Gårdsstrukturen endres

Som vi har sett, var folketallet i Selbu i voldsom vekst mellom 1800 og 1865. Hadde så bygda ressurser til å ta mot den sterke folkeøknin­gen? Kunne stadig flere mennesker finne sysselsetting og næringsmulig­heter innen bygda? En må svare nei – næringsgrunnlaget sviktet, folkepresset økte over alle grenser og sprengte tilslutt den næringsstrukturen som hadde bygd seg opp i hundreår attover i tida.

Selbu var og ble ei bondebygd. Ennå i 1865 var 87% av befolknin­gen i Selbu herred «tilknyttet landbruket». I 1900 var denne prosenten sunket til 78, men dette var fremdeles et høyt tall sammenlignet med forholdene i de fleste andre bygder. Den eneste gruppa av noen tall­messig betydning utenom landbruket var gruppa «håndverk og småin­dustri», som henholdsvis 8 og 9,2% var knyttet til i de to nevnte åra. Men med det kjennskap vi har til forholdene på denne tida, kan vi trygt si at også de som var plassert her, hørte på mange måter med til bondestanden. Håndverket var for mange registrerte håndverkere ikke mer enn en binæring. I alle fall i de travleste onnene var alle med på jordarbeidet. De eneste rene håndverkere var de som ikke kunne delta i hardt arbeid på grunn av uførhet, alderdom eller annet.

Sist i hundreåret kom det så smått til et par nye yrkesgrupper: handelsmenn og betjenter, og gruppa i «tjenesteytende arbeid», i Selbu ville det si hovedsaklig lærere. De var ikke mange; med familiemedlem­mer utgjorde den første gruppa 30 personer eller 0,5% av samtlige i 1865, og 98 personer eller 2% i 1900. Men også i disse gruppene var mange knyttet til jordbruket. Flere av handelsmennene hadde gård, og omtrent alle lærerne.

Når statistikken framstiller Selbu som en så godt som ren bonde­bygd, er det ikke fritt for at den bedrar oss litt. Mest alle familiefedre var riktignok enten gårdbrukere eller husmenn, men jordbruket var slett ikke det eneste næ­ringsgrunnlaget for dem. Jeg vil senere vise at to andre næringer betydde svært mye i det 19. århun­dre liksom i hundreåret før, nemlig skogbruket og kvernfjelldrifta. Jorda ga nok det grøvste av maten, men alt det andre måtte sidenæringene syte for -uten at statistikken greide å fange opp disse nærin­gene.

En selbygg «tå gammelsorta». Sivert Mikkelsen Velve (1802-1872).

En selbygg «tå gammelsorta». Sivert Mikkelsen Velve (1802-1872).

Gjennomsnittsselbyggen levde altså av det jorda, skogen og kvernfjellet kun­ne gi. Men næringsinntek­tene var skjevt fordelt, og ut gjennom 1800-tallet ble den sosiale skjevheten sta­dig tydeligere. I 1825 var det 211 gårdbrukere og 345 husmenn. Førti år senere var det omtrent like mange gårdbrukere, nærmere bestemt 215, men tallet på husmenn var økt med mer enn 50 % til 535. Den sterke folkeøkningen ble altså kanalisert til husmannsstanden. De som ble født på en plass kunne ikke håpe på annet enn husmannskår, men heller ikke i de store barnekulla på gårdene som ble båret fram i åra etter napoleonskrigene, var det flere enn eldstemann som kunne regne med å holde opp sin sosiale status. – De øvrige måtte ta til som husmenn, om de ikke valgte å gå som ugifte tjenestefolk.

De mange plassene som ble ryddet og bygd i åra etter 1800, eksiste­rer i regelen ikke lenger. Husa er flyttet eller råtnet ned – bare tuftene vises i heldigste fall. Jorda er grodd igjen med skog eller tatt inn under hovedbølets innmark, eller som det er skjedd i mange tilfelle – flere plasser er slått sammen til et passelig småbruk. Men vi skjønner at da plasstallet var på det høyeste, måtte bygda ha et helt annet utseende enn nå. Slik topografien er i Selbu, var det ikke så altfor gode vilkår som ble budt rydningsmennene. Hovedbølet og de eldre 1700-talls plassene tok gjerne opp den beste åkerjorda. Bare i låglendet ned mot elva eller sjøen og oppe i åsen var det egnet jord ledig, og her på det karrige jordsmonnet måtte de nye husmennene ta til. Et typisk eksem­pel finner vi f.eks. på Berge. Gårdens innmark lå på den gode selvdrenerte delen av gårdsvaldet. Plassene ble lagt på moene ned mot elva -den gang var jorda der vassyk og utsatt for frost – eller langt oppe i bakkene der jordsmonnet var grunnlendt og mindre skikket til åker­bruk. Plassmannen måtte ta til takke med det som lite var — ikke bare var det tilmålte stykket snaut, men det var også kleint skikket til jordbruk. Kunne han avle grautmjølet, var det å takke Vårherre, men som oftest kastet ikke plassen av seg mer enn en brøkdel av det en trengte for å eksistere på et nødtørftig kosthold.

Husmannsvesenet, som i hovedsak var et 1800-talls fenomen, har sine historiske årsaker. Å gjøre rede for grunnene er ingen lett oppgave, og enda verre er det å forklare hvorfor husmannsvesenet kom til å stå sterkere i Selbu enn de fleste andre steder. Da det var på det høyeste, omkring midten av forrige århundre, var det 2 1/2 husmann for hver gårdbruker her i bygda, mot 2/3 som et gjennomsnitt for Sør-Trøndelag. Det er opplagt at sidenæringene, som sto ekstra sterkt på 1700-tallet, var det som satte utviklingen i gang. Det var liten risiko å sette seg ned som husmann så lenge det var nok arbeid å få med en rimelig fortjene­ste — i skogen, i kvernfjellet og på kopperverket. Men hvorfor fortsatte tallet på husmenn å øke, og å øke fortere i første halvdel av 1800-tallet. Da var kopperverket flyttet fra bygda, skogsdrifta lå nede og kvernfjellet var «en liten lønnende bedrift».

Årsaken var vel rett og slett at det ikke var andre muligheter. I det 18. århundre prøvde en å møte folkeøkningen ved å dele gårdene. I 1701 var det 156 gårdsbruk og som nevnt 211 i 1825. Men det var en grense for hvor langt en kunne gå den veien. Som fortalt i bind 1 (s. 212), tvang enken Brynhild Velve igjennom en deling av sitt bruk i 1780-åra – kongen ga sin tillatelse til tross for at lokale embetsmenns uttrykkelig frarådde det. De mente at bruka ville bli så små at de knapt nok kunne underholde en familie. En mannsalder senere var mest alle gårdbrukere i Selbu kommet i denne kategorien — gjennomsnittsbruket var i 1870 på 1,7 skylddaler, mens det i Strinda f.eks. var nøyaktig dobbelt så stort.

Den videre veksten i husmannsvesenet må vi derfor se på som en nødløsning. De unge som kom i giftermålsalderen – og i åra etter napoleonskrigene ble det stadig flere – ville og måtte stifte familie, og for flertallet var husmannsstanden den eneste mulige, om framtida der kunne synes aldri så svart. Svart så også formannskapet på utviklinga: «Husmændenes Antal (har) været stadig Tiltagende, hvorved de over­væres Lætsindige Ægteskaber, som nu her almindeligen indgaaes meget fremholdes og bidrage for hvert Aar mere og mere til Forarmelse og Elændighed» (1850).

Første halvdel av 1800-tallet var en kolonisasjonstid i bygda. Mye ny jord ble brutt – de nye plassene alene betydde en tilvekst på 2 – 3000 mål dyrka jord. Bl.a. ble plassene på Engene dyrket opp i denne tida -det heter seg at da rydningsmannen på Engset bygde opp plassen, sto skogen så tett der at han måtte blinke opp trærne bort til Bleset for å finne veien i halvmørket om eftan.

Hvilke sosiale kår ble budt husmannen og hans familie på 1800-tallet? Det synes klart at kåra ble dårligere enn de hadde vært før -kampen for tilværelsen ble skjerpet. Vi hørte at husmenn som arbeidet på kopperverket kunne bli velstandsmenn. Slikt hendte sjeldnere etter 1800. Selve plassen ble mindre – 8 mål ble regnet som normalt i 1850. Pliktarbeidet som var leia for plassen, var omtrent som tidligere eller noe større. I 1850 opplyste formannskapet at den «normale» avgiften i Selbu var 2 ukers slått, 3-5 mål skur og en ukes arbeid vår og høst, altså tilsammen ca 5 ukers arbeid på husbondens kost. Det som for husmannen skilte mellom en rimelig levemåte og smalhans, var mu­lighetene for å få arbeid som kastet noe av seg i de mange ukene da plassen og «plikta» ikke la beslag på ham.

Husmannsvesenet var én måte å løse overbefolknings- og arbeids-kraftproblemet på i et jordbrukssamfunn som ikke hadde overflod av dyrkningsjord. Det var aldri meningen at plassen skulle en familie – den skulle ikke en gang gi arbeid til husmannen selv. Det han gjorde på plassen, begrenset seg stort sett til det tyngste våronnarbeidet, samt at han samlet sammen et kufor eller to i marka. Hensikten var jo nettopp at hans arbeidskraft skulle kunne nyttes utenfor plassen – i jordarbeide på hovedbølet eller andre gårder, til skogsarbeid eller i kvernfjellet. Dette arbeidet gjorde han dels som plikt, men hovedsaklig som leiekar. De øvrige i familien, dvs. kona og de hjemmeværende mindre barna, kunne ikke godt delta i slikt arbeid. Annet lønnet arbeid var mest ikke til å oppdrive for gifte kvinner – litt bakst og spinning kanskje, men ikke noe som forslo. Det ville være et klart brudd med datidens normer om voksne og halvvoksne folk gikk hjemme og ikke tok seg til annet enn husarbeid. På mange måter virket det derfor hensiktsmessig at gifte leiekarer festet en plass. En fikk slik et rimelig husvære, sysselsetting til dem som heime var samt et tilskudd til kosten.

 

Flinke  håndverkere  fant  alltids  et  brukbart  utkomme.   Denne  heimelaga  kopien av en «grover-backer» er nå i museet. Foto Garberg.

Flinke håndverkere fant alltids et brukbart utkomme. Denne heimelaga kopien av en «grover-backer» er nå i museet. Foto Garberg.

Og – selvfølgelig – det sikret husbonden en stabil arbeidskraftre­serve. Men systemet forutsatte at det var tilgang på lønnet arbeid for husmannen selv og de voksne sønnene, og det var langtfra alltid tilfelle i de labre tidene etter 1815, da folketallet økte fortere enn arbeidsmu­lighetene.

Et konkret eksempel kan klargjøre noe av det som er sagt overfor. Enken Marit Jonsdatter Lervik under Borggarden Kjøsnes hadde i 1865 en plass som må sies å være omtrent middels. Buskapen var på 2 kyr, 4 sauer og to geiter; utsæden var 1 1/4 tønne korn og det dobbelte av poteter. På Lervik levde det da fem voksne mennesker, og en skjønner uten videre at plassen ikke kunne gi livnæring til alle. En sønnene var skredder, de øvrige tjente sannsynligvis sitt brød ved forefallende arbeid – «dagsing».

Den økende sosiale skjevhet i bygdesamfunnet viste seg bl.a. i bygge-måten på gårder og plasser. Ved begynnelsen av forrige århundre var forskjellen ikke stor. Husa var lave, små og grå over alt. – Det var bare flere på gårdene. Men utover hundreåret begynte husa på gårdene å «legge alen til sin vekst», bokstavelig talt. Både våningshus og uthus ble bygd større og rommeligere, og spesielt mot slutten av hundreåret, som var trønderlånenes gjennombruddstid, gjenspeilte husa bøndenes relativt trygge velstand og høye sosiale status.

Plasshusa fulgte ikke med i denne utviklingen. De våningshusa som nhusmenn fikk branntakst på omkring 1880, var i gjennomsnitt bare 5,5 me­ter lange og besto sjelden av mer enn 2-3 rom. In­gen hadde kjeller, og bare et fåtall hadde trapp til 2. etasje. Bare ett av ti var panelt utvendig, og ingen var malt, bortsett fra at enkelte hadde kostet på et malingstrøk på tømmerveg­gene i «dagligstuen» (kjøk­kenet).

En livsstil fjern fra «forbrukersamfunnets». Esten A. Evjen på vei fra «handlar'n» med brødet under arma og parafinflaske i neven. Bildet er tat omkring århundreskiftet.

En livsstil fjern fra «forbrukersamfunnets».
Esten A. Evjen på vei fra «handlar’n» med
brødet under arma og parafinflaske i neven.
Bildet er tat omkring århundreskiftet.

Glenntrøa under Kleset kan tjene som et eksempel på den normale byggeskik­ken på en plass — kanskje med noen flere og litt stør­re hus enn vanlig: Den to­etasjes stuebygningen var 7 meter lang og 5,5 meter bred og var inndelt i «gang», dagligstue og kam­mers. Stua manglet kjeller og hadde bare grue, ingen ovn. Fjøset med et tilbygd vedskjul i plank var tilsammen 9 meter langt. Det besto av port og fjøsrom med to båser. Den 8 meter lange låven hadde kornstål og treskelåve samt et høyrom. Dessuten var det et lite bur og et eldhus på plassen. Alle hus var av tømmer og hadde jordtak, bortsett fra låvetaket som var tekt med spon.

Fattigprotokollene gir likevel det klareste utrykk for at husmannsvesenet ikke lenger var funksjonelt – at det ikke maktet å skaffe sine medlemmer et rimelig og rettferdig utkomme. Så godt som alle de som fikk fattigunderstøttelse, var av husmannsstand. Ennå så sent som i de «gode» 1870-åra var det hvert år mye over hundre mennesker – hoved­saklig familieforsørgere som fikk bidrag av «fattigkassa». I 1878 var det f.eks. 125 personer. Av dem var 37 mer eller mindre «faste», dvs. mottok regelmessige bidrag på 4 – 8 kroner 3-10 ganger årlig. De øvrige fikk mer tilfeldige tilskudd når nøden knep som verst. Mange av de fattigunderstøttende var enker etter husmenn. Vi kan følge en av dem: Ingeborg Olsdatter og hennes mindreårige sønn. I februar 1878 fikk hun utbetalt 12 kroner og noe senere på vinteren ytterligere 4 kroner. Sist i april refunderte fattigkassen 4 kroner for matvarer «for at holde sønnen Ole i Skolen», og endelig betalte kassen utpå høsten 8 kroner for en skinnfell til henne. Året etter fikk hun selv et par sko på kassens regning. Den mest opprørende fattigdom skriker likevel ut fra slike små, lakoniske notiser som dette: «Indbetaltes (til fattigkassen) som indkommen ved Salg af Berit Olsdatters Efterladenskaber – kroner 1,60».

Det ville likevel være langt fra sannheten å påstå at alle husmenn var fattige. Det var mye hjelp i å ha en bra plass og en rimelig husbonde, men det avgjørende var at en beholdt helsa og hadde et noenlunde sikkert attåtarbeide. Her var «felkarene» heldig stilt — spesialistene blant dem var sikret arbeide i vinter etter vinter. Paul Birch forteller at hans fars mange kvernfjellarbeidere — på ett unntak nær — ble velstandsmenn enda daglønna i fjellet aldri kom over 1,20 kroner på egen kost. Gråsteinsmuring var et annet spesialyrke for enkelte husmenn. De dyk­tigste av dem, en kan nevne karer som Peder Sivertsen Eidem og Hans O. Eidem, reiste Trøndelag rundt og var også i Nordland på muring. Særlig de nye store steinfjøsa i gråstensmur kunne gi slike karer lønnsomme akkorder.

Mot slutten av hundreåret ble det tydelig bedre tider for husmenn flest. Et stort antall brøt over tvert og reiste ut. Som vi har sett ovenfor var flertallet av emigrantene av husmannsslekt, og mange gjorde det godt «over there». Slik f.eks. med Christ Swanson — Kristen Svendsen Hårstad. Han var født i 1839 på Nystugguplassen under Hårstadlien, og vokste opp på Haldoplassen på Stormyråsen. Som ungdom gikk han i skredderlære og ble skredder og skinnfellmaker, noe han livnærte seg med om vinteren. Om varen rodde han kverner og om sommeren var det onnearbeide. Kristen og kona Kersti utvandret i 1868. Billettpengene hadde han lånt av svigerfaren P. Velve. Christ ble farmer i Midtvesten og var en av stifterne av «Selbulaget» i Amerika.

Utvandringa og annen utflytting skapte bedre arbeidsforhold for dem som ble igjen. Lønnene steg til tross for at prisene falt til dels sterkt i de siste 20-25 år av det forrige århundre. Etter hvert begynte mange å se seg råd til å kjøpe plassene og ble selveiere. Det betydde kanskje ingen særlig økonomisk vinning i første omgang, men det ga sosial prestisje, bl.a. stemmerett. Senere er disse tidligere plassene arbeidet opp til pene småbruk.

Husmannsvesenet ble nærmest avviklet i tida omkring århundreskif­tet. Plasstallet var på det høyeste i 1865. Det var da 535 plasser i bygda. Fram til 1875 sank tallet til 489, og senere gikk det fortere: i 1910 var det 193 husmannsplasser igjen, i 1930 23. Først etter siste krig ble de siste plassene i Selbu skyldsatt.

Denne utviklingen førte til en voldsom oppsvulming av antall «bruk» i matriklene. I 1864 var det 297 bruksnummer, av dem 215 «egent­lige» gårdsbruk. I 1907 var det hele 715 bruksnummer, men studerer en matrikkelen, finner en at det fremdeles var bare 222 gårdsbruk. Dessuten var det kommet til 208 småbruk – alle tidligere husmannsplas­ser – og 6 nybrott. Resten var tomter, skogteiger o.a. En må derfor ikke tro at den sterke økningen i antall bruksnummer betydde at gårdene ble sterkt oppstykket og oppdelt i denne tida. Plassene var jo fradelt hovedbølene for lenge sida. Det som nå skjedde, var at husmennene fikk skjøte på den jorda han og forfedrene hadde drevet i generasjoner bakover.

Utskifting. Selve gårdsstrukturen ble altså vesentlig forandret på 1800-tallet. Mellom «garden» og husmannsplassene var det tidligere mange bånd – gjensidige plikter og retter regulert av skrevne kontrak­ter, stilltiende overenskomster og sedvane. Disse båndene løsnet – små­bruka ble selvstendige enheter uavhengig av det tidligere hovedbølet. Men frigjøringsprosessen gikk videre. Mellom de enkelte gårdsbruk på et gårdsvald hadde det i uminnelige tider bakover eksistert tette forbin­delseslinjer. De var knyttet nært sammen med forskjellige former for sameie, sambruk og annet fellesskap. Dette fellesskapet ble også langt på vei oppløst på 1800-tallet, i første rekke gjennom utskiftningene som omkalfatret utgamle driftsformer og tilvante arbeidsmåter.

Loven om «Jords og Skovs Udskriftning af Fælledsskab» av 17. august 1821 var et forsøk på å tvinge igjennom en oppløsning av sameie, teigblanding og andre fellesskapsformer som var mer eller mindre vanlige landet over. Den som fortsatte å sitte på uskiftet jord, ble truet med en straffeskatt – landskatten. Riktignok ble denne delen av loven aldri gjennomført, og landskatten, som forøvrig var den eneste statsskatten på den tid, ble tatt helt bort i 1836. Men trusselen hadde likevel sin virkning, for bøndene skyndte seg å skaffe seg dokumenter på at de hadde skiftet ut jorda. Slik også i Selbu. Mellom 1822 og 1837 ble det tinglyst 49 utskiftningsforretninger. Senere gikk det lang­sommere. Fram til 1857, da den neste utskiftningsloven kom, ble det holdt bare 7 utskiftningsforretninger, og 17 i resten av hundreåret.

Var de mange utskiftningsforretningene i 1820-30-åra reelle, eller var

 

Haugen tegnel 1885 av ing. Alstad.

Haugen tegnel 1885 av ing. Alstad.

det slik at bøndene seg imellom laget lissomkontrakter som de lot tinglyse for å unngå skatten, mens fellesskapet i jord og skog fortsatte å eksistere som før? Det siste kan ikke være riktig – det forteller det enkle faktum at et flertall av de gårdene som ble utskiftet i de første åra etter 1821, ikke er blitt utskiftet senere, noe som må ha skjedd hvis det da bare ble laget skinnløsninger. På den andre siden virker det utrolig at det lot seg gjøre å gjennomføre så mange utskiftninger på så kort tid. — Spesielt legger vi merke til at 8 av de 12 navnegårdene i Vikvarvet ble utskiftet i løpet av to korte høstmåneder i 1826. Kunne det ha vært teknisk mulig?

Forklaringen må være at eindomsforholdene må ha vært enkle og oversiktlige på de fleste gårdene i Selbu. Gårddelinga var aldri gått særlig langt. I 1838 var det bare 25 gårder som hadde tre eller flere bruk, resten – 63 gårder – var udelt eller hadde to bruk. Det sier seg selv at på de 63 gårdene kunne det ikke oppstå særlig kompliserte eiendomsforhold. På de flerdelte gårdene var det nok en del teigblan­ding, men langt fra slik ekstreme forhold som en finner f.eks. på Vest­landet. De sameieformene som eksisterte, gikk det altså an å oppløse på en enkel måte i de fleste tilfelle. Det var tilstrekkelig med «flere Da­gers Opgang, Ombytning og Opmaaling».

Alle de første utskiftingene kom i stand som minnelige ordninger med bistand av forlikskommisærene (J.C. Norbye og I. Bruroch). Det ble aldri nødvendig med sorenskriverrett i Selbu, noe som var løsnin­gen hvis partene ikke kunne bli enige. Og hadde eiendomsforholdene vært særlig innviklet, ville nok sakene ha gått til sorenskriveren, så kranglevorne som selbyggene var.

Det fantes noen få gårder med kompliserte eiendomsforhold som de ikke maktet å gjøre noe med i 1820-30 åra, eller som måtte utskiftes på nytt etter at det ble opprettet et offentlig utskiftningsvesen ved utskiftningsloven av 1857. Velve var en av disse gårdene. Kartet over Velve, som er en forenklet kopi av et utskiftningkart opptatt i 1837, viser eiendomsforholdene som de var før utskiftningen. Som vi ser lå alle bruka samlet oppe på flata — den gamle elveterassen. Jorda var delt i et stort antall lange, smale teiger – særlig smale var slåtteteigene oppe i bak­kene. De fire brukernes teiger var stokket om hverandre – alle skulle ha litt av alt. En ser at husmannsplassene nede på Velvansmoene ikke har fått angitt eiendomsgrenser. Gårdbrukerne var den egentlige eieren av jorda der også.

Vi skjønner at når eiendomsforholdene var slik som på Velve, var de en reell hindring for en effektiv bruk av jorda. Mye tid ble spilt i gangtid, og å komme nedpå med f.eks. en slåmaskin her, var mest ikke mulig. Utskiftingene var derfor et stort skritt framover, selv om de betydde på langt nær så mye i Selbu som i andre bygder der jordfelles­skapet og teigblandingen var virkelig innfløkt.

Det som hittil er sagt, gjelder utskifting av innmarka. De første utskiftningene skiftet til en viss grad også skogen og setervollene, men derimot ble beitemark og slåtter konsekvent holdt utenfor. De skulle «bruges og benyttes som forhen», dvs. i fellesskap. Som følge av dette ble snaufjellet uskiftet, eiendomsgrensene ble trukket «efter Fjeldbandet». Det sto derfor mye igjen å gjøre på dette området da utmarksutskiftingene begynte mot slutten av forrige århundre. Mellom 1863 og 1900 ble det holdt 33 slike utskiftinger, og de berørte flertallet av gårdene i bygda. Enkelte var da også særlig omfattende, som f.eks. utskiftingene av Varghaugene i 1892, der mest alle gårdene i Innbygda og Mebonden hadde beite- og slåtterett.

Avviklingen av husmannsvesenet og oppløsningen av fellesskapet i jord og skog endret gårdsstrukturen på viktige områder. Det skulle få stor betydning for den store omdanningen av jordbruket og bondenæringa i det hele som gikk for seg i slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette. Det ene fordi det trakk arbeidskrafta fra gårdene og gjorde det nødvendig å legge om drifta, det andre fordi det gjorde det mulig å legge om også på de gårdene der sameie og sambruk ville ha vært en hemsko for utviklingen. – En utvikling som vi så smått kan merke allerede i åra omkring 1850.

Kart over Velve før utskiftinga 1873

Kart over Velve før utskiftinga 1873