Skatt og tyngsler

Framvoksteren av staten som institusjon kom for alvor først i det 16. og 17. hundreåret. Da først ble statsapparatet utviklet til styresorganer som kunne påvirke og lede utviklinga. Den nye aktive staten kostet mer og krevde mer av sine undersåtter, samtidig som de stadige kriger ford­ret etter datidas forhold enorme uttellinger av statskasse og privatfolks gjemmer.

Leidangskatten var en arv fra middelalderen. Den ble utlignet etter landskylda og øket bare så lenge nye gårder og bruk ble tatt opp. Smør- og melmengden som skulle svares av hver gård ble frosset fast. Derfor ble den stadig lettere å betale etter som gårdens avkastning øket, I 1548 svarte de to brukerne på Kjøsnes tilsammen 22 mark smør og 35 mark mel. I 1780 var leidangen like stor, men nå var det fire brukere som delte den.

Ikke all leidangen tilfalt kongen. Leidangen av Grøtte som var ho­vedgård i et prebende, hadde prebendet og senere Trondheim hospital rett til. Henrik Møller sikret seg også retten til å kassere inn leidangen av sine gårder, og denne særretten hadde de senere eiere av møllergårdene helt til leidangen ble avskaffet i 1836.

Den første pengeskatten ble skrevet ut i 1515. Dette var egentlig en ekstraskatt, en «landehjelp», men kongen fant stadig oftere påskudd til å skrive ut slik skatt. På 1500-tallet kom den med i gjennomsnitt 2-3 års mellomrom, fra 1610 ble den årviss. Skattemanntallet for skipsskatten i 1559 er bevart, og det viser at 99 gardmenn i Selbu betalte 1 daler hver, 9 husmenn og 10 drenger svarte halv skatt og 7 drenger som tjente for halv lønn betalte 1 ort hver. 10 og 10 bønder var lagt i legd sammen. Innen legdet skulle den rike hjelpe den fattige. Legdsmenn og ansvar­lig for at skatten kom inn, var Arne Evjen, Grim Røsset, Einar Rønsberg, Gunnar Hårstad, Finn Fuglem, Ola Aftret og Ola Viken. Tro­lig var dette de mest formuende av bøndene.

Landsskatten eller leilendingsskatten som den ble kalt på 1600-tallet, mårte svares av alle bønder, navnet til tross. Skatten lå på bruket og taksten var lenge 1 daler pr. bruker. Det ble ikke skilt mellom bøndene, alle måtte svare full skatt så nær som en liten gruppe ødegårdsmenn. Ødegårdsmenn var som navnet sier brukere på ødegårder eller nyryddede gårder. I 1610 var de 6 som slapp med halv skatt virkelige ødegårds­menn: Pål Stamnes, Nils Espet, Tomas Lund, Iver Næss, Peder Valli og Guttorm Åsan. Til 1620 var Gunnar Bakken, Anders Haug og Jon Hammer tatt opp i denne gruppa, men fra da av forandrer den innhold. Ødegårdsmann blir en skatteteknisk betegnelse for de fattigste av bøndene, slik praksis var andre steder i landet alt før århundreskiftet. Tallet på dem steg raskt og nådde en topp i 1629 med 58 ødegårdsmenn.

Ved å skille mellom fullgårdsmenn, som betalte full skatt, og ødegårdsmenn, som slapp med det halve, hadde øvrigheten fått et riktignok grovt instrument for å gjøre skatteligningen mere rettferdig. Økning i skatte­trykket ble til dels motvirket ved at fullgårdsmenn ble overført til ødegårdsgruppa. I 1626 da fullgårdstaksten var W2 daler, var det 129 fullgårdsmenn og 26 ødegårdsmenn. I 1629 øket taksten til 2 daler, og for­holdet mellom gruppene var da 101 til 58.

Selbyggene betalte dobbelt så mye i leilendingsskatt i 1626 som i 1610. Og skattebyrden steg tilsvarende over hele landet, men det strakk likevel ikke til. Fra København kom det påbud om nye skatter, og særlig i krigstid var det mange ekstra skatter. Odelsskatten var eldst. En hver som eide odelsjord måtte betale 1/4 eller mer av landskylda i skatt. Helt til 1647 gjaldt dette også de som selv brukte odelsjorda; de måtte betale av den landskyldinntekt de kunne ha fått. Denne skatten ble senere øremerket til kavaleriet, den kaltes derfor «rosstjeneste». Under Kalmarkrigen kom det en «skudpengeskatt» som skulle gå til kanoner til Trondheims befestninger. I 1620-og -40-åra var skattepåfunna man­ge: feskatt, galeiskatt, soldatskatt, båtmannsskatt, unionsskatt, offisersskatt, geværskatt, koppskatt, skyssferdpenger og garnisonsskatt. Ekstra­skattene ble oftest utlignet med en eller to ort pr. fullbonde, og oftest for ett eller få år, bortsett fra garnisonskatten, som kom igjen over en årrekke.

Oppbygginga av den norske hær i 1644 krevde uttellinger som gjorde de tidligere skatteinnkomster små. Stattholderen Hannibal Sehested vil­le skjære igjennom det gamle skatterotet og skrev ut bare en skatt — en kontribusjon — men til gjengjeld ble den lignet med 12 daler pr. fullgård. Til tross for en så enorm omdreining av skatteskruen var det etter regnskapet ingen som var i restanse med skatten i Selbu. I fogde­riet ellers var 13 brukere oppført som «forarmet». Men da skatten kom igjen med samme tyngde året etter, ble det for mye. 6 fullgårdsmenn maktet ikke mer enn halv skatt, og 4 fullgårds- og 5 ødegårdsmenn slapp skatt etter at tinglyden kunne bekrefte deres armod. Husmennene for­svant helt fra skattelista disse åra. Denne skatten maktet ikke almuen å bære, og i fredstida som fulgte, lå kontribusjonen på 4-6 daler pr. full­gård.

Innbetalte skatter i Selbu 1610-1665

De høye skattetakstene viste klart hvor urettferdig skattesystemet var. Tallet på fullgårder hadde nærmet seg ødegårdstallet, slik at det var to omtrent jevnstore skatteklasser. Innafor hver skatteklasse var det selvfølgelig stor forskjell på gårdene, men alle måtte betale samme skatt. Det var derfor en stor reform at skatten ble utlignet etter land­skylda fra 1647 av. Heretter skulle en 2-øres gård betale dobbelt så mye skatt som en 1-øres gård osv. Gårdklasseinndelinga ble beholdt og utvidet til fullgård, halvgard og ødegård eller kvart-gård, men denne inndelinga hadde heretter bare betydning for utligningen av mindre eks­traskatter.

Sist i 1650-åra kom det nye kriger og nye skatter. En ny flora av ekstraskatter blomstret opp: fattigskatt, skjærbåtskatt, skatt til under­offiserenes lønn, festningsskatt, kvegskatt, skatt til dragonhester, proviantskatt. Den siste var en naturalytelse av brød, kjøtt og ost til hæren. Samtidig nådde kontribusjonen den gamle 12-dalers høy­den i 1659 mens odelsskatten ble krevd inn med 150% av landskylda.

Bøndene ble utsuget til siste kopperskilling, men det var krig, og de fant seg i det uten å mukke. Skattene gikk også godt inn; bare for 1658 måtte fogden forlange tingsvitne for fire gardmenn og to enker som skyldte skatt for tilsammen 11 daler 1 ort 8 skilling: « — dertil bekiendte menige Almue samme forskr. Resterende, att vere meget

forarmede, och Aldelis ingen Raad eller middel haffde dertil Skatten at kunde udgiffue, och en part Aff dennem nu mesten lide stoer nød, om di iche fick Hjelp aff Naaboer och grander, Thill deris liffuets ophold mett deres fattige Quinder och børn —».

Den grafiske framstilling viser hva som ble svart i pengeskatter fra Selbu til 1665. Som en ser er det klar sammenheng mellom kriger og skattenivået, men framstillinga viser også at det var en gene­rell nivåstigning gjennom de femti åra. Skattene i normalår ble firedob­let fra 1610 til 1665, og dette står ikke på noen måte i forhold til folke­økningen. De siste tiåra av hundreåret holdt derimot skattene seg på det nivået som ble nådd i 1660-åra. En må anta at dette var grensa for hva som kunne ytes uten at selve skattegrunnlaget skulle bli ødelagt.

For å få et inntrykk av forholdet mellom de forskjellige skattene, gjen­gir vi summene fra 1665:

Alminnelig leilendingskatt 570 daler 0 ort 22 skilling
Leidang

45

»

3

»

14

»

Rosstjeneste el. odelsskatt

19

»

2

»

6

»

Kverntoll

2

»

2

»

18

»

Engeslettskatt

11

»

3

»

12

»

Rytterskatt (Ekstraskatt)

53

»

0

»

12

»

Skyssferd —»— 91

»

3

»

0

»

Prinsessestyr —»—

55

»

1

»

4

»

Andre inntekter til kronen:
Landskyld av krongodset

34

»

3

»

12

»

Arbeidspenger

6

»

2

»

0

»

Det uvisse: (Bygsel, landbohold og bøter) 5 » 2 » 22 »

I tillegg til dette kommer tienden som i et normalår som 1659 var verdt omkring 300 daler. Regner vi med landskylda av resten av leilendingsgårdene, kommer vi til et samlet utlegg i skatter og avgifter på ca. 1500 daler i hele bygda. Det tilsvarer i verdi halvparten av brutto korn­produksjon i et vanlig år. Hver bruker svarte i gjennomsnitt 9 daler — verdien av 4-5 kyr.

Husmennene ble skattlagt særskilt. De skulle egentlig svare leilendingsskatten etter samme takst som ødegårdsmennene, men ikke mer enn en daler. De øvrige skattene var de fritatt for. Men om de enn hadde «giffuet efter deris yderste formue», maktet mange ikke å svare mer enn en halv daler, ofte bare noen skilling. Når det gikk år mellom hver gang den enkelte husmannen kom med i skattelista, kom det nok at den bitre nød. Der ingenting var hadde selv kongen tapt sin rett. Men det telte nok også at fogden kunne vurdere mere fritt i skattlegginga av husmen­nene; de var ikke nevnt i jordeboker og matrikler som måtte stemme fra år til år. Det hendte også, som i 1671, at selve det kongelige skattebre­vet inneholdt en passus om at husmennene var «aller naadigst for videre schatt forschaanet».

Skattene ble fra første stund krevd inn og betalt med penger. Matrikkelkommisjonene prøvde også å gjøre om de gamle naturalytelsene til faste pengeavgifter, uten at de lyktes særlig. Etter 1661 ble leidangen innkrevd etter en bestemt takst for hver mark smør og mel, men bøn­dene ville ikke gå med på å svare tienden etter et fastsatt beløp for hver gård. Til det var åringene for usikker. Det var nok også en berettiget for­siktighet, for kommisjonen i 1668 satte tiendeytelsen av hver gård atskil­lig høyere enn hva som ble svart i de beste åra før.

Ellers hadde begge parter prakk med tiendekornet. Bøndene måtte kjø­re kongsparten enten til Trondheim eller til Røros. Kirkevergene, som hadde ansvaret for kirkens part, hadde mye bry med mus og annet utøy i tiendeburet på prestegården. I siste halvpart av 1600-tallet ble det bygd nytt bur tre ganger mens det var full reparasjon to ganger. Det var en fordel for alle parter at bøndene etter hvert begynte å betale for sin tiendedel av avlinga med penger etter en fastsatt takst. Denne kapitelstaksten ble fastsatt av den høyeste øvrighet hver høst og rettet seg etter markedsverdien av kornet, men lå noe lavere enn den.

Vi har forsøkt å undersøke forholdet mellom skattebyrde og produk­sjonsevne på bruka i de tre skatteklassene fullgård, halvgard og ødegård. Vi har valgt året 1657 fordi kvegskatten det året gir opplysninger om buskapen på det enkelte bruk, samtidig som tienden forteller om korn­produksjonen. Prinsippa for skattlegginga er også kjent. Det var tre for­skjellige typer skatt. 1. Leilendingsskatt og leidang ble beregnet etter landskylda med tilsammen 5 ort pr. øre skyld. 2. Hesteskatten ble svart med 5 ort av fullgårder, 21/2 ort av halvgarder og 124 ort av ødegår­der. 3. Tiende og kvegskatt var skatt av produksjonen. Kvegskatten med 8 skilling for hver hest og ku, 2 skilling for hver geit og 1 skilling for hver sau og gris. Tienden var 1/10 av kornavlinga.

Produksjonsevnen, dvs. buskap og avling pr. bruk i de tre skatteklas­sene går fram av følgende tabell:

(tønner)

hest

storfe

geit

sau

gris

bygg

havre

fullgård

1,92

17,11

7,61

10,25

1,00

8,14

24,10

halvgard

1,45

12,23

6,07

6,62

0,51

5,03

14,35

ødegård

1,13

9,16

5,25

4,48

0,17

3,16

9,44

Det mest interessante ville vel være å finne forholdet mellom skat­ten og inntekten, altså skatten i prosent av det utbyttet bruket ga. Da vi har for få opplysninger om avkastningen av buskapen, er det likevel ikke mulig. I et samfunn med gjennomført naturalhusholdning er det vel tvilsomt om utbyttet i de hele lar seg uttrykke i penger.

Verdien av buskap og avling er derimot kjent. Rett nok har vi hentet opplysningene fra skifter i 1690-åra, men vi tør likevel bruke talla på forhold 40 år før. De stemmer også bra med priser oppgitt i skifter i Gudbrandsdalen omkring 1660.

Den gjennomsnittlige skattebyrden pr. bruk i de tre skatteklassene går fram av tabellen nedafor. Skatteprosenten vi har funnet, er altså uttrykk for en formuesskatt — skatten i prosenter av den kapitalen skat­teyteren hadde bundet i bruket. En må anta at prosenttallet ville ligge atskillig høyere om en kunne regne ut skatten i prosent av inntekten.

 

antall
bruk

skyld
ore

skatteprosent
1657

skatteprosent
1660

fullgård

44

4,35

12,42

13,56

halvgard

93

2,21

10,78

11,53

ødegård

36

0,93

8,89

6,11

Vi ser at progressiv skatt ikke er et fenomen som er særegent for vår tid. Det er likevel galt å tro at en på 1600-tallet benyttet seg av progres­siv skatt for å oppnå større sosial likhet gjennom skattlegginga. Hensik­ten var nok tvertom at bruka skulle svare skatt etter skatteevnen, dvs. at i teorien skulle skatteprosenten være lik for alle. Når de større bruka måtte bære en større del av skattebyrden, skyldtes det feil i beregningsgrunnlaget. Matrikkelskylda ga ikke et riktig bilde av gårdens pro­duksjonsevne.

Den praktfullt dekorerte «Kong. May. Vuldkommen ) ordbog Off uer gandsche Selbo Lehn» fra 1668.

Enda mer markert blir dette i andre år. Ettersom kvegskatten var en skatt på produksjonsevnen, virket den med til å utjevne forskjellen i 1657. Men kvegskatten var et engangsfenomen. I 1660, f.eks. ble det hverken svart kvegskatt eller hesteskatt. I stedet ble leilendingsskatten innkrevd etter dobbelt takst. Vi finner også skatteprosenten for det året i tabellen ovafor. Vi ser at utslaga blir større. Fullgårdsmannen ble skat­tet dobbelt så hardt som odegårdsmannen.

På grunn av den relativt store mengden med enkeltopplysninger og regneoperasjoner, er det under disse beregningene benyttet datama­skin.

Også distriktsvis varierte skyldsettinga så sterkt at myndighetene måtte differensiere skattlegginga. Hardest lignet ble Strinda, Gauldal og Orkdal fogderier med 5 daler pr. spann (1693). Selbu, Sparbu, Fosen og Nord-Møre slapp med en halv daler mindre, mens Verdal, Skogn og Stjørdalen måtte svare 4 daler. Enkelte andre bygder svarte 2 eller 3 daler. Årsaken til at de beste jordbruksbygdene i Trøndelag ble satt såpass lavt i skatteligningen var at landskylda der var høy i forhold til i andre bygder. Bosettinga og dermed også landskylda holdt seg godt oppe i Innherred i ødetida, mens gode gårder oppover dalene som ble tatt opp fra øde, ofte sto i bare en øre eller to.

De store matrikkelkommisjonene i 1660-åra hadde til oppgave å rette opp skjevhetene. Landkommisjonen i 1661 nøyde seg med å registre­re den skylda gårdene sto i, mens kommisjonen i 2668 gikk et skritt vi­dere og omvurderte gårdene der det var behov for det. For Selbu var forandringene nokså små. For om lag 1/3 av bruka ble skylda satt opp eller ned med opptil en ore. Det ser ut som kommisjonen vurderte klokt og ville rette opp en del av det gamle misforholdet. Kjelstad ble for ek­sempel satt opp fra 1 til 1 1/2øre, mens Langlisgårdene gikk ned med henholdsvis 1 og Vi øre. Men bøndene var sterkt i mot matrikuleringsarbeidet. De var redd for en økning i boltallet og skattene, og myndighetene måtte gi opp å gjennomføre reformen. De gamle skyldtalla ble stående.

Flere bønder tok selv initiativ for å få nedsatt skylda på gårdene si­ne, avfeit dem, som det het. Enkelte oppnådde også å få Kammerkollegiets approbasjon på avfelling. Storevjen, Lilleevjen, Overvik, Nervik, Seter og Sesseng fikk alle satt ned skylda med opptil 1/2 spann, mens vi hører om andre som Langli, Morset og Hegset som lå «fast ødde» fordi oppsitterne ikke greide å svare skattene på grunn av elvebrudd og ødeleggelse. Kanskje greide de ikke å forme sine «suppliker» i et så blomstrende og overbevisende språk som Even Evensen Storevjen:

«Høyedle og velbaarne Hr. Justitz Raad och Stiftamptmand Hans Kaas, Min Høygunstige Herre.

For Eders Høyvelbaarenhed er jeg fattige Mand foraarsaged at andrage och beklage, dend skadelige Elfuebrud saaledis Aarligen paa Agger och Eng aftage paa min gaards Underliggende Lejemaahl Stor Efien i Sælboe beliggende, Kongl. May15, tilhørende, Ja tid efter anden jo mehre och mehre tiltager, och udi Elfuen gandske bortgaard, hvor of uer Ey allene Jordens brug alt for meget mig til største Ruin och schade forringis. Mens jeg fattige Kongl. Skattebonde paa det sidste, som formedelst de store afgaaende Rettigheder Ey lengere kand vedstaa at svare. Ja med fattige Quinde och Børn och min gaard maa undvige, efter som Jorden ey Er god for eller Nær kand svare till sit lejemaal och gammel afgaa­ende Rettigheder. Thi indfalder jeg underdanigst till Eder Høyedelbaarenhed om en gustig befalning till vores sorenschrifver Hendrich Drejer, och it uvilligt Laugret der Sammestedz, som samme Elfuebrudz tilføyde store schade udi Kong. Mayts. Fougetz Nervelse kunde skiønne och eftersee, och der efter affelding gjøre, och saaledis det ofuerblefne at Taxere, som det Nu kand findis god for, her efter den afgaaende Rettig-hed aarlig at udgifue, ydmygeligst formoder Hielp och et gunstig svar, derfor jeg Trolig schall bede Gud, Eders Høyvelbaarenhed i alle ting vill velsigne, sampt gandske Høyædelig Familie och Huus.

Sælboe 12 Juni 1689. Forbliver Edes Høyvelbaarenhedz allerydmygste och schyldigste tiener. Efuen Efuensen Stor Efien».