Attåtnæringer

General Wibe ga i 1703 en oversikt over næringsforholda i Trond­heim Len. Om selbyggene sier han: «Disse haver foruden deres Jordbruk Næring av Sagtømmer, Kvernsten at hugge, Tjære at brænde, Kul-, Ved- og Malmkjørsel ved Røraas Kobberverk, med hvilket de har at gjø­re baade Vinter og Sommer». Dette var næringene ved slutten av 1600-tallet. I begynnelsen av hundreåret var det færre.

Sagfossen i Tømra hvor bygdas første sag ble bygd.

Sagfossen i Tømra hvor bygdas første sag ble bygd.

Jakta. En næring nev­ner ikke Vibe — jakta. Den må ha betydd en del i matauken, men kunne også gi penger. Særlig var elghuder, bjørneskinn og pelsverk godt betalt. Vi har ingen vitnemål om fis­ke og fangst utenom hva mange navn i marka for­teller: Bønnfolda, Hårråstokkin, Rørkastet, Fiskhustjenna. I 1690 var det minst én i bygda som levde av jakt, falkefangeren Jak­op Hendriksen. Han klaget over at svenske falkefangere gikk ham i næringa når han var på reise til Holland. Jakop Hendriksen var sikkert utlending og holdt trolig til i Tydalsfjella (Falkfangervola).

Tjærebrenninga har også vært opphav til titall med markanavn: Flåkkåmyra, Tjurrubudalen, Mannflåkkåmyra, Tjurrumila og flere. Noen stort marked var det likevel ikke for tjære og never. Bygdene greide seg selv, de fleste, og det lønte seg ikke å kjøre slike varer langt. Pussig er det at haltdalingene i 1687 kjøpte 5 tønner tjære i Selbu til kirketaket; en skulle tro at det var furu nok i Haltdalen.

Tjærebrenninga kjenner vi fra opptegnelser fra nyere tid, men meto­den er utgammel. Først ble virket gjort ferdig, helst fururøtter og annen fet furuved. Det ble kappet kort, men tykt kunne det gjerne være. På miltomta ble det laget en skålformet grop, og i sentrum ble rotenden av en gran som var uthulet som et trau med tro lagt ned. Troa skulle tjene som avløp for tjæra og stakk ut av mila. Så ble botnen tekt med granbark. Dette måtte gjøres omhyggelig så tjæra samlet seg i trauet. Spildrer holdt barken nede og på plass rundt trauet. De første stikkene sv virket ble lagt forsiktig over og rundt krøbba. Når den var lesset ned, var det bare å skyfle resten av virket over i en stor haug. Over og utenpå virket ble det lagt torrved, og hele vedhaugen ble dekket med torv bortsett fra noen åpninger nede ved foten. Her nede tente en på mila om kvelden, og så måtte den passes hele natta så den brente jevnt opp­over. Ble den overtent, kasta en på jord for å dempe varmen. Om morgenen var mila brent ferdig. Ei stor mile ga flere tønner tjære, og når betalinga kunne være både 2 og 3 daler tønna, ble det penger av det.

Skogbruk. Sagbladet ble kjent i Norge først på 1500-tallet. De første sagblada var kraftige saker, oppimot Vi» tykk. Å bruke håndkraft på dem var ikke mulig. Sagbruka, oppgangssagene, kunne bare bli bygd der det fantes en foss som var tjenlig som drivkraft. Omkring år 1.600 fikk Trøndelag de første sagbruka, til å begynne med mest i de ytre bygdene som lå mot skipsleia. Etter hvert som skogen ble tynt der, dro tømmerinteressentene innover i landet. «Leeren Saug» ble anlagt ved Øvre Leirfoss i Nidelva i 1617. Sageieren var Jørgen Gram, borgermester og storkjøpmann i Trondheim, og han satt som eier til 1657. Første året ble det bare skåret 4800 bord på saga, men snart ble den drevet fram til å bli en av de største sager i Trøndelag. Leira var en priviligert sag. Eieren hadde enerett på fløtinga i Nidelva og retten til alt tømmeret i skogene på begge sider av Nidelva og Selbusjøen 5 mil opp fra saga, dvs. opp til Neaosen.

Nicolaus Povelsen som var eier etter Jørgen Gram, bygde i 1661 Øvre Dragsten sag for å slippe fløtinga fra Dragstsjøen. I 1670 solgte han begge sagene og Dragsten gård til baronett William Davidson for 2000 daler. William Davidson var en engelsk kapitalist som hadde lånt store summer til den dansknorske kongen. Dette ga ham et overtak som han nyttet til å skaffe seg utstrakte privilegier til sagbruka og andre foretak han hadde i Trøndelag: Ulriksdal kopperverk og Mostadmarken jernverk. De særrettighetene han oppnådde, stengte i teorien ute alle andre fra kapitalistisk virksomhet i Selbu. I praksis ble privilegiene slapt håndhevet, særlig etter at baronetten etter kort tid ga bort eller solgte både sager og verk.

Kart over Selbu og Klæbu tegnet for Anders Schøller kort før 1700 i forbindelse med en av hans mange prosesser om fløtningsrettighetene i Nidelva. Av teksten merker vi oss: A&B er mine gaarde paa begge sider wandit. . . E er dend Saug ieg Participerer udj. (Nedre Leira.) F = er Dawiids Saug som Staar paa Elsis grund. (Øvre Leira.) G = Staar 2de Sauger Borgermester Roal tilhørende. (Nåla og Sørungen sager.) H =  Peter Kaasbøls Saug. (Dragsten sag.) M = er dend Ny Bygning som herr Nils Muus lader sette i Samme Elv. (Norset sag.)

Kart over Selbu og Klæbu tegnet for Anders Schøller kort før 1700 i forbindelse med en av hans mange prosesser om fløtningsrettighetene i Nidelva. Av teksten merker vi oss: A&B er mine gaarde paa begge sider wandit. . . E er dend Saug ieg Participerer udj. (Nedre Leira.) F = er Dawiids Saug som Staar paa Elsis grund. (Øvre Leira.) G = Staar 2de Sauger Borgermester Roal tilhørende. (Nåla og Sørungen sager.) H = Peter Kaasbøls Saug. (Dragsten sag.) M = er dend Ny Bygning som herr Nils Muus lader sette i Samme Elv. (Norset sag.)

Den første saga i Selbu ble anlagt i 1660 av major Johan Christensen Kasbech. Vi vil gjengi i sin helhet den besigtigelsen på Tømmeraa saug sorenskriver Hans Bastiansen gjorde den 11. juni året før: «Ved forbemelte Saugsted nedlober en liden Bek, hvor udi en ringe becke Saug kand bebygges, og hvis Saugtømmer dertil behøves kand bekommes udi Kongelig Majestets alminding ved Selboe Prestegjeld, ofenfor samme Saugsted og der omkring, huilken ofen bemelte Saugsteds platz med forskrefne Skauge de foregifuer kand behugges uden nogen forhindring en­ten paa Saugbrug, Jernverker eller bergverkbrug. Og efter de Vilkors omstendigheder af Saugbygning, Tømmerkiørsel, saa og bordenes førsel til Soen vil falde noget besverligere end hos de andre Sauger og mere bekostning, hafver de samme Platz og Saugsted taxeret aarligen for 1 Rixdaler i grundleie».

Alt året etter fikk Johan Rasbech bygsel på enda et sagsted i Tømra, Nedre Tømmerå eller Lillevoll sag, en fjerding nedafor Øvre eller Storvoll sag. Sammen med sognepresten i Selbu, Svend Henriksen, bygde han ti år senere Hampjoss saug. Hampfossen eller Kjeldstadfossen lå på prestebolets grunn, derfor var det vel presten ble tatt med i kompaniskapet. Samme året 1671, kom også en femte sag i bruk i bygda. Det var borgermester i Trondheim, Roald Opdal, som fikk bygsel på Naalefos saug i Slindelva, eller som det heter i besigtigelsen: «ved en liden Aae, som Ned Rinder af Stohr Vatnet, kaldis Naal Aae». Der lå det før en gammel øde lagt bondesag, aldeles til nedfalls. Hvem som hadde bygd denne saga, vet en ikke, men trolig var det Rasmus Jen­sen, som solgte saga til Roald Opdal. Rasmus Jensen hadde også eid Sørung sag som Roald Opdal bygslet kort tid etter. Det er mulig at disse to sagene er de eldste i Selbu, men den gode fogd har i så fall ikke svart bygsel og skatt av dem. I de offisielle regnskaper heter det derfor at Øv­re Tømmeraa saug var den første i bygda. Tømmeret til Opdals sager ble tatt omkring Storvatnet, Nåla, Østrungen og Sørungen, «er alt sam­men Kongens alminding».

Selbusagene var alle småsager. I begynnelsen av 1670-åra ble det årlig saget 3000-4000 bord på hver av dem. Til sammenligning var kvantu­met på Leira 14 000-15 000 bord.

Sagene gikk bare i flomtida. På de to sagene i Tomra ble det i 1662 saget 3500 bord i vårflommen og 2000 i høstflommen. Drifta gikk snart i stå på Johan Rasbechs sager. Fra 1677 ble ingenting skåret der. Sagene i Tømra ble lagt ned fordi de kom innafor Mostadmarks cirkumferens og i 1682 heter det om Hampfoss sag at den var «forråtnet og ganske nedfallen». Roald Opdal holdt drifta oppe ennå; i 1683 var hans to sager oppe i 10 000 bord tilsammen. Det neste tiåret var derimot en la­ber tid med lave bordpriser. Hollenderne betalte ikke mer enn 50 daler stabelen, og da lønte det seg ikke å drive.

Den grove redskapen krevde grovt tømmer. Etter loven skulle det væ­re minst 7 bord i stokken. Hvert bord var W2″ tykt og skjæret krev­de nesten 1/2″, slik at minstemålet på stokken var etter dette 18″ i top­pen. En slik lovbestemmelse kunne ikke etterleves til tross for at det var streng straff for å hogge undermåls tømmer. Det var vanlig å regne 4-5 bord i stokken, noe som gir et toppmål på 10-13″. Også det er grovt nok, sammenlignet med tømmeret som hogges i dag.

Det var ikke så store mengder med tømmer som ble drevet fram fra Selbuskogene ennå i det 17. århundre. I 1670/80 ara ble det i gjennom­snitt skåret omlag 23 000 bord eller 20 stabler årlig på selbusagene og Leira tilsammen. En sagkommisjon som «befor» Dragstsaga i februar 1685 regnet med at omkostningene for hver stabel bord var 26 daler ved saga og dessuten 20 daler i førselslønn til stapelplassen i Trondheim, i alt 46 daler. Dette gikk alt sammen til bøndene. Det ble ikke betalt noe for tømmeret. Hogginga kostet vanligvis 1 ort for hver tylvt tøm­merstokker, og like mye kostet kjøringa til elvebakken. Resten av de 26 daler gikk til fløting og sagmesterlønn. Det årlige sagkvantum på 20 stabler bord skulle gi en inntekt på omkring 1000 daler i bygda. Riktig nok kom en del av Leiratømmeret fra Klæbu og Tydal, men vi kan regne med at det ble mer enn oppveid av at sageierne ga opp et alt for lite kvantum. Visstnok skal de ha fusket grovt slik, for de måtte betale skatt av skuren.

I ødetida hadde det vært liten virksomhet i marka. Skogen var verdi­løs og beite og slått var det tilstrekkelig av i heimrøstene nærmest går­dene. Etter øvrighetens mening var utmarka herreløst land og derfor kongens almenning. Fogden bygslet bort skogene rundt vatna på Sørmarkene, ved Garbergselva og i Flora som almenningsskoger. Det kan likevel ikke være tvil om at selbyggene selv hadde klare eiendomsgren­ser i skogen. Rett nok hadde bruka oftest sameie, men gårdene hadde særskilte vald. Slik fikk Ola Langli dom på Ellev Størset og Jon Garberg i 1655 for ulovlig tømmerhugst i hans skog, og det enda både Langli og Størset var prestebolsgårder. Bøndene forbeholdt seg retten til selv å høgge det tømmeret som falt på deres vald. Tømmerhogsten fulgte altså brukeren og ikke eieren. Gårdene i Selbu er skoggårder. I matrikkelen for 1668 er alle gårder oppført med tømmerskog unntatt Øvre Hårstad der det bare «findis hustømmer». Tømmerhogsten og kjøringa ga en jevn liten inntekt på de fleste bruk i bygda.

Hvem som arbeidet på sagene i det 17. århundre, vet en lite om. Van­ligvis var det to menn på hver sag, en sagmester og en dreng. I 1680-åra var sagmesteren på Nålsaga en som het Lars Pedersen. Sagmesteren på Hampfoss var «en bonde paa Horstad».

Bergverk. Kristian kvart hadde en urokkelig tro på at Norges fjell skjulte store rikdommer. Hans tro og iver må ha smittet over på regje­ring og folk, for i og like etter hans regjeringstid ble det skjerpet og søkt etter malm over alle fjell. Mange gruver ble tatt opp, de fleste med tap og elendighet, men noen få var i drift gjennom tiår og hundreår. De ga store tilskudd til statskassen, høy profitt til partisipantene og mye møye og slit for berggeseller og førselsbønder, men også hardt til­trengte kontanter.

Selbyggene fikk føling med flere av bergverka. Det første var kopperverket på Kvikne, som den første tida ble drevet for kongens regning. Det fikk utstrakte privilegier, bl.a. hadde almuen over hele Trondheims len og Jemtland plikt til å skaffe settved og kull. Kjøringa måtte gjøres til plikt, for frivillig brente ikke selbyggene kull og kjørte de mange mi­lene til Kvikne for en betaling på 2V^ ort pr. lest. Dette sto likevel ikke lenge på. Drifta ved «Guds gave» ble innskrenket og selbyggenes pliktarbeid overført til andre gruver.

Yt ter øya kopperverk fikk sine privilegier i 1636, og også dit fikk sel­byggene førsel. Betalinga var ikke rettelig så ussel, 3 ort for favna røstved levert ved smeltehytta i Skogn. Gruvedrifta på Ytterøya strakte seg bare over kort tid, så tok malmgangen slutt. Slik var det også med Ulriksdal verk i Klæbu, som hadde gruve nordøst for Vassfjellet og smelte­hytte ved Hyttfossen i Nidelva. Privilegiebrevet ble utstedt i 1670, men ellers er det ikke stort en vet om verket, annet enn at selbyggene må ha hatt mer befatning med det enn med de andre to verka.

Enda nærmere lå Mostadmark jernverk, som fikk sine privilegier i 1657. Verket ble tatt opp av presten Bernt Brunsmann, men snart over­tok William Davidson, og han fikk større privilegier enn verket hadde hatt tidligere. Bl. a. ble cirkumferensen øket fra 1 til 4 mil, det vil si at innafor en sirkel med radius 4 mil fra masovnen i Mostadmark hadde jernverket alle rettigheter til gruvedrift, vedhogst, kull- og tjærebrenning, sagbruksdrift o.a. Så godt som hele Selbu ble liggende innafor cirkumferensen, og Davidsons rettigheter var en tid en hemsko for ut­viklinga i bygda. Til tross for privilegiene gikk Mostadmark dårlig så virksomheten ble trappet ned, men forvalterne fikk forhindret at and­re foretaksomme menn trengte seg inn på verkets område. Men da verket ble lagt helt øde for en tid sist i hundreåret, nyttet det ikke lenger å demme opp for utviklinga. Selve verket hadde vel ikke betydd så mye for arbeidslivet i bygda i denne første perioden. Avstandene var korte og ga forholdsvis lite kjøring, og verksarbeidere var selbyggene ennå ikke blitt.

Arbeidskrafta var partisipantenes evige problem. De viktigste fagar­beiderne ble hentet fra bergverk sønnafjells og fra Sverige eller Tysk­land. Ellers måtte de greie seg med dem som var å få, og det var helst de mest «tvilsomme subjekter» som søkte seg til bergverka. Øvrigheten måtte hjelpe til. I 1654 ble Røros erklært som fristed, der «liderlige Folch» som var dømt til slaveri og festningsarbeide i jern kunne bli fri igjen ved å ta arbeide. Til et slikt fremmedartet miljø kunne og ville ikke bøndene søke seg frivillig. Det måtte tvang til. Verka hadde pliktfogder som skrev ut bøndene til gruvearbeid når verket kom til kort for arbeidere. Slik ble Esten Kleset og Esten Røsset utskrevet til Kvikneverket til påske 1643, men de dro «uden forlov» straks hjem igjen — slave­arbeidet nede i stoller og synker var for uvant for dem. De måtte ut med fulle bøter, 61/2 daler hver, mens 33 selbygger som hadde latt være å arbeide for Mostadmark i 1663, slapp med 1 daler hver i bot. Ellers var det vanlig at de som ble grepet i grove synder mot det 6. bud, ble sendt til bergverka for et år eller tre.

Det verket som fikk størst betydning for selbyggene som for andre bøn­der i innlandsbygdene i Trøndelag, var Røros kopperverk. Påslaget ble gjort i 1644, og verket ble snart det største nordafjells. Mens andre verk måtte stoppe fordi ressursene ble tømt, greide Rørosverket å holde drif­ta gående år etter år, like til vår tid. Verket fikk de samme særrettene som de øvrige verk, også retten til å skrive ut pliktarbeid: «næst omlig­gende og boende Bønder nu og herefter skulle være forpligtede til at gjø­re Førsel og Arbeide til og fra fornævnte Verk, naar behøves og tilsiges, uden Undskyldning, dog for billig Betaling, som de dennem selv mellem bedst kan omforenes».

Det gikk med store mengder ved til settved, røstved og kull, allerede i 1655 var forbruket ca. 5000 favner ved og 15 000 m3 kull. Skogen rundt Bergstaden ble snart snauet av og førselsveiene ble lenger og len­ger. Mang en vedpinne fra Selbuskogene har havnet oppe på Røros i ti­dens løp. Førselen ble regulert, og på selbyggene falt kullkjøringa til Røros, som ble betalt med 3 ort pr. lest (2 m3). Kullbrennerne fikk like mye for botnarbeidet, dvs. for å hogge og brenne veden til kull. Malmkjøringa mellom gruve og smeltehytte var noe bedre betalt, og i 1689 klaget bøndene i Holtålen over at selbyggene trengte seg inn i malmkjøringa til Tamlaget hytte, som de hadde eneretten på. Klagen hjalp tydeligvis ikke, selbyggene fortsatte med Tamlagskjøringa til hyt­ta ble nedlagt i 1692.

Betalinga var skral, men verre var det at partisipantene holdt den til­bake. Særlig i de siste tiår av 1600-tallet i Henning Irgens direktørtid, var det mange misligheter. Misnøyen blant førselsbønder og verksarbeidere var der støtt, og flere ganger når sveiten og slitet ble altfor tungt å bære, rant det over. I 1670 ble verket overrent med klagere, mellom dem kullkjørerne fra Selbu som truet med å si opp arbeidet dersom kjøreprisen ikke ble satt opp. Ingen av klagerne vant fram, og den bryske og harde måten de ble avvist på fikk sinnet fram i almuen. Det øste opp til en regulær «rebellion» der direktør og bergskriver ble banket opp så det sto om livet. En av de fremste i slagsmålet var Ivar Selbyer, len­ger bak i rekka finner vi Jon Selbo. Myndighetene kunne selvsagt ikke tåle slik opprørsk handling mot øvrighetspersoner, men «rebellionen» viste at grensa for utbygginga var nådd. Taksten ble satt opp noe og pengene ble utbetalt kontant, for en tid. I 1683 var mislighetene pånytt store. Verket var skyldig over 14 000 daler til bøndene, derav 314 daler 1 ort og 3 skilling til almuen i Selbu. Dessuten var det meste av oppgjø­ret gjort med Rørossedler, dvs. tilgodelapper som bøndene måtte kjøpe dyr proviant for på Røros. Stiftamtmann Hans Kaas grep inn og påtalte skarpt den mislige og langsomme betaling, og verket lovte bot og bedring. Men holdt løftet gjorde de knapt. Også senere ble det kontroverser, som i 1701 da pliktfogden klager over at selbyggene ikke var til å formå å drive i «Bergsvedskauf».

Røroskjøringa var et surt og «møsamt» arbeide. Veier fanst ikke så kjøringa måtte gjøres på vinterføret. I sludd og slaps, sprengkulde og snø­storm brøytet de uendelige karavanene seg gjennom snødrivene i sko­gen og på snaue fjellet. Hester og okser dro sledene med de store kullkorgene, bak stampet karene i digre skinnmudder. Midt på dagen stan­set følget, hesten fikk en høytapp mens karene åt stivspekt mat fra «massekken». Om natta var det å velte seg over ende i stallrommet eller på et stuggugulv. Rorosturen tok nesten fulle uka og ga mindre enn én daler til hest og kar. Økonomisk må det likevel ha betydd mye for byg­da, ikke noe annet ga et så jevnt tilskudd av kontanter. Rørossedlene gikk nemlig i handelen omtrent som pengesedler. I de to åra 1690 og -91 kan vi f.eks. finne at 16 skyldnere betalte skatt og bygsel med rørossed­ler, bl.a. Sjur Slind 13 daler, Gunder Grøtte 13 daler, Sjur Tronset 25 daler, Mali Solem 13 daler, Esten Høyby 3 1/2 daler.

Malmkjørerdreng ved Roros. Etter tegning av J.F.L. Dreier.

Malmkjørerdreng ved Roros. Etter tegning av J.F.L. Dreier.

Rørosveien gikk den gangen opp fra Mosletta og over til Holtålen. Når Storstoggo Moslet ble skyldsatt til bare 2 1/2 øre i 1668, begrunnet ma trikkelkommisjonen det slik: «ligger i alfarvey, derfor ey bedre eragtet». Å se med skjeve øyne på vei og trafikk er ikke bare et utslag av moderne miljøverndebatt.

Andre enn selbyggene for også over fjellet. En gang i siste halvpart av 1600-tallet ble Krogstad gjort til gjestgiveri for «Brave folch som Reiseede til Røraas Verch, hvor de da har søgt herberge om Natten, naar de dagen efter vilde Reise til Skougen, og ligesaa naar de kom tilbage, thi det er en dags Reise over Skougen». Selbuveien må ha vært mye brukt av reisende nordfra, kanskje var den også et alternativ til Gauldalsveien fra byen. Esten Krogstad og enken Ragnhild etter ham, som satt med gjestgiveriet, ble velstående folk, de eneste i bygda på denne tida som var i stand til a kjøpe jordegods.

Kvemstensbrytinga. På 1600-tallet hadde selbyggenes lange arbeidsdag i kvernfjellet begynt. Den eldste tingboka, som begynner med 1689, nev­ner så mange tvister om kverner og kvernbruk at drifta måtte ha gått for fullt da. I 1690-91 kan vi finne felkarer som Bjørn Mebust, Pe­der Slind, Ingebrigt Volset, Halvår Langli, Bjørn Kleset, Peder Sesseng og flere — altså folk fra hele bygda. Tvistene gjaldt påståtte ret­tigheter i fjellet som gikk 20-30 år og til dels lenger tilbake i tida.

Det er klart at kvernfjelldrifta er eldre enn det, men hvor mye? Det er omtvistet hvor gammel denne vår stedegne og særegne attåtnæring er, derfor er det nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet.

Gerhard Schøning som beskrev drifta nokså inngående, sier om alde­ren bare at det er uvisst når de begynte med håndteringa. Bergmester Strøm som «befor» brudda i 1818 mente at drifta måtte være eldre enn de nordafjellske bergverker, dvs. fra omkring år 1600. Kraft setter al­deren til 400 år i 1830. De to siste bygger trolig begge på hva tradisjo­nen i Selbu kunne fortelle. Paul Birch og P.O. Rolset daterer opp­komsten av kvernfjelldrifta til det 13. århundre, slik at den skulle være omtrent 700-800 år gammel i dag.

Birch og Rolseth bygger sin antagelse på et gravfunn som ble gjort på Krogstad i 1929. I en stengrav «sås liket nedlagt mellom halvslitte og til dels ubrukte gråbergskverner» heter det hos Birch. Etter hans mening var gråbergskvernene lagt ned i grava fordi de var kassert, fortrengt av den langt bedre selbustenen. Gravlegginga skulle ha foregått omtrent på den tid de første kverner ble hogd i kvernfjellet, og når så vitenskapen avleser de funne gravrester til å være fra det 13. århundre, som det he­ter, er dateringen klar.

De notatene som finnes på Videnskabselskapets Museum om funnet, tyder på at grava ikke er undersøkt av arkeologer, det er også tvilsomt av dateringen er gjort av fagfolk. I kristen tid ble gravhauger avløst av gravlegging på kirkegårder. Stengrava må derfor være fra hedensk tid, fra omkring år 1000 eller eldre. Etter notatene ser det heller ikke ut som gråbergskvernene var satt ned i grava, men kastet i stenrøsa over den. Resonnementet om at kvernene var kassert, kan derfor være riktig, men det kan ha foregått på et langt senere tidspunkt enn gravlegginga. Det er derfor uholdbart å bygge på dette gravfunnet i dateringsspørsmålet.

Selve drifta slik den foregikk inntil siste århundreskifte, forteller om elde. «Det er det eiendommelige ved Selbu Kværnstensdrift, at den øiensynlig i århundrer har vært drevet efter gamle hevdvunne vaner og skikker, og de driftsforbedringer som efterhånden har tvunget sig frem, har stadig møtt en mur av konservativ motvilje», skriver Birch. Denne konservatismen har bevart mangt gammelt i kvernfjellkulturen. Fagsprå­ket er fullt av typiske selbyggloser: «tælet», «smøl», «brutlenn», «brot­ta». Mest interessant er ordet «tengslinn». Det var et langt vidjebånd de hadde hengende som støtte på vei ned i eller opp av brudda. Lignen­de vidjebånd bruktes ellers også, f. eks. som kukjøre, men bare «usti feli» kaltes de tengslinn. Ordet kjennes fra den norrøne litteraturen,

Kvemjernet var «felkarenes» universalredskap. Foto H. Haarstad.

Kvemjernet var «felkarenes» universalredskap. Foto H. Haarstad.

der det ble brukt om tauet som skipa ble bundet sammen med før kamp. Ordet er altså eldgammelt, og det må ha blitt tatt i bruk i kvernfjellet mens det ennå var levende i talemåte. I det konservative fagspråket ble det stående lenge etter at det gikk av bruk i selbyggdialekten ellers.

Alenmålet, «stenærna» må også være utgammel. Mens den vanlige alen ble delt i 24 tommer, var den som bruktes ved oppmålinga av kvernstenene på bare 21 tommer. Stenærna svarer derimot til det gamle norske alen Stikka, som også var 21 tommer. Ved kongebud ble den sjællanske alen innført i hele riket i 1541, men vi vet at nordmennene lenge fort­satte å bruke den gamle norske alen ved sida av den offisielle.

Vi har alt nevnt at den tidligere opptaking av fjellgårdene Lund (1548) Øverdalen (1559) og forsåvidt også Bordalen (1590) kan ha forbindelse med kvernfjelldrifta. Noe visst kan vi likevel ikke si om det­te.

Om språk og redskaper vitner om eldgamle driftsmåter, kan det ik­ke brukes til noen nøyaktig datering. En blir stående tilbake med de skriftlige kilder. Kverner nevnes første gang i sakefallet for 1607, da Jon Punde måtte bøte fordi han tok en kvern fra Jon Flønes. Det kan selvfølgelig ha vært en gråbergskvern, men det er lite trolig. Et sikkert vitnemål har vi fra 1631. I boet etter Guldbrand Buland i Hegra er det

nevnt at han skylder Laurits Knudsen (Langset) i Selbu 2 daler for en kvern. Når kverner ble solgt utabygdes, må drifta ha vart en tid, en mannsalder minst? I så fall har vi visshet for at drifta var i gang om­kring år 1600.

I rettsaka i 1687 om slåttene ved bygdegrensa til Singsås, nevnes Kverntjenna som et av grensemerka. Om den heter det i vitnemålet, at der var det «de Selbøggere af eld gammel tid var vant ved deres Qvernsteene at nedlegge, som til disse bøjder blef solt og ned sendt». Uttryk­ket «af eld gammel tid» bor en kanskje ikke legge altfor mye i, da betyr Kverntjennnavnet mer. Hvis den var blitt omdopt i en tid som lå inna­for manns minne, burde det eldre navnet vært nevnt på et så viktig sted som et grensepunkt.

En bør også legge merke til de negative bevis. Kristenretten fra 1270-åra bestemte at det skulle betales tiende av kvernberg. Selbyggene svarte aldri tiende, trolig fordi drifta ble tatt opp lenge etter at bestemmelsen var blitt glemt. At tienden ble svart i middelalderen, men ikke senere, er nærmest utelukket, for vi ser ellers at skatter og avgifter er utrolig seiglivete. Kvernberg var høyt verdsatt i middelalderen. Et berg i Vågå ble leid bort i en årrekke, og leieavgifta var en hel gård. Aslak Bolt lot da også registrere i jordeboka et kvernberg som lå under erkebispen i 1440, Setså i Nordland. Blant de mange gårdene i Selbu nevnes ingen med slike rettigheter. Nevnes må det også at i middelalderlaga i bygrunnen i Trondheim er det funnet flere kverner, men ingen av selbusten. Og endelig: Tollbøkene for Trondheim fra 1690-åra viser at nokså mange kverner ble skipet ut da. I de bevarte tollbøkene fra først på 1600-tallet nevnes kvernstener aldri blant utførselsartiklene.

Det materialet vi har til rådighet, gir en rett til å konkludere med at vi vet at selbyggene hadde funnet fram til kvernfjellet senest omkring år 1600. Trolig var det noe tidligere, slik at vi kan rundt datere oppkoms­ten av drifta til begynnelsen av den nyere tid. Det synes derimot tvil­somt at den kan føres tilbake til middelalderen.

Vi har fulgt selbyggens fortjenestemuligheter gjennom en periode av 5-6 mannsaldre, og vi har sett at det var utvikling. Ennå i slutten av det 16. århundre var det avlinga og avdråtten han hadde å lite på. Om året slo feil, måtte han ty til fisken og viltet, som var lite pålitelige støtter — da var furubarken sikrere. Stort å selge var det ikke, et kuslakt eller en smørdall og kanskje ei tjæretønne eller to på martnan. Ut gjennom 1600-tallet økte mulighetene. Nå ja, matvona ble vel ikke stort bedre, men han fikk lettere tak i penger: noen skilling for kullbrenning, en ort i førselslønn, sølvdalere når kvernlotten var solgt. Store summer var det

Kvernsten etterlatt i fjellet. Foto T. Haarstad.

Kvernsten etterlatt i fjellet. Foto T. Haarstad.

ikke målt med våre mål, men nok til å stille jorddrotten tilfreds og å holde lensmannen og utpantingsmennene borte fra dørstokken. Og kom det flere gode år mellom uåra, kunne dalerne samle seg i kista på bursloftet, eller han kunne unne seg litt luksus: En glassrute på sørveggen eller ei mark tobakk for å døyve slitet i kvernfjellet i de lange høst­månedene.