Politikk

 

Politikk og partier var nærmest ukjente begreper i Selbu som i andre bygder langt opp i det 19. århundre. Vi har tidligere sett at kommune­valget foregikk i fred og fordragelighet – nærmest likegyldighet, tyder den manglende oppslutning på. Enkelte menn eller slekter fikk bort­imot privilegium til å være folkets kårne. Slik var det også med stor­tingsvalget. Det var indirekte valg: velgerne i Selbu herred ga sin stemme til to valgmenn, som så møttes med valgmennene fra de andre herredene for å velge stortingsrepresentanter for kretsen. Det var regel at ordføreren, og ofte også viseordføreren ble kåret til valgmann. Kirke­sanger Ole Sesseng satte en uslåelig rekord ved å bli valgt til valgmann ved alle valg unntatt ett i perioden 1829 – 1853. Bare én tydaling finnes på listen over valgmenn — Stiger Næsvold ved valget i 1862.

I 1850 feide en politisk bevegelse som et stormvær inn over Trønde­lag. Det var Marcus Thranes radikale agitasjon som nådde hit. Det ble stiftet arbeiderforeninger i bygd og by. I Selbu hadde bevegelsen tilsyne­latende stor suksess. På kort tid ble det dannet ni foreninger, en i hver skolekrets, og det samlede medlemstall løp opp i det usannsynlig høye tallet 472 mann. Flest var det i Ytre Strandbygdens arbeiderfore­ning med 91 medlemmer.

Hvorfor vant en så radikal bevegelse innpass i en avsides og lite utviklet bygd som Selbu? Og hvilken betydning fikk bevegelsen her? Svarene er ikke lett å finne, fordi en vet så lite om dette. Bare ett eneste skriv om thranitterne stammer fra Selbu. Det er lensmann Schives rapport i august 1851 om arbeiderforeningenes daværende stilling. Schive gir inntrykk av at de avhørte formennene i foreningene var nær­mest blitt bondefanget av Borgen, Thranes utsendte medlemshverver. To av de fem formennene som møtte, fortalte at de var blitt utpekt til formenn av Borgen på stiftelsesmøtet sist i oktober i 1850. Dette hvervet hadde de frasagt seg. De andre tre formennene tilsto at de ikke utrykkelig hadde frasagt seg hvervet, men at de ikke visste hva deres funksjon besto i. «Flere af formændene lode sig forlyde med at Borgen maatte være en bedrager, da han endnu ei havde holdt noget af sine løfter og een gik saavidt, at han fandt det underlig af øvrigheden, at den tillod saadant bedrageri». Amtmannen i Søndre Trondhjem gir ut­trykk for omtrent den samme oppfatningen som Schive: «De enfoldige Almuesmend» hadde trodd at Thrane og hans hjelpere handlet etter øvrighetens anmodning, og da det senere viste seg at det ikke stemte, mistet de aldeles tilliten til lederne.

Å påstå at thranitterbevegelsen bare var et resultat av enfoldighet og bondefangeri, kan knapt være riktig. Det må være mer enn en tilfeldig­het at bevegelsen oppsto rett etter det harde uåret i 1849. Flere steder i Trøndelag – i Stjørdal, Levanger, Trondheim, Meråker – kom det til opptøyer og motstand mot øvrigheten. Men i Selbu kan det ikke ha vært en arbeiderbevegelse, slik vi tolker ordet, og heller ikke en ren underklassebevegelse. Dessverre kjenner vi ingen navn på medlemmene, men det høye medlemstallet viser at også mange gardmenn må ha vært innmeldt.

Noe særlig virksomhet kan det ikke ha vært i foreningene i Selbu. Det eneste en vet om, er at Ytre Strandbygden og Floren forening betalte kontingent til Sentralkassen i Christiania i februar 1851, Floren også i april. Schives rapport forteller at foreningene var sovnet inn før et år var gått. «Der for Selbo Vedkommende i grunden ingen arbeider­forening bestaar fortiden uden paa papiret i Borgens gjemme». Det stormværet som formørket øvrighetens horisont førte ikke til annet enn en krusning på overflaten.

En del år etter at thranitterbevegelsen var forsvunnet uten å etter­late seg spor, oppsto en ny bevegelse som skulle komme til å få en større og mer varig virkning. Det var Søren Jaabæks Bondevennforening, som ble grunnlagt i Agder i 1865. «Bondevennernes» slagord var «sparsomhet i statshusholdningen» – alle offentlige utgifter skulle hol­des nede med hard hånd. Ellers var viktige programsaker å motarbeide embetsmennenes makt og å arbeide for utvidet stemmerett.

Selbu bondevennforening ble stiftet «kl. 6 eftermiddag torsdag 17. mars 1868 i Hårstadlien», skriver Ola Aas i en artikkel i «Nidaros». Han skal ha hatt tilgang til foreningens møtebok, som nå er forsvunnet. Det er dessverre ikke mye vi vet om denne foreningen heller. I mai 1868 heter det i «Adresseavisen» at den lå i dvale. I oktober ble foreningen reorganisert og fikk statutter. Ingebrigt Norbye, kirkesanger Furan, skolelærer Flønes og gårdbrukerne Henrik Morset og Haldo Kvello var de første styremedlemmer. Som en ser var det bygdens leden­de og av de mest velhavende menn som stilte seg i spissen for foreningen.

Foreningen hadde 75 medlemmer da den ble stiftet, og fram til 1873 ble dette tallet nær fordoblet. Om den ikke kunne konkurrere med arbeiderforeningens medlemstall, var det likevel et anseelig antall. Det heter også at det var få bygder nordenfjells hvor Jaabæks blad «Folke­tidende» var så alminnelig lest og beundret som i Selbu. Dessverre eksisterer ingen medlemslister lenger, men vi kan gå ut fra at de fleste medlemmene var bønder.

De første par åra var det lite liv i foreningen, det blir gjentatte ganger hevdet at den var sovnet hen. Sannsynligvis eksisterte den like­vel, men virksomheten rettet seg lite utad. Paul Amdal, som fra begyn­nelsen sympatiserte med bondevennene, syntes foreningen bød på ene­stående sjanse til å vekke bøndene. Men da burde de ta saken an på den rette måten: «Jeg synes at Bondevennforeningen i Selbu burde snakke om ting som jorddyrkning, kreaturstell, kværnbruk, skovdrift og mere slikt, enn å snakke i vær og vind om å avsette konge og øvrighet».

I slutten av 1860-åra ser det ut til at foreningen våknet til liv. I de følgende to – tre åra kjenner vi flere initiativ som gikk ut i bondevenne­nes navn. Det første var at de tok opp tanken om å starte en forbruks­forening. De tenkte seg én forretning for hele bygda, men med fire -fem filialer. Kapitalen skulle skaffes ved aksjetegning, og på møtet ble det også tegnet 20 aksjer å 5 spd. Men som vi vet gikk det ikke som de hadde tenkt. Det ble opprettet frittstående forbruksforeninger, den før­ste i Vikvarvet i 1871. Om bondevennene var direkte engasjert i dette tiltaket, vet vi ikke. Bondevennene støttet også helhjertet planen om å få bygd en flatvei fra Heimdal til Teigen, Selv argumenterte de med at dette var den veilinjen «der attraaes af den største Deel af Selboe Almue», men helt korrekt kunne ikke dette være, for andre veilinjer var også blitt aktuelle nå etter at jernbaneplanen var skrinlagt. Veisa­ken var allerede blitt et kontroversielt spørsmål, der bondevennene mer eller mindre samlet stilte seg bak det ene alternativet.

Av saker i typisk «jaabækiansk» ånd kan nevnees forslag om at rente­foten måtte bli satt ned, og at fattigskatten for en del måtte kunne ytes «in Natura».

Også rent rikspolitiske temaer var oppe til debatt i bondevennforenin­gen, som vi allerede har sett av Amdals noe spydige omtale. Men resolusjonene var enkelte ganger jordnære nok. Et møte på nyåret 1872 behandlet etter oppfordring fra Jaabæk «Sag no. 33»: spørsmål om det skulle reises mistillitsforslag mot regjeringen Stang. Møtet var godt besøkt av ca. hundre personer og ble ledet av formannen, stortings­mann Norbye, som i avisartikler kalles «Jaabæks haandgagne Mand». Men denne gang gikk foreningens beslutning Jaabæk imot: «Sag No. 33 skjønte de sig ikke paa, og derfor vilde (de) af holde sig fra videre udtalelser» (etter referat i Adresseavisen). Det var visstnok lensmann Schive, som også var bondevenn, som utvirket at uttalelsen fikk den beskjedne, men sannsynligvis realistiske formen.

Etter et par – tre år dabbet interessen blant bondevennene av igjen.

«Folketidende» – holdes desværre nu ikke længer her i samme Antal som tidligere», heter det i 1874. De siste møtene vi vet noe om, ble holdt på etterjulsvinteren 1873, da bondevennene gjentagne ganger beslutet å henvende seg til herredstyret for å få minsket tydalingenes repre­sentasjon i herredstyret. Noe senere samme år ble sogneprest Hansteen satt utenfor formannskapet og dermed ordførerhvervet. Fr. Birch påstår i brev til sine venner at det var «jaabækianerne» som sto bak. Han­steen ble utmanøvrert av menn med «forblindede Partihensyn.» Dette stemmer for så vidt med bondevennenees generelle syn på embetsmen­nene, men i den aktuelle saken kan vel også andre forhold ha spilt inn – Hansteens nokså reserverte vesen, for eksempel. Den siste innførselen i møteboka, skal ha vært datert 4/9-1876, i følge Ola Aas.

Bondevennene fortsatte å eksistere som et begrep ut i 70-åra — f.eks brukte Birch stadig uttrykket «jaabækianere» nærmest som et skjellsord om sine motstandere. Men i hverdagspolitikken er det van­skelig å spore hva denne -ismen skulle bestå i. Den politikken som ble ført, var vanlig bygdepolitikk, der folk tok standpunkt etter hva de trodde tjente dem selv best – eller rettere sagt hvor de bodde i bygda. For den store saken som overskygget alt på denne tida var striden om Heimdalslinja, Hommelviklinja eller den nylanserte Hellinja som linje for hovedvei til Selbu.

Det er fristende å sette bondevennforeningene i forbindelse med de harde tidene sist i 60-åra, da særlig skoleutbygginga førte til et sterkt øket skattetrykk samtidig som svartår i jordbruket svekket næringsmu­lighetene i bygda. Foreningene var kanskje uttrykk for en protestholdning, en forsvarsmekanisme som bondesamfunnet tok til da tidene ble for trykkende. Følger en dette resonnementet, er det bare naturlig at jaabækianismen forsvant med høykonjunkturen midt i 70-åra.

Fram mot 1880 dukket det opp nye og større saker på den politske horisont, og overfor disse sakene ble Jaabæks program et for snevert grunnlag å stå på. «Folk saa dog snart at det var ikke blot deri Frihe­den bestaar, at slippe at betale Skat . . . Jaabæk har derfor nu udspilled sin Rolle», ble det sagt i lærerlaget i 1875. De fleste der var trofaste bondevenner tidligere. Nå stod striden om kongemakt kontra folkemakt, embetsmannsstyre kontra folkestyre, fordeling av makten kontra rent partistyre – en strid som delte folket og tvang alle til å velge side: høyre eller venstre.

Partier ble ikke offisielt dannet i Norge før i 1880-åra. Valgene var personvalg — en stemte på mannen og hans mening, ikke på partinavnet og partiets program. Bondevennene kan i mangt minne om et parti, men de hadde en for svak organisasjon og et for løst program til virkelig å kunne kalles det.

Partibetegnelsene «venstre» og «høyre» var likevel kjent og brukt lenge før partiene ble til. Også i Selbu ble uttrykkene brukt før 1880. Birch skrev bl.a. om «venstre mennene» i  1879:  «Tidens iltre, røde Aand betager desværre en større Deel ogsaa af vore Gaardbrugere, akket være politiske Opviglere».

Så snart 80-åra var gått inn, bygget det seg opp til konfrontasjon mellom de to fløyene i norsk politikk. Det som tilspisset konflikten på riksplanet, var striden om kongens veto. Høyre mente de hadde grunn­lovens ord for at kongen hadde absolutt veto, og i særdeleshet ved grunnlovsendringer, mens venstre holdt på at kongens makt ikke strakte seg lenger enn til utsettende veto. I 1880 nektet kongen for tredje gang å sanksjonere en bestemt grunnlovsendring. Venstreflertallet på Stortin­get vedtok da den 9. juni 1880 at endringen skulle være lov til tross for sanksjonsnektelsen, og det var nå klart at de i høyreregjeringen som støt­tet kongen ville bli stilt for riksrett. Men først ville begge parter avvente resultatet av stortingsvalget i 1882.

Inntil da hadde alle valgmannsvalg i Selbu vært upolitiske. Som tid­ligere nevnt var det fast regel at ordføreren og en til ble valgt. I disse åra var Ingebrigt Flønes ordfører. Om sitt politiske syn skriver han selv: «Som ungdom abonnerte jeg på Jaabæks Folketidende. Hans sparsomhedspolitikk greb meg og så blev jeg en het Taabækianer. Min poli­tiske opfatning gik i Venstres favør, forsåvidt partiet efterhånden syntes å ville slutte sig til sparepolitikken. Men ved venstres resolution av 9. juni 1880 blev jeg betenkelig.           Jeg kunde ikke følge venstre i den sak, men blev som mange andre seilet bakut».

Det kom ut at Flønes var blitt lunken i sitt venstresyn, bl.a. merket de ivrigste venstremenn seg at han og klokker Østby i Tydal fikk forpurret at herredstyret i Selbu, liksom mange andre herredstyrer, sendte en takkeadresse til stortinget for 9. juni — vedtaket. En måneds tid før valget i 1882 kom det en oppfordring i venstreavisa «Dagsposten» om å stemme på andre enn Flønes – helst på de pålitelige venstre­mennene Henmo, kirkesanger Furan eller Haldo Kvello. Om Flønes heter det: «Vistnok siger han sig ikke at være enig hverken med Høire eller Venstre, men den Tid er nu kommen da man maa tåge en fast stilling — Slingringsmend er ikke i Kurs for Tiden». Fram til valget ble agitasjo­nen mot Flønes forsterket. Dels var det underhåndsagitasjon, dels ble det arrangert åpne valgmøter. Det siste valgmøtet tok til kl. 7 på selve valgdagen. Valget ble da også en fullstendig venstreseier, her, som i resten av landet. Av de 51 som stemte i Selbu fikk venstres kandidater Henrik Morseth og Peter Furan henholdsvis 51 og 33 stemmer, mens Flønes fikk 23 stemmer og ble 1. suppleant. Typisk for den oppagiterte stemningen var det at valget denne gangen foregikk skriftlig, mens velgeren ved tidligere valg «i Regelen har laget Høitid i Kirken og så sakte som mulig fremsagt navnene til de man ga sin Stemme». Oppslut­ningen om venstre var likevel ikke massiv. Valgdeltagelsen var liten, og 14 dager etter valget nektet formannskapet enstemmig å gi bidrag til venstreorganisasjonen «Udtrøndelagen Folkevæbningssamlag».

Selbu og Lydal herredstyre 1885. Sittende f.v.: J. Klegseth, H. Morseth, I. Flønæs (ordf.), klokker Østby, ]. Aas. Bak: LI. Flønæs (sen), P. Furan, J. Graae, J.P.Evjen, N. Svendsaas, J.Valli, N.Kr. Evjen, O. Slind, N.P. Gulsetb, A. Aas, O.S. Stokke, J. Aashaug. Foto E. Jenssen.

Selbu og Lydal herredstyre 1885. Sittende f.v.: J. Klegseth, H. Morseth, I. Flønæs (ordf.), klokker Østby, ]. Aas. Bak: LI. Flønæs (sen), P. Furan, J. Graae, J.P.Evjen, N. Svendsaas, J.Valli, N.Kr. Evjen, O. Slind, N.P. Gulsetb, A. Aas, O.S. Stokke, J. Aashaug. Foto E. Jenssen.

Interessen for rikspolitikken holdt seg på topp så lenge det bren­nende riksrettspørsmålet var uavgjort. Et utslag av denne interessen, var Selbu Samtalelag som ble stiftet i mars 1883. Fra starten hadde laget 43 medlemmer og skulle være upolitisk. Men allerede på det første møtet ble det mot 6 stemmer vedtatt å sende en takkeadresse til odels­tinget fordi det hadde reist tiltale mot regjeringen Selmer, — flere enn 6 høyremenn var det derfor antagelig ikke blant medlemmene. I senere møter var samtaleemnene ofte upolitiske, men flere ganger ble det reist spørsmål om å danne et venstrelag, uten at det ble noe av foreløpig.

Utpå våren 1884, da riksretten nærmet seg, ble politikken igjen så opphetet at det ble uråd for venstre og høyre å stå i samme lag. Samtalelaget ble oppløst etter ett års virksomhet.

Etter at dommen i riksretten var falt, og regjeringen Selmer dømt fra sine taburetter, gikk de politiske interesserte i landet sammen i organiserte partier. Kampen skulle fortsette. Den 1. november 1884 kom høyremannen Johannes Midelfart hit for å holde foredrag, og etter foredraget ble det stiftet en «grunnlovsforening», som høyreforeningene da kaltes. Den eldste møteprotokollen for høyre eksisterer dessverre ikke lenger, så vi vet lite om dette partiet. Sikkert var Fr. Birch med, som i mange år allerede hadde vært de konservatives faste bastion i bygda. O. Haave, P. Kr. Flønes, I. Flønes sen. og Einar Jenssen nevnes også blant dem som var med fra starten.

Dannelsen av høyreforening satte fart i venstremennene i bygda. Allerede neste kveld, den 2. november 1884, møttes de på fastskolen på Nesta og stiftet «Selbo Venstre forening». Møtelederen, kirkesanger Furan, påpekte at «Høires Bestræbelser nu gik ud paa at erobre Val­gene for sig og saaledees igjen komme i Flertal, hvoraf Følgen uomtviste­lig vilde blive, at de nu lykkelig tilendebragte stridigheder mellem det store Flertal i Landet og Statsmagterne vilde optages paany». Det var uomgjengelig nødvendig at også venstresiden organiserte seg og for­svarte seieren. Dette var de oppmøtte tydeligvis enig i, for foreningen ble stiftet og statutter vedtatt samme kveld. Oppslutningen var god. På møtet ble det tegnet 61 medlemmer, og innen utgangen av januar neste år var medlemstallet vokset til 223. Av disse hadde riktignok 73 senere strøket seg av en eller annen grunn, men et nettotall på 150 medlem­mer er også et anstendig antall. Styret i det første venstrelaget besto av O. Henmo (formann), H. Morseth, H. Kvello, S. Engen, P. Furan og G. Haarstad.

Foran stortingsvalget i 1885 var det visstnok en livlig politisk aktivi­tet. Av venstres møtebok ser vi at medlemmene ble oppfordret til å virke for et venstrevalg hver i sin krets. Utpå sommeren ble det også holdt to valgmøter i venstres regi, et på Morset med Jac. Lindboe som valgtaler, og et hos J. Vigen med foredrag av E. Vullum og M. Hegstad. En mannsalder senere ga Ola Aas en levende skildring av et slikt møte, slik han som ungdom opplevde det: «Det var en varm herlig junidag i 1885. Jacob Lindboe skulde holle politisk foredrag på Mor­set . . . På Morset var det pyntet op til at den sjeldne gjest skulde komme. På gårdsplassen var det anbragt sæter for tilhørerne. Det rene f lag var heist. Flagg var ikke almindelige hos almindelige bondefolk ennda. Det var bare storkarane som hadde flagg og disse var av dem med det blågule merket i. Flagget på Morset vakte nok indignation. I avisens omtale av møtet hette det: Et rent flagg var heist, «lånt gud vet hvorfra». Avisen behøvde vistnok ikke å bekymre sig for eiendoms­retten, dertil var Henrik Morseth altfor smilende fornøiet den dag.

Vi unge vi gledde oss. Vi var på pletten i god tid før tiden. Vi lengtet efter mannen og foredraget . . . Venstremennene kom i flokk og smilende fornøiet og i undring. De konservative kom også. Det var dog ikke med fryd de kom. Deres smil var satirisk, deres bemerk­ninger spydige …»

Spenningen var ekstra stor foran dette valget. Siden sist var stemme­retten utvidet, slik at herredet nå hadde tre valgmenn. Dessuten hadde tydalingene tenkt å møte ved valget, mens de tidligere sjelden hadde sett seg tid til å kaste bort to dager i slåttonna på slikt noe. Hvordan ville så de nye stemme? Valgdagen ga svaret. Det ble en klar høyreseier, idet partiet fikk to av de tre valgmennene, I. Flønes og Ole J. Slind, mens den noe moderate venstremannen H. Kvello erobret den tredje plassen. Stemningen før og under valget gir den voldsomme oppslutnin­gen en pekepinn om: Av 210 stemmeberettigede stemte 188 dvs. 90 prosent. Vi husker at tre år før var det bare 57 som gjorde sin borger­plikt.

Det kan synes noe merkelig, men tydalingene skal nesten alle som en ha vært høyremenn i disse åra. Ola Aas har en forklaring på fenome­net. Kirkesanger Østby, som ble tydalingenes åndelige og politiske leder etter at Erik Næsvold trakk seg mer ut, var trofast høyremann. Det var særlig venstres oppstanasighet mot kristendom og øvrighet som forarget den rettro klokkeren – for ham var Vårherre sjøl en overmåte streng og alvorlig høyremann, som mislikte venstres ferd, skriver Aas. Og tydal­ingene fulgte lederen. Disse ordene som skal skrive seg fra en myndig tydalskone er betegnende for holdningen deres. «Di her vinstermenn skull herrede hå stryk!»

En annen teori går ut på at tydalingene var så forgjeldet til Birch at de ikke torde annet enn stemme høyre. Birchs «Bondebog» der alle debito­rene sto oppskrevet, skulle ha avgjort valget. Men ser en etter i bondeboka, finner en at tydalingene gjennomgående ikke hadde mer gjeld enn mange trofaste venstrevelgere i Selbu, så den teorien er heller tvilsom. En annen sak er at Birch hadde et spesielt godt forhold til tydalingene. Han hadde mange gode venner der oppe, mens få selbygger av bonde­stand kunne regnes som hans venner. Det er derfor mye trolig at påvirkning fra ham kan ha betydd en del for høyres sak i Tydalen.

Løsningen på de omstridte spørsmål som ble funnet i 1884, ble stående for ettertida. Men striden fortsatte. Den splittelsen i folket som striden hadde skapt kunne ikke leges på noen få år. Det var rett nok rolig mellom slagene. Ved nyttår 1891 skriver Birch om den «vegete­rende» høyreforeningen her som ikke hadde mer enn ti medlemmer, men ved valget samme år var det igjen massiv oppslutning – 96 prosent valgdeltagelse – etter en hissig valgagitasjon. «Høires agitatorer red og kjørte bygden rundt i fuldt firsprang for at gjøre sidste opbud. Venstre­partiet havde sine kolpoltører spredt hist og her udover», skrev «Sel­byggen» etter valget.

Valgmøtene var blitt folkeforlystelse – 200 og opp mot 300 menne­sker møtte fram for å høre på de tilreisende eller bygdas egne agitato­rer. Og tonen var ikke alltid like «akademisk». I 1891 skrev «Selbyg­gen» om det forargelige i at en høyremann i salen hadde ropt «raahæl» til møtedirigenten, Henrik Morset. I neste nummer måtte bladet inn­rømme at det også var brodne kar i venstres leir, i det en tilhører gjen­tagne ganger hadde ropt «tosk» til I. Flønes da han holdt sitt foredrag. Det er nok mulig at stemningen til vanlig ikke var fullt så tilspisset -referatene vi kjenner til gjengir situasjonen før og under valget da sin­nene var overopphetet. Men høyremennene og venstremennene sto nokså stritt mot hverandre også utenfor den politiske arena. Vi ser f.eks. at politikken ble trukket inn i 17. mai-feiringa.

Den første 17. mai-fest her i bygda ble holdt i 1883 – midt oppe i den verste kamptida. Den gangen kunne venstre og høyre gå til fest i lag. Høyremannen dr. Conradi holdt tale for kongen, men venstres O. Henmo talte for stortinget – og begge høstet velvillig applaus fra festlyden. Slik – i fedrelandsinnet broderånd ble nasjonaldagen feiret i åra framover, men fra først i 1890-åra vant politikken over brorskapstanken. I 1893 brøt de mest radikale venstremenn ut og holdt sin egen fest på Morset. Den «riktige» 17. mai – festen ble feiret på Nesta som før om åra. Den var sagt å være upolitsk, og at venstres gamle fører, kirkesanger Furan, holdt festtalen, mens Paul Birch avsluttet møtet, skulle borge for at det var riktig. Begge festene var omtrent like godt besøkt, med hundre mennesker på hvert sted. Neste år gikk også de mer moderate venstremenn over til de radikales fest, med den følge at den upolitiske festen måtte avlyses. Høyremennene, som for all del ikke ville ta del i de radikales fest, holdt et par år sitt eget arrangement på Selbustrand, og på festdagens morgen dro «Telegraf» utover under vai­ende flagg og til klingende trompetfanfarer og med midtbygdas høyremenn med fruer på dekk.

 

Tydalingene svingle seg på høyrefoten også i pols'n. Bryllup på Aune 1890. Foto E. Jenssen.

Tydalingene svingle seg på høyrefoten også i pols’n. Bryllup på Aune 1890. Foto
E. Jenssen.

På denne tida var flagget et splittelsens tegn, som før antydet. Høyre holdt på det gamle flagget med unionsmerke, mens venstre samlet seg under det rene flagget som et symbol på deres «knyttnevepolitikk» – den harde linja i forholdet til partneren i unionen: Sverige. I 1896 forsøkte en å inngå et kompromiss om 17. maifesten. Det skulle holdes én fest under det rene flagg, men unionsflagget var tillatt brukt i prosesjonen og utsmykningen. Det skulle holdes taler bare for dagen og fedrelandet – ikke for kongen. Men dette var ikke nok for de unge venstremenn i felleskomiteen. De gikk ut av komiteen for å arrangere egen venstrefest som før, mens fellesfesten gikk i vasken. Enda et par år framover var høyre og venstre uforlikt på landets store festdag, men så gled det hele over. Siden har festen vært feiret i samholdets ånd, som rett og riktig er. I 90-åra var ikke motsetningen mellom venstre og høyre lenger det eneste i politikken. De to «gamle» partiene hadde fått en konkurrent – arbeiderne – som de kalte seg, som i Selbu var omtrent ensbetydende med husmennene og småbrukere. Allerede i 1892 meldte «Selbyggen» at en arbeiderforening var under dannelse på Stranda. Antagelig av den grunn skrev «en arbeider» en artikkel i bladet om arbeiderbevegel­ sen, og denne tyder på at det var den rødeste sosialisme som hadde nådd selbyggene: « da skal ikke kapitalen herske over arbeideren længere, men arbeideren over kapitalen seieren skal bli arbeiderens til slut». Neste år – i juni 1893 – ble planene satt ut i livet og Selbustrand arbeiderforening stiftet. Det første styret besto av John Stavnæs Balstad, Ole Stavnæs (Kammen) og Ole J. Stavnæs. Vi hører ikke mer om denne foreningen, så trolig gikk den inn etter kort tid.

Men den samfunnsklassen som arbeiderforeningen representerte, var ikke til sinns å være blant «de stille i landet» lenger. Til det var det for mye som var «galt væltet» som en anonym innsender hevdet. Den mest skrikende urettferdighet var at bygda siden 1837 var blitt styrt av én stand – bøndene — som nå ikke hadde mer enn en knapp halvpart av folkemengden i bygda bak seg.. Den andre halvparten hadde måttet finne seg i å bli regjert med. Konkret hadde dette forholdet utkrystalli­sert seg på ett område: skattlegginga. Etter hvert som kommuneskat­ten ble omlagt fra å være en matrikkelskatt, som bøndene måtte bære alene, til å bli vesentlig skatt på formue og inntekt, økte misnøyen. Enkelte høyremenn, som i denne saken hadde felles interesse med hus­mennene, utnyttet situasjonen. «Han var sikker på å få alle venstre­menn med seg i denne sag, da man nu helt siden i vår ikke hørte annen tale av dem enn om ømheten og omsorgen for de små», uttalte Einar Jenssen ironisk i herredstyret i 1891, da venstreflertallet ville fri bøn­dene fra veivedlikeholdet og overføre det til herredsbudsjettet. Rabal­der for alvor ble det da herredstyret etter skatteloven av 1892 fikk adgang til å velge mellom forskjellige tabeller ved skattlegginga, og herredstyret valgte den som var best for bøndene, men minst gunstig for de som satt i små kår. I årevis ga skattetabellene stoff til sinte innlegg i «Selbyggen» – men opposisjonen ble ikke hørt i denne saken.

Etter hvert som stemmerettsreglene ble endret, fikk flere husmenn stemmerett. Ved valgene i 1893 og 1895 ble det agitert for at minst et par husmenn måtte føres opp på valglistene. Når det ikke skjedde, hadde husmennene ikke annet å gjøre enn å stemme høyre, som var i opposisjon til «bondepolitikken» i herredstyret. Dette var ikke tilfreds­stillende, men mangel på en leder gjorde at den organisatoriske samling kom sent. Til slutt vendte en del husmenn seg til «en af de mere bekjendte høiremænd heroppe» og ba ham ta på seg oppgaven – noe han var villig til. Slik gikk det til at høyremannen P. Berge ble for­mann i Selbu husmands- og arbeiderforening, som ble stiftet den 2. januar 1897. I styret ellers satt G. Hofsmo, Haldo O. Sandvik, Halvor Nøkkelmo, Ole P. Baardsgaard, Ole H. Udhus og Arnt O. Kjøsnæs. 103 medlemmer ble skrevet inn på stiftelsesmøtet.

På møtet var det hard debatt om hvem som skulle gis adgang til å bli medlemmer i foreningen. Det ble flertall for å holde bøndene uten­for ved å sette en sperregrense for jordeiere ved 2.50 skyldmark. En så diskriminerende lov vakte mye motvilje, og bestemmelsen ble opphevet i et medlemsmøte kort etter. Begrunnelsen var at organisasjonen skulle virke mer som en fagforening enn som et politisk parti.

Arbeiderforeningens første mål ble likevel å få inn sine medlemmer som representanter i herredstyret. Etter en del sonderinger ble tanken om å stille egen liste ved valget i 1898 oppgitt, og arbeiderforeningen inngikk i stedet listesamarbeide med venstre. Denne lista sluttet også høyre seg til. Valget ble derfor et rent person- og ikke et partivalg. Arbeiderforeningen fikk inn 5 av 16 representanter. For første gang skulle også denne samfunnsklassen få innflytelse i de demokratiske or­ganer.

Ved neste valg – suppleringsvalget til herredstyret i 1900 – seiret arbeiderne stort. Arbeiderlista gikk igjennom i sin helhet, og fikk alle de 8 nye representantene i herredstyret. Til tross for den store seieren i 1900, tapte interessen for arbeiderforeningen seg, og foreningen ble oppløst i 1906. Årsaken kan nok delvis finnes i den skildring «Selbyg­gen» ga av de politiske forhold omkring århundreskiftet: «Det er ikke noget igjen af den gamle ildfulde begeistring og kamp, som stadig gik foran hvert valg i de sidste 20 aar. Det er heller ikke nu noget igjen af den ildskhed, had og forkjætring af anderledes tænkende som ved de foregaaende valg. Om et par af modsat politiske anskuelse mødes nu og de kommer til at samtale om politik, saa reiser de ikke bust og truer hverandre baade økonomisk og i andre henseender som i gamle dage. Nei stille, gemytligt og fredligt har det gaat. Folk orker næsten ikke at tænke paa politik længre. Det er da heller ikke saa rart; man har ikke noget særs at stride om, for de store stridsspørsmål er tilendebragt». I det siste tok likevel Ola Aas feil. De store stridsspørsmålene var ikke «tilendebragt», for et samfunn i utvikling vil stadig bringe fram nytt konfliktstoff, som vi senere skal se.

Enda en sak må vi ofre noen ord på: kvinnenes deltagelse i styre og stell. For så vidt er det lite å si om dette. Kvinnene hadde nær sagt selvsagt ikke stemmerett i det forrige århundre, og vi finner derfor ingen kvinner i politikken. Men mot slutten av hundreåret kan en finne tegn på at et nytt syn var i ferd med å bryte igjennom. I 1891 beklaget en innsender i «Selbyggen» at den i bygda som kanskje best forsto seg på skolesaker, den private middelskolens bestyrer, frk. Monsen, ikke fikk en eneste stemme ved valget på skolestyre. Gjennombruddet for kvinnene kom i 1898, da Magli Henmo ble valgt inn i en offentlig komite. Ganske pussig er det at av alle komiteer skulle det bli komi­teen til bedømmelse av graværer som skulle bli kvinnenes springbrett inn i det offentlige liv. I 1900 valgte herredstyret for første gang kvinnelige medlemmer i en nemnd – vergerådet. Av fem medlemmer var to kvinner: Johanna Dahl og Magli Henmo, samtidig som Ivara Birch og Soffie Hoem ble «varamænd». Denne kvinnelige representasjonen var riktignok påbudt ved lov.

I de frivillige organisasjonene var kjønnsdiskrimineringen like sterk. Om den første 17. maifesten i 1883 skrev «Selbyggen»: Kvinder var der ikke i forsamlingen, ti endu var disse ikke saa «fremskredne» at de lod sig se ved dens slags sammenkomster». Kvinnene lot seg likevel ikke stenge ute helt fra festene og møtene — etter hvert kom de som «menige» deltagere i all fall. Men til styrene ble de ennå ikke funnet verdige. Det var bare «på hekta» kvinnene rakk å sprenge denne barrieren før hundreåret gikk ut. Det skjedde da Soffie Hoem ble valgt til styremedlem i Den kristelige ungdomsforening i 1898.