Befolkningsutvikling 1835-1975

Omkring midten av forrige århundre skjedde det en voldsom endring i befolkningsutviklingen i Selbu, som i bygdene forøvrig. Av diagram­met som viser folketallet i Selbu (Tydal ikke iberegnet) fra 1701 til 1975 ser vi at folketallet steg jevnt og sikkert gjennom hele det 18. år­hundre og mye av det 19. Særlig sterk var folketilveksten i 1815-35 og 1855-65, atskillig sterkere enn gjennomsnittlig i bygdene.

Året 1865 markerte høydepunktet – og omslaget. Ved folketellinga det året passerte folketallet i bygda for første og siste gang fem tusen, eller nøyaktig 5072, 712 flere enn ved tellinga ti år tidligere. Etter 1865 begynte folketallet å synke, og nedgangen har fortsatt i alle år framover, bortsett fra en kortvarig oppgang i mellomkrigstida. Ved århundreskiftet var folketallet 4607, i 1975 3771.

Hva var årsaken til befolkningseksplosjonen i første halvpart av det forrige århundre? Og hvorfor kom det et voldsomt omslag, der veksten ble snudd til nedgang? De faktorer som direkte innvirker på folketallet i et samfunn, er fødseltallene, dødeligheten og inn- og utflytting. En kan med sikkerhet si at det ikke var innflytting som var årsak til den sterke befolkningstilveksten etter 1815. I følge kirkeboka var inn- og utflyttinga minimal før 1850, og selv om det nok forekom at innflyt­tere eller utflyttere ikke ble registrert, er det klart at denne faktoren ikke kan ha hatt avgjørende virkning på befolkningsøkningen. De to andre forholdene alene får derfor forklare befolkningseksplosjonen. Vi vet også at fødselstallet konstant var meget høyt, mens dødeligheten gikk merkbart ned i perioden 1815 – 65. I 1836 – 40 var fødselstallet 27,2 pr. tusen innbyggere, dødeligheten 20,7. I 1861 – 65 var de tilsvarende tall 35,5 og 18,8. Som en ser betyr tallene i begge tilfeller at det ville bli sterk vekst i folketallet, og sterkest i åra før 1865.

bind2

Det var selvfølgelig andre forhold som ligger bak disse tallene og som er den egentlige årsak til befolkningsveksten. Når fødselstallene kunne holde seg så høye, måtte forholdene ligge slik til rette at ungdommene kunne få gifte seg og stifte familie. Her kommer husmannsvesenet inn som en viktig faktor. Mellom 1801 og 1865 økte plasstallet i Selbu fra 248 til 535, og de som rykket inn på de gamle eller tok opp nye plasser, var ungdommer som ellers ikke ville hatt særlig utsikter til å bli familiefolk, men måtte ha levd som drenger eller tauser hele sitt liv. Det ble nemlig ikke særlig mange flere gardsbruk i perioden: 193 i 1801, mot 215 i 1865. En må også nevne at en omlegging av militær­tjenesten omkring 1800 førte til at ungguttene heretter kunne avtjene verneplikten i tjueårsalderen. På 1700-tallet hadde giftermålsalderen vært meget høy, i gjennomsnitt 30 år og mer, sikkert mye på grunn av den sene og langvarige soldattjenesten. Nå kunne ungdommene gifte seg tidligere og fikk sjansen til å sette flere barn til verden. De nyttet også sjansen så godt de kunne -barneflokkene var tallrike på gårdene så vel som på plassene.

Under forhold som ga forholdsvis få anledning til å gifte seg, ble den gifte status særlig attrå­verdig. Her Beret Dyrdal pyntet som brud

Under forhold som ga forholdsvis få anledning til å gifte seg, ble den gifte status særlig attrå­verdig. Her Beret Dyrdal pyntet som brud

Den viktigste årsaken til at folketallet økte så raskt, var utvilsomt at dødelig­heten sank, ikke jevnt rett nok, men trutt. Her kan en også finne flere baken­forliggende årsaker. Den tvungne koppevaksinerin­gen fra begynnelsen av 1800-tallet reduserte døde­ligheten atskillig. Mer be­tydde det nok at fast an­satte jordmødre tok plas­sen til «løsmødrene», som nok hadde vært kloke og erfarne gamle kvinner, men likevel uten kjennskap til elementære hygieniske reg­ler. Det kan også hende at hygienen   bedret   seg   noe

rent generelt i takt med en langsomt økende opplysning. Tilstanden i Selbu sto likevel mye tilbake på dette området ved midten av det for­rige århundre – og skittenferdighet karakteriserte ennå selbyggene, som forresten også folk fra mange andre bygdelag. Andre forhold var sik­kert med på å øke levealderen: Tida etter 1815 ble en sammenheng­ende fredstid, samtidig som bygda ble spart for hungersnød. Harde uår forekom rett nok, men nå uten at det førte til unormalt stor døde­lighet fordi samfunnet var bedre i stand til å komme nødstedte bygder til hjelp. Mange har også framhevet potetens store betydning og sikkert med rette. Poteten som kom i allmenn bruk her i begynnelsen av 1800-tallet, ga en matreserve som gjorde det mulig å overleve selv om kornet slo feil eller dyra styrtet på båsen.

Alt som her er nevnt, gjaldt mer eller mindre for alle bygdesamfunn i Norge og forklarer ikke hvorfor befolkningsveksten ble sterkere i Selbu enn i bygdene flest. Forklaringen må være at sidenæringene var for­holdsvis sterke. På 1700-tallet ga kopperverket gode inntekter til arbeidere og førselsbønder. I det neste hundreåret var det kvernfjellet og i noen grad skogbruket som ga et sysselsettingstilbud ut over jordbruket. Det er helt klart at framveksten av husmannsvesenet var helt avhengig

av slike tilbud, for jordbruket alene kunne ikke føet stort antall plass­folk i tillegg til de som levde på selve gården.

Her skal vi ikke komme nærmere inn på følgen av befolkningsvek­sten. Det skal bare sies at veksten gikk både for fort og for langt – det ble et folkepress som det ikke fantes næringsgrunnlag for. Selv om ressursene var tøyd så langt det var råd, kunne ikke bygda by levelige kår til alle ved midten av hundreåret. Mange ble født til en armodsdom det ikke så ut til å være vei ut av. De heldigste kunne vente seg et tilstrekkelig om enn tarvelig utkomme på middelstore men overbefol­kede gårder.

På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å finne årsaken til at folke­tallet plutselig begynte å synke i 1860-åra. Grunnen var ikke at fødsels­tallene eller dødeligheten endret seg vesentlig. Fødselstallene gikk rik­tignok ned, fra 35,5 pr. tusen i 60-åra til 26,6 ved århundreskiftet. Dødeligheten sank også, men ikke så sterkt, fra 18,8 til ca. 15 i 90-åra. Dette forholdet alene innebærer at folkeveksten skulle bli mindre i perioden, men det forklarer ikke at folketallet sank. Nedgangen skyldes omtrent utelukkende utflyttinga og utvandringa fra bygda, som nå fikk svære dimensjoner.

Den som flyttet fra et kirkesogn til et annet, eller ut av riket, skulle egentlig ha med seg presteattest når de for. Flyttinga skulle dermed bli registrert i kirkeboka, men dessverre tok hverken de som flyttet eller presten dette påbudet høytidelig. Vi vet derfor ikke med sikkerhet hvor det er blitt av alle som reiste fra Selbu – mer enn tusen personer er «forsvunnet» uten attester.

Holder en seg til det kirkeboka forteller, var det som nevnt en minimal inn- og utflytting i første halvdel av det forrige århundre. Omkring 1850 var det derimot atskillige som ble registrert i kirkebø­kene. De fleste var ungdommer som dro ut for å ta tjeneste, en sjelden gang reiste også hele familier. De nærmeste nabobygdene – Stjørdal, Strinda, samt Trondheim, fikk ta imot de fleste. Enkelte dro nordover til Nordland og Troms, og noen få også til Jemtland. De innflytterne som kom hit, var gjerne fra fjellbygdene, og spesielt Holtålen. Det var altså et klart sig utover fra de indre bygdene til fjord- og kystbygdene.

Innflytterne i Selbu fikk liten betydning tallmessig. I 1865 var 95% av innbyggerne «heimfødinger», dvs. født i Selbu. Bare 272 personer var født utenbygds. Av dem var 7 utlendinger, sannsynligvis svensker.

Et  annet  stadium  i  livsløpet:   Kirkegangskone. Foto: E. Jenssen

Et annet stadium i livsløpet: Kirkegangskone. Foto: E. Jenssen

Emigrasjonen. Storparten av de som reiste, for lenger bort enn til Stjørdalen og Strindlandet. De dro over Atlanteren til den nye verden. Den første emigranten fra dalføret ble registrert i kirkeboka i 1856. Det var en ung tydaling, Anders Andersen Hilmo. Året etter la de første selbyggene ut på utvandrer­nes lange og farefulle vei til det for­jettede land.

De første selbyggene som reiste til Amerika var, etter det tradisjo­nen vet å fortelle, trettiåringen Jon Jonsen Lien, hans kone Anne Fredriksdatter født Røssethaugen og de­res halvt år gamle datter Sofie, samt den 37 år gamle ungkaren Thomas Larsen Krogstad. Disse ungdom­mene hadde hørt ryktene som gikk om de bugnende præriene i «Junaiten» som lå frie for alle, og de had­de bestemt seg for at de ville og skulle ut; bryte den armodsdom­mens sirkel som lå rundt Selbu. Og de for. En dag på ettervinteren brøt de opp, men det var tunge skritt opp til Hafella, der de snudde seg og fikk det siste blikk over de velstelte, men altfor overbefolkede gårdene og grendene på Mosletta og i Øverbygda. Så vendte de ryggen til heimbygda. Slektninger skysset dem over fjellet til Haltdalen, siden for de fra skyssskifte til skyssskifte til Christiania, der de gikk i fem uker og ventet på skipsleilighet til USA. Vel framme slo Tomas Krog­stad seg ned i Decorah, Iowa, mens Jon Lien oppholdt seg der bare en kortere tid før han dro videre og tok «claim» i Dodge City, Minne­sota.

De første som fikk presteattest til Amerika, var tjueåringen Haldo Estensen Gulset og jevnaldringen Nils Ellevsen Sæter. Det var i januar 1857, og først noe senere fikk Tomas Krogstad og Jon Lien sine attester, men det forhindrer likevel ikke at de ble de første som dro. Men sikkert nok fulgte andre etter samme år. I alt fikk tretti selbygger og  tjue  tydalinger  presteattest  til  Amerika  i   1857.  Utenom  de  før

 

nevnte var det husmennene Jon Kristensen, Mattis Siråsen og Ole Jon­sen Voldset, med familier, indersten Bersvend Jonsen Evjen og ungka­rene Mikkel Jonsen Moen, broren Ole Jonsen Moen og Anders Eriksen

Balstad.

Året etter fikk 13 personer presteattest til Amerika. Så ble det stopp i emigrasjonen i en del år mens den amerikanske borgerkrigen raste. Den sluttet i 1865, og nå var det som det løsnet et skred. I 1865 dro en flokk på mer enn 150 personer, året etter 232 og de følgende fire åra 90 – 125 personer hvert år. På seks år ble bygda tappet for 800 mennesker.

Emigrasjonen kom ikke som en jevn og stadig strøm, men gikk i markerte bølger i takt med konjunkturene her heime og i Amerika. Etter skredet under nødsåra sist i 60-åra, dabbet reiselysten av med de gode tidene som fulgte. «Herfra vil ikke blive mange Emigranter iaar, deels grundet i forrige Aars gode Høst, og deels ogsaa foraarsaget ved mindre gode Efteretninger fra tidligere Afreiste» (1871). I 70-åra var det ikke mer enn knapt 300 utvandrere alt i alt. I det neste tiåret økte flommen. «Amerikafeberen som nu i mange Aar ikke har raset her, griber atter, grundet i de bedre Tider derover – stærk om sig» (1880). Tallet på emigranter kom opp i 800 personer i hele tiåret – flest mel­lom 1880-1882, men ellers jevnt fordelt over alle år. I 90-åra sank tallet til vel 200 personer, og i de første to tiår i dette hundreåret var tallene henholdsvis 270 og 140 utvandrere pr. tiår.

I alt vet vi om vel 2300 mennesker som utvandret fra Selbu og Tydal før århundrskiftet. Det tilsvarer nesten 45 % av middelfolkemengden i tidsrommet. Legger vi til at nærmere 1500 mennesker flyt­tet fra herredet til andre steder her i landet, bringer det prosenten opp over 70%. Det var da heller ingen andre bygder i Trøndelag og få overhodet i landet som ble så sterkt tappet for folk som Selbu.

Hvem var det som dro, og hvorfor dro de? Disse spørsmålene kan ikke besvares med full sikkerhet, men noe vet vi. Skolelærere har ført lister over utvandrerne i 1866, med opplysninger om hver enkelts al­der, stand og økonomiske vilkår, samt den begrunnelse de ga for å reise. Utvandrerne fordelte seg på 29 familier. Av hovedpersonene var 5 gardmenn, resten husmenn og inderster. Gardmennene var alle eldre menn i 40 — 50 årsalderen. Husmennene var i alderen 30 — 50 år, mens inderstene var yngre, bare 30 år i gjennomsnitt. For 80-åra gir kirke­boka tilsvarende opplysninger for 31 familier. Da var det bare 2 gard­menn som reiste, mens det var 12 husmenn og 17 inderster. Alders­spredningen var nå større: husmennene mellom 35 og 67 år, inderstene

 

mellom 19 og 54 år. I 1866 var det ikke mer enn 21 enslige som utvandret, hovedsaklig ungdommer. I 80-åra utgjorde de enslige fler­tallet: 147 av de 254 som er registrert i kirkeboka.

Selv om dette materialet er spinkelt å bygge på, gir det en pekepinn om det nær sagt selvfølgelige at det var helst de som hadde det vanske­lig økonomisk som utvandret: husmennene og inderstene som vi kan betrakte som husmannsstandens rekrutter. Husmannsstanden skrumpet da også sterkt inn sist på 1800-tallet, for å forsvinne nesten helt i generasjonen etter århundreskiftet. Om en gardmann reiste, ble ikke gården lagt øde av den grunn, andre sto straks villige til å ta over den – flere familier fra Gauldalen flyttet hit sist i forrige århundre. Men husmannsplasser ble lagt ned i hopetall. Jorda ble lagt brakk eller slått under hovedbølet, mens husene fikk råtne ned. I dag er det bare over­grodde novstener blant nesle og olderkratt som kan vise hjemvendte etterkommere etter Amerikafarerne hvor deres forfedre bygde og bodde før de dro til den nye verden.

Det er overraskende at alderen på utvandrerne var såvidt høy som opplysningene ovenfor tyder på. Misnøyen måtte være grunnfestet når også etablerte gård- og husmenn fant det rådelig å bryte opp og prøve noe radikalt nytt. Det er da heller ingen tvil om at det var den fortvilte økonomi som var hovedårsaken til emigrasjonen. Allerede sammenhen­gen mellom konjunkturene og utvandringstakten viser det klart. Mange utsagn fra samtiden støtter opp om denne forklaringen: «Tia e trong aa de bli it godt aa slaa se igjennem herette», mens «derborte spiser Arbeidsmanden bare risengryn og flesk» (Adresseavisen 1868). Utvan­drerne i 1866 ga uttrykk for en tilsvarende mening: «Tidens Tryk, Haab om bedre Fremtid», «Knappe Tider, liden Udsigt for Fremtiden», «Knappe Pengetider og liden Arbeidsfortjeneste», «Haab om gode Ti­der i Amerika». Opplysninger fra én krets (Eidem) viser at utvan­drerne virkelig var i en vanskelig økonomisk stilling. Av 14 familier kunne bare 4 bekoste reisen selv. 7 gjorde det delvis, mens 3 ikke hadde mange penger selv. Bare én familie hadde penger tilovers etter at billetten var betalt.

Økonomien var likevel ikke den eneste årsaken til at folk dro ut. Enkelte brøt opp i protestholdning mot de «for hvert Aar stedse sti­gende skatter». Andre dro av eventyrlyst og trang til forandring – «over­talt av Haldo Gulset, den mellom Amerika og Norge flere ganger bereiste Person». Noen få flyktet fra kjærlighetssorg – «en mislykket Kjærlig­hetsforbindelse», eller fordi livet voldte for mange forviklinger: «Fritagelse for Betaling af Opfostringsbidrag til 2de uegte Børn».

 

Selbyggenes slekt i Amerika er tallrik, nesten like tallrik som den heimbygda fostrer i dag. Den fortjener derfor sin egen saga, men den kan ikke skrives her. Noe må vi likevel ta med.

Det «røntes» på for heimfødinger som selbyggene å ta seg ut i verden — den virkelige store verden og ikke Stjørdalshalsen eller Bakk­landet som før hadde vært reisemålet når en skulle ut. Verst var det nok for de første som måtte reise helt til Kristiania eller Bergen for å gå ombord. Fra 60-åra begynte emigrantskutene å legge ut fra Trond­heim, og da ble det lettere. Ennå mens de reiste i heimlandet, naget tvilen dem: gjorde de rett i å reise ut? Når de først var rodd ut til emigrantskuta, var alle bånd brutt. Nå var det ingen broer tilbake herfra gikk det bare én vei: vestover til Amerika.

Den første skuta som tok selbygger over Atlanteren fra Trondheim, var seilskipet «Neptunuus» av Skien med kaptein Ludvigsen. Denne båten gikk i trafikk mellom Trondheim og Quebec i flere år og ble svært populær blant selbyggene. Senere i hundreåret var dampskipene «Norway og «Franklin» mye nyttet av emigranter herfra.

Det var et underlig liv i Trondheim i begynnelsen av mai når emi­granter fra bygdene omkring begynte å strømme inn til byen og fylte bondelosjiene og hospitsene mens de ventet på skipsleilighet. Når så emigrantskutene ankret opp ute på reden, måtte agentene hanke inn sine kunder og få dem ferjet ut til skuten. Båtlast etter båtlast ble stuet ombord: forknytte og tafatte husmannskaller og kjerringer med en brå­kende ungehop rundt seg, bråkjekke ungkarer som spankulerte omkring og prøvde å virke verdensvant, og forskremte ungpiker med en skri­kende reivunge på fanget. En mengde pargas fulgte med: daller og kister, kasser og tønner og knytter. Mange dro med seg gryta eller bukjelen, enkelte hadde tilmed en solid kvernstein i bagasjen.

Overfarten ble en lidelse for de fleste, selv om det var sommer og maksvær. Sjøvant var ingen, og ved det minste båreskvulp herjet sjøsy­ken. Passasjerene måtte selv holde kosten, men så trangbodd som de var, ble det dårlig stell. Det gikk mest på tørrmat, som etter et partre måneder i sjøen ble heller dårlig: markstukkent spekekjøtt, harskt flesk, myglet mel – ikke særlig sunn kost. Mest alle emigrantskuter ble ram­met av minst én epidemi av dysenteri eller enda verre sykdommer. Ikke få utvandrere nådde aldri fram til Den nye verden, de fant sine våte grav på overfarten.

For emigrantskutene fra Trondhiem var Quebec i Canada målet. Herfra dro emigrantene videre oppover Saint Lawrencefloden til de store sjøene, og der lå hele det veldige amerikanske kontinent åpent foran dem. De fleste valgte Midtvesten. Vanligvis var det på høstparten de nådde fram hit etter et halvt års reise, og reisekassen og matsekken var nå bunnskrapt. Det ble å ta seg forefallende arbeid den første høsten og vinteren, men om våren dro ferden videre, og nå på den klassiske måten: i en prærievogn trukket av et firspann okser med en ku eller to diltrende etter. Alltid var det flere selbygger sammen, og ikke sjelden andre kjentfolk – mostadmarkinger, stjørdalinger, strindinger. Og et eller annet sted på den veldige ødslige prærien stoppet følget fordi én utbrøt: her vil jeg selv bo – og et nytt Selbu ble grunnlagt.

Utvandrerne, eller innvandrerne som vi heretter må kalle dem, hadde rett til 160 acres (640 mål) fritt land. Selv om dette tilsvarte ti gårder i gamlelandet, var ikke alle nøgd og kjøpte mer land, og fikk etter våre forhold enorme farmer. Landet var gratis, men heller ikke mer. Resten måtte en slite for.

Præriejorda var god og steinfri, men det krevde likevel strev og god redskap å bryte den opp for første gang. Bare noen få heldige rakk å dyrke opp noen acres første året såvidt de fikk så noe hvete eller mais, ellers ble det å leve på kjøpt mat. Ofte måtte de bryte av arbeidet på farmen for å tjene penger på dagsing. For mange selbygger ble den gamle kjente handsaga en redning. Den første heimen de bygde opp var av simpleste slag, tarveligere enn noe de hadde sett i Selbu. Sofie Lien forteller at i de første 4-5 åra levde familien i ei jordkoie på 5 meter i firkant, gravd inn i bakken og med trevegg mot syd der det var dør og to vinduer. Den første vinteren var det bare et åkle til dør. Innboet besto av en trekiste de hadde med fra Selbu, som ble brukt til bord, to benker og to krakker og en ovn. I førstninga lå de i halmen på gulvet, senere bygde faren senger. I 1861-62 bygde Jon Lien et nytt hus. Det var ikke større enn koia, men det var av tre og sto oppå bakken. Senere ble det bygd til huset på begge sider, slik at det til slutt fremsto som et typisk staselig amerikansk våningshus.

Nybyggernes liv var tarvelig de første åra, og de ønsket seg nok noen ganger tilbake til det fattigslige, men likevel etablerte livet i Selbu. De måtte takle nye, uprøvde farer og problemer: præriebranner, gresshoppesvermer som åt opp alt grønt, den stadige skrekken for india­nerne. Og språket var en barriere, som de fleste rett nok brøt igjennom fort. Men enkelte lærte aldri det nye tungemålet.

For selbyggene, som for de norske innvandrerne forøvrig ble Minne­apolis i Minnesota sentrum for bosettinga. I Minnesota var det ellers mange «settlements» av selbygger: i Olmsted, Dodge og Meeker coun­ty, og i Red River Valley. I nabostaten South Dakota var det mange som slo seg ned i Marietta og Lac qui parle. Et stort selbyggsettlement fantes også på vestkysten i La Cross i staten Washington. Ellers var det flere som flakket rundt en del før de slo seg ned for godt – ikke få hadde vært med på å «bretta gjitskit i Dakotabakkam» før de fant fram til sin plett på prærien. Den overveiende del av selbyggene ble farmere. Noen slo seg opp på handel og et fåtall kom inn i industri og admi­nistrasjon.

Selbyggene i Amerika ser ut til å ha beholdt en sterk følelse av identifikasjon med heimbygda og gamlelandet. De ble både amerikanere og selbygger. Dette viser seg blant annet i deres trang til å organisere seg. Allerede i 1895 dannet 18 norske ungdommer i Minneapolis fore­ningen «Sønner av Norge». Denne foreningen er siden vokst, og under navnet «Sons of Norway» omfatter den nå et stort antall nordmenn over hele Amerika. Blant de atten stifterne var det et meget sterkt islett av selbygger. Den første presidenten var Bersvend O. Dragsten, ellers nevnes P.O. Dragsten, Ole A. Røsseth (Ole Russeth), Jon O. Stokke, Ludvig Stokke (Lewis Stokke), John Pedersen Uthus (James Petersen) og Peder Balstad. Av de atten var 15 fra Trøndelag, derav altså 7 fra Selbu.

«Selbyglaget» i Amerika ble stiftet i 1909, og hadde få år senere et medlemstall på 600, de fleste fra distriktet rundt Minneapolis. Blant stifterne nevnes Ingebrigt O. Siråsen (A. O. Sirum), Kristen Svensen Hårstad (Christ Swanson) og Torstein H. Lilleevjen. «Selbyglaget» sto for utgivelsen av de to bindene av «Selbygbogen» som kom ut i Minnea­polis i 1921 og 1931. Boken inneholder en kort biografi over alle utvan­drede selbygger som utgiveren greide å spore opp. Drivkraften i arbei­det var presten John Pedersen Uthus (John N. Pedersen) som ble født på Uthus i 1851 og utvandret i 1870. «Selbyglaget» døde senere hen, mens «Sons of Norway» som nevnt stadig er en livskraftig organisa­sjon.

I første halvdel av forrige århundre vokste folketallet i Selbu nær sagt over alle grenser. Da toppen ble nådd noe etter midten av århundret, var bygda blitt et overbefolket, stresset samfunn der det ikke lenger var harmoni mellom ressurser og befolkning. Bygda kunne rett og slett ikke lenger fø alle menneskene den huset, selv om mulighetene var tøyd til bristepunktet: Hver minste slåttemyr milevis borte i høyfjellet ble snauslått til grasrota for å skaffe enda en grasdott til den utmagrete buskapen, tømmerstokkene ble møysommelig saget opp med handsag for at også de skillingene saginga kostet kunne komme bygda til gode, kvernbøndene  kunne ikke  redusere produksjonen av kverner, for de måtte ha de dalerne kvernene kunne innbringe. Da fikk det ikke hjelpe om prisene ble ødelagt av overproduksjonen.

Slit og nøysomhet var likevel ikke nok. Folk måtte ut av bygda for å overleve. Det skjedde først bare motvillig og nølende – sesongarbeid utenbygds ga det aller nødvendigste tilskudd til det heimbygda kunne gi. Utviklingen av kommunikasjonene, industrien og bynæringene ellers åpnet etter hvert nye muligheter. Andre steder bød på gunstigere leve­kår for dem som ville bryte ut, og mange grep tilbudet. På en mannsal­der ble bygda tappet for mer enn halvparten av befolkningen. Dermed lettet trykket. Den harmonien som gikk tapt i begynnelsen av hundreå­ret, ble i hvert fall i noen grad gjenvunnet ved utflyttinga. De som for, skapte levelige forhold for de som ble i heimbygda.

Det 20. århundre. Ser vi igjen på diagrammet over folketallet, finner vi at nedgangen som begynte i 1865, fortsatte ubrutt inn i dette hund­reåret. Det kan riktignok synes som nedgangen stoppet opp ved år­hundreskiftet, idet den hjemmehørende folkemengden steg med noen få sjeler fra 1890 til 1900. Men denne stabiliseringen er bare tilsynela­tende. Den stiplede linjen på diagrammet, som viser den tilstedevæ­rende befolkning, forteller at tilbakegangen var reell også i dette tiåret. En del av de utflyttede hadde bare ikke tatt skrittet fullt ut, men regnet seg ennå som hjemmehørende i Selbu.

Fra 1920 får vi imidlertid en markert endring i befolkningsutviklin­gen. Gjennom hele mellomkrigstida og i krigsåra steg folketallet for­holdsvis kraftig, fra 4217 i 1920 til 4659 i 1946 – en økning på 442 personer eller i gjennomsnitt 17 pr. år. Etter krigen har så folketallet gått tilbake igjen, og fra 1960 raskere enn noen gang før. Det er nå (1975) ikke flere enn 3771 innbyggere i Selbu, og en må helt tilbake til 1835 for å finne et lavere folketall.

Utviklingen i mellomkrigstida blir derfor stående som noe særskilt -et brudd på en trend som ellers har holdt seg i mer enn hundre år. Befolkningsøkningen blir mer bemerkelsesverdig fordi den kom samtidig med en meget sterk, nærmest katastrofal nedgang i fødselshyppigheten. Samtidig som fødselshyppigheten gikk ned, sank også dødeligheten og reduserte dermed virkningen av de færre fødsler. Men denne nedgangen oppveide ikke den reduserte fødselshyppigheten fullt ut. Omkring 1920 var fødselsoverskuddet ca. 10 pr. tusen innbyggere. I slutten av 30-åra var tallet halvert – det ble da årlig født 5 flere enn det døde, regnet pr. tusen innbyggere. Flyttingsmønsteret endret seg etter 1920. Mens utvandringa og utflyttinga hadde vært stor i alle år siden 1865, større enn fødselsoverskuddet, ble flyttinga ut av bygda sterkt redusert i 1920-åra, og i enda høyere grad gjaldt dette i 30-åra og under krigen. I enkelte år var da utflyttinga mindre enn innflyttinga. I gjennomsnitt økte folketallet med 20 pr. år i perioden 1930 – 1946.

Emigrasjonen opphørte praktisk talt fra omkring 1920, faktisk kom det nå flere fra USA enn det reiste dit – i 1920 var det således 72 hjemvendte nordamerikanere i bygda. Noe tilsvarende gjaldt også den innenlandske flyttinga. Utflyttinga ble mindre, men stoppet aldri helt opp. Derimot kom det flere utflyttede heim igjen. Ungdommen som hadde vært utenfor bygda for å prøve seg, ble drevet tilbake av krisen og arbeidsløsheten. Storsamfunnet kunne ikke lenger tilby sikker syssel­setting til det overskudd av arbeidskraft bygda ennå hadde, og den måtte falle tilbake på egne ressurser. Folket måtte uten tvil gå tilbake til en større grad av naturalhushold. Bruket heime kunne gi livberging til de yngre barna om en var nøysom og levde på heimavla korn, poteter og søvel, så heller det enn å gå sulten og arbeidsløs i byen.

Under okkupasjonen var dette enda mer tilfelle: heimbygda hadde skikkelig mat mens en i byen fikk mest surrogater og erstatning for papirpengene. Til dette kom at Selbu var et relativt trygt oppholdssted i krigens heksegryte.

Resultatet av den skisserte befolkningsutviklingen kan studeres på diagram 2 som viser sammensetningen av befolkningen etter alder og kjønn på tre tidspunkt: 1910, 1946 og 1970. Bredden på hver liggende stolpe viser hvor mange prosent av den samlede befolkning hver alders­klasse hadde, kvinnene til høyre og mennene til venstre for nullstreken.

I 1910 hadde «befolkningstreet» ennå tilnærmet den tre- eller pyrarnidefasongen som var typisk for forholdene i «det gamle samfunn»: meget store barne- og ungdomskull, færre mennesker i den mest pro­duktive alder (20 – 49 år) og få eldre. Den helt typiske pyramidefor­men kan vi se på «befolkningstreet» fra 1825 (bind 1. s. 211). Der avtrappes aldersklassene jevnt oppover. I 1910 var det forholdsvis færre i aldersgruppa 20 – 49 år, 30 prosent av alle, mens de eldre ut­gjorde 25 prosent – et resultat av foregående utflytting og stigende levealder.

I 1946 var forholdet mellom aldersgruppene 0 – 19 år og 20 – 49 år fullstendig omsnudd. De siste hadde øket sin andel av befolkningen til 45 prosent, mens de unge gikk tilbake fra 45 prosent i 1910 til 30 prosent i 1946. De eldre holdt sin prosentandel uendret. Vi skjønner at dette hadde konsekvenser for den videre utvikling, både av befolkningen

 

Diagram 2. Alderssammensetning 1910 - 1946 - 1970

Diagram 2. Alderssammensetning 1910 – 1946 – 1970

og av samfunnet. Aldergruppa 20 – 49 år, folk i «sine beste år» må jo ta storparten av forsørgelsesbyrden av de andre gruppene, og de må også sørge for videreføring av slektene. Med den relativt sterke stilling de hadde i 1946 hadde de et ulikt bedre utgangspunkt i det gjenreis­ningsarbeid som nå forestod enn om gruppa hadde vært prosentvis så fåtallig som i begynnelsen av hundreåret. Folketallet etter krigen har jo gått kraftig tilbake p.g.a. fallende fødselshyppighet og sterk utflyt­ting, men nedgangen ville ha blitt nærmest katastrofal om ikke den produktive gruppa hadde vært så tallrik som den var i 1946.

Den nederste figuren viser tilstanden i dag (1970). Endringene er store fra 1946. Ungdomsgruppa har endret seg minst, den utgjør nå 27,5 prosent av hele befolkningen. De «voksne» har gått tilbake til nivået fra 1910, 31 prosent, mens de eldre har økt sin andel til så mye som 41,5 prosent av totalen. Det har altså foregått en «forgubbing» også i Selbu — med de konsekvenser det har og vil få på kort og lang sikt.

Sammensetningen med hensyn til kjønn har også endret seg i perio­den. I 1910 var det et betydelig overskudd på kvinner, de utgjorde 56 prosent av befolkningen. Kvinneoverskuddet var stort i alle aldersklas­ser så nær som for barn under 15 år, der det var en liten overvekt av mannkjønn. I gruppa 20 – 49 år var kvinnene i overveldende majoritet: 65 prosent — noe som vil si at det var to voksne kvinner for hver voksen mann i bygda. Dette viser et samfunn med undersysselsetting: de menn som hadde sin fulle arbeidskraft måtte i stor utstrekning finne arbeid utenfor bygda, mens et tilsvarende arbeidstilbud utenbygds forelå ikke for kvinnene.

Etter krigen er forholdet omsnudd. De to kjønnene balanserte hver­andre temmelig nøyaktig alt i alt, men det var et mindre overskudd på menn i alle klasser til og med 49 år, mens kvinnene var i overvekt blant de eldre. I 1970 var stillingen noenlunde lik. Kjønnene var så nær i jamvekt som en kan vente å finne det, bare med et ørlite mannsoverskudd for alle klasser under 70 år.

Også innen bygda har det foregått en viss flytting, som diagram 3 viser. Diagrammet opererer med tellingskretsene som folketellingene benytter; også navnene herfra er brukt. Som en ser er folketallet gått tilbake (relativt) mellom 1920 og 1970 i alle kretser så nær som på Innstranda, i Uggelgrenda (Uglan), Mebonden (Hårstad) og Øverbygda (Mebost). De nevnte kretsene har fått en tilsvarende økning i folketallet. Den desidert største økningen faller på Mebonden, som har økt sin andel av befolkningen til det dobbelte (17 prosent), og er dobbelt så stor som den nest største kretsen  (Innstranda).

bind2-4

I 1920 var Ytre Overbygda (Evjen) den største kretsen. Denne kretsen har den største absolutte nedgangen i folketallet (85 personer), mens Sjøbygda har gått noe mer tilbake relativt sett (27,5 prosent).

Folket som bor her i bygda bevarte sin karakter av «heimfødinger» også i dette hundreåret. Ved folketellinga i 1910 oppga nesten 95 prosent av innbyggerne at de var født i Selbu. De øvrige var nesten alle norskfødt, de fleste i landdistriktene i Trøndelag, mens bare 8 var født utenlands, derav 7 i USA. Førti år senere var forholdet omtrent det samme. 19 var da utenlandsk av fødsel, 8 svensk og 5 fra USA. I det siste kvartseklet er innslaget av innflyttere blitt større, spesielt på grunn av veksten i de tjenesteytende yrker.

Folketellingene innhentet også opplysninger om hvilket yrke eller næ­ring forsørgerne hadde, og hvor mange forsørgede som var knyttet til

hver enkelt. På den måten kan en få et bilde av næringsstrukturen i bygda på de forskjellige tidspunkt. En har samlet tallene fra en del tellinger i en tabell som viser hvordan den samlede folkemengden for­delte seg prosentvis på hovednæringene, regnet etter forsørgerens næ­ring. Tabellen går ikke lenger tilbake enn til 1865, fordi de eldre tellin­gene ikke gir sammenlignbare oppgaver. De senere tellingene gir heller ikke akkurat de samme opplysningene, som en ser.

Total folkemengde i Selbu etter forsørgers næring, tidsrommet 1865-1970 (prosent).

 

1865

1890

1910

1930

1950

1960

1970

Jordbruk

86,6

89,0

77,6

64,6

54,5

42,6

26,2

Industri m.v.

3,6

1,7

4,4

5,1

21,1

26,4

28,8

Håndverk

7,9

3,5

2,5

Handel

0,5

1,4

2,8

2,4

3,9

4,5

4,2

Samferdsel

3,4

5,3

5,5

5,5

Tjenesteyting

1,1

2,8

2,8

5,2

7,1

11,2

Andre

8,2

8,9

8,7

10,0

13,9

24,1

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

Jordbruk (med skogbruk) har mest alltid vært den dominerende næ­ringa i Selbu. Ennå så sent som i 1890 var 9 av 10 mennesker knyttet direkte til primærnæringene. I dette hundreåret har imidlertid bildet endret seg mye. De «nye» næringene har fått stadig større betydning, mens landbruksnæringa har måttet vike plass. Utviklingen har gått ras­kest de senere åra. I 1950 var annenhvert menneske knyttet til jordbru­ket, tjue år senere var det bare hvert fjerde. I 1970 var utviklingen kommet så langt at næringa var redusert til den nest største på skalaen.

Den næringa som har erobret primærnæringenes førsteplass er indu­strien – som i Selbu like til det siste har vært mest annet enn industri: tidligere bergverksarbeid, håndverk og småindustri, i de senere år bygge- og anleggsvirksomhet. Det er først de siste 15-20 åra at Selbu har fått noen egentlig industri.

De øvrige næringene har vært i jevn vekst gjennom hele perioden, bortsett fra at de tjenesteytende næringer – helsestell, undervisning og forvaltning – har gått særlig sterkt fram mellom 1950 og 1970. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette i samme retning og med samme fart.

 

For  mange   var  tjeneryrket  eneste  mulighet  til utkomme. Her: «Doktorens piger». Foto: E. Jenssen

For mange var tjeneryrket eneste mulighet til utkomme. Her: «Doktorens piger». Foto: E. Jenssen

Under «andre» er opp­ført kårfolk, pensjonister, trygdede og uoppgitte. Denne gruppa har vært bemerkelsesverdig stabil li­ke til 1950, siden har den øket med 150 prosent. Storparten av økningen kom faktisk i 60-åra, idet «andre» utgjorde 13,9 pro­sent i 1960. Samme år had­de jordbruket en prosent­andel på 42,6. Sammen­holder en disse opplysnin­gene, kommer en til at ca. 1/4 av jordbruksbefolknin­gen ble overført til de trygdedes og pensjonistenes rekker i løpet av et tiår. Dette er den største endrin­gen i næringsstrukturen en overhode kan registrere i et så kort tidsrom.

For de seneste folketellingene har en også tall for yrkesaktiviteten. I 1970 var det 1325 yrkesaktive med arbeid i 1000 timer eller mer -dvs. hver tredje person i bygda. Av disse var 249 kvinner og 1076 menn. 641 kvinner var registrert som husmødre. 90 prosent av de yrkesaktive hadde arbeidssted i kommunen. 113 personer arbeidet i de nærmeste kommunene, de fleste i Trondheim, mens 64 må karakterise­nes som langtidspendlere.

Denne oversikten gir grunnlag og utgangspunktet for bygdehistorien i det 19. og 20. hundreåret. Historien om bygda er i første rekke historien om folket i bygda. Det er derfor nødvendig å kjenne befolknings­utviklingen i store trekk om en fullt ut skal forstå hva som skjedde. Endringene i folkemengden og dens sammensetning kaster lys over de store omveltningene vi senere vil avdekke på de mange felter av sam­funnslivet, og gjør det mulig å finne sammenhenger og mønstre. Stati­stikkens mange tall kan virke tørre. De gir en ramme, et skjelett som vi forhåpentligvis får kledd med kjøtt og blod når vi heretter skal søke å nærme oss enkeltindividene og de mange enkelte hendingene vår bygds historie er så rik på.

Det kunne vært fristende å følge utviklingen videre inn i framtida, å forlenge de linjene vi har trukket opp ut over 1975 og se hvor vi havner. Vi lar likevel denne muligheten ligge. Her er ikke stedet for prognoser om det framtidige. Fortida byr på problemer nok.