Bondenæringa støpes om

Sammenligner en gårdsdrifta i det gamle samfunnet, som ennå etter midten av det forrige århundre rådde urokket, med dagens moderne driftsforhold, skjønner en uten videre at det har skjedd en fullstendig omveltning i de åra som ligger imellom. Det er en jordbruksrevolusjon som har gått for seg. Vi skal i det følgende se at det var generasjonen omkring 1900 som fikk oppleve begynnelsen på denne omveltningen. Fortsettelsen lever vi jo midt oppe i. Det blir da nødvendig å se på de enkelte sider av jordbruksnæringa og vise i detalj det nye som brøt fram. Å fortelle om alt som ble forandret, er likevel ikke gjørlig. Det ville kreve for stor plass, og ville hope opp alt for mange detaljer.

Husdyrholdet. Det er naturlig å begynne med husdyra når en skal skildre omveltningen. Det var nettopp på dette området at en først kunne merke interesse blant vanlige selbygger for «nymotens» framskrittsarbeid, og det var vel også her det først viste seg merkbare resul­tater – trolig mye som folge av fjøs- og dyreskua.

Den unge utflyttede læreren Paul Amdal hadde en levende interesse for heimbygdas ve og vel. I en rekke artikler i «Adressa» forteller han om det som gikk for seg i Selbu, og gir selbyggene mange velmente råd. Allerede i 1868 pekte han på en vei ut av den armodsdommen som rådde i bygda: «Slut med Kværnfjeldet og dyrk Jorden! Slaa eder på Kreaturdriften og oplær eders Kvinder til at tilvirke godt Fjeldsmør! Det er den eneste Maade hvorpaa Selbu kan hjelpe sig selv». Han kan også nevne karer som er blitt «Velstandsmænd» ved å gi opp kvernfjellet og gå inn for krotterdrift og smørproduksjon: Anders Kjeldstad, Ellev Alseth, Erik Langli, John Langli, Jørgen Uglem, Andreas Uglem, John Klegseth og flere. Vi har tidligere støtt på flere av disse navnene i premielistene. Mange holdt nok slikt prat for vas og «tatl», men Amdal så rett. Selbukua var tidligere holdt for å være en bra rase med gode melkeanlegg, men vanstell hindret den vanligvis i å få vist sine gode egenskaper. En kunne derfor nå atskillig langt bare ved å bedre stellet, som de nevnte innbygdkarene hadde gjort. Ellers er det lite rimelig å snakke om en opprinnelig ensartet «Selburase» – noen slik har vel aldri eksistert. Skifteprotokollene fra 1700-tallet og senere forteller i hvert fall om høyst brokete buskaper: svarte, hvite og røde, ensfargete, flek­kete og sidete kyr om hverandre. Sannsynligvis har svart- og hvitsidete kyr vært i flertall i Selbu som i andre bygder der «trøndersk innlandsfe» eller «rørosfe» senere ble utviklet til en ensartet rase.

For landbruksautoritetene ble det en hovedmålsetting å utvikle bedre dyr ved et målbevisst avlsarbeid. Opprinnelig satset en på å krysse «innfødte» dyr med utenlandske raser, og etter hvert kom en fram til at den skotske ayrshire-kua var det overlegent beste kryssingsmaterialet for norske forhold. Til stjørdalsbygdene ble det innført mange slike, og rasen fikk med tida et sterkt fotfeste i Trøndelag. Blandingsfeet utviklet seg til slutt til det meget vellykte «rødt trønderfe».

Her i bygda kan vi merke de første ayrshireinnslaget i 1872, da Birch solgte en 3/4 ayrshireokse til slakt. De fleste var nok mest interes­sert i å skaffe seg bedre kyr – oksene var det lenge ikke så nøye med. «Kun faa synes at have Raad til at holde en fuldvoksen Okse. Man ser mere Indtægter av Melkekoen» (Agronom Aasenhus 1888). Så sent som i 1891 ble alle utstilte okser karakterisert ved dårlig avstamning, kleint oppdrett, for tidlig bruk og gjennomgående dårlig foring.

Sauer langs veien. Bildet er tatt omkring 1900.

Sauer langs veien. Bildet er tatt omkring 1900.

Allerede i 1878 hadde sogneselskapet stasjonert en ayrshireokse på Morset. Oksen var tenkt som stamokse, men da den vokste til, viste den seg lite tess. Stort bedre var ikke en telemarksokse som selskapet an­skaffet noen år senere. Innkryssingen satte derfor ikke særlig spor etter seg. I 1897 gjorde dyrlegen tuberkulinprøve på 504 kyr i bygda. Av dem var 15 prosent av blandingsrase, resten av «ren Selbu- og Tydalsrase». Både bønder og autoriteter tok konsekvensen av dette, og gikk til slutt inn for å forbedre den lokale rasen. I 1890-åra ble det dannet okseholdsforeninger i nesten hver grend – den første i Vikvarvet i 1893 – og alle satset på «norske» okser. Dette ga resultater. Ved århundreskiftet var storfebestanden i bygda i klar framgang.

Saueavl. Arbeidet med å foredle sauen hadde pågått siden 1700-tallet. Presten Jens Bloch hadde en sau av «Engelsk Blanding» så tidlig som i 1730-åra, og også senere kan vi finne enkelte slike blandingsfår i buskapene. Men selbusauen var og ble gjennomgående dårlig; den «gi­ver saa at sige hverken Uld eller Kjød», het det i 1865. På det tids­punkt hadde enkelte av sogneselskapets medlemmer skaffet seg noen rasedyr, sannsynligvis engelske sauer, som ble krysset med de «inn­fødte». En del år senere tok Birch initiativ til at det ble opprettet et «stamschåferi» i bygda, det vil si en avlsstasjon som skulle levere lam til gårdbrukerne. Han foreslo cheviot eller blackface som rase, men da «scåferiet»   kom   igang,   satset   en  på   oxfordshiredownsauen.   Selbyggene ble fort misfornøyd med denne sauen, og da «shåferiet» etter få år ble flyttet til Tydal, gjorde de der den samme erfaringen: oxfordsauen var så tung og doven at den hadde vanskelig for å følge den øvrige buskapen i marka. I det videre avlsarbeid samlet alle seg derfor om cheviotsauen, og det skulle vise seg å være et heldig valg.

Geita var det visst ingen som brydde seg om å foredle. Den fikk greie seg slik den var, langragget, mager og grå, men nøysom. Den plukket det den fant av lauv, gras og kvist, og berget seg godt på slikt for som var for skrint eller ufordøyelig for de andre dyra. Den ga ikke annet enn ost og kjøtt, men til gjengjeld var geitosten – både den hvite og den røde – mye omtykt. Sist i hundreåret gikk autoritetene til en regulær kampanje mot geita. Det ble særlig lagt vekt på at den ødela småsko­gen, og med den økte verdi skogen hadde fått, betydde det argumentet mye for folk. Stiftelsene gikk tilmed så langt som til å forby leilendin­gene å holde geiter. Geiteholdet gikk da også sterkt tilbake: det ble redusert til en tredjedel mellom 1875 og 1900, ser vi av tabellen neden­for. Men helt fordrevet ble geita ikke – «gjitmyssmær» måtte en ha på «kako».

Husdyrholdet i Selbu 1855-1900.

 

hester

storfe

sauer

geiter

griser

1855

339

3089

4087

3447

183

1865

550

4379

6058

3644

142

1875

383

4041

6125

3987

418

1890

437

3762

5473

2582

267

1900

425

3588

3704

1339

342

Gjennom hele første halvdel av det 19. århundre økte krøtterholdet i Selbu. Vi ser av tabellen at økningen fortsatte en tid etter 1850, men så kom det et markert omslag. Tallet på hest og storfe begynte å synke fra 1865. Ti år senere skjedde det samme med småfeet. Mens storfebestanden ble redusert relativt lite (18% mellom 1865 og 1900), gikk saueholdet tilbake med 40% og geitebestanden som nevnt med ca. 66%. Hesteholdet som gikk sterkt tilbake etter 1865, tok seg opp igjen mot århundreskiftet på grunn av den sterkere drift i skogene, og kan­skje delvis fordi tyngre maskiner vant innpass i jordbruket.

Det kan virke som utviklingen i Selbu var stikk i strid med framskrittsmennenes lære, som gikk ut på å legge mer vekt på fjøset og krøtterholdet. I virkeligheten var nedgangen i antall dyr et resultat av denne læren. Det mest presserende problemet på veien mot et bedre husdyrhold, var å få slutt på sulteforinga. Det kunne skje på to måter. En kunne øke produksjonen av for, noe som var en både tid- og kapi­talkrevende oppgave. Eller en kunne redusere antall dyr, og dermed få mer for til hvert enkelt av de dyra som ble igjen. Det var denne siste «straksløsninga» folk grep til i første omgang, etter at sulteforinga var kommet «i miscredit». Det ble en skam å ha halvt ihjelsultede dyr på båsen, og selv om det ga status i bygdesamfunnet å ha store buskaper, måtte en etter hvert nøye seg med å sette på bare så mange dyr en anstendigvis hadde for til.

I det gamle jordbruket var høy og halm de eneste formidler som betydde noe. Som for nevnt ga innmarka lite — bare et par hestefor — heter det i herredsbeskrivelsen for Selbu fra 1886. Resten måtte hentes i utmarka: bra høy fra øyene og vollene, og det langt skrinnere høyet fra myrslåttene i skogen og fra fjellslåtter. Etter matrikkelforarbeidet fra 1864 ga utmarka 10 669 vinterlass høy, mens innmarka ga 9 838 sommerlass, tilsammen vel 5000 tonn. De buskapstallene det samme forarbeidet opererer med, gir et høyforbruk på i gjennomsnitt 43/4 lass (1150 kg) pr. ku. Til dette kommer anslagsvis 580 kg halm. Bruker en buskapstallene fra den samtidige folketellinga (1865), som skulle være vel så holdbare, blir vinterforet pr. ku ca. 700 kg høy og 350 kg halm. Begge forrasjonene måtte bety knapp foring, men den siste er så lav at den ikke ville holdt til livnæring engang. Dette betyr vel ikke annet enn at oppgavene i matrikkelforarbeidet er særdeles upålitelige, skjønt de sier nok såpass som at sulteforingssystemet ennå rådde i Selbu. I et lærerlagsmøte nettopp i 1865 sies dette tydelig: «Der har ofte været snakket om Sultefodring, men det ha desværre endnu lidet frugtet. Og Grunden … er den … at det saa har været før».

Slåtten var et rent høstingsbruk. En høstet det Gud sådde. Noen kultivering av slåttene forekom ikke, og den eneste gjødselen som ble tilført, var den som falt av buskapen når de beitet slåttene høst og vår. Hostingsredskapene var slik de hadde vært siden «arilds tid»: ljå og rive. Selv en nyskapning som høyvogna var ubrukbar i utslåttene. Det eneste som dugde til transport, var den utgamle høysleden med tremeier – og så bærereipet da.

Frederik Birch hadde som nevnt sådd til en timoteieng i 1854, og det kan knapt være tvil om at dette var den første kunstenga i Selbu. Ti år senere prøvde han seg også med kløvereng, sannsynligvis med bra resul­tat. Men selbyggene ellers var ennå ikke villige til å satse på forproduksjon, de holdt fast på det gamle høstingsbruket. I 1875 var det samlede forbruket av grasfrø i bygda bare 162 kg. Det var mest de «kondisjonerte» som hadde kunsteng. Kvellogårdene, Morset og Setsås var de eneste bondegårdene der «kjøpgraset» hadde vunnet innpass. Først mellom 1890 og 1900 kom gjennombruddet for grasfrøet. For­bruket i bygda økte da fra 524 kg. til 2782 kg pr. år.

Åra omkring århundreskiftet (1890 – 1907) betegner altså et vende­punkt i foringssituasjonen her i bygda: bøndene går bort fra det rene høstingsbruket og forsøker seg så smått på forproduksjon. Men ennå sto produksjonen mye tilbake. I året 1907 ble bare 818 mål tilsådd med grasfrø, det vil si ca. 1/20 av den kunstenga som var i bruk da. Etter dette var den gjennomsnittlige omløpstida altså ca. 20 år. I nabo­bygdene ved fjorden var de da nede i en omløpstid på 8 — 10 år, og nå er 3-5 år det normale. At seterbruket holdt seg godt oppe ved århundreskiftet, er et annet tegn på at høstingsbruket ennå sto sterkt. I 1907 var det 382 setrer i bruk, noe som vil si at nesten hver gård hadde sin seter. Den gjennomsnittlige setertida var ca. 75 dager – fra sankthans til uti september. 2390 storfe eller ca. 2/3 av samtlige storfe var på setra dette året. Av disse var flertallet melkekyr. Dessuten var det knapt 500 sauer og 2500 geiter på setra – og én gris, hvor nå den enn var. I fylket forøvrig var setringa gått sterkt tilbake på dette tidspunktet. I Strinda var bare 0,1 prosent av storfeet på setra, i Stjør­dal 12 prosent. I fjellbygdene holdt driftsformen seg derimot godt oppe – Tydal hadde 84 og Holtålen 89 prosent av dyra på setra.

Overgangen til forproduksjonen krevde nye høstingsmetoder. «Å slå tjukk kløvereng med ljå var ein syndstraff», skriver Leirfall, og slåtte­karene var knapt mer ljåføre i Selbu. Men nå hendte det seg slik at det ble utviklet nye høstingsmaskiner og metoder samtidig som kunstenga vant fram – og det er vel lite rimelig å tro at denne parallelle utviklin­gen var en tilfeldighet. Den rettelig store nyheten på dette området var slåmaskinen. En tar vel ikke for mye i når en kaller den selve paradeinnslaget i hamskifteprossessen.

Den første praktiske brukbare slåmaskinen kom hit til landet i 1870 eller 1871, og Selbu var sannelig ikke langt etter i utviklingen på dette området. Allerede i 1874 fikk Birch sendt opp en enhestes Walter A. Woods «slåtte og meiemaskine» — en av de første som kom til Trønde­lag overhodet. Når Birch investerte 130 speciedaler i denne maskinen, var hans hensikt «at aabne Almuens Blik for saadanne Maskiners store Nytte». Birch hadde jo ikke mere slått enn at han kunne ha fått av foret på marka på gammelmåten, men som vanlig ville han gå foran og vekke sansen for det nye. Birch prøvde straks maskinen og skrev til­freds til leverandøren: «Da de er de første Maskiner (slåmaskinen og hesteriva) her i Herredet af denne slags, vækte de megen Opmerksomhed». Året etter ble slåmaskinen demonstrert på dyreskuet, «hvilket lod til at blive fulgt med almindelig Interesse». Det var sannelig smålåtne ord! En skulle tro at det var mer enn alminnelig interesse som fulgte dette tekniske vidunder, og kan hende sto det også enkelte fryktsomme husmenn hos – redde for at nymaskinen ville rasjonalisere bort levemåten for dem.

Hovedveien nedover Rødberget. Havernesset t.v. midt i bildet. Foto E. Jenssen

Hovedveien nedover Rødberget. Havernesset t.v. midt i bildet. Foto E. Jenssen

Om slåmaskinen teknisk var en stor og revolusjonerende nyhet, fikk den ikke øyeblikkelig gjennomslagskraft i Selbu. I 1875 var det riktig­nok kommet tre maskiner i bygda. Kjøpmann Christophersen og Nicolai­sen på Sjøvoll hadde kjøpt én i fellesskap, og John A. Sirum hadde kjøpt én. Men deretter er det stillstand. I 1885 var det blitt én til. Først i 1888 løsnet det. Det året forteller Birch at det var kommet flere maski­ner til bygda, alle av hans merke. «Min gamle Maskines Udholdenhed har vistnok været en stor Aarsag dertil». Senere ble også andre merker enn Woods populære: Mc. Cormic, Buckeye, Deering, – alle amerikan­ske. Om dette gjennombruddet forteller «Selbyggen» (1894): «Det er ikke så svært lenge siden at mange betragtede slaamaskinene som nogle ubetimelige «anretninger», men efterhvert som man var nødt til at blive kjendt med dem og se, at de gjorde gagn for sig, er det nu kommet dertil, at paa næsten hver gaard, hvor det er nogenlunde flatlendt er det anskaffet slaamaskine. Det er ikke nok med at man anven­der maskine for at slaa hjemmejordene: ogsaa paa Aarsøen var forleden dag en slaamaskine i virksomhed.» I 1900 var det 137 slåmaskiner i bygda. Sju år senere var tallet økt til 188, dvs. omtrent én for hvert av de store og middelstore gårdsbruka.

Slåmaskinen revolusjonerte slåttonna. Ikke bare ved at den sparte mye arbeidskraft — her må en også nevne hesteriva og høygaffelen, som ble introdusert av Birch samtidig som slåmaskinen, og som den hadde sitt gjennombrudd ved århundreskiftet. Men slåmaskinen var ubrukbar i utslåttene, og da folk etter hver vente seg av med å bruke ljåen, var markaslåtten dødsdømt. Det ble alt for åpenbart at denne gamle ut­marksnæringa var blitt urasjonell og ulønnsom. De siste «starrstakkenn» ble likevel satt opp så sent som omkring 1950.

Hesjinga har vært kjent lenge i Selbu som i de andre trøndelagsbygdene. De gammeldagse hesjene var laget av tre: på staurer som ble stappet i jorda satt det igjen kvistender eller trepinner, og på disse «kråkkåene» la en de fire «hesjestengene» som bar høyet. I det gamle jordbruket var hesjene likevel bare en nødløsning, noe en grep til i håpløse regnsomre. Til vanlig tørket en alt høyet på marka.

Kløver og timotei nyttet det ikke å «heie på jorda.» Slik høytørken vanligvis er her i Trøndelag, ville ikke tjukt gras tørke, og derfor tvang hesjinga seg fram som en nødvendighet. Nå når all skog, også småskog, var blitt verdifull, ble materialene i trehesjene – «hesjevuddu» – for kostbar, samtidig som de var plundersomme å holde på med. Det ble derfor sett på som et stort framskritt da Birch i 1879 tok inn de første 2000 alen «hesjeliner» – tjæretaug som ble spent mellom staurene i ste­det for trestengene. Hesjelinene ble fort populære. De hadde riktignok en begrenset levetid, for selv om de var innsatt med tjære, morknet de etter få år. Det var derfor enda en forbedring da ståltråden kom i bruk i hesjene kort etter 1900. Men enkelte sverget lenge til hesjelinene. De var enklere å håndtere enn den stive ståltråden.

I det hele ble slått- og høyonna totalt omlagt, i løpet av bare få år, en tiårsperiode eller to. Den brå overgangen var også tydelig for dem som opplevde den: «Folk har rustet sig saa godt med maskiner og greier nu, at det spares meget paa mandmagten mot før. En masse slåmaski­ner er nu anskaffet, enkelte har ogsaa kjøbt sig hesteriver, ja til og med høigrinder og gafler er paa sine steder tat i brug. Det er nok en hel del som ligger agterud endda og paa gammel vis kjemmer høiet og sætter paa sleder, likesom det er for stasen de holder paa» (Selbyggen 1895).

Driftsbygningene. Omlegginga til fordyrking fikk også konsekvenser for driftsbygningene. Mer høy krevde større kjell. Å drive på gammel­måten med ei rekke små «ludduer» rundt om på jardene, i øyene og ut­slåttene var ikke å tenke på. Slikt hadde en ikke «mandmagt» til lenger. Men større høystål var ett av resultatene som fulgte med et nytt byg­ningsteknisk prinsipp som slo igjennom i uthusbygginga på denne tida: Å samle flest mulig uthusfunksjoner under ett tak, dvs. ha én drifts­bygning, i stedet for som tidligere å ha mange, små, spredte Uthus.

En kan følge denne utviklingen gjennom branntakstprotokollene. Om­kring 1880 var gjennomsnittslengden på de takserte fjøsbygningene ca. 15 meter. Tjue år senere var den 18,3 meter. Bredden og høyden var øket tilsvarende. I første periode var bare 1 av 25 fjøs over 20 meter lange. Omkring 1900 var 1 av 4 over dette målet.

De nye driftsbygningene var altså store, ruvende bygg, gjerne bygd i vinkel med fjøs og stall i den ene armen og låve i den andre eller med fjøs i den ene, stall i den andre og frittstående låve. Første etasje var mest alltid tømret – det finnes bare et fåtall steinfjøs i bygda. Mot slutten av hundreåret begynte en å bruke bindingsverk i annen etasje, og dette ble snart normen. Var låven med i bygget, var det selvfølgelig låvestål i den delen av bygget, hvis ikke var hele annenetasjen høyrom – fjøskjell og stallkjell. En stor nyhet var kjellbrua – «kjørebro under Røstet» som det heter i branntakstprotokollen. Tidligere hadde kjørebrua alltid gått inn på «lemmen» dvs. på kjellgolvet, og når en hadde lesset av de første høylassa, ble det et svare slit å lempe og dra høyet oppover stabbene helt oppunder mønet. I de nye, store driftsbygnin­gene var det plass til å bygge kjørebru i husets lengderetning godt over golvnivå, så kunne en kjøre lassa inn på brua og velte dem lettvindt ned på høylemmen. Av de 76 gårdbrukere som fikk branntakst pa husa sine i åra 1877 — 1881 var det bare én — enken Ane Sirum — som hadde kjørebru under røstet. Tjue år senere var det slike på fjerdehver gård.

Gammelt var fjøsa slik innredet at kyrne ble bundet direkte til veg­gen – mot den ene langveggen i de mindre fjøsa, og i de store mot begge, og da med en gjødselrenne midt etter golvet. En kan stadig se slik oppstilling i de gamle seter- og sommerfjøsa som ennå står. Kyrne var bundet med vidjeband og treklave og fikk servert høyet og «skvålåbytta» på golvet foran seg. Moderne fjøs sist på 1800-tallet ble innre­det med skikkelige båser. Langs langveggen gikk forgangen, og mot den vendte krybbene, gjerne med en renne i bunnen laget av glaserte halve rør. Halvveggene i båsene var laget av solid plank, og de mest avan­serte gjødselrennene ble «cementert». I det hele var de nye fjøsa mye større, lysere og luftigere enn hva som hadde vært vanlig fra gammelt. Her er det nok å vise til den dystre skildringen agronom Stafne ga av fjøsa i Selbu, og som vi har sitert ovenfor.

Nytt var det også at en nå begynte å mure opp gjødselkjeller under fjøset eller bygde separat gjødselrum inne i huset. Tidligere hadde en alltid måkt gjødselen direkte ut i friluft gjennom «mekkglugginn», og der lå møkka og tørket og dunste bort. De aller beste gjødselsplassene fikk nå tilmed sementert golv, slik at også gjødselvannet ble tatt vare på.

En nyskapning som nevnes i forbindelse med gjødselrommet er «locum» eller «dasset» rett og slett. Hittil hadde en greid seg uten -møkkrenna eller en skråstilt strange mot fjøs veggen, på baksida ved møkkdynga fikk gjøre tjenesten.

Åkerbruket. At «enga er mor til åkeren» måtte alle innse, som fulgte med i den omlegginga som gikk for seg: Framgangen på husdyrsektoren førte til at åkerbruket også gikk klart framover, trass i at det relativt sett ble svekket. Her må en først og fremst nevne vekselbru­ket og det bedre gjødselstellet, som bondene tok opp for å øke forproduksjonen, men som i høy grad var med på å gi en rikere avkast­ning av åkeren.

Av statistikkens tørre tall kan vi se at åkerbruket tapte terreng fram mot århundreskiftet:

Udsæd av korn og poteter 1855-1900 (hl.).

 

år

rug

bygg

blandkorn

havre

sum korn

poteter

1855

10

293

132

1453

1888

1910

1865

1

395

84

1399

1876

2755

1875

4

490

118

1039

1651

3046

1890

   1

624

104

    694

1423

3382

1900

1

521

71

461

1054

3329

Akkurat som husdyrholdet var åkerbruket i jevn vekst fram til 1855. Havren hadde vært det dominerende kornslaget i all kjent tid – siden tidlig på 1600-tallet. Trass i at bygda er marginal for kornproduksjon, dvs. ligger opp mot frostgrensa, foretrakk selbyggene, som bønder flest landet over, dette sentvoksende kornet: havren trengte 10-12 dager mer enn bygget for å bli «skjært». Forklaringen er enkel: havren var nøysom og greide seg med langt mindre gjødsel enn bygg, og gjødsel var det lite med i det gamle jordbruket. Den eneste ressursen var små, utvaskede og uttørrede møkkdynger. Kunstgjødsel var ukjent.

Framskrittsmennene la særlig vekt på å få redusert denne uhensikts­messige, overdimensjonerte havreproduksjonen, slik også Birch: «Den overdrevne Havreavling ødelegger os efter min Formening, men denne Opfatning deles desverre af saa Faa her». Dette skrev Birch i 1879, og vi ser av tabellen at havren allerede da var på retur, om ikke så mye. Fram til århundreskiftet slo Birchs synspunkter igjennom mer allment. Havreutsæden ble redusert til en tredjedel mellom 1855 og 1900. Sam­tidig forsvant rugen så godt som fullstendig. Selbyggene hadde aldri dyrket stort rug, men tidligere hadde en på de fleste gårder i hver fall sådd ei skjeppe eller så, slik at en hadde til julebrødet. Dette ble det slutt på etter 1855 – en fikk nå lettvindt kjøpt det vesle grannet en behøvde av rugmel.

Noe av det terrenget havren tapte, tok bygget igjen. Byggproduksjonen var i jevn vekst til 1890, og utgjorde da i utsæd omtrent halvpar­ten av havresæden, mens forholdet i 1855 og tidligere hadde vært omtrent 1:6. I det siste tiåret av det forrige århundre måtte også bygget vike for den ekspanderende forproduksjonen. Korn og mel var da blitt så billig at det lønte seg bedre å kjøpe matmelet i forretningene og i stedet bruke jorda til å dyrke gras. Mellom 1855 og 1900 ble kornarealet langt på vei halvert, mens kløver- og timoteidyrkinga økte tilsvarende og vel så det.

Potetproduksjonen var i jevn vekst så godt som hundreåret ut. I 1855 sto potetdyrkinga forresten nokså mye tilbake. Tørråten ble nem­lig «innført» her i landet i 40- åra, og omkring 1850 herjet den stygt i potetåkrene i Trøndelag. Men den oppgitte utsæden i 1855 måtte like­vel gi en avling som stort sett tilsvarte forbruket av matpotet i bygda. Den videre ekspansjonen må derfor forklares med at poteten ble brukt mer til dyrefor – særlig grisemat. Noe salg av potet ut av bygda fore­kom ikke, og her var det jo heller ikke noe brenneri som tok imot potet, slik som i Stjørdal og Innherredsbygdene, der bøndene tjente store penger på potetleveranser til brenneriene.

Vekselbruket var det ingen selbygg som praktiserte før mot slutten av forrige århundre, og ennå skulle det gå lang tid før det slo igjennom som en alminnelig brukt driftsform. Så lenge en dyrket bare havre og bygg hadde en heller ikke muligheter for å veksle mellom planteslagene –  havreåkeren  fikk  være  havreåker, og bygget  sådde en der far og farfar hadde sådd bygget før. Poteten var den første nye planten som rykket inn på den gamle åkerjorda, senere kom turnipsen, men et skik­kelig vekselbruk kunne det først bli tale om etter at timoteien og

kløveren kom med i vekstfølgen. Og som vi har sett foran, var det ikke før i slutten av hundreåret at kunstenga begynte å legge beslag på åkerjorda for alvor. Ennå i 1907 var som nevnt den gjennomsnittlige omløpstida ca. 20 år. Det betyr at enkelte praktiserte et noenlunde regelmessig vekselbruk med en omløpstid på 5 – 7 år, mens andre – og de fleste – ennå ikke hadde tatt driftsformen i bruk. Vekselbruket som system hører stort sett dette hundreåret til.

En mer intensiv drift ville være fåfengt på den jorda som den gamle driftsformen kunne tilby: selvdrenert, ofte vannsyk og steinet jord der knapt mer enn de øverste fire-fem tommene var vendt og smuldret av åkerredskaper. Arbeidet med en bedre kultivering av jorda fikk likevel en viss bredde relativt tidlig. Her var grunnen lagt, bokstavelig talt, før de øvrige reformene kom for fullt.

Grøfting av vannsyk jord har vært praktisert lenge, men de gamle nådde ikke stort lenger enn til å kaste åpne grøfter for å lede bort overfallsvannet. «Hulveiter» og gjenlegging av grøfter med stein og trefang var nok også kjent, men ble for kostbart for vanlige folk, samtidig som slike grøfter heller ikke ga åpenbare resultater. Først da teglverkene begynte å produsere drensrør i 1850-åra, ble det mulig å drenere jorda på en effektiv og relativt rimelig måte.

Ingebrigt Norbye er den første vi vet om i Selbu som drenerte jorda på «nymåten». På et utskiftningskart over Kvello som ble tatt opp i 1861, finner vi tegnet inn et grøftesystem på myra like vest for går­den. Feltet, som var på ca. 10 mål, hadde parallelle grøfter på langs og tvers og var sannsynligvis planlagt av en fagmann, og sikkert gjenlagt med drensrør. To år senere kjøpte Birch noen få drensrør og drensspader til eget bruk. Forsøket var trolig vellykket, for i 1867 gikk Birch løs på selve Havernesmyra, som han hadde handlet til seg. Der ble det lagt ned 5460 drensrør. Resultatet var storslagent, slik Ingebrigt Flønes senere beskriver det: «Senere (ant. i 1866), kjøbte han den bløte sum(p) fulde myr paa østre side av veien — som han med alvor lod grøf­te, vende og tilsaa med byg i 1868. I den varme sommer blev der en saa rig og utmærket avling i det hele, at nedskriveren herav ikke kan huske hverken før eller senere at ha seet saa jevnt moden og foldrig avling. Det vakte megen opsikt hos alle veifarende og gav støtet til en mere almindelig grøfting og dyrking av jorden i det hele her i Selbu, meget mere end alle agronomer og andre fagkyndiges virken for jordbruket hadde vakt tidligere. Selv agronom J. Bruset uttalte for nedskriveren, at han ikke kjendte noget eksempel paa en saa storartet førstegrødeavkastning paa nydyrket jord som den paa Havernæsmyren 1868».

Det er trolig at Flønes hadde rett i at eksemplet fra Havernesmyra smittet. I alle fall fra 1875 er det tydelig at amtsagronomene har fullt opp å gjøre med å hjelpe folk med grøftingsplaner, og det var vel å merke vanlige bønder som nå så seg tjent med å gjøre slike store investeringer.

Også andre enn Birch drev «moderne». Advokat Schultz som eide flere gårder på Selbustrand satset på intens korn- og høyproduksjon med sterk bruk av kunstig gjødsling. Bygdefolket fikk altså i en årrekke en praktisk demonstrasjon av de nye driftsmidler, men stilte seg likevel reservert og tildels direkte motvillig til det nye. Resultatene var kanskje ikke overbevisende. Paul Amdal skrev i 1872 en del avisartikler der han roste drifta på Schultz’ gårder. En anonym selbygg svarte da harsellerende: «(vi) kan ikke indse, at det største Udbytte af alt Landbrug bestaar iaarligaars  at  selge al Avling, og at tifold Erstatning derfor

haves i nogle Tønder Graxe og Sursild.———- Enkelte tænksomme Jordbrugere kjøbe nu i Mangel af Sursild Læmend i Sækvis, for ret grundig­ere at gjødsle sin Jord».

Midt i 80-åra kom det et tydelig omslag. Da begynte Birch å få kunder til handelsgjødselen. De færreste kjøpte riktignok mer enn 1/2 –1 sekk, fortrinnsvis svovelsyret benmel (superfosfat). I åra framover tok Birch inn 20 – 50 sekker årlig, og Christophersen noe tilsvarende. Først ved århundreskiftet kom det egentlige gjennombruddet for kunst­gjødselen. I 1900 ordnet sogneselskapet med fellesinnkjøp av kunst­gjødsel, og det ble da tatt inn tilsammen 28 tonn, mest tomasfosfat. Forbruket var med ett slag mangedoblet.

I åra mellom 1850 og 1900 ble det utviklet en rekke åkerredskaper, faktisk alle de redskapene som har vært i bruk siden bortsett fra traktorredskapene. De kom også til Selbu, men ble visst ikke særlig utbredt før århundreskiftet. I 1854 kjøpte Birch en engelsk plog der alt, også åsen og styret, var av jern. Ved skiftet etter John J. Liens kone få år senere, i 1864, finner vi også en slik plog. Folk flest holdt seg likevel til den gamle modellen, produsert av lokale håndverkere. Birch hadde noen fabrikklagede ploger på lager, men salget gikk tregt: «skal de anlægge sig en saavidt kostbar Plog, saa foretrækker de Heimdalssmedens Fabricata» (1889). Ennå ved århundreskiftet laget smeden Paul Kulvik sine anerkjente «kulvikploger» i smia ved Skulbakken.

I 1887 kom den første såmaskinen hit til bygda, og det skulle være unødvendig å si at det var til Birch. Hans politikk var klar: «Hvorvel jeg til eget Brug ikke nødes at anlægge en saadan Maskin, vilde det jo være godt at have et Prøveexemplar i Bygden». Maskinen var en enhestes «Haakon» med sju sålabber, og skulle passe godt for forholdene her. Men selbyggene greide seg ennå lenge uten, åkrene var ikke større. I 1900 var det bare 7 såmaskiner, og flere var det ikke sju år senere. I 1907 var det heller ikke flere enn 4 kombinerte «slaa- og meiemaskiner» i bygda, men det betyr likevel ikke at skuren fremdeles ble gjort for hånd. Mange hadde anskaffet seg avleggerbrett til slåmaskinen, og dermed ble denne fullt tjenlig til skur.

Treskemaskinen var vel den av de nye maskinene, utenom slåmaski­nen, som ga størst vinning, dvs. i den forstand at den sparte mest arbeidskraft. Gjennom hele 1800-tallet hadde det vært eksperimentert for å komme bort fra den arbeidskrevende sluggutreskinga. En rekke «mekanicuser» laget treskeverk i høyst forskjellige fasonger. Felles for dem alle var at de var uhåndterlige, lite driftssikre og ineffektive. Få av dem greide å treske mer enn det normale dagsverket for en mann med sluggu: en tønne bygg pr. dag — og da var jo lite oppnådd. Først omkring 1850 kan en regne med at treskemaskinen var nådd utover eksperimentstadiet. I 60-åra kom det fabrikkproduserte treskeverk av jern – «piggmaskiner», og noe senere det selvrenskende treskeverket. Dermed var utviklingen av den stasjonære treskemaskinen fullført.

Treskemaskinen ble fort populær og alminnelig anvendt i mange byg­der, og da spesielt i kornbygdene. Ikke slik i Selbu. Birch kjøpte et treskeverk med hestevandring fra Trolla Bruk i 1868. Prisen var 67 speciedaler, et beløp som skulle være overkommelig for de fleste bøn­der. At dette er det første verket i bygda, i alle fall av denne typen, ser vi av at Birch måtte sende rådsdrengen, Peder Reinaldsen, til Trolla for å få opplæring i oppstilling og bruk av maskinen. Etter å ha hatt maski­nen et par ukers tid, skrev Birch til fabrikanten og klaget over at de ikke greide å treske mer enn 8 tønner bygg for dagen, enda de holdt på til 7 om kvelden. Vi vet ikke hvor mange mann som måtte til for å betjene maskinen, men det må ha vært minste fire, og da blir jo ikke resultatet mye å skryte av. Men det kan jo ha vært begynnervansker.

I Selbu fortsatte en lenge etter dette å treske med sluggu, og det var visst kvinnene som fikk gjøre den jobben. Mange utsagn tyder på at det var slik: «Jordbruket (i Selbu) er idetheletaget meget forsømt, thi da Mandfolkene stadig ere sysselsatte med Kværnstensbrydning eller Kjør­sel til Trondhjem, er det for en stor Del Fruentimmerne, der maa udføre forefaldende Arbeider hjemme paa Gaardene». (Illustrered Nyhedsblad 1865). «Korntræskingen, som de selbuiske Kvinder paa nogle faa Undtagelser nær helt og holdent maa udføre». (Adresseavisen 1868). «Treskingen foregaar endnu i Regelen med Haandkraft, det er blot enkelte som har Treskemaskiner» (Adresseavisen 1874).

1880-åra ser ut til å ha vært en gjennombruddstid for treskemaskinen i Selbu. I 70-åra solgte Birch bare 3 treskeverk, men i det neste tiåret solgte Birch og Christophersen tilsammen 31 treskeverk, alle piggmaskiner. 3/4 var håndtreskeverk, resten større verk drevet med hestevandring. Dessuten ble det solgt 7 kornrensemaskiner. En må også regne med at en del kjøpte maskiner direkte fra Trondheim. Enkelte treskeverk ble laget av håndverkere. Svensken Frilånder laget noen i 60-åra, og senere vet vi at John Sandvik reiste rundt i bygda og gjorde treskeverk og hestevandringer. Damptreskeverket kom aldri til Selbu. Den selvrensende treskemaskinen («stormaskina») kom først etter år­hundreskiftet.

Når treskemaskinen tydeligvis slo så sent igjennom her, kanskje tjue år senere enn f.eks. i Stjørdalen, har det selvsagt sammenheng med at åkerbruket sto svakere i Selbu. Men det kan tildels skyldes at treskinga i stor grad var kvinnfolkarbeid. Når det var slik, var det ingen særlig fordel i å innføre arbeidssparende maskiner, for om vinteren var det ikke noe alternativt arbeide som kvinnene kunne utføre i den innsparte tida. De huslige sysler greide jo kvinnene i tillegg til treskinga, og å spare tid for å nytte den til fritid og lediggang, var fjernt fra folks tankegang den tid.

Utviklingen på de mange felter ga selvsagt resultater. Åkeren bar stadig mer til tross for at kornarealet skrumpet inn. Så sent som i 1865 ga havren etter lensmannens skjønnsmessige oppgaver bare 6 foll, bygget 8. Folltallene var så godt som fordoblet femten år senere, til henholds­vis 10 og 17 foll. Samtidig var utsædmengdene sterkt redusert, fra 52 til 36 liter pr. mål for havre, og fra 24 til 18 liter for bygg. Etter de oppgitte utsæds- og folltall steg samlet kornavling fra 12 250 hl. i 1865 til 14 250 hl. i 1900, mens utsædmengden samtidig ble redusert med ca. 45 %. Engen hadde i sannhet vært åkerens mor.

Fjøset ga selvsagt også større avkastning ved århundreskiftet enn en mannsalder tidligere. Å måle denne framgangen i tall, er likevel verre. I 1875 var det gjennomsnittlige melkeutbytte pr. ku 1000 potter (965 liter) årlig, i følge lensmann Sandberg. Ti år senere oppga han 1500 liter som normal melkemengde, mens kyrne hos de mer «fremskredne» brukerne melket 2000 liter. Så runde tallene er, virker de umiddelbart upålitelige. Lensmannen skulle riktignok innhente opplysninger fra fem «gjennomsnittsgårder» i herredet og bygge sine normaltall på dem, men det er lite trolig at denne metoden ga et tilnærmet korrekt tall på

herredsnivå. Mistanken blir styrket av tallene fra 1900, som er gitt av en ny mann, lensmann Guldahl. Melkeytelsen skulle nå være atskillig lavere: 1200 liter i gjennomsnitt og 1800 liter for de «fremskredne». Det virker usannsynlig at melkemengden skulle gått ned mellom 1885 og 1900, og tilmed redusert så mye som 20 %. En gjør derfor rettest i å forkaste disse tallene helt, og nøye seg med å konstatere at melkeytel­sen gikk betraktelig opp i de siste tiåra av det forrige århundre. Noe tilsvarende gjelder også slaktevekta, både for storfe og småfe, ullmengden og avdråtten av geita. Ytelsene steg, men uvisst hvor mye. Derimot kan vi til en viss grad måle produksjonsøkningen i den økte omsetnin­gen av «fedevarer».