Jordbruk

Bonde har selbyggen alltid vært, men aldri senere har han vært mer av­hengig av jorda og buskapen enn de første par hundreåra av nyere tid. Jordbruket var lenge det eneste næringsgrunnlaget, så vidt vi kan se.

Fra 1600-tallet er vi i stand til å følge utviklinga innafor modernærin­ga, i hvert fall når det gjelder mengden. Den viktigste kilden vi har, er tiendelistene. Vi kjenner dem både gjennom fogdens regnskap og kir­kestolen for i alt 54 år i det 17. århundre, dessuten har vi prestens angivelse for 2 år i hundreåret før. Kan vi så stole på at tienden er et pålitelig mål for kornavlinga? Bøndene måtte selv angi hvor mye de hadde avlet, når de møtte opp på tiendekastet. Dit kom også represen­tanter for de som skulle ha tienden. På 1500-tallet var det bispen, pres­ten, kirken og de fattige. Fra først på 1600-tallet ble tienden delt i tre:

Kornprodukjson 1558 - 1705

Kornprodukjson 1558 – 1705

 

kongens, prestens og kirkens part. I hvert fall prest og kirkeverge var lo­kalkjent. De visste hvor store gårdene var, hvordan året hadde vært — ja, kan hende hadde de telt kornstaurene også. Skrønte en bonde for grovt, risikerte han at fogdens folk kom hjem og kastet om kornstålet hos ham, og hadde han oppgitt for lite, var straffa streng. Rett nok fin­ner vi på hele hundreåret bare tre som måtte bøte for tiendesvik: Ola Stubbe, Laurits Langset og Peder Sandvik — de to første samme året, i 1650. Men trusselen var der, så vi kan vel regne med at «selvangivel­sen» nok var i snaueste laget, men ikke alt for langt fra sanninga. En annen sak er at gårder mangler i tiendelista: Prestegården, Grøtte og fra midten av hundre året også Dragsten og Varmdal. Et tillegg på 5 % på tienden skulle dekke produksjonen på disse gårdene. Avlinga får en så ved å multiplisere med ti.

Som den grafiske fremstillinga av kornavlinga i bygda viser, var det store variasjoner. Året spilte en større rolle da. «Mens som det er Fieldbygd, hvor sjelden 3 aar efter Anden falder Korn» karakteriserte Chris­ten Bloch sitt sognekall, og vi ser av kurven at han langt på vei had­de rett. Det var ikke langt mellom uåra. Åra etter 1609 var dyrtid i Trøndelag, enda verre skulle det være i 1623-25 og i -29, men verst var det i 1632-34. Da lå snøen til langt ut i juni. 1633 er bunnåret. Da frøs alt bort på 47 bruk i bygda, bl.a. gårder som Kjøsnes, Eidem, Moen og Langset. Men også senere kom harde år. I 1672 og -74 var det meste av kornet «grønt og frossent». 1675 var storflomåret. Da lå snøen til sist i mai, og så ble det bråtining. Ti år senere kom en ny hardperiode med frost fem år på rad. I 1687 var kirkens tredjedel «5 tønner grønt byg som tjener til brød, 7 tønner frøsset byg, 20 tønner grøn havre, 19 tøn­ner ganske bortfrøset havre». Endelig ble hundreåret avsluttet med «det store froståret» i 1695. Da frøs det natta til den 20. august i Trøn­delag.

Til tross for uår og tilbakeslag så viser kurven at kornproduksjonen steg. Den passerte 2000 tønner i 1651, 3000 tønner i 1658 og 4000 i 1684. Det var i toppår. Gjennomsnittsavlinga steg fra 1600 tønner i 1640-åra til 2170 tønner i 50-åra og var på hele 3250 tønner i 80-åra. Det er rett nok bruttoavlinga. Herfra går 10 % til tienden og mellom 20-30 % til såkorn — hvis det da ikke var slik at såkornet ble tatt av før tienden ble utregnet. I 1645 var nettoavlinga om lag 3/4 tønne pr. person. I 80-åra var produksjonen mer enn fordoblet, mens folketallet var steget ganske svakt. Da var det nesten 1 1/2 tønne korn på hver — 1/2 kg pr. dag. Det var kanskje nok, når bare ikke frosen ødela maten i gudslånet.

Gjennomsnittlig var det mat nok i gode år, men likevel var det mange som svalt, for grøden var ikke fordelt likt. Her har vi i det hele ikke regnet med avlingene på husmannsplassene. Husmennene slapp tien­den, så vi vet ikke noe om produksjonen på plassene. Kan hende bar de også ei korntønne eller to. I så fall vil gjennomsnittstalla øke litt, men like visst er det at det ble for lite på dem som hadde minst. Like sik­kert som etterjulsvinteren kom, måtte husmannskjerringa gå med mel­posen og tigge på gården. Lite korn var det ellers på markagårdene. Lund, Øverdalen, Øras og Valli er flere ganger ført med 0, om det er gode avlinger ellers i bygda, og mer enn 1, 2 eller i de beste år 3 skjepper havre svarte ikke gårdene — dvs. avlinger på opptil 5 tønner i kronåra. Bjerken, Bakken og Næss lå på omtrent samme nivå, bar sjel­den mer enn 3-4 tønner. I 1658, som var et kronår, var de største tiendeyterne Tomas Kallar, Torger Evjen, Peder NerHoem, Grim Krogstad og Bersvend Samstad. Alle avlet over 40 tønner korn, Tomas Kallar mest med 51 tønner. De gårdene som bar mest var Rønsberg, Hårstad Solem og Evjen — mellom 120 og 150 tønner. Andre gårder går også igjen fra år til år som gode korngårder, mens gårder som er blant de bes­te i dag, kom aldri over gjennomsnittet. Det var helst bakkene som bar åkrene den gangen.

Havren var visstnok enerådende i Selbu som i Trøndelag ellers i sen­middelalderen og de første mannsaldrene av nyere tid. De første tien delistene oppgir bare an­tall tønner korn, kanskje fordi korn var ensbetyden­de med havre.

På hver gård og plass fantes det flere «skjurruer».

På hver gård og plass fantes det flere «skjurruer».

I 1629 skilles det første gang mellom havre og bygg. Det var da bare tre byggdyrkere, Pål Sandvik, Sjur Solem og Peder Svin­as, hver med en tiende på 2 skjepper bygg. Det er fristende å se dette som det første forsøket med bygg i bygda — tre fore­gangsmenn som risikerte et par mæling av åkerlan­det på det nye kornslag. Men slik var det knapt. Bygg var nok kjent før, men bøndene var lite vil­lige til å satse på det. Alt for mange fikk erfare at

om de sådde bygg, så fikk de havre. Såkornet var nemlig sjelden rent. I 1630 var det 24 som prøvde seg med bygg, og de avlet i alt 180 tønner. Enken på Kyllo hadde mest med en avling på 20 tøn­ner, alt sammen bygg. Men ennå de to neste tiåra sto bygget svakt, utgjorde ikke mer enn 5-10 % av avlinga. Fra omkring 1650 var forholdet mellom kornslaga relativt fast: det ble dyrka 2 til 3 gan­ger så mye havre som bygg, og det forholdet holdt seg hundreåret ut.

Avlingene av andre kulturvekster var minimale. Først under matrikuleringsarbeidet i 1660-åra får vi høre noe om dette. Kommisjonene prøv­de å innføre en fast, liten pengetiende for hamp, lin, hommel og er­ter, men det ble det ikke noe av. Bøndene måtte gå med på å svare tien­de heretter, men for hele bygda var det ikke mer enn 1 til 2 våg (å 18 kg) årlig av hamp og lin. Dyrkinga av hommelkorn (dvs. rug) kom se­nere i gang. Fra slutten av 70-åra ble det svart tiende av rug, men ikke mer enn en tønne tilsammen. De fleste bøndene sådde i en flekk så pass at de hadde fint rugmel til julebrødet. I matrikkelen for 1668 er det oppgitt at det «findis homlehage» hos Gunder Mebust og Jon Bål­stad, mens Peder Hoem var «forlagt at plante Homelhage». Humle ble dyrket ene og alene for å sette smak på ølet.

Om redskap og driftsformer i åkerbruket vet vi lite. Vi kan få et lite glimt noen ganger. Under forhøret etter at Esten Stamnes’ hustru i rase­ri hoppet på sjøen, kom det fram at de to brødrene hennes, som var bru­kere på Fossum, da «hafde standet paa Aggeren, dend ene Pløjet, och den Anden hackit». Plogen var dårlig, den maktet ikke å velte om plog­fura, derfor var det nødvendig å gå etter med grevet og hakke sund klumpene. «Plog med jern og ristil» heter det i skrifteoppgjøra fra 1690-åra. Plogen var helt av tre med unntak av jernskoningen på plog­spissen og ristilen som skulle skjære løs fura. Harv var også vanlig på gårdene. Etter skifteprotokollene hadde den 36 jerntinder som sikkert var satt fast i en stiv treramme. I andre bygder er ellers harva med harde kvister som tinder vanlig ennå 100 år senere. Stivharva kunne løsne og jevne overflata på åkeren og dra løs en del ugrasrøtter, særlig kveke. Ugraset var en stor plage og bøndene hadde skrale hjelpemidler i kampen mot det. Sogneprest Svend Hendriksen skrev i 1665: «Her i Gjeldet er sæden meget mislingende, formedelst den offerflødige usæd Landhaffre (floghavre), h(v)orudoffr moxen paa alle gaarde, ager maa igienleggis, oe andre optagis, h(v)or kornland er att finde». Tok ugraset aldeles overhånd, var det ikke annet å gjøre enn å legge igjen åkeren og rydde nytt land.

Som nevnt var det helst bakkene som ble tatt til åker. Ukjent som de var med grøfting og drenering, ble flata for frostlendt. Jorda ble kul­tivert lite. Plogen gikk grunt, over stenene. Større sten som lå i dagen kjørte de rundt, så stenrøsene under åkerrenene vokste ikke mye fra år til år. Ellers hadde de tro på stenet jord. «Best kjætte milja benåm, best jorda milja stenåm» het det.

Åkervidda var helt avhengig av krøtterholdet. Når samme stykket ble brukt til åker i alle år, var sterk gjødsling nødvendig. Særlig var byg­get nøye på at det var gjødslet godt. Vi kan igjen sitere hr. Svend «Jeg haff uer endnu aldrig ladet saa mere end 12 tønder korn, men nogle gan­ge flux mindre, fordi Jeg som nylig kommen, haffr icke formaaet, ved Creaturs afling flere ager att lade besaa end de giødede».

Krøtterholdet kan vi ikke følge fra år til år. To ganger, i 1628 og 1657, ble det skrevet ut skatt på buskapen, det er de eneste kildene vi har. Feskatten i 1628 er imidlertid lite å holde seg til, talla der må åpenbart være for lave. Det ble skattet for bare 584 «kiør» og 102 «ungnød» i hele bygda. Halvparten av brukerne, som hadde oppgitt å ha mindre enn 4 kyr, var i det hele ikke tatt med. Kan vi gå ut for at det ble fusket jevnt over hele linja, skulle skattelista likevel gi det relative forholdet mellom bruka. Gjennomsnittlig var det størst buskap på Mosletta (9.3 kyr) dernest kom Innbygda og Øverbygda (8.0 kyr). Minst var buska­pene på Stranda (6.3 kyr). Flest kyr hadde Esten Krogstad og Ola Rolset. De er begge ført med 18 kyr, 6 mer enn nestemann på lista.

Harv med jemtinder. Typen holdt seg uendret gjennom hundreår og ble brukt opp i mot vår tid.

Harv med jemtinder. Typen holdt seg uendret gjennom hundreår og ble brukt opp i mot vår tid.

Kvegskatten i 1657 virker langt mer troverdig. Etter den var det i bygda 272 hester, 2300 kyr og kviger, 1153 geiter, 1315 sauer og 99 griser, fordelt på 201 bruk og plasser. Det var liten forskjell på gjennomsnittsbuskapen i grendene, bortsett fra at Øverbygda lå noe over og Flora og Søndre Sjøbygda klart under gjennomsnittet. (Se diagrammet s, 133) Esten Evjens buskap er en typisk gjennomsnittsbuskap: 2 hes­ter, 12 kyr, 3 geiter, 8 sauer og 1 gris. I husmannsfjoset finner vi langt færre dyr, som f.eks. hos Bjørn Bakken: 3 kyr, 3 geiter og 2 sauer. Størst besetning var det i prestegården hos hr. Povel Pedersen, 4 hester, 39 kyr, 7 geiter, 30 sauer og 6 griser. Torger Evjen drev også stort med 4 hester, 28 kyr, 23 småfe og 2 griser. Grim Krogstad hadde 26 kyr, og 24 kyr var det hos Jon Sandvik, Ole Langset, Ola Alset, Peder Hoem, Ingebrigt Røsset, Rolf Rosset og Jon Kyllo. På disse gårdene, som også var gode korngårder, var det velstand. Andre måtte nøye seg med mindre, og minst av alle hadde Rannie «husqvinde» på Veive, som bare hadde 4 får.

Sammenlignet med det øvrige Trøndelag lå Selbu godt an når det gjel­der husdyrhold. Hver selbygg hadde avkastningen av 1,7 storfe og 1,8 småfe å leve av. Gjennomsnittstrønderen måtte greie seg med bare 3/4 av den avdråtten selbyggen rådde over. Bare Strinda og Gauldal fogde­rier lå på omtrent samme nivå som bygda vår, de øvrige fogderier lå klart under. Åkerbruket sto svakere i Selbu, men også her lå bruttoavlinga pr. individ litt over gjennomsnittet i fylket. Med 2.5 % av folketallet i Trøndelag hadde bygda 3.0 % av storfeet, 3.5 % av småfeet og 2.7 % av kornavlinga.

«Medens som mig blef til videndis at udi dette gandsche Fougderie iche skulle falde huldeligere eller bedre Kiør end udi Selboe» skrev so­renskriveren i Stjør- og Verdal, Hans Ehm i 1671. Det er ikke godt å vite om vi skal tro ham på hans ord, for det ble sagt for å forsvare en heller tvilsom transaksjon han ble beskyldt for. Forholda skulle i hvert fall ligge vel til rette for krotterdrijt i Selbu. Siden middelalderen lå et hundretall gårder øde, og de gjengrodde åkrene og ekrene var prima beiter. I det 16. og 17. århundre ble et flertall av ødegårdene gjenryddet, men bosettinga nådde aldri mer middelalderens maksimum. Markagårdene ble for størstedelen liggende under fefot. Ennå i begynnelsen av nyere tid lå trolig seterbruket i vanlig forstand nede. Heimehaugene og de nærmeste skogliene ga beite og for nok til de relativt få buskape­ne. Med den økende folkemengden øket interessen for utmarka. Fra først på 1600-tallet kan vi se at bøndene bygsler ødegårder til under­bruk. Vasseng kommer under Sandvik, Haug under Stamnes, Vollen un­der Solem, Movollen under Overvik, Storvollen under Bell. Andre har hatt bruker en tid, men blir oppgitt for å bli bygslet til underbruk: Espet, Bordalen, Nåldalen, Røet. Aunene som lå nærmest gårdene, ble vel brukt som «tilleggsjord» og dyrka som bruket, men de fleste ble setrer og slått. Også navneverket avslører den nye funksjonen. Det gamle navnet på ødegårdene blir glemt, mens nye vollnavn kommer i stedet.

 

Gjennomcsnittlig størrelse på buskap og avling pr. bruk i 1657. Grendene er f.v.: Nordre Sjøbygda, Selbustrand, Innbygda, Mebonden, Overbygda, Flora, Mosletta Vikvarvet og Søndre Sjøbygda.

Gjennomcsnittlig størrelse på buskap og avling pr. bruk i 1657. Grendene er f.v.: Nordre Sjøbygda, Selbustrand, Innbygda, Mebonden, Overbygda, Flora, Mosletta Vikvarvet og Søndre Sjøbygda.

De rette setrene på gårdene, de som har vært gårdens lunnende fra ur­gammel tid, nevnes ikke i kildene, for av dem ble det ikke svart hver­ken bygsel eller skatt. Minnet om hvor gårdene hadde sine setrer i mar­ka, må ha overlevd de 200-300 åra seterbruket lå nede, for setringa kom i gang igjen uten tvister og strid, mens en okkupasjon av ingenmanns­land måtte ha satt spor etter seg i sakefallslistene. De få sakene som finnes der er med og be­viser at utmarka vant i be­tydning. Ak i 1638 klaget singsåsingene til lensherren på «Bjørn Slindum og Bjørn Setzeng, (som) for gangen aar indvickle sig udj voris marck og Ejendom, og mesten parten af slog voris alminding, udi voris fra verelsse». Striden om slåttene ved grensa til Sing­sås fortsatte hundreåret ut, ingen av partene ville gi seg. Selbyggene hevdet at de hadde brukt slåttene i 30, ja 50 år før klagemålet. I 1682, vitnet Ellef Almås, slo han, selv sjette, 30 vinterlass på de samme slettene. Selbyggene, 30 i tallet, slo de som lå nær­mest, og «da adskillige mundbrug dennem i mellem falt». Fem år senere ble Ola Morken overfalt av oppsitterne på Aune, Samstad, Seter og Sesseng. «Selbyggerne kom ofuer hannem og med hug og slag hannem saaledes medhandlede at hand blef liggende i Myren en tid lang.» En salomonisk lagmannsdom i 1687 prøvde å for­like partene, men det hjalp lite. Selbyggene fortsatte å slå, i alle fall graset, og singsåsingene klaget. Her gjaldt det utabygdes folk, seg imel­lom holdt selbyggene fred stort sett. Først i det siste tiåret av det 17. århundre blev det flere rettsaker om slåtter og setrer, og etter ar 1700 var det mange. Da var presset på utmark blitt merkbart, men ennå på 1600-tallet var det godt rom for alle «i markjin».

Om avdråtten i krøtterholdet vet vi mest ingenting. Det ble svart ti­ende av ost, men den var liten, varierte mellom 10 til 12 våg årlig og vi­ser ingen stigning gjennom hundreåret. Etter dette skulle ostproduksjonen i hele bygda være omtrent 2000 kg årlig, og det må åpenbart være galt. Vel melket kyrne den gang lite og bare om sommeren, men ei ku måtte minst gi 5-10 kg ost. Ostetiden må ha vært nærmere 1 enn 10% av produksjonen. Av smor ble det i det hele ikke svart tiende. Vente­lig var det fordi landskylda ble både utregnet og svart i smør, og slik at det i teorien ikke skulle være noe smor til overs når rettighetene var be­talt.

Småfeet er så jevnt fordelt over bygda at det vitner om en fast drifts­form. Det var omtrent like mange dyr i småfehuset som i fjøset, og om­trent like mange geiter som sauer, med en svak overvekt på sauer. De eneste grendene som skiller seg noe ut, er Mebonden, som hadde adskil­lig flere sauer enn geiter, og Sjøbygda, der forholdet var omvendt. Her er det tydelig at beiteforholda har spilt inn. Mebonden har de dårligste beitene i hele bygda og ingen av de bratte bjorgene som geita trives så godt i.

Gris fantes bare på annahver gård, og helst på de store. Grisen måtte gjøes opp med mel og annen folkemat, og ikke alle kunne avse slikt om flesk var aldri så godt. Derfor kan grisen brukes nærmest som en velstandsmåler. Bare én husmann, Jon Fuglem, hadde gris.

Jorda og krøttera var det sikre, ga det daglige brod. Men gjennom all tid har marka gitt tilskudd. Der ble det hentet tommer, tjære og never til stuggu og stall, vilt og fisk var en kjærkommen variasjon i det dag­lige, ensformige kostholdet, myrmalmen var skral, men fullt brukbar til enkle gårdsredskaper. Yed å utnytte naturen fullt ut greide de seg. Det var ikke stort som måtte kjøpes utenfra, folk var nøysomme.

Men statens krav vokste. Det gikk på et vis så lenge naturalytelse­ne, tiende og leidang, var de viktigste. Utover det 16. og enda mer i det 17. århundre ble skattekrava hardere, og skatten måtte erlegges i penger. Jordbruket ga lite som kunne vendes i penger. Kornet og kjøt­tet ble spist opp, smøret gikk i landskylda, ost var det liten omsetning av. Bøndene måtte se seg om etter attåtnæringer som kunne gi blanke skillinger og daler.