Handelen etableres i bygda

Det fantes ingen handelsmenn i Selbu før etter midten av forrige århundre. Folk herfra handlet selvsagt også før den tid. De var helt avhengig av somme kjøpevarer – jern, salt, saltfisk og korn – i alle fall i dårlige år. Andre varer ville de ha fordi det gjorde livet rikere: finere tøyer, lisser og bånd, småsaker av messing og tinn og med tida luksus­varer som tobakk og kaffe. Følgelig var de også nødt til å selge, da først og fremst kvernstenen, selvfølgelig.

Denne handelen foregikk utenbygds – på martnan og hos kremmerne i Trondheim. Det ligger i sakens natur at vi ikke kan vite stort om markedshandelen, der ingenting ble nedskrevet. Den foregikk som en byttehandel, vare mot vare. Ble det gitt kreditt, var det etter muntlig avtale og med vitner og håndslag som bekreftet handelen. Det viktigste markedet for selbyggene, var utvilsomt Sankthansmartnan i Trondheim. Da var vinterens produksjon av kvernsten kommet ned og skulle omset­tes. Kjøpere var særlig enkelte kjøpmenn i Trondheim som drev videresalg, men også småkunder fra hele distriktet. Og selbyggene selv rustet seg her ut til slåttonna med sild og fisk som de kjøpte av fosninger og møringer, og korn av innherredsbøndene – om da kvernbruket hadde gitt godt nok overskudd. Og var det ennå noe igjen, var det gildt å ha med seg hjem noen alen fin klede eller kanskje et stykke svart silketøy til en konelue, en kandisklump til ungene og en kanne eller et halvanker kornbrennevin til seg selv.

Rørosmartnan i februar var også av stor betydning for kvernstenshandelen. Harde vinterstida som det var, måtte disse martnasturene organiseres godt. På en bestemt dag møttes martnaskjørerne på Mosletta eller i Vikvarvet, og dro så i flokk og følge over fjellet til Haltda­len. Over fjellet var det hardt. De skiftet på om å kjøre med løshester først. De opptil ett tonn tunge kvernlassa var tunge nok i seg selv, om både to og tre hester var forspent i motene. Hardt var det også for folket som måtte overnatte minst én natt i iskalde seterhus eller ute om det knep. Men når karavanen på den tredje eller fjerde dagen kjørte inn i Bergstaden, var strabasene glemt. Det fortelles at før de nådde gata, stoppet selbyggene og ga grahingsten en sup brennevin av blåkaggen, slik at de skulle være kåte og ville under «inntoget», — helst skulle de steile og vrinske for å vise at her kom det rettelig hestekarer.

På Røros byttet de kvernene mot korn når de handlet med hedmar­kinger og gudbrandsdøler, og av svenskene fikk de jernvarer – hånd­jern, spiker, plogjern og ljåblad. Alt var håndsmidd av de velkjente smedene i Dalarne – mest berømt var hedemorajernet. Denne jernhandelen over Røros holdt seg forresten oppe til sist i forrige hundreåret, lenge etter at Rørosmartnan hadde mistet sin betydning for kvernomsetningen.

Sannsynligvis har også Levangermartnan i mars spilt en viss rolle for handelslivet i bygda, men den må likevel ha vært av liten betydning i forhold til de to andre.

Omreisende kramkarer var et fast trekk i tidligere tiders handelsliv. Med varelageret i en skreppe på ryggen dro de fra gård til gård og handlet, helst mot «fix kontant», men de kunne også ta hestetagl, skinn eller andre lette varer i bytte. Det sier seg selv at de også solgte lette varer: bånd og knapper, synåler, sakser og kniver og forresten alskens kram. Om ikke varene var så viktige, var kramkarene alltid like vel­komne for det. De var et pust utenfra. På sine ferder fikk de vite alt om alle, og de var villig til å fortelle videre – etter noen gode historier var det alltid lettere å få gjort en handel.

I 1838 mente herredstyret at handel med nødvendighetsvarer i bygda hverken var «ønskeligt, gavnligt el­ler tilraadeligt».Denne negative hold­ningen til handelen var likevel på re­tur. Et tiår senere var flertallet for å gi handelsbevilling, og et senere år «ønsket de høiligen» å få en handels­mann i bygda. Da det i 1850 kom en søker som formannskapet kjente som «en duelig, human og retsindig ung Mand», ga de ham den varmeste anbefaling. Søkeren var Fredrik Reichenwald Birch, og han fikk da også bevilling som «ene privilegeret land­handler» i august 1850.

Fr. Birch

Fr. Birch

Fredrik Birch ble  født  i   1826.

Han var sønn av den kjente general krigskommisær Paul Hansen Birch. Slekten   nedstammet   fra   Lesja,   og farfaren, Hans Reichenwald, hadde vært landhandler i Fåberg i Gud­brandsdalen. Den store general Birch banet ingen lett løpebane for sine sønner. Fredrik måtte gå til sjøs som 10-åring. Etter sju år ute tok han styrmannseksamen, men gikk kort tid etter i land og ble handelsbetjent hos madam Dahl i Trondheim. Hun var enke etter stuggudalingen Erich Dahl, som grunnla firmaet som sønnen E.C. Dahl gjorde til et av de største i Trondheim. Selbyggene var gode kunder i hennes forretning i «Grava», slik at Fr. Birch var godt kjent med dem da han kom hit.

Til tross for sin familiebakgrunn måtte Birch starte med to tomme hender. Det var vel grunnen til at han startet opp i kompaniskap med en kamerat, N.C. Havness. Mens Birch etablerte seg i Selbu, startet Havness en forretning i Trondheim, og så delte de broderlig overskud­det av begge forretningene.

Birch kastet seg ikke halsløst inn i det nye. Han begynte som han­delsmann i Selbu i 1852, men foreløpig i leide lokaler på Kvello og med Ingebrigt Norbye som bestyrer. Selv beholdt han stillingen hos madam Dahl en tid. Da det så ut til å gå bra, kjøpte han husmannsplas­sen Søndre Havernesset og begynte straks å bygge hus. Krambua stod ferdig allerede vinteren 1853, og forretningen flyttet da til Havernes­set. Sommeren 1854 kom Birch til Selbu for godt. Samtidig ble kompa­niskapet med Havness oppløst, men i mange år framover fortsatte Hav­ness å være Birchs viktigste forretningsforbindelse i Trondheim. Samarbeidet hadde gått godt. To års kompaniskap ga en avanse på 1338 speciedaler på hver.

Det er ikke bare som den første handelsmann i bygda Birch skal minnes. På mange måter ble «Bjerken» bygdas far – «sjølinn». Ikke bare inntok han en selvfølgelig og absolutt dominerende plass i bygdas handelsliv, men på mange, nær sagt alle felter fikk han en fremtre­dende plass som foregangsmann og leder. Han kom til Selbu på en tid da bygda stod langt tilbake – utarmet, overbefolket og stagnert. Utvik­linga hadde gått den forbi. Hans store og mangeartede bedrift bragte igjen liv og rørelse inn i bygda, og som det sies i nekrologen over ham: «Hvis Selbus saga engang blir skrevet, saa vil Fr. Birch der komme til at faa en fremtredende plads – fordi han har sat dybe mærker efter sig i Selbus udviklingshistorie.

Omsetningen i butikken var ikke overlag stor de første åra. De varene selbyggene kjøpte, innskrenket seg stort sett til rug og rugmel, salt, sild, spiker, klippjern og krutt – dessuten kaffe og tobakk samt «noget Manufactur». Skjønt kjøpte er sterkt sagt. De aller fleste tok på borg fram til Røros marked, St. Hans eller Høstmarked. Det hendte også at Birch lånte ut penger den første tida. Men omsetningen økte. Vi ser på diagrammet på side 162 at årsomsetningen som passerte 10.000 speciedaler i 1855 ble fordoblet fram til 1865. Siden svingte den mellom 60.000 og 90.000 kroner – alt etter konjunkturene og konkur­ransen.

Krambua på Havernesset ble snart for liten. I 1856 ble det ansatt en betjent, og året etter «engagerede jeg en lille Tydalsgut» til krambodgutt. Siden ble staben utvidet til å omfatte 9-10 mennesker: 2-3 betjenter, bryggemann, krambodpike, baker, husjomfru, 2 tjenestepiker og budeie.

Det ble nødvendig å bygge mer på Havernesset. Allerede i 1855 kjøpte han Selbo kobberverks store lagerhus ved Mølna som straks ble flyttet til Putten (Storbrygga). Senere ble det reist nytt våningshus, bakeri, uthus og flere andre bygninger. Birch kjøpte også mye jord. Han sikret seg snart nordre Havernesset, i 1858 slo han til seg hovedbruket Bell på auksjon, og i 1884 erhvervet han nabogården Botten. Han slo dessuten til seg Aurdalsskogen og Dragsjøbjørga, og eide også Mølna mølle og Øvre Hoem en tid. På sin etter hvert bra store gård drev han et eksemplarisk jordbruk. Han var som oftest den første i Selbu til å ta i bruk de mange nyvinninger innen landbruket som ble kjent i disse åra. Ikke sjelden gikk det ti år og mer før andre tok etter.

Fra Havernesset. Tvara og Paul Birch og lensmann Sandberg (t.h.).

Fra Havernesset. Tvara og Paul Birch og lensmann Sandberg (t.h.).

Med en utpreget forretningssans og alltid årvåken påpasselighet var suksessen som handelsmann sikret for Birch. I forretninger var han uhyre korrekt og nøyeregnende. Vi finner flere eksempler på at han påpekte overfor sin leverandør at denne hadde beregnet seg en krone eller så for lite, liksom han også passet på den minste post han selv hadde til gode. Han var var for alt som hørte ham til. Han sørget for å hevde retten til alle herlighetene som hørte til de eiendommene han kjøpte – og karret kanskje til seg mer enn retten hjemlet. Det var vondt for menigmann å hevde seg mot «næssekongen». Kom garbergskyrne inn på Bellsvollen på Granby, kom det et skarpt brev til garbergmennene om gjerdeplikt og gjeting. Selbyggene vil gjerne hevde at Birch var «nikker», dvs. påholden. Det kan så være. Hans valgspråk var: «Først og fremst hvad du bør». Etter dette levde han. Sine plikter oppfylte han til punkt og prikke, men krevde også mye av andre. I nekrologen sies det at Birch var «venlig og imødekommende, snar til at hjelpe og stod mangen selbyg bi i trange tider». Sikkert er det at han hjalp bygda framover. Han var ikke redd for å gi kreditt, men sørget også for å få inn sine penger – det var ikke ofte han måtte avskrive noe som «uerholdelig». Sett i forhold til den store omsetningen måtte han sjelden gå til søksmål og rettslig inkasso. Trolig besatt også selbyggene den samme følelsen av at «rett skal være rett», og gjorde opp for seg om det nok kunne gå både ti og tjue år før en gjeld var betalt. Birch var heller ikke ublu i priser og rente. Renten lå fast på 6 prosent, og avansen var vanligvis om lag 7-10 prosent. «For at holde mit gamle selvdannede Sted fremdeles i Hævd, holder jeg også – om jeg selv skal sige det – saa lave Priser at jeg endnu holder endog Handelsforeningskonkurransen godt Stangen» (1879).

Overfor selbyggene holdt Birch avstand. Privat omgikkes «nessekongen» bare de kondisjonerte: lensmannen, doktoren, skogfogden og de få andre i denne klassen. Om bygdefolket hadde han ikke altfor høye tanker. Til vennen Havness skrev han at han helst ikke ville stevne folk for gjeld, for «skal man først stevne saa møde almindelig Vedkom­mende ikke, saa skal man stevne til Tings, saa Execution og endelig Auction, en saa ubehagelig og bedrøvelig Fremgangsmaade, der er bleven meg gandske modbydelig, naar jeg skal leve sammen med dette for en stor Del bedragerske Folk».

Fr. Birch ble en holden mann. I 1863 var inntekten etter hans egne oppgaver 1.100 og formuen 10.000 speciedaler. Sju år senere ble han lignet for en inntekt på 2.100 spd. Varehandelen stod for den største delen av inntekten med 1.200 spd. Kvernhandelen kastet av seg 500 spd og plankehandelen 100 spd. Kvittytbruddet og andre kvernbrudd som han eide ga et overskudd på 50 spd. Inntekten av gården var satt til 200 spd. Etter 1870 fikk Birch konkurranse av mange andre hand­lere, men det svekket ham tilsynelatende ikke. Formuen fortsatte å vokse.

I sine første år i Selbu var Birch ung og sprek. Da tok han lite for å gå «3 mil omkring paa Skii paa Kvernhandel». Til Havness skriver han om en strabasiøs tur til Rørosmartnan, da han kjørte lass med to hester i 3 alen dyp snø mens han selv gikk foran på ski. Med tydelig stolthet forteller han at «siden jeg selv er en dygtig Skiløber, og har en Hælbred som taaler mere end almindeligt, befinder jeg meg vel efter Touren». Men alderen merket også Birch. Allerede som femtiåring mente han at han «Begynder nu blive gammel og svagelig og bør itide tåge Rev i Seilene». Han ble ille plaget av nervesmerter, men med hans legning var det ikke naturlig å gi opp. «Jeg kjember imod af alle Kræfter, tager Afrivning om Morgenen, Dusch om Formiddagen, Siddebad om Eftermiddagen, Neptunsbelte om Natten, drikke 1 Glas Pyreneervand om morgenen, tar Jernpiller». (1873). Hver sommer besøkte han et eller annet kursted sørpå, fortrinnsvis Modum bad. Men ingen­ting hjalp. I mer enn tjue år måtte han bære på sykdommen. Sommeren 1898 døde Fr. Birch, 72 år gammel. Han oppholdt seg da hos svigersønnen, dr. Kraft på Lisbetsæter sanatorium i Orkdalen. Han ble begra­vet på Selbu kirkegård.

I 1857 ble handelen stort sett frigitt. Den som ville, kunne lose fogdbevilling og drive handel fra fast utsalgssted. Men handelen måtte innskrenke seg til «Caffe, Sukker, Krydderier og de til Farvning brugelige Stoffer», samt vanlige innenlandske varer – brennevin unntatt. Vi merker oss at tillatelsen ikke omfattet tobakk, men tross det ble tobak­ken den viktigste varen i de mange krambuene som vokste opp. Ved handelsloven av 1866 ble handelen frigitt fullstendig – fremdeles med unntak av brennevin.

Den første som løste handelsbrev i Selbu etter den nye loven, var svensken Andreas Friländer, som fikk sin bevilling i januar 1860 og hadde handel på Håggåbakken. Han ble ikke lenge i bransjen. Han gikk konkurs i 1864 og utvandret to år senere. Friländer fikk mange etter­følgere. Etter Birchs utsagn var det 12 frihandlere i 1863. To år senere er 9 frihandlere nevnt i handelskalenderen, derav 4 i Tydal. De færre­ste maktet å holde det gående særlig lenge. Formannskapet ga en gan­ske treffende karakteristikk av dem i 1862: «Vel har man her en masse fogedhandlere som have etablert sig på forskjellige Steder rundt Byg­den, men disse er i almindelighet Folk uden Resourser, og som derfor kan sies lidet eller intet have at bidrage til Omsætningens Oppsving og Udvikling».

De fleste av disse fogdhandlerne kjenner vi bare som navn fordi handelsvirksomheten deres ikke ble mer enn en episode som ikke etter­lot seg spor. Noen av dem som drev handel over flere år, var Jens Sesseng i Vikvarvet, Mali Norhye på Eidemsbakken, Serina Raaen og senere Martin Lund på Fossan, Fredrik Tostensen Berge og Halvor O. Berge på Berge, senere flyttet til Hoem, 0. Hoff som hadde handel på Marienborg før han begynte med gjestgiveri, Johs. Lund på Fuglem, Tosten T, Berge på Lilleevjen og Ole. O. Kirkvoll på Evjen. Omsetnin­gen til hver enkelt av dem var liten. Som et eksempel kan det nevnes at O. Kirkvoll i åra 1882-84 hadde en årsomsetning på henholdsvis 7,326 kr, 4.992 kr. og 3.840 kr. Avansen var de første to åra ca. 600 kr. Til sammenligning hadde Birch i 1882 en omsetning på 83.589 kr. Og Christophersen 46.296 kr.

G. Christophersen.

G. Christophersen.

To av de nyetablerte landhandlerne kom til å opprette varige fir­maer, Gustav Christophersen og Karen Krogstad. Gustav Christopher­sen var født på Røros i 1847 og kom til Birch som 2. betjent i 1870. Senere rykket han opp til 1. betjent, men høsten 1873 røk han uklar med sjefen og sa opp eller ble oppsagt og gikk på dagen. Vi kjenner ikke grunnen til klammeri­et, men det etterlot atskil­lig bitterhet hos Birch -«Han (Christophersen) del­tager i vore Julesammenkomster som om Ingenting er passeret, og fulgte endog forrige Aften med Schive herned». Det gikk flere år før Birch kunne akseptere Christophersen, noe som nok var pinlig ettersom de tilhørte samme omgangs­krets. Christophersen ble nemlig i Selbu. I Januar 1874 fikk han landhandlerbevilling og startet sin for­retning i «O. Hoffs be­kvemmelighet» på Håggår bakken, etter å ha overtatt Hoffs varebeholdning. I 1876 kjøpte han «Per Håvegården» (Hove 68/2) og begynte straks å bygge på et strategisk sted: tett ved almannveien og bare et par hundre meter fra kirken. I 1878 kunne han flytte forretningen hit. Kort før hadde han også fått tak i en betjent. O. Kuras. Kuras var fra Rørostraktene og ble hos Christophersen i en årrekke til han døde i 1918.

I sin nybygde og etter tiden avanserte forretningsgård – han hadde bl.a. disk med 45 skuffer – ble Christophersen en farlig konkurrent til Birch. Allerede første året nådde omsetningen 34.000 kr. Det var knapt halvparten av Birchs omsetning samme år, og dette forholdet mellom de to holdt seg stort sett uforandret til i begynnelsen av 80-åra. Fra da av halte Christophersen ytterligere innpå Birch til 1892, da det var bare 10.000 kr. som skilte. Den nye handelsmannen ble altså en alvorlig trusel mot Fr. Birchs hegemoni, men «Gammelbjerken» greide han like­vel ikke å slå så lenge denne selv drev firmaet.

Verst var det kanskje likevel at Christophersen blandet seg inn i kvernhandelen, der Birch hadde vært absolutt enerådende. Birch prøvde å få ham ut av markedet ved å sende advarsler mot «oppkomlingen» til sine større kunder, men det hjalp ikke. Christophersen etablerte en forbindelse med et større trondhjemsfirma, T. Tønseth, som tok unna hva han kunne skaffe av kvernstein. I 1876 hadde han halvparten av omsetningen, og den andelen beholdt han stort sett.

Gustav Christophersen var ungkar. Hans søster, Helene stelte det store huset for ham. Av type var han helt annerledes enn sin tidligere sjef og senere konkurrent. Alens Birch var nøieregnende og korrekt, var Christophersen uformell og glad i en spøk. Barn var han særlig glad i, og det kom sjelden noen innom butikken uten at han stakk i dem en «sukkerbonbon» eller noe annet gotteri. Men han unnslo seg heller ikke for å gjøre andre et «prett» – men helst slik at det ble til å le av. Da Mebondens handelsforening etablerte seg farlig nær Christophersen framme på Nesta, var han ute med en slik strek. Ganske snart etter at forretningen var startet – og kort før jul – kom «Nesta’n», Christophersens gode venn og nabo og kjøpte opp hele handelsforeningens mellager. Etter at det var blitt mørkt samme kveld, kom han med en kjelke og trakk sekk etter sekk til Christophersens brygge, «og jeg tænker, at naar den sidste sæk var bragt ind og brygdoren smekket i, lo Christop­hersen godt i skjegget», heter det i et sint innlegg i Selbyggen.

Da Christophersen kom opp i åra, gikk det noe tilbake med forretnin­gen – en tid var det med nød og neppe han greide å holde seg unna kon­kursen. Men han kom igjennom og drev firmaet til 1933, da han solgte til sin betjent, Oskar Fuglem. Christophersen døde i 1937, 80 år gammel.

Karen Reinaldsdatter Krogstad var også ansatt hos Birch før hun begynte for seg «sjøl». Hun var født på Krogstad og kom som ungdom til Birch som krambodpike. I 1874, samme år som Christophersen, fikk hun handelsbevilling og startet forretning på Garberg, noe sørøst for «Stasjonen» (gnr. 33/2). I motsetning til Christophersen beholdt hun et godt forhold til Birch. Han skaffet henne det nødvendige inventar til butikken og et lite varelager til å starte opp med. Også senere fortsatte Birch å være hennes viktigste vareleverandør. Sist i 70-åra tok hun ut varer for 7.000 — 9.000 kroner årlig. Senere ble det noe mer, men det hendte også at Birch måtte sende en skarp påminnelse om hvor stor gjeld hun hadde til ham, og at det var med misnøye han så på at hun tok så mye varer i fra Trondheim.

Karen Krogstad var også ugift. Hun tok til seg sin brorsønn Reinald Krogstad, og han overtok forretningen da hun døde. Han flyttet den til Avelsgård ved Garberg bro, men drev bare noen få år før han la ned og flyttet til Trondheim.

Karen Krogstads forretning.

Karen Krogstads forretning.

Handelsforeningene. De gamle norske bønder var kjent for å være stride individualister. De kunne greie seg ved egen «matt og megin» -de ville det helst også. Det er derfor forbløffende hvor hurtig organisasjonstanken – «Associationsaanden» som de selv kalte den – bredte seg i de siste tiåra av det forrige hundreåret. Et av de første felter den ga resultater på, var handelsvirksomheten.

Ideen om kooperasjonen oppsto i England i 1840-åra. Den første handelsforeningen her i landet ble grunnlagt i 1866, men ideen fenget raskt. Jaabæks bondevenner var med på å spre den, og her i bygda var det nettopp bondevennene som tok opp tanken. Høsten 1870 arbeidet de med planer om å opprette én handelsforening for hele bygda, med fire eller fem filialer. Aksjer ble også tegnet, men planene ble ikke realisert – og er aldri blitt det senere heller.

Det var de enkelte grendene som kom til å gå sammen om handelsfo­reninger. Vikvarvingene var først ute. I et møte på Slind den 15. mai 1871 ble «Vighvervets Handelsforening» stiftet, visstnok etter initiativ av lærer Ingebrigt Sesseng. Ole Jørgensen Slind ble valgt til forenin­gens første formann, og I. Sesseng til sekretær. De øvrige «bestyrere» var Nils E. Gulseth, O.G. Slind, P.B. Eggen, John I. Slind og Ole Overvik. Ved starten hadde foreningen 46 aksjonærer som skjøt inn til   sammen   161   speciedaler.   Bare  én   mann,  Nils   E.   Gulseth,  eide en hel aksje på 20 daler. Flertallet hadde minimumsinnskuddet på 1 daler.

Foreningens formål skulle ifølge § 1 i statuttene være «at anskaffe gode Fødevarer og andre Nødvendighetsartikler til så vidt muligt billige Priser». Foreningen kunne gi kreditt, men bare til «vederheftige» kjø­pere.

Bestyrelsen og betjenten skulle «saasnart man er ferdig med Vaaronnen og Isen er gaaet bort af Søen» reise til byen for å kjøpe inn varer. Vi må derfor anta at handelen kom igang utpå sommeren 1871. Halvor H. Hervik var ansatt som betjent med en årslønn på 100 daler inklu­sive husleie. Utsalgsstedet var på «Bønnodden» hvor Henning Nervik, Halvors far, tidligere hadde drevet litt handel. Butikklokalet var en sommerstue påi 4×3 meter.

Etter det første driftsåret hadde foreningen en formue på 1.273 daler mens gjelden var 1.200 daler. Nettooverskuddet utgjorde bare 16 daler. Resultatet var altså ikke så overlag bra. Også de følgende åra ble problematiske. Omsetningen var minimal – helt fram til 1885 var års­omsetningen mindre enn 10.000 kroner. De utestående fordringene økte derimot sterkt. Det het seg riktignok at bare vederheftige skulle få ta varer på kreditt, men det var ikke lett å si nei når fattigfolk kom og bad sårt om å få ta det aller nødvendigste på borg. Det ble til at en skrev opp ei melvåg og kanskje en mark kaffe – og så hopet gjelden seg opp fra år til år.

Til slutt sa det stopp. Etter flere år med magre driftsresultater kom 1877 ut med klar underbalanse. Foreningen hadde da tatt opp mer enn 2.000 kroner i lån for å berge seg, og selv om de utestående fordrin­gene beløp seg til det dobbelte av dette beløpet, var det flere medlem­mer som ikke ville ta sjansen på å fortsette lenger. Etter årsmøtet i januar 1878 ble handelen innstilt mens styret dømte på om de skulle la foreningen gå konkurs. Så langt kom det likevel ikke. Foreningen fort­satte, men betjenten ble sagt opp, og forretningen ble flyttet fra Bøn­nodden. Som en foreløpig ordning ble varelagret flyttet til Nils Heggbakken, men styret sikret seg straks tomt av Ole. P. Overvik, og allerede i juli 1878 kunne foreningen flytte inn i «sjølegendes» hus – ei husmannsstue som var kjøpt og oppført på den nyervervede tomta. Ole T. Slind fungerte ei tid som midlertidig betjent. Fra nyttår 1879 ble så John Olsen Eggen fast ansatt som betjent, med en begynnerlønn på 340 kroner 4- 3% av nettoen. Denne posten kom Eggen til å beholde i 47 år. I 1890 ble Olina O. Kjøsnes ansatt som medhjelper i butikken.

Styret i Vighvervets forening 1903. 1. rekke f.v.: Ole J. Slind, John Eggen, Ingebr. Sesseng. 2. rekke: John Aftreth, Peder Overvik, Arnt Slind.

Styret i Vighvervets forening 1903. 1. rekke f.v.: Ole J. Slind, John Eggen, Ingebr. Sesseng. 2. rekke: John Aftreth, Peder Overvik, Arnt Slind.

Etter hvert kom foreningen på fote igjen. Kreditten greide riktignok heller ikke den nye betjenten å holde i tømme – i 1894 var den kom­met opp i det uhyrlige beløpet av 36.530 kroner. Men likevel ga drifta overskudd, for fra 1885 begynte omsetningen å stige for alvor. «Vig­hvervets» forening hadde hittil ligget klart under den andre store han­delsforeningen «Øverbygdens handelsforening» – men nå halte «Vighvervet» innpå, og ved århundreskiftet var de to forretninger omtrent jevnstore. Det ble også råd til å bygge mer, i 1886 fikk foreningen et stort pakkhus, og i 1908 ble nytt forretningslokale reist. Mens gammel­butikken stod på vestsida av Vikvarweien, ble den nye reist på østsida, og der står den ennå i dag.

«Øverbygdens Handelsforening» ble stiftet i desember 1871. Lærer Søren Engen var drivkraften i foreningen, både ved dannelsen og se­nere. Han stod som formann i foreningen i 33 år, fra 1874 til 1907. Sammen med lærerne Sand og Rolseth forfattet Engen foreningens sta­tutter – i alt vesentlig med samme innhold som i «Vighvervets» fore­ning. På et styremøte i januar 1872 ble John J. Lien valgt til formann, og i samme møte ble Ole Kirkvold ansatt som betjent med en årslønn på 80 daler.

Aksjetegningen gikk godt. I mars hadde det tegnet seg 100 innsky­tere, hovedsaklig øverbygdinger, men også noen få i fra Flora, Mebonden og Innbygda. De 100 tegnet seg for et beløp på tilsammen 318 daler. Lokale ble også ordnet. Foreningen leide seg inn hos Kristen P. Evjen (Evjaret). Der fikk de ei stue til krambod og et uthus til pakkbod. Alt var nå klart, og den 29. mai 1872 kunne forretningen åpne.

«Øverbygdens» forening gikk adskillig bedre enn «Vighvervets». Et­ter fire år var omsetningen kommet opp i ca. 24.000 kroner, og på det nivået holdt den seg det neste tiåret. I 1876 var overskuddet nærmere 4.000 kroner. Forklaringen kan være at «Øverbygdens» hadde atskillig bedre tilslutning, og at medlemmene var mer trofaste kunder. Det var vel også en fordel at foreningen tidlig sikret seg eget hus. Allerede første året hadde styret bygslet tomt av Kristen Evjen, og i 1874 stod et nybygd forretningslokale innflytningsklart. Det var en 12×9 alen stor tømmerbygning, reist tett ved veien. I 1881 fikk huset et tilbygg, som ble tatt til butikklokale, mens det eldste huset ble gjort om til brygge. Tilbygget fra -81 er «gammelbutikken» som fremdeles står på tomta.

Etter statuttene hadde betjenten i «Øverbygdens» som i andre han­delsforeninger en underordnet stillig, til tross for at han var den eneste som var ansatt i forretningen. Hans oppgave innskrenket seg stort sett til å levere ut varer og kassere inn kontantene, eventuelt også skrive opp mindre beløp på de mest vederheftige kundene. Det var besty­rerne, som medlemmene av styret kaltes, som bestemte hvilke og hvor mye varer som skulle kjøpes inn, samt besørget innkjøpene. Dessuten bestemte de utsalgsprisen. Med tida gikk betjenten over til å bli «besty­rer» i vår mening av ordet, uten at statuttene ble endret. At titelen handelsfullmekig ble benyttet i 1880-åra, tyder på at betjenten da var i ferd med å overta slike bestyrerfunksjoner som vareinnkjøp og prising.

Arbeidsvilkåra var harde, i handelen som ellers i yrkeslivet. Betjen­ten hadde å være tilstede i butikken fra kl. 6 om morgenen til kl. 9 aften. Med bare én til å ekspedere hadde han ofte nok å gjøre. Men uansett travelhet måtte han passe på å «vise Høflighed og Humanitet mod enhver af de Handlende og saavidt muligt lade dem, der haver det mest travelt faa først».

Også «Øverbygdens Handelsforening» fikk problemer med kredit­ten, selv om statuttene var strenge på dette punktet. Varer kunne leveres ut på forskudd til dem som en visste produserte varer som foreningen kunne kjøpe (kverner, plank, smør), «Forresten er al anden Kreditt udelukket». I 1877 var de utestående fordringer kommet opp i over 4.000 kroner. Også her fikk betjenten skylden. Allerede i 1875 hadde styret forsøkt å få betjenten til å si opp, men de fikk ikke

Omsetningen i Selbu 1852-1905.

Omsetningen i Selbu 1852-1905.

medhold av generalforsamlingen. To år senere var de ubøyelige: betjen­ten ble enstemmig oppsagt av styret, hovedsaklig på grunn av den overhåndtagende kreditten. Ny betjent ble også ansatt. Men på årsmø­tet fikk styret på nytt motbør. Det kom mange mishagsytringer mot det som var skjedd. Tilsynelatende tok styret kritikken rolig: «Hoben fik da Lov til at rase ud, da der ikke fremkom stort andet end uforstandig Snak, der ikke var Svar værd». Styret stilte kabinettspørsmål ved voter­ingen: skulle Kirkvold bli i stillingen, gikk de. Kirkvold fikk flertallet med seg. Styret valgte tross alt å bli sittende.

Kirkvold sluttet i 1882 og begynte som tidligere nevnt å handle så smått for egen regning. Gunnar I. Haarstad ble «Øverbygdens» nye betjent, og noe senere samme år ble J.A. Rønsberg ansatt som «Medhjelp» (assistent). Haarstad sa opp i 1889. Assistenten Arnt O. Berge rykket da opp til betjent og var det til han gikk av i 1910. «Øverbygdens» økonomi gikk stadig framover. Etter at omsetningen hadde ligget temmelig konstant omkring 20 – 25.000 kroner siden 1877, begynte den å stige fra 1883, og stigningen fortsatte nesten ubrutt fram til århundreskiftet, da årsomsetningen var godt over 50.000 kroner. Ren­ten til aksjeeierne som tidligere hadde ligget på 2-3%, ble fra 1886 satt opp til 10%. Overskuddet var vanligvis godt over 1.000 kroner årlig.

Både «Øverbygdens» og Vighvervets» handelsforening drev bondehandel i en viss utstrekning. Begge handlet en del med plank, og «Øverbygdens» prøvde seg også i kvernhandelen, men ble snart slått ut. Birch og Christophersen var for harde konkurrenter, dessuten var problemet at denne handelen krevde adskillig kapital, og det var det knapt om i handelsforeningene. Da gikk det noe bedre med smørsalget. Begge foreningene tok mot smør for videresalg. Men heller ikke denne kunne ennå måle seg med de private kjøpmennenes smørhandel.

I 1877 startet den tredje handelsforening i bygda – «Stranden forening». Det er ikke stort vi vet om denne, da alle arkivsaker er kommet bort. Det første året var omsetningen 400 kroner. I 1878 var den steget til 5.000 kroner, og på det tusentallet lå omsetningen i de år den eksisterte. «Stranden forening» hadde 14 medlemmer både i 1880 og 1885. Birch leverte en del varer – særlig brødvarer – til foreningen, og av hans forretningsarkiv ser vi at gjelden til ham stadig økte. I 1887 var den 995 kroner. Foreningen gikk trolig konkurs samme år. Styret var da Nils Svendsaas, O. Setseng, John Sandvig og Thomas Grøtte.

«Indre Handelsforening» ble stiftet den 19 mai 1891. Den ble lagt til Eidem som et kompromiss mellom innbyggene, som ville ha egen forening, og de «lenger fremme» i bygda som gjerne så at de private i Mebonden fikk mer konkurranse. Styret var sammensatt av folk fra begge grender: Ingebrigt H. Sesseng, Ole Jørgensen Slind, Ole Henmo, Peder Kr. Flønes og Christen O. Punde (Flønes).

Det gikk et år før forretningen kom i virksomhet. Foreningen hadde da ansatt Christen Punde (Flønes) som betjent og bygslet tomt. Forret­ningen holdt foreløpig til i leide lokaler. Ved årsskiftet 1892/93 hadde foreningen et overskudd på 493,19 kr. Kort etter vedtok generalfor­samlingen å bygge eget hus, en «brygge» i to etasjer på 12×7 alen. «Brygga» ble erstattet med et nytt og større forretningsbygg i 1902. Dette huset står ennå på tomta.

Christen Flønes sa opp fra   1894, og som ny betjent kom Anton Tørum fra Bjugn. Han ble lønnet med 3 1/2 % av omsetningen med en minimumslønn på 500 kroner. Omsetningen steg nå jevnt til den nådde en topp på 40.000 kroner i 1900. Det var ikke stort mindre enn de «gamle» foreningene hadde. I 1895 hadde «Indre» 91 medlemmer, mer enn noen annen handelsforening. Aksjekapitalen var 3.617 kr. Mens de andre foreningene var rene kretsforeninger, hadde «Indre» flertallet av sine medlemmer fra Innbygda og Mebonden.

Med «Indre» var trusselen fra handelsforeningene kommet farlig nær «de to store» i Mebonden, Birch og Christophersen. De skulle få den midt blant seg før hundreåret gikk ut. «Mebondens handelsforening» var et faktum i 1898. Det var da nedsatt et styre, som bestod av G. Haarstad formann, G. Haarstadli, P. Nervik, L. Furan og A. Kvello. Forslag til statutter var også lagt fram. Aksjekapitalen skulle være 6.000 kr. Styret skaffet tomt på Nesta, og allerede i mai begynte forretnings­bygget å reise seg. Guttorm Haugen ble ansatt som betjent, og i okto­ber 1898 kunne butikken åpne dørene. På tre måneder handlet forenin­gen for ca. 12.000 kroner. Neste år var omsetningen 26.500 kr. Nettofortjenesten var da 1.000 kroner. Denne omsetningen beholdt «Mebon­dens forening» – delvis på bekostning av «Indre» og sikkert også til mén for Birch og Christophersen. Ved århundreskiftet gikk handelsfore­ningene sammen om å starte et fellesbakeri. De ville ta opp kampen med Birch og Christophersen også på dette området. De private hadde nemlig drevet bakeri i mange år, – Birch helt siden starten i 1852. Men forsøket falt dårlig ut. Høsten 1900 måtte «Selbu Actiebageri» søke akkord etter bare vel ett års drift. Paul Birch hevdet etterpå at «Fore­tagendet var anlagt i Uforstand og med en dertil svarende Drift». En skal kanskje ikke feste for mye lit til dette utsagnet – implisert i saken som han var. Men de private bakeriene gjorde det godt, og det er tydelig at folk brukte mer og mer kjøpbrød – både «kaffebrød» og «kaku», sist i hundreåret.

Det er ofte blitt hevdet at handelsforeningene holdt billige priser mens de private kjøpmenn var «dyrkremmere» som kjøpte billig og solgte dårlige varer dyrt. Det er vanskelig å se at denne påstanden er rett — for Selbu i alle fall. Omsetningstallene skulle være nok til å motbevise det. Det faktiske forhold var jo at de fleste handlet det meste hos de private, og folk lar seg sjelden lure frivillig. Undersøker en sammenlignbare priser, ser en ikke noe åpenbart misforhold mellom prisene. En gang kunne nok Birch ta mer for sirupen, men så var til gjengjeld rugmelet billigere enn på «Vighvervets». I det lange løp jev­net det seg ut. Og som vi har sett var avansen lav, ofte mindre enn 10%.

«Sentrum» 1898.

«Sentrum» 1898.

Forretningene kunne greie seg med så lite, for handelsomkostningene var lave – butikklokalene var små og billige, betjeningen fåtallig og lavt lønnet. Mest fordyret frakten. Ved århundreskiftet var den 1 øre pr. kilo fra Hell, og det betydde atskillig for de tyngre massevarene, som ble dyrere her enn i byen.

Mellom de private og handelsforeningene var det ikke bare konkur­ranse og strid. På mange måter levde forretningene side om side i beste forståelse. Vi ser blant annet at handelsforeningene tok ut en god del varer i engros gjennom Birch og Christophersen. Det var særlig brødvarer, men også annet, som korn, mel, jernvarer og tobakk. En tid hadde Birch nesten alt innkjøp av tobakk, da han var eneforhandler av det merket selbyggene ville ha – With’s tobakk (skråtobakk). Gjennom en årrekke ser vi at han må svare en annen fabrikant, Landgaards tobakksfabrik, at han ikke kan bestille varer hos ham fordi – «de forunderlige selbyggene ei vil have anden Tobak» enn With’s.»

Kapitlet om handelen kan ikke bare dreie seg om omsetningstall og priser. Butikkene var et nytt og opplivende element i bygdelivet: de var med på å gjøre et på forhånd trangt miljø rikere. Krambua ble en innfallsport for det nye ute fra den store verden. Her fikk folk for første gang se støvfrakker og sjevråstøvler, munnharmonikaer og moderatørlamper. Butikken var også noe av en kommunikasjonssentral. På butikkveggen kunne en lese oppslag og kunngjøringer, og her kunne en møte kjentfolk og fremmede. En måtte ta seg tid når en skulle på «bua». Der satt kallene rundt om på kasser og tønner, tygget tobakk og «drøste» i timevis, mens kjerringene skravla i flokk innafor døra eller utafor. Birch måtte «nesten daglig» true folk til å si hva de skulle ha, «som oftest finner de en Fornøielse i at staa og henge og sladdre paa Kramboden længe efter de have faaet hvad de ønsker.»