Omsetning og samvirketiltak

Selbyggene solgte så godt som ingenting fra fjøset i gammel tid, kjøt­tet åt de selv: forbruket var ekstra stort fordi så mye gikk til utnisting. Smør kunne det bli et lite overskudd på, men «selbusmæret» var lite salgbart, så hvitt og uappetittlig det var. Det eneste som kunne bli gjort om i penger, var geitosten og kanskje noen slaktefe.

 

I begynnelsen av 70-åra kan en merke et omslag. I 1872 rapporterte sogneselskapet at «Smør- og Osttilvirkningen stadigen har havt og har Fremgang i sidste Aar: thi medens Selbo-Smør for 10 Aar siden nesten ikke var afsætelig i Trondhjem, er der nu mange, hvis Smør konkur­rer med Tydalssmørret». Omslaget skyldtes i første rekke en bedre behandling av melk og smør. «Koldvandsmetoden» ble kjent – en av­ kjølte melka i kaldt vann under fløteavsetningen, og ellers må en anta at folk var blitt mer renslige under melkestellet. Det store omslaget i behandlingen av melka kom likevel med separatoren. De første bruk­bare separatorer ble laget omkring 1885, og ti år senere var de alminne­lig utbredt i Selbu. Fordelen med separatoren var ikke bare at den skummet melka bedre – en kunne nå få en liter fløte av 20 – 24 liter melk mens en før måtte regne med 30 – 36 liter. Kvaliteten på fløten ble også bedre når melken slapp å stå og surne mens fløten ble avsatt. Men som med så mange tekniske fremskritt: en oppnår økonomiske for­deler mens andre, ikke målbare kvaliteter kan gå tapt: «Vort eien­dommelige sæterstel holder naa snart paa at miste sin nationale karakter.      Man mødes ikke længere af smørblide sæterjenter, der

 

Diagram 4. Birch og Christophersens smørhandel 1852-1900.

Diagram 4. Birch og Christophersens smørhandel 1852-1900.

vil gjøre dig livet behageligt ved at byde frem rømmebunker og «klin­ing», men af alvorlige budejer, der driver separatoren med all ønskelig rutine. Det er denne hersens separator som har ødelagt sæterlivets romantik» (Selbyggen 1895).

Selbyggene lærte altså å produsere et salgbart smør. Problemet var at det ikke sto noe salgsapparat klart til å ta imot produktet. Birch hadde riktignok lenge hatt en viss omsetning av smør til faste kunder i Trondheim: Stiftamtmannen, biskopen og annet «fint» folk som ute­lukkende ville ha «beste tydalssmør». Men Birch var for utvikligen. Da selbyggene kom med i smørhandelen, skjønte han at salgsapparatet måtte utbygges. Tidlig i 70-åra fikk han ordnet seg med kommisjonærer for smør både i Trondhjem og Kristiania, og senere bygde Birch ut et forhandlernett nordpå, i Nordland, Troms og Finnmark. Bare i 1880 opprettet han fast forbindelse med åtte slike større kunder.

Diagrammet viser Birch og Christophersens samlede omsetning av smør, og dessuten Christophersens andel særskilt. Vi kan regne med at før 1887 ble så godt som alt smør fra Selbu omsatt gjennom disse to handelsmennene, og likevel var omsetningen lenge forsvinnende liten. Til 1865 representerte smørinnkjøpet bare noen få hundre kroner om året, og omtrent alt smøret kom fra Tydal. Senere dvs. i åra 1865 -1880 varierte innkjøpet mellom 1000 og 3000 kr. årlig, og tydalssmøret utgjorde ennå den største delen av det omsatte smøret. I 1880 kom det et markert omslag. Fra nå av økte omsetningen formidabelt fra år til år, og økningen er det hovedsakelig selbyggene som står for.

Samlet årsomsetning var 6000 kroner i 1880, passerte 12 000 kroner i 1885 og var ca. 30 000 kroner omkring 1890. Vi kan derfor trygt si at 80-åra var det tiåret da selbyggene kom med for fullt i smørproduksjo­nen og salget. De hadde nå innsett at det var fjøset som skulle gi dem den største og sikreste inntekten.

Ettersom smørproduksjonen for salg var noe nytt, var en ikke her bundet til gamle, inngrodde produksjons- og omsetningsformer. En sto friere i å kunne finne fram til helt nye organisasjonsmåter. Det skjedde da også: over hele landet ble det grunnlagt meierier og/eller smørforeninger. Allerede sist i 1870-åra kom det enkelte meierier i gang i somme nabobygder: I Åsen, Skatval, Melhus, Flå. Dette var samvirke­tiltak, andelslag organisert for å få en felles behandling og omsetning av melka og melkeproduktene. Fram til århundreskiftet fikk de fleste bygder ett eller flere levedyktige meierier. Her i Selbu hadde også tanken kommet opp så tidlig som i 1877 eller før, men sogneselskapet måtte da rapportere: «Sagen kan for Tiden ikke tænkes gjenomført, men at man fremdeles maatte have Opmærksomheden henvendt derpaa». I denne sammenhengen møter vi atter Fr. Birch. Som formann i sogneselskapet var han sjelen i arbeidet for det nye tiltaket, og det var på hans initiativ at arbeidet ble tatt opp igjen i 1881. Det ble da nedsatt en komité med ordfører I. Flønes som formann, og med bl.a. Birch, kirkesanger Furan og O. Henmo som medlemmer. Tilslutningen var lovende – det ble straks tegnet aksjer for 5000 kroner. Om høsten leverte meierimester Bruseth en plan for det påtenkte meieriet, og bygginga kunne starte. Tiltaket så altså ut til å skulle få en lett fødsel, men så kom den vanlige kjelken i veien – det ble strid om tomtevalget.

Kildene gir ingen detaljer om tomtestriden, men det er tydelig at den var hard. Flere alternativer var framme, og komiteen delte seg. Enkelte ville ha meieriet i Mebonden, andre, og deriblant komitéformannen, hadde andre forslag. Saken kom dermed i stampe, «og er nerved at gaa gandske i Baglaas». Meierimesteren var flere ganger her oppe og for­søkte å megle, og det endte omsider med at han sammen med Birch fikk drevet igjennom en plassering i Mebonden.

«Selbo Meieribolag» etablerte seg formelt i 1883 med Henrik Morseth som formann. Bolaget bygslet straks tomten av John J. Evjen på Hårstad, nedre (Fargar’n). Meieribygningen, en lang tømmerbygning ble oppført nær Håvibekken, for rikelig med vann var en nødvendighet ettersom meieriet var basert på «Koldtvandsmetoden». Meieriet kom i drift i januar 1884. Arbeidet ble skjøttet av to kvinner, en meierske og en assistent. Rannei Motrøen var meierske fra starten, senere ble hun avløst av Kari Lien.

Ved starten var det ikke tegnet inn mer enn 213 kyr – tilsammen var det da i bygda ca. 2500 melkekyr. Melkeleveransen var forsvin­nende liten i det første året, bare ca. 300 liter pr. dag. Meieriet var dessuten innstilt i setertida. Produksjonen besto av smør, «magerost» (nøkkelost) og mysost. Meieriet oppnådde bra priser på produktene de første åra: opptil 1,85 kroner pr. kg. for smøret, 40 – 45 øre for magerosten og 28 – 35 øre for mysosten. Det første driftsåret ble melka betalt med 8 øre pr. liter. Senere falt prisene, og i gjennomsnitt utbrakte melka i underkant av 7 øre literen i de åra meieriet eksisterte.

Til tross for de brukbare driftsresultatene de første åra, ble den minimale tilslutningen blant bøndene heller dårligere. Mot slutten ble også driftsresultatene skrøpelige. Det siste driftsåret måtte en opp i 44 kg. melk for å produsere 1 kg. smør, ved hjemmeproduksjon var 30-36 kg. det normale. I 1886 kom så det endelige slag mot «Selbo Meieribolag» – et kraftig fall i smørprisen. Birch hadde hele tida tatt imot stor­parten av meieriets produksjon. Fra desember 1885 kontraktfestet han seg til det følgende halvåret å kjøpe hele smørproduksjonen til en fast pris på 1,80 kr pr. kg. Men kort tid etter kom prisfallet – markeds­prisen sank helt ned i 1,50 kr. Med et slikt tap var det ikke aktuelt for Birch å fornye avtalen da halvårskontrakten gikk ut. Meieriet måtte heretter stå på egne ben, og det fundamentet ble for svakt. Drifta stanset våren 1887 og kom aldri senere igang igjen. «Meiereibolaget» ble aldri formelt oppløst, det opphørte bare å eksistere.

De som hadde stått i spissen for meieriet, var ikke villig til å godta det som var skjedd. De mente fremdeles at et fellesmeieri var det økonomisk riktige, og den mest framtidsrettede organisasjonsformen. Det ble gjort flere seriøse forsøk på å få liv i «Meieribolaget» igjen, uten at det lyktes. Det siste forsøket ble gjort i 1890-91-åra, men de interesserte «maatte oppgi sagen af den grund, at stemningen i bygden var oparbeidet slig, at det saa ud som det var den mæst formastelige gjerning disse mænd var iferd med at bedrive … Et sørgeligt tegn var det, at kun 2 a 4 gaardbrukere turde tiltræde det oprindelige interessentskab, resten saa med skjæve og mistroiske øine paa foretagendet» (Selbyggen 1891). Det var derfor ventelig ingen som holdt igjen da det i 1891 meldte seg en svenske, Lars Frølén, og ville forpakte meieribygningen til privat meieridrift. Styret av bolaget, nå ledet av P. J. Norbye, ga Frølén en femårs kontrakt mot en årlig leie på 400 kroner, og «Selbu Dampmeieri» startet virksomheten høsten 1891.

Dampmeieriet var for sin tid et helt tidsmessig foretagende – etter sigende det best utstyrte meieri i landet med bl.a. en stor separator og en eltemaskin drevet med dampmaskin. Frølén hadde bundet seg til å betale 8 øre literen for melka, mot at leverandøren tok tilbake halvpar­ten av skummetmelka til 3 øre pr. liter. Dermed unngikk han at osteproduksjonen ble så stor – osten hadde alltid vært vanskelig å selge. Etter noen måneder hadde meieriet tilslutning av 60-70 leverandører med en samlet leveranse på 1200-1500 liter melk daglig. Starten var altså lovende, og med moderne utstyr burde driftsresultatet bli bra -med separator fikk en 1 kg. smør av 22-25 kg. melk. Men Frølén greide heller ikke å holde hjulene igang lenge, trolig mistet han melkeleverandørene. Dampmeieriet innstilte våren 1896 etter 4 1/2 års drift. Året etter kjøpte et par trondhjemmere inventaret og forsøkte på nytt, men ga opp etter få måneder. Senere har det ikke vært meieridrift i loka­lene. Bygningen ble solgt til bedehus i begynnelsen av 1900-tallet.

Kort før århundreskiftet kom det to grendemeierier i gang. På Selbustrand var det på tale å sette i gang allerede i 1892, men tanken ble ikke realisert før fem år senere da «Stranden meieri» ble stiftet med M. Setsaas, Chr. Lund, J. Sandvig, J. Balstad og T. Grøtem som styre. Meieriet ble drevet som rent smørmeieri med retur av skummetmelka. Høsten 1899 kunne den nye meieribygningen på Balstad (19/1) tas i bruk – det trakk så lenge ut fordi «man ikke er blit enig om stedet». Meieribygningen var et tømmerhus i tre etasjer, 15 X 6,5 meter stort. Det var utstyrt med separator og smørkjerne, begge drevet med hestevandring – en dampmaskin var for kostbar.

Melkeleveransen var fra starten 300-400 liter pr. dag. I 1898 ble det innveid vel 90 000 liter som utbrakte knapt 3,400 kg smør. Det ga en gjennomsnittspris på 5,6 øre pr. liter melk. Nytt var det at prisen ble beregnet etter fettinnholdet. Året etter var melkeleveransen sunket ka­tastrofalt, til knapt 60 000 kg, og smørproduksjonen ble bare 2,350 kg. Styret klaget over for lite samhold mellom gårdbrukerne, «idet flere, som ivret for dets oprettelse, senere er gått væk». «Stranden meieri» var ikke liv laga. Det ble nedlagt kort etter 1900.

«Vigvervet meieri» ble grunnlagt i 1898 med Henrik Nervik som formann. Allerede vinteren 1899 kom drifta i gang i et nyoppført merierilokale på Slind (141/1). Som «Stranden meieri» var det et rent smørmeieri, drevet og utstyrt som dette. Men «Vigvervet meieri» greide seg bedre. I 1900 ble det innveid ca. 150 000 kg. melk, som ga 5300 kg smør. Fem år se­nere var melkeleveransen sunket til 105 000 kg., altså en betydelig tilbake­gang. «Vigvervet» greide likevel å holde det gående forholdsvis lenge, helt til krisetida etter første ver­denskrig. Meieriet ble da lagt ned. I 1932 brant byg­ningen ned til grunnen.

«Meierskene paa Stranden». Foto: E. Jenssen

«Meierskene paa Stranden». Foto: E. Jenssen

Hvorfor mislyktes meie­ridrifta i Selbu så totalt? En kan ikke finne hele for­klaringen i lavkonjunktu­rer og elendige smørpriser. Meieriene i andre bygder, som stred med de samme problemer, greide seg jo -rett nok bare så vidt det var. Heller ikke kan en skylde  på   avstengthet   og dårlige kommunikasjoner. Sluttproduktet – smøret og osten skulle jo i alle tilfelle ut av bygda, og det kom ut, via kjøpmenn og smørforeninger. Svikten måtte derfor Ligge i forhold innen bygda.

Avstandene og veiforholdene i bygda utelukket nok en del fra å være med i meieriet. Gårdbrukerne i storparten av Øverbygda, Innbygda og Mebonden skulle likevel ikke ha særlig vansker med å få levert melka daglig – og disse utgjorde mer enn halvparten av gårdbrukerne i bygda. Som vi har sett oppnådde meieriene tilslutning fra bare en brøkdel av disse, og nettopp her må vi nok søke hovedårsaken til misêren: den manglende oppslutning om meieritanken.

At så mange var negative til meieriet og tilmed motarbeidet det, kan en tenke seg skyldtes den ulykksalige tomtestriden i forbindelse med det opprinnelige «bolaget». De som «tapte» striden brøt med meieriet, og fordi det var ansette menn i bygda, hadde de lett for å vinne andre med seg. Det kan også ha betydd noe at Birch var med i ledelsen for meieriet. For mange var det naturlig å tro at det skyldtes egeninteresse. De holdt seg borte for ikke å gi ham denne fordelen – det fikk ikke hjelpe om deres egne interesser gikk fløyten samtidig.

Det er vanskelig å tillegge Birch egoistiske motiver i meierisaken. Han hadde som nevnt vært drivkraften i «bolaget», og vinteren 1887, da det var tydelig at det gikk mot slutten med meieriet, støttet han ivrig tanken om å opprette en smørforening uavhengig av meieriet. I 1870-og 80-åra var det opprettet en rekke smørforeninger, spesielt i fjellbyg­dene. Disse tok mot usaltet smør fra medlemmene, eltet det sammen til én vare og solgte det som «meieribehandlet smør». Prisen på slik vare lå omtrent midt mellom meierismør og vanlig bondesmør.

Generalforsamlingen i «Meieribolaget» vedtok i april 1887 etter et stormende møte å opprette en slik smørforening: «Selbu Meieriselskab». Styret besto av P. Furan (formann) Fr. Birch, Einar Jenssen, P. Norbye og G. Haarstadlien. P. Berge ble ansatt som forretningsfører. Selskapet fikk et rentefritt lån på 1000 kroner av Birch som driftskapi­tal. Fram til utgangen av året tok selskapet mot 6830 kg. smør, men regnskapet ble avsluttet med et tap på 600 kroner som styret måtte dekke. Etter dette trakk Birch seg fra foreningen for å starte sin egen «smørforening». Det var bare nølende at Birch gikk til dette skrittet. Overfor meierimester Bruseth innrømmet han at «denne Maade at forædle Koens Produkt paa ei er den Rette, men det er jo nu bleven en ren Modesag, som jeg – som Handelsmand ei lengre kan sette mig udover, skal ei min Handel alt for meget lide derunder. Vi har tid­ligere nemlig allerede to «Smørforeninger» her og . . . trods mine iv­rige Bestræbelser har ei lyktes i Høst faa vort Fællesmeieri engang igang».

Kjøpmann Christophersen hadde allerede mens meieriet var i drift etablert en privat «smørforening». Dessuten fortsatte han som før med å kjøpe opp saltet bondesmør. «Smørforeningen» drev Christophersen så godt at han ble en slem konkurrent til «Selbu Meieriselskap» – hans høye innkjøpspriser tvang smørforeningen til å drive med tap som vi har sett. «Meieriselskapet» ble også reorganisert, slik at det nå var ialt tre smørforeninger, alle i Mebonden. «Meieriselskapet» leide lokaler i ban­ken. Konkurransen ble selvsagt hard, og det skulle vise seg at de pri­vate kjøpmennene ble for sterke for den egentlige smørforeningen. I en uke i februar 1892 sendte Birch 450 kg. smør til Trondheim, Christop­hersen like mye, smørforeningen 250 kg. og dampmeieriet 150 kg. -tilsammen 1300 kg. Andre kilder tyder på at dette var det normale forholdet, Birch og Christophersen behersket mellom 2/3 og 3/4 av smørhandelen etter 1887. Tidligere hadde de hatt omtrent det hele.

Gjennom «Selbyggen» kjenner vi noen få driftsresultater for «Meie­riselskapet». I  1890 var årsomsetningen (salget) ca.  13 750 kroner, i 1891 15 449 kroner og i 1893 12 721 kroner. Det siste året var over­skuddet vel 1000 kroner.

Birch og Christophersens omsetning av smør er som nevnt vist i diagrammet på s. 59. Etter det som er sagt foran, skjønner vi at produk­sjonen av smør til salg øket enda sterkere enn diagrammet viser. Til 1887 var de omtrent enerådende i smørhandelen, men vi ser at om­setningen fortsatte å øke etter at de fikk konkurranse fra smørforeningen. I 1891 kjøpte de tre smørforeningene smør for tilsammen 48.000 kroner – et anseelig beløp. Med en smørpris på 1,70 kroner tilsvarer det ca. 1.000.000 kg melk, ca. 1/3 av den totale melkeproduk­sjonen i bygda. Det var nettopp på denne tida en innsender i «Selbyg­gen» skrev om «dette velsignede smøret som holder liv i flesteparten av oss.»

Nedgangen i innkjøpet etter 1891 skrev seg nok i første omgang fra en minskning i produksjonen – smørprisen lå særlig lavt i åra 1894 -1897. Når omsetningssvikten fortsatte helt fram til århundreskiftet, skyldtes det at kjøpmennene møtte en skjerpet konkurranse. Nå var det handelsforeningene som gikk inn i smørhandelen – både de gamle fore­ningene «Vigvervet» og «Øverbygdens» og de nye: Indre Handelsfore­ning» som begynte å ta i mot smør i 1894, og «Mebondens» som startet i 1898. Handelsforeningene tok etter hvert over brorparten av omsetningen. Birch avviklet sin smørhandel i 1898, mens Christopher­sen greide å holde skansen så noenlunde i åra framover.

Selbyggene hadde mest ingen andre jordbruksprodukter enn smør å selge. Noe geitost kunne det bli, men mindre etter hvert som geita ble slått ut. Kuosten åt selbyggen selv. Det var forresten få som ville kjøpe den også. Skinnhandelen økte i omfang, mellom 1884 og 1889 steg Birchs innkjøp av skinn fra 1800 til 4000 kroner. Ull måtte selbyggene selv kjøpe, og i økende grad etter at selbustrikkinga ble en «industri». Det som kunne reknes som utførselsartikler fra Selbu, var i følge en uttalelse fra herredsstyret i 1887: meieriprodukter, særlig smør, le­vende kveg, skinn, tyttebær, trelast og vilt.

Som en har sett gjennomgikk jordbruksnæringa i Selbu en rivende utvikling i den siste mannsalderen av 1800-tallet. På bakgrunn av den stillstand som hadde rådd tidligere, ble det voldsomme tempoet i utvik­lingen enda tydligere. Det var en jordbruksrevolusjon som begynte i disse åra. Jordbruket gikk inn i et hamskifte som kom til å omskape næringa fullstendig. Omdanninga ble ikke fullført i det forrige år­hundre, prosessen gikk videre etter århundreskiftet, med økt fart og større kraft. Men begynnelsen ble gjort før 1900 – da hadde selbyggene prøvd seg på det meste av det som er blitt tatt i bruk i full bredde i vårt århundre, – «traktoriseringa» unntatt,

En kan spørre seg om årsakene til at selbyggene så plutselig la om -det skjedde etter at foregangsmennene i tjuetretti år hadde talt for og demonstrert det nye, uten at den jevne bygdemannen hadde fulgt dem. Forklaringen kan ikke gis i få og enkle ord, bl.a. fordi omslaget mye skyldtes forhold utenfor bygda. Alle bygder gikk inn i hamskiftet mer eller mindre samtidig. En kan likevel peke på enkelte forhold som betydde særlig mye for utviklingen. Emigrasjonen tappet bygda for arbeidskraft i den grad at det ikke lenger ble råd å opprettholde det ekstensive høstingsbruket. En måtte gå over på mer effektive dyrkningsmåter, legge om til intensiv forproduksjon og ta i bruk maskiner i den grad det var mulig. Den sterke veksten i byene og næringene utenom jordbruket skapte et marked for jordbruksvarer som lokket bøndene til å satse på salgsproduksjon. Oppdyrkinga av den amerikanske prærien og det russiske svartjordbeltet skapte et prisfall på korn — amerikansk hvete og russisk rug — som gjorde norsk kornproduksjon mindre lønnsom. Det billige importerte kornet gjorde det mulig å legge mindre vekt på det overdrevne uhensiktsmessige åkerbruket her i landet. Og endelig må vi nevne industrialiseringen som skapte en flom av nye, rimelige varer – spredt av handelsmennene, turister og byfolk forøvrig -som fristet landsfolket. Selvforsyning ble ikke lenger noe mål. Bygdene gikk bevisst inn i en pengehusholdning for å få del i den nye og høyere levestandarden som dette ville gi dem.