring 1665 8 daler årlig.

Selbu var ikke noe fett kall. I 1628 ble geistligheten skattlagt etter inntekten. Selbupresten var da lignet etter en inntekt på 72,5 daler, og det er bare halvparten av gjennomsnittet i Innherred prosti. Bare Leksvik sto lavere. Stjørdalspresten tjente tre ganger så mye som herr Laurits i Selbu. Noenlunde tilsvarende er forholda også på andre tidspunkt der det er mulig å sammenligne.

Klokkere. Den første klokkeren vi vet om, er Peder Hårstad. Han var klokker senest fra 1625 og til 1636. Vi vet ikke mer om han enn at han også var gårdbruker og drev det ene av de tre bruka på Hårstad (nedre). Jon Klokker som kom etter ham i 1637, ble samme året bøtelagt fordi han har skjelt ut Ola Rolset, slått til Torger Evjen og dratt Sjur Kolset i skjegget. Han hadde trolig ikke gård, for i sakefallslista er det påført «eier intet». Om han fikk fortsette som klokker etter så ukristelig fram­ferd, vet vi ikke. Han nevnes ikke oftere i kildene.

Peder Jonsen Setsås er nevnt som klokker i 1654. Han hadde da vært i strid med en Jon Jonsen, kanskje broren, om retten til å bygsle Setsås. Sorenskriverens dom hadde gått klokkeren i mot, men denne dommen ble omstøtt av lagmannen. Peder brukte det ene bruket på Setsås og hal­ve Espet så lenge han levde, og enken etter ham. Han var gift med Beret Halvarsdatter. Peder klokker døde omkring 1680.

På denne tida får vi noe greie på klokkerens innkomster. Egentlig skulle klokkeren ha egen klokkergård eller nyte inntekten av en spannsgård. Klokkergård fantes ikke i Selbu, men omkring 1670 ser vi at Pe­der Sandvigs bruk er oppført som klokkerspann. Tidligere fikk klokke­ren sin lønn som lettelse i leilendingsskatten, mens han fra 1674 fikk sine 3 daler av kirkeinntektene.

Av kirkestolen ser vi at nye rep til kirkeklokkene ble levert til klok­keren, så betegnelsen klokker skriver seg fra hans funksjon som ringer. Ellers var han forsanger i kirken, og de 4 søndagene presten hadde tje­neste i Tydal, skulle han ha postill-lesning i kirken. Tydal hadde egen klokker.

Svend Grøtte og Jon Kyllo var medhjelpere i 1660-åra.

Kirken ble finansiert ved landskyld og tiendeinntekt, liksom preste­stillinga. Jordegodset til Selbukirken var bare på vel 2 spann, nemlig Bårdsgård og NerHoem, som kirken hadde bygselretten til, og noen småparter ellers i Lien, Øver-Solem, Moslet og Evjen. Dette ga en landskyldinntekt på 61/2 daler årlig til kirken. I tillegg kommer 2 daler i landbohold tredjehvert år og bygselpenger med års mellomrom. Mer for­slo tienden. I åra 1646-56 var kirkens samlede inntekt i gjennomsnitt knapt 80 daler årlig, i åra 1679-91 110 daler årlig. Minsteinntekten var 33 daler i 1686, bare 1/4av inntekten i rekordåret fire år før — 142 da­ler. I krigstid la kongen beslag på kirkeinntektene ved at tienden ble helt eller delvis lagt til de militære. Dette skjedde både i 1657-59 og i 1675-78. En inntektskilde var nærmest bare en kuriositet: kuleia. Kirken eide 2 kyr og leieinntekten, 2 ort for året, ble ført i hvert regnskap men med avkorting fordi leieren ikke lot seg oppspore. Først fogden Rasmus Jen­sen, som ble kirkeverge i 1670, greide «med flid at opsøge» den ene kua så langt tilbake som i 1638. Leieinntekten av den ene kua blir nå ført til 1690, da den dør, utlevd og syk.

En del faste utgifter hvilte på kirken. En av de største poster var prestens utgifter til lys, vin og brød, vel 20 daler årlig. Videre skulle biskop og prost ha noen daler årlig, og stiftskriveren som skrev regn­skapet, krevde 9 daler. Kirkene i Trøndelag var pålagt faste årlige bidrag til kirkene på Røros og Kvikne, Selbu kirke 3 daler årlig. Alt i alt løp de faste utgiftene opp i ca. 50 daler, slik at i enkelte år, som i 1674-79 ble det ikke noe til overs til vedlikehold. I siste halvpart av 1600-tallet ble det likevel utført to hovedreparasjoner. Den ene i Povel Peder­sens tid i 1650-åra, den andre under Christen Bloch, fra 1687.

I regnskapsperioden 1649-51 ble spiret revet helt ned til stuppulen og nytt ble reist av tømmer som bøndene hadde levert i åra før, og 720 kjøpmannsbord som trolig var hentet fra Trondheim. Spir og tårn fikk nå den form det har på Schønings tegning fra 1773 med 8 åpninger på hver side like over murkransen. Hvilken funksjon kan åpningene ha hatt? Schøning mener de tjente forsvarshensyn — «man derigjennom beqvemt kan skyde med Bue eller andet Haand-Gevær». Hvis det er rett at selbyggene forsvarte seg mot svenskene fra kirketårnet i sju-års-krigen, kan det være at tårnbyggerne nå — to mannsaldre senere — virke­lig hadde forsvarsmulighetene i tankene. Ingebrigt Murmester fra Trond­heim gjorde murarbeidet og kalket kirke og tårnfot både inn- og utven­dig. Tårnbyggeren er ikke navngitt. Lønna hans var 120 daler på egen kost, han var trolig ikke selbygg. Spiret ble beslått med bly, mens kirketaket var tekt med spon som ble beket eller tjærebredd med jevne mellomrom. Kronen på verket var fløystanga som ble reist på toppen av spiret. Til den gikk det med 16,5 våg (a 18,5 kg) jern og 1 våg kopper til vindfløya og knappen (kula). Maleren fikk 11 daler for å utstaffere stanga med gull, så den nye fløystanga ble rettelig en zirat på den eneste virkelige høyreiste bygningen i dalføret.

Selbu kirke. Etter tegning av G. Schøning.

I neste tre-årsperiode 1652-54, samlet vedlikeholdsarbeidet seg om kirkehuset innvendig. Henrik Olsen Snekker reparerte gulv og dører i skip, kor og sakristi, flyttet alteret fram fra muren så det ble omgang rundt det og laget en ny «pernillestol» — den stolen prestefruen sto i. Den største bekostningen falt likevel på den nye altertavla, laget av to kjente trondheimskunstnere. Johan Billedhugger fikk 60 daler for å lage tavla med utskjæringer, og Johan Hanssen Contrafeier 72 daler for å staffere den med gull og sølv. Tavla ble trolig laget i Trondheim, for Johan Billedhugger krevde også 2 1/2 daler for kassen den ble ført i samt frakt til Stjørdal. Der ble den hentet av Henrik Snekker, som sik­kert også satte den opp over det nymurete alteret i kirken. Den prakt­fulle altertavla var en stor berikelse til et ellers fattigslig kirkeinteriør. Den bærer årstallet 1656.

I krigsåra fra 1657 og utover hvilte arbeidet med kirken. I 1660-åra var kirkeinntektene forpaktet bort til Jens Bredal, som da skulle stå for vedlikeholdet. Han hadde ingen regnskapsplikt, så vi vet ikke hva som ble gjort i dette tiåret — ventelig var det så godt som ingenting. I 1670, da kirkeinntektene igjen ble disponert av kirkevergen, var det ihvert fall påkrevd med stor reparasjon av taket, påslagning av nye vind­skier og spon der de gamle var løsnet, og tjærebredning. I 1673 ble det etter prostens ordre bygd nytt våpenhus, da det gamle var oppråtnet. Uvær førte flere ganger til store omkostninger. Slik var det i 1672, da stormen gjorde stor skade på spiret og en del av vinduene. Året etter ble vinduene i «funten» revet ut, mens omtrent samtlige glassruter på sørveggen ble «sønderslagen» i 1682.

Alt Melchior Mejer måttte sette i gang en ny storreparasjon, for i 1685 var spiret blitt så dårlig at det stod og ravet i storm. Kirkebyggeren Olaf Hindrum fra Leksvik gjorde arbeidet. Men fart i arbeidet kom det først med nypresten, Christen Bloch. Først det mest påkrevde arbeidet: Sakristi og våpenhus var i en slik forfatning at «det regnet på presten». De ble revet, fikk ny grunnmur og ble satt opp igjen med solid tjære­bredd tak. Koret som var revnet fra øverst til nederst så vinduene falt ut, fikk en tilsvarende oppussing. Mest ble det likevel kostet på det innven­dige. Golvet i langkirken måtte skiftes ut helt da hvert bord var oppråt­net, prekestolen og skrifthuset ble flyttet. En økende folkemengde krevde mere plass. Tårnfoten som før sto ubenyttet ble muret sammen med kirken med en 4 alen høy mur med loft over og tatt i bruk til funthus (dåpsrom). På østveggen ved koret ble det bygd et pulpitur eller lemmer med 3 stoler (benker) plassert over hverandre. Senere ble et lignende pulpitur reist på langveggen på kvinnfolksida. Av eldre dato var en lem på bakveggen i kirken. Endelig ble de gamle stolene som bare bestod av oppstandere, kastet ut og erstattet med 29 nye, lukkede stoler med dør for.

Tårnet kostet ennå mye bry. Alt i 1690 var spiret igjen så brøstfel­dig at det ravet i styggvær, fordi festeboltene var rustet av. Halvar Kolset leverte 28 øksede furubjelker til tårnreparasjonen. Snekkermesteren Ingebrigt Stor Evjen gjorde arbeidet i tårnet, liksom han og hadde gjort det meste av annet arbeide i herr Christens tid. Bare to år senere slo «tor­den» ned i spiret og laget en 18 favner lang revne og ødela hjertstokken og 9 av de nye bjelkene.

Christen Bloch avsluttet denne vedlikeholdsperioden med å la grave en 106 favner lang grøft rundt kirkegården for å tørrlegge den.

I alt ble det investert 1305 daler i vedlikehold og nyanlegg i åra 1646 til 1692, det meste i de første og siste 8 år av perioden. Trolig hadde sel­byggene en velholdt kirke å søke til sist i hundreåret.

Skralere var inventaret. Som nevnt ranet svenskene kirken i 1570, så de nærmeste åra manglet alt løsøre av verdi. Selv kirkeklokkene dro de med seg. Den eldste klokka som henger i tårnet nå har innskriften: «Crestian Fris til Baarebo hand lod mig støpe. Joren fior mone jeg til høre. 1588.» Christian Friis var lensherre i Trondheim og ga trolig klok­ka til Selbu kirke.

Utstyret i kirken ellers kjenner vi fra inventarlistene i kirkestolen. Den eldste var slik:

1 kalk og disk av sølv, uforgylt, veier 20 lodd.
1 messehaggel med rødt og grønt silke innvevet.
1 messeserk i rødt alterklede.
1 lysestake aldeles utjenlig.
1 Bibel Fredrici Secundi — 1 Postill Luteri (på latin).
1 salmebok.
1 stor klokke i tårnet.
1 annen passelig klokke.
1 liten primklokke veier 6 lodd.
1 liten kjel veier 5 lodd.
2 tjærekjeler hver på 1 våg.
1 liten kalk og disk av tinn som brukes i sognebud, veier 2 lodd.
1 tinnflaske veier 1 lodd.
1 tinnpotte veier 3 lodd.
1 stor bekken i funten.
1 messingkjel i fundten veier 4 lodd.
1 jerns take at sette vokslys på.
1 ildkar av jern.
1 messing lysestake med tre piper veier 7 lodd.

Spartansk og fattigslig var inventaret, og lite ble det lagt i nyinnkjøp. I inventarlista fra 1703 finner vi stort sett de samme gjenstandene med noe tillegg: Et gammelt rødt alterklede, en alterduk av dreiel, 2 par messingstaker og en lysesaks. Bare altertavla lyste opp i den hvitkalkede, kalde kirken — og messehaglen, som ble gjort i 1654 «av 31/2 allen røtt lerredt, siuff allen blommedt atlash, 51/2 allen guid och sølff snore med 12 allen guldgalluner omkring».