Skolen under «de tolv apostler»

For skolestellet var ikke 1837 noe tidskilte. Den nye skoleloven av 1827 rommet gode intensjoner, men Selbu maktet ikke å følge opp, og derfor ble den gamle skolen rådende til etter midten av forrige år­hundre. Lærerne den gang var nye og unge – fem av de seks lærerne var ansatt i åra mellom 1824 og 1833 – men de var opplært i den gamle skole og evnet ikke å tilføre undervisningen særlig mye nytt. Herredsstyret fikk heller ikke stort å gjøre med skolen i den første tida. Allerede fra 1834 ble den styrt av en selvstendig skolekommisjon og en særskilt skoleskatt finansierte den. Skolesaker kom derfor sjelden opp i herredstyret. Men selve deltagelsen i det kommunale styre og stell øket nok forståelsen for nytten av lærdom. Det var pinlig for de ledende menn i bygda at presten eller klokkeren måtte signere formannskapsprotokollen for dem. De skjønte at den oppvoksende slekt måtte få et bedre tilbud enn det var unt dem selv.

Den gamle skolen var omgangsskole. I tur og orden måtte gårdene avgi et rom til undervisning en uke i slengen, og slik vandret lærer og elever rundt de ukene skoletida skulle vare, så flyttet læreren til en annen krets. Husmennene slapp, som rimelig var, å holde lokale.

Det var høytid på gården om tirsdagsmorgenen, når «skulinn» kom med sine «tøler» for å ta til med en ny uke. Det var just ikke så mange læremidler han bar med seg. I skrinet hadde han noen religiøse bøker, obligatorisk var «storbokja» (bibelhistorien), «kakjesbokja» (Luthers lille katekismus), «spørsmålsbokja» (Pontoppidans forklaring) og sal­meboka. Dessuten var det et blekkhus og noen penner, regnetavler og grifler og en sandkasse til å skrive i. Stort mer var det ikke utenom lærerens verdighetstegn – linjalen.

Skolen ble holdt i dagligstua (kjøkkenet) der elever og lærer satt plassert rundt langbordet og durte og leste, mens gårdens folk stelte med sitt i rommet, kardet og spant, sydde eller strikket, kokte mat. Selv karfolkene hadde uvanlig mange gjoremål inne den uka skolen holdt til huse på gården – den førte avveksling inn i en ellers ofte ensformig arbeidsrytme. Spesielt var torsdagskveldene høytidelige. Da ble det holdt skole til kvelds, og deretter var det overhøring. Da ble alle arbeidsredskaper satt bort og folk flidde på både seg og stua, som etterhvert ble fylt av folk – også naboene kom og hørte på overhøringa. Ungene var anspent og nervøse, det gjaldt å være rappe og forstandig nå når så mange satt og lydde, og «skulinn» var sjelden nådig. Et tosket svar ga som belønning spitord eller en rapp med linjalen. Ekstra «skamle» for elevene var det om læreren måtte henvende seg til de voksne for å få svar, men der stoppet det sjelden. Salmene og gudsorda satt som spikret i gammelt folk.

Undervisninga varte hver dag fra kl. 8 til 7 om kvelden, med pause fra 11 til 1 og fra 4 til 5. I pausene sprang elevene heim og fikk seg mat – skoleveien var sjelden lang i omgangsskolens dage. Gården holdt læreren med kost, og en slik øvrighetsperson kunne ikke serveres bare graut og potet, og så ble skoleuka en god uke for gardsfolket også.

Denne skildringa av omgangsskolen er mye bygd på Paul Amdals fortellinger fra Selbu. Selv om han kan kontrolleres på en rekke punk­ter og en der finner at hans fortelling stemmer med virkeligheten, kan en gå ut fra at framstillinga til dels er farget av et romantisk syn på den gamle skolen. En samtidig av ham, lærer Ole J. Flønes, som liksom Amdal selv hadde tjent som omgangsskolelærer, har skildret omgangs­skolen med mørkere toner. Vi vil sitere noe her:

«Skolelæreren fikk kosten in natura omkring på gårdene, og det kunne hende at det samme grautfatet ble satt fram til alle dagens måltider, bare med den forskjell at det var vendt slik at det begynnes fra en litt annen kant hver gang. – Var levemåten skral, var de hygieni­ske forhold om mulig enda dårligere. Nattelosjiet kunne være så som så rundt om i gårdene. Et sted måtte han således ligge i en stue hvor det var spikret bordstumper for vindusåpningene, men så glissent at han kunne våkne med snøskavlen på puten om morgenen». Sikkert er det at begge disse to tilhørte en ny generasjon lærere, seminaristene, som kom til å få en lederposisjon i bygdesamfunnet, kulturelt, politisk og økono­misk. De gamle omgangsskolelærerne stod langt lavere på rangstigen, både med hensyn til dannelse og sosial status. Selbyggene sa om dem, som de sa om alle som ikke hadde skikkelig kroppsarbeid. «Åm gjer som grisen, åm arbe’ med houi».

I gamle dager var det fire dagers skoleuke. Både lørdag og mandag hadde ungene fri, det vil si at undervisninga var 32 timer ukentlig. Fra 1850 ble også mandagen tatt med i skoleuka. Til gjengjeld ble skoleda­gen kortet inn til 5 timer med én lang pause og to frikvarter. I de mørkeste månedene var skoledagen kort, fra 9 til 12.

Alle i skolepliktig alder skulle gå skole, men nøden var ikke sjelden sterkere enn loven. Det hendte at søsken gikk hver sin dag på skolen, fordi de måtte dele ett par sko. Andre måtte ut og tjene i 12-13-årsalderen, og husbonden var lite blid når skolen la beslag på det unge tjenerskapet hans. Ikke få ble sendt på låven på sluggutrysking i stedet for til skolen. Det var nok i mot loven, men dens voktere var ikke alltid våkne nok. Men det hendte de gjorde et krafttak for å minske «forsømmelsene». I et skolekommisjonsmøte i 1847 ble fire personer bøtelagt fordi barna eller tjenerne deres forsømte skolen. Slikt sved, men det hjalp bare for en tid.

Det er et faktum at den gamle omgangsskolen var en skrøpelig lære­anstalt. Etter hundre års virke var almuesfolk flest ennå langt på vei analfabeter. De lærte nok noe kristendomskunnskap «utaboks», og leste også, på et vis, men skrive kunne de færreste. Ennå i 1849 kunne bare 10 av 16 herredstyrerepresentanter skrive navnet sitt, og de var blant de fremste i bygda. Regnekunsten var kjent av forsvinnende få, mens fag som geografi og historie var totalt ukjent.

Det fantes nok vilje til framgang, om evnen var liten. Det første som ble tatt opp etter 1837, var å skaffe lærerne en bedre utdannelse. Klæbu seminar kom i gang fra 1839, og det skulle jo ligge lagelig til for selbyggene. Den første seminaristen fra Selbu ble Ingebrigt O. Sesseng, klokker Sessengs eldste sønn. Han gikk Klæbuseminaret fra 1841 til 1843, og tiltrådte så lærerposten i Øverbygda, gamle Renald «skules» krets. Fra 1850 overtok han farens post i Mebonden, men ble kort etter syk og døde våren 1852.

I 1838 reiste ordføreren sogneprest Sandborg, spørsmålet om det var forsvarlig å bekoste et «Subject» til seminaret, men skolekassen var i en så «mislig» forfatning at kommisjonen fant å måtte stille saken i bero. Ti år senere ble saken reist på ny, og nå ble interesserte oppfor­dret om å melde seg, men ingen følte seg kallet. Det samme gjentok seg et par år senere. Først i 1855 reiste de første selbyggene med støtte av kommunen til seminaret i Klæbu. Det var Ole Johnsen Flønes, Peter Furan og Peder Pedersen Fuglem. Dette var et gjennombrudd. I de nærmeste åra kom en hop selbygger til Klæbu, enkelte med kommunal støtte, andre reiste på egen bekostning. Og kommunen fikk sitt utlegg mangfoldig igjen i den stabile og dyktige lærerstaben bygda sikret seg for årtier framover.

Her kan det være verdt å fortelle litt mer om én av disse ungdom­menes vei til lærergjerningen – ikke fordi den er spesiell, men fordi den er typisk for lærerrekrutteringen, ikke bare i Selbu men overhode på denne tida. Peter Furan ble født på plassen Furåsen under gården Furan i Stjørdalen i 1833. Faren døde 80 år gammel året etter at Peter var konfirmert. Plassen var «liten og tørr», og barna måtte ut og tjene sitt brød så snart de kunne. Peter kom til Halvor Hell som tjenestegutt.

«Fastskolen paa Nestvedl» 1888 el. 1889. P. Furan i forreste rekke. Foto E. Jenssen.

«Fastskolen paa Nestvedl» 1888 el. 1889. P. Furan i forreste rekke. Foto E. Jenssen.

Både Halvor og stjørdalspresten ville gjerne hjelpe den oppvakte gutten. De søkte kommunebidrag til seminarieopphold mot at han for­pliktet seg til sju års tjeneste etterpå. Svaret ble nei, for Stjørdal kommune hadde nyss før sendt en annen til seminaret, og han hadde dødd av tyfus kort før han ble ferdig. Det var ofret nok på den konto­en foreløpig, mente de kommunale myndigheter.

En dag kom det imidlertid henvendelse fra sogneprest Tybring om Widerøe kunne skaffe en ungdom fra Stjørdalen til å betjene en vikarpost. Spørsmålet gikk til Peter Furan, men han var lite villig, for på den tida var Selbu «ille ansett overalt» — en isolert fattigbygd. Presten overtalte ham likevel – det var jo bare spørsmål om et vikariat. Så bar det til klokkeren for å få «lærerutdannelse». Dette var sist i februar 1852, og i Mebonden var det ennå ikke holdt skole den vinteren. Mer enn tre ukers utdannelse ble det ikke tid til før Peter måtte begi seg ivei til Selbu. Han sluttet hos klokkeren en lørdag, og mandag startet 18-åringen sin løpebane som omgangsskolelærer i Røsset. Det ble en livsstilling. Læreren, Ingebrigt I. Haarstad, var død før Furan kom til bygda, og vikariatet ble fast. Som vi hørte, fikk han tre år senere støtte for å gå seminaret i Klæbu som han fullførte med hovedkarakteren «meget duelig». Deretter vendte han tilbake til læreposten i Mebonden.

En sak som også ble tatt opp tidlig, men som fikk en meget trang fødsel, var opprettelsen av fastskole. Skoleloven i 1827 påbød faktisk at det skulle opprettes fast skole i klokkerens krets. I Selbu var ingen­ting gjort i 1837, da prosten minte om bestemmelsen. Skolekommisjo­nen søkte dispensasjon bl.a. på grunn av den dårlige økonomien, men den fremhevet også fordelene med omgangsskolen. Spesielt fant den torsdagskveldenes katekisasjon oppbyggende. Den ga god kontakt mel­lom skole og heim, samtidig som den opprettholdt barnelærdommen såvel hos de eldre som de yngre. Dispensasjon ble gitt, men saken kom opp igjen med jevne mellomrom. Sogneprest Tybring var en ivrig tals­mann for faste skoler, enten i egne eller leide lokaler, rodestuer som han kaller det siste. I 1857 fikk han omsider resten av kommisjonen med på å bevilge 100 spd. til en fastskole i Mebonden, men det trakk ennå ut et par år før planene var ferdige, og først i 1862 sto skolen ferdig. Skolen ble bygd på Nesta. Tomten og et passende areal til klokkerjord var lagt ut av prestegården. Fastskolen var et storveies bygg. Foruten et stort klasserom var det lærerbolig i 1. etasje. Ovenpå var det en stor sal som straks ble tatt i bruk til herredstyremøter, fester o.l. Fastskolen på Nesta ble slik vårt første herredshus.

Da 1827-lovens bestemmelser omsider ble satt ut i livet, var det kommet en ny lov med langt strengere bestemmelser. Etter 1860-loven skulle alle kretser med over 30 barn ha faste skolehus, og i Selbu gjaldt dette nesten samtlige kretser. Fastskolen på Nesta ble altså bare det første i en serie skolehus. Men bygda maktet ikke å bygge alle på en gang. Foreløpig ble det leid skolelokaler i de fleste kretser. Bare Draksten, Amdal og Renå kretser fortsatte med omgangsskolen. Øverbygda fikk det neste kommunale skolehuset. Et gammelt hus ble kjøpt og flyttet fra Håggåbakken og satt oppi 1866, på Værhusbakken på Evjens grunn. Denne skolestua gjorde tjeneste til 1937, da skolebarna i Øverbygda ble sentralisert til Hyttbakken. Omkring 1960 ble stua flyt­tet til Folkemuseet på Sverresborg i Trondheim, gjenoppbygget og re­staurert, og står nå som et varig minnesmerke om det pedagogiske løft som ble gjort i de siste tiåra av det forrige århundre.

Uglem krets fikk sin skolestue i 1867, men så satte de harde åra sist i 1860-åra en foreløpig stopper for skolebygginga. I de to etterfølgende tiåra kom så skolestuene slag i slag: Rønsberg i 1872. (Skolestua var en del av lærer Kristen Rolseths bolig, men bygd og innredet spesielt til formålet). Aftret (1874), Garberg (1876), Krogstad (1877), Eidem (1878), Kulset (1880), Flora (1888). Senere kom flere skolehus til, men de vil bli nevnt nedenfor.

Værbusbakken skole. Foto: O. Engen.

Værbusbakken skole. Foto: O. Engen.

Den nye skoleloven krevde også en ny kretsregulering som trådte i kraft i 1862. Etter noen mindre endringer ble den stående fra 1865 og i mange år framover i denne skikkelsen:

 

Under- Antall Skole-
Kres Gårder Klasseinndeling visningstid. – elever (1865J stue i
(uker)
1. Dragsten og varmdal Omgangsskole 12 45
2. Amdal — » — 12
3. Solem til Beile 2-delt 30 114 Grøtte
4. Høiby til Setsås 3-delt 30 Sandvik
5. Sirum til Alset 3-delt 30 70 Langset
6. Uglem til Borset udelt 12 18 Uglem
7. Volset til Flønes 2-delt 18 51 Eidem Fast-
8. Dyrdal til Røsset 3-delt 30 90 skolen
9. Velve til Møllenhus 3-delt 30 81 Evjen Røns-
10. Mebust til Rolset 2-delt 18 45 berg
11. Flora udelt 12 29 Tuset
12. Mosletta 2-delt 18 54 Mogård
13. Kulset og Klegset udek 12 26 Kolset
14. Østre Vikvervet 3-delt 30 93 Sesseng
15. Vestre Vikvervet 2-delt 18 44 Aftret
16. Sondre Sjøbygda Omgangsskole 12 29 _

Den nye skolen ble kostbar for bygda. Skoleskatten var øket et par ganger i første halvpart av hundreåret. Den innbragte 130 spd. i 1830 -åra, men ennå sist i 1850-åra ga den ikke mer enn 250 spd., og bortsett fra noen ubetydelige renteinntekter hadde ikke skolen andre inntekter og måtte holde seg innen den rammen. Nyordningene i 1860-åra sprengte rammen fullstendig. I 1862 fikk utgiftene en rekordartet stigning fra 323 spd. året før til 1300 spd. Her strakk ikke skoleskat­ten på langt nær til. Resten av utgiftene måtte utlignes som matrikkel­skatt.

En slik kostnadseksplosjon ble ikke godt mottatt i Selbu. «Kun paa et Sted i Amtet, nemlig i Selbu, indjog de paa engang saa stærkt stigende Udgifter til skolevæsenet Befolkningen en saadan skræk, at Flere gjorde mine til at rotte sig sammen, for at modsætte sig Beslutningens gjennemførelse» skriver amtmannen. Vi har besvart sju protestskriv fra fire kretser i bygda der en tok sterk avstand fra nyordningen og fram­hevet omgangsskolens fordeler. Vi kan sitere litt fra en av aksjonsgrup­penes skriv: «Om gan Skolle vil vi have Og Skollen skal bruge det efter det gamle thi vi synes at det bliver ingen børnelerdom efter det Som i har begynt og Alle erre Samt ligge til ad gjørre mod modleg Og vis ikke det gjeller Saa erre vi alle Samtlige ad prosisere og føre Sag i mod eder paa det vigtige af eder faaretagende». Noen almuesmenn gjorde også alvor av truslene og leide en sakfører for å få nyordningen omstøtt. Det var utvilsomt økonomiske motiver som lå bak, underskri­verne var hovedsakelig husmenn. Interessant er det også å legge merke til at 49 av de 55 som skrev under, signerte med påholden penn. De kunne ikke skrive selv. Og de som kunne, var heller dårlige, som vi så av protestskrivet. Skolekommisjonen sto fast på sine vedtak – den hadde da også loven i ryggen. Ordningen ble stående. Utgiftene i 1862 var vel å merke ekstraordinært høye, da 600 spd. ble avsatt til fastskolen på Nesta. Fram til 1880-åra kostet skolen årlig 800-900 spd. Omtrent 2/3 av dette var lønn til lærerne.

Skolekommisjonen som gjennomførte skoleloven av 1860, var den første  som  var  valgt  av  kommunestyret.  Den besto  av distriktslege Holler, lensmann Schive, skogfogd Lund, bøndene I. Flønes, Chr. Sesaas, I. Haarstad samt de selvskrevne sogneprest Hansteen, ordfører I. Norbye og kirkesanger Furan. Bortsett fra de to første ble disse sit­tende med styret for skolestellet i både ett og to tiår framover.

Lærerlønna lå fast gjennom storparten av 1800-tallet, nærmere be­stemt til 1870 – åra, nemlig på 1 spd. uka. Da omgangsskolen tok slutt fra 1862, fikk lærerne et tillegg på 1/2 daler uka fordi de nå måtte holde seg med kost selv. Hver lærer hadde 30 ukers undervisningstid, og det vil si at deres årlige inntekt var 45 spd. eller 180 kr. Dette var lite å leve av for en familiemann, men mest alle lærerne hadde gård som de drev ved siden av lærergjerningen.

Rent pedagogisk førte ikke den nye skolen med seg så drastiske endringer, men det nye som kom var viktig nok. De gamle lærefagene var religion, lesning og skrivning. Nå ble det kjøpt inn noen eksempla­rer til lærerne av geografi- og historiebøker. Disse faga var også inte­grert i Jensens lesebok, som ble innført i 1860-åra, i stedet for den eldre Knudsens. Denne boka førte til rabalder i mange bygder fordi den ble ansett for å være «ukristelig» ettersom den inneholdt så verds­lige ting som eventyr, nyere dikt, deler av «En glad gut» o.a. Men i Selbu gled boka inn uten åpenbar motstand. Årlig var det satt av en 30 —40 spd. på budsjettet til inventar. Det var ikke meget, men utstyret ble rikere etter hvert: kulerammer, regnetavler, kart, salmodikoner, bøker av forskjellig slag.

De som ble hovedansvarlig for å gi innhold til den rammen den nye skoleordningen dannet, var lærerne. Bygda var i den heldige situasjon at alle lærerpostene ble fylt med unge, velutdannede menn nettopp i de åra det nye kom. De fleste var selbygger, og de ble sittende lenge i stillingene. I 27 år, mellom 1876 og 1903, var det ikke ett eneste skifte i lærerstillingene. «De tolv apostlene», som de godmodig gjø­rende ble kalt, hadde en gjennomsnittlig tjenestetid på nøyaktig 50 år. Det er vel så at de stagnerte etter hvert, og at det til slutt ble et uheldig gammelmannsvelde i skolesektoren, men det er likevel ikke tvil om at de har betydd svært mye for de to generasjonene som fikk sitte under deres kateter. «De tolv apostlene» fortjener derfor å få en noen­lunde utførlig levnedsbeskrivelse:

Peter B. Furan, f. 1833 – d. 1913. Tjenestetid 57 år i Mebonden. Se foran og under klokkere Ole J. Flønes f. 1836 – d. 1919 Tjenestetid 55 år, derav 42 .på Innstranda. Husmannsgutt fra Tangåsen. Var som nevnt blant de første selbyggene som gikk Klæbu seminar. Etter eksamen i  1857 var han først tre år i vestre Vikvarvet og Sjøbygda, senere i 10 år i Øverbygda. Resten av sin tjenestetid til 1912, underviste han på Innstranda. To av Flønes’ sønner ble lærere som faren. Flønes kjøpte gården Løvås på Stranda, som han bygde opp fra grunnen. Skolen holdt til i leide lokaler på gården.

John J. Vigen, f. 1841 d. 1919. Tjenestetid 58 år. Vigen var sønn av lærer Ingebrigt A. Vigen. Dimittert fra seminaret 1860, og etter ett år i Vikvarvet og fire i Øverbygda falt resten av hans lærergjerning i Østre Vikvarvet, som også hadde vært farens krets. Han bygslet gården Nervik etter faren, senere kjøpte han den. Vigen var mye benyttet i det kommunale styre: herredsstyremedlem i 19 år, ordfører i fattigstyret i 21 år, direktør i Selbu sparebank i 16 år m.m.

Søren O. Engen, f. 1842 d. 1907. Tjenestetid 42 år. Født i Flå. Etter seminaret og ett års virke i Melhus, kom han til Selbu i 1866. Etter 4 år på Innstranda fulgte 37 års virke i skolehuset på Værhusbakken i Øverbygda. Engen giftet seg med Helga J. Lien og fikk seks barn, fire ble lærere. Engen kjøpte husmannsplassen Seienget under Lilleevjen som han dyrket og drev opp til et solid småbruk. Han fikk mange tillitsverv innen kretsen, blant annet i Øvre handelsforening. Han var blant de første i bygda som organiserte en sang- og musikkfo­rening.

Johan P. Sand, f. 1843 d. 1921. Tjenestetid 54 år. Sand var født på en husmannsplass på Langstein, men slekta var fra Selbu (Stormoen). Allerede som gutt ble han lagt merke til som uvanlig begavet. Sin lese-og lærelyst sier han var arv fra bestemora, som hadde for sin tid lest og satt inne med utrolig mye: Salmer, bibelhistorie, historie, naturkunn­skap. Familien satt i trange kår, men det måtte bli boka for J.P. Sand selv om det ga lite håp om et godt utkomme. Lån fra velvillige slekt­ninger hjalp ham gjennom seminaret, hvor Sand ble dimmitert med hovedkarakteren «Meget duelig». Fra nyttår 1866 overtok han Mosletta og Kolset kretser, og der ble han all sin lærertid. Egen gård eller plass maktet ikke Sand å rå seg med. Kommunen kjøpte fem mål jord og la til skolen, men det monnet lite. Det meste av livet måtte han stri med dårlig økonomi. Sand var en stille og beskjeden mann som lite blandet seg i det offentlige liv. Et stort, og for bygda uvurderlig arbeid nedla han i tradisjonsinnsamling. Hans «Segner frå Bygdom» og «Svensken i Selbu og Tydalen» inneholder det meste som er bevart av bygdesagn. De fleste er skrevet på ekte selbygg og er også derfor et rikt kulturbidrag.

Skolestua i Eidem.

Skolestua i Eidem.

Ingebrikt I. Flønes, f.  1843 d.  1933. Tjenestetid 50 år. Sønn av bonde og regnskapsfører I Flønes. Seminarist. Etter en kort tid som huslærer i Strinda og ett år på Yttcrøya ble han fra høsten 1863 ansatt som lærer i Uglem og Eidem skolekretser. Fra 1892 da Uglem krets gikk inn i Innbygda krets, fikk Flønes en del av sin undervisning på Nesta. Se forøvrig under ordførere.

Ole O. Henmo, f. 1843 d. 1927. Tjenestetid 58 år. Henmo var født på gården Henmo i Tydal. Dimmiterte ved Klæbu seminar i 1862 som «Meget duelig» Etter ett år i vestre Vikvervet og søndre Sjøbygda var han to år på Mosletta og i Flora og deretter resten av sin tjenestetid i Innbygda. Der kjøpte han gården Uglem øvre. To av hans sønner ble lærere. Om Henmo skriver P. Amdal: «Det har været og er en orden og en diciplin i Henmos skole, som hører til de mønstergyldige. Han har hat baade evner og kraft til med lethet at gjennemføre dette. Streng har han nok været i fordringerne til sine elever, men strengest dog mot sig selv. Han har tilfulde forstaaet hvad der maatte til for lærere av den gamle skole for at holde sig paa høide med tiden. Derfor har han ogsaa fulgt med og altid holdt sin skole paa høide med tiden, ogsaa i de fag som i hans utdannelsestid ikke var almindelige skolefag». Om Henmo se forøvrig under ordførere.

Ingebrigt H. Sesseng, f. 1846 d. 1929. Tjenestetid 54 år. Sesseng var sønn av vikarlærer Haldo Sesseng på Baknesset. Faren hadde små mid­ler, men slektninger hjalp ham med lån til seminaret., som han ble ferdig med som  19-åring. Det første året tjente han i Mosletta og Kolset kretser, siden i vestre Vikvarvet. Der kjøpte han gården Nordpågjerdet Aftret, som han nybygde helt, bl.a. med egen skolestue som han leide bort til kommunen. I 1882 solgte han Aftret Og kjøpte Østigården Eidem dit han flyttet med sin store familie. Sesseng var mye benyttet i det offentlige, særlig i lignings- og overligningskommisjonen. Han var også med på å opprette Vikvarvets handelsforening og var forretningens formann i 52 år.

Jørgen Jørgensen, f. 1846 d. 1903. Tjenestetid 36 år. Jørgensen var sønn av gårdbruker Jørgen O. Slind, men la bort gårdsnavnet som etternavn og brukte som den første i Selbu bare farsnavnet Jørgensen. Etter seminarutdannelsen ble han lærer i Flora i 1866 og noe senere også i Amdal. I mange år framover hadde han denne anstrengende posten, der han hver uke måtte skifte mellom å holde skole i disse to ytterkretsene i bygda. Selv bosatte han seg midt i bygda da han kjøpte gården Hårstad, søndre. Jørgensen var kjent som en beskjeden, men arbeidssom lærer. I 1903 måtte han slutte i posten på grunn av sykdom og døde noen uker senere.

Ole I. Sesseng, f. 1847 d. 1914. Tjenestetid 47 år. Ole Sesseng var sønn av gårdbruker Ingebrigt Haarstad, men selv tok han bestefarens, klokker Ole Sessengs familienavn. Samme år som han ble dimmitert fra seminariet, 1866, ble han konstituert som lærer på Innstranda. Senere var han en kort tid betjent hos handelsmann Birch før han i 1868 ble fast ansatt på Utstranda (Grøtte). I 1890-åra skiftet han over til Innbygda og Innstranda skoler. Sesseng giftet seg med Marit E. Langli og overtok svigerforeldrenes gård Nygarden Langli. Ole Sesseng var medlem av herredsstyret og ligningskommisjonen. Da kapellet på Stranda ble ferdig i 1901, ble han klokker der. I 1913, et halv års tid før han døde, søkte han avskjed på grunn av sykdom.

Kristen B. Rolseth, f. 1847 d. 1926. Tjenestetid 41 år. Sønn av gårdbruker Baro G. Rolseth. Etter seminaret var Rolseth først lærer i tre år i Meløy i Nordland inntil han i 1870 kom til Rønsberg krets, hvor han virket siden. I vel 20 år hadde han også Kolset krets. Samme år som han kom til Selbu bygslet han en parsell av Rønsberg hvor han bygde stue med skolerom som han leide ut. Senere kjøpte han parsellen og mere til og drev opp et vakkert småbruk. To av Rolseths barn ble lærere. Den ene – Marit – ble den første lærerinne i Selbu. Rolseth var en dyktig og avholdt lærer. Rolseth søkte avskjed i 1908 på grunn av svekket hørsel.

«De tolv apostler». Sittende f.v.: Vigen, P. Furan, J.P. Sand, O. Flønæs, J. Jørgensen, S. Engen. Bak: Kr. Rolseth, O. Henmo, I. Flønæs, 0.1. Sesseng, I. Sesseng, P. Overvik. Foto E. Jenssen

«De tolv apostler». Sittende f.v.: Vigen, P. Furan, J.P. Sand, O. Flønæs, J. Jørgensen, S. Engen. Bak: Kr. Rolseth, O. Henmo, I. Flønæs, 0.1. Sesseng, I. Sesseng, P. Overvik. Foto E. Jenssen

Peder G. Overvik, f. 1854 d. 1937. Tjenestetid 46 år. Overvik var sønn av husmann Gunder Overvik. Han var den yngste av de tolv lærerne og slo til å begynne med inn på andre veier: skredderlære og jernbanearbeid. I 1874 gikk han imidlertid inn på seminaret og fikk to år senere ansettelse i Søndre Sjøbygda og Dragsten. I 1892 byttet han Dragsten med Kolset krets, og der virket han fram til 1922, da han gikk av. Senere vikarierte han noen vintre på Slind skole. Han kjøpte heimstedet Brenna og senere mere jord slik at han fikk et bra småbruk. To sønner ble lærere, og en datter gift med en lærer. Han var kjent som en dyktig lærer som skjøttet sin tungvinte lærerpost samvittighets­fullt.

Det som er skrevet ovenfor vil vise hvilken homogen gruppe «de tolv apostlene» var, ikke bare med hensyn til alder, utdannelse og virke, men også når det gjaldt autoritet og materielle kår. Med ulik bakgrunn drev de det nesten alle til å bli velstandsmenn som ble aktet og sett opp til av hele bygda. Det er selvsagt vanskelig å uttale seg sikkert i dag om hva deres gjerning betydde, om hva de tilførte ung­dommen av opplysning, dannelse og tiltakslyst. Men summen av alle deres tjenesteår og deres åndelige tyngde sier at de må ha betydd atskillig. Som framstillingen viser fostra de selv mange nye lærere, de ble stamfedre i lærerslekter som førte deres gjerning videre.

Enda en lærer skal nevnes om han ikke fikk plass blant «de tolv»: Ole O. Kirkvold. Han var født på Sølliåsen i Tydal, og må ha vært en høyst uvanlig begavelse, Tross små kår greide han på egen hånd å skaffe seg store kunnskaper. Leselysten var visstnok enorm — bibliote­ket pløyde han igjennom ved å begynne med nummer 1 og så låne bøkene i nummerorden oppover. Med sine magre inntekter greide han også å skaffe seg en stor og verdifull boksamling – religiøse og moral­ske bøker, historie, ordbøker, fagbøker. Ved selvstudium lærte han seg flere fremmedspråk: tysk, fransk, engelsk, samisk og gammelnorsk. Han leste og skrev de utenlandske språkene, men som ventelig var ble det heller «semmert» med uttalen. En engelsk lord la i mange år jakttu­ren til Selbu, og en høst bestemte Kirkvold seg for å nytte denne anledningen til å praktisere engelskkunnskapene. Han gikk utover til Morset, der lorden holdt til, og var så heldig å finne engelskmannen og jaktlosen, Olaus Morset, på tunet. Kirkvold «speaked english» det beste han kunne og mente det var korrekt nok. Men lorden så helt uforstående på ham og vendte seg til slutt mot Morset og spurte på kav selbygg: « — Ker’n si kaln, du?»

Kirkvold var lærer i Øverbygda i 50-åra. Han ble holdt for å være en flink lærer, særlig i kristendomsskunnskap, men da skoleloven kom med utdanningskrav til lærerne, fikk han avskjed. Siden slo han seg igjennom som handelsmann. En tid var han også bestyrer for Øvre handelsforening.

Å vurdere «de tolv apostlenes pedagogiske innsats er ikke lett for oss. Før deres tid var lærerne helst skolemestere. De skulle være tuktemestere som holdt «refst og age» på ungdommen. I skolen skulle det ikke være noe morsomt og fornøyelig. I kristendomstimene var det sjelden tale om forløsningen, det var mest moral, om tukten og loven når det da ikke var bare pugg av «spørsmålsboka». De lærerne som var unge i 60-åra hadde en annen innstilling. De stiftet Selbo Lærerfore­ning i 1863, og gjennom møteprotokollen får vi noe kjennskap til deres holdning og interesser. I åra 1866-72 behandlet lærerforeningen 60 forskjellige emner fordelt temmelig jevnt på tre hovedtemaer: pedagogi­ske saker, religiøse emner og samfunnsspørsmål. F. eks: 1) Skolesøk­ningen, Om pugg, Gymnastikk. Opplæringsmåten i Pontoppidan. 2) Konfirmasjonen og skolen, Statskirken, Nådemidlene, Jakobs kamp 3) Kvinnens dannelse, Borgerlig ekteskap, Fattigstellet. Den liberale poli­tikk og presse. Organisasjonsspørsmål var lite framme i diskusjonen, bare to ganger ble lærerlønnene ført opp som emne.

Et referat av noen av de synspunktene som ble lagt fram på lærermøtene, forteller mye: Læreren skal tukte med ord, men ikke med skjellsord. I timer utenom kristendomskunnskap, kunne en tillate at barna fikk le og også si noe morsomt. Læreren skulle holde barna under oppsikt i friminuttene, men ikke delta i leken. Fiolinen var det beste instrument i sangundervisningen, men enkelte foreldre holdt den for å være djevelens redskap. Skulle en da bøye seg for fordommene, eller være med på å utrydde dem. Å sette et barn på skambenken. var ikke tilrådelig, for de andre barna lo av det.

Skoleloven av 1860 var et mektig sprang framover. Like viktig var det at det ikke ble stopp i utviklingen videre. Det kom ikke flere revolusjonerende tiltak, men mange små skritt som førte skolen langt framover. Dette gir seg bl.a. utslag i skolebudsjettet. Fra 1862 og fram til 1875 lå det fast på 3000-4000 kroner årlig. Senere steg det gradvis, og var i 80-åra på ca. 5.500 kroner. I 1892 gjorde budsjettet et hopp opp til ca. 7.000 kroner, og dette nivået ble holdt tiåret ut.

Skoleloven av 1889 førte med seg mye nytt på det pedagogiske område. Historie med samfunnslære, geografi og naturfag ble selvsten­dige fag. Loven åpnet også adgang til å undervise i sløyd, gymnastikk og tegning, men mangel på brukbare lokaler gjorde det umulig å inn­føre  dette  i  Selbu  ennå,  det  skjedde først  etter hundreårskiftet.

En ny regulering av skolekretsene ble gjennomført i 1892. Endrin­gene var ikke så store. I Øverbygda og Vikvarvet ble småkretsene slått sammen til én krets, noe senere også i Innbygda. Denne sentraliserin­gen vakte en del motstand i kretsene, men ble drevet igjennom og snart godtatt. Derimot ble det stor strid om kretsinndelinga i Sjøbygda. Denne utkantkretsen hadde før vært skolekommisjonens «problem­krets». Fra 1862 var det en stadig skifting av lærere. I skoleåra 74/75 og 75/76 ble det ansatt lærere seks ganger, og i tillegg måtte bygdas lærere en tid dele posten fordi den sto ubesatt. Dette problemet ble løst da Overvik overtok posten i 1876. Ved kretsreguleringen i 1892 vedtok herredstyret at Sjøbygda skulle utgjøre én krets med skolehus på Sanden. Enkelte var i mot dette, de ville ha to kretser og to skulehus. De ble ikke hørt, skolehuset ble bygd på Eggaodden i 1893. Men renåbyggene bøyde seg ikke for autoritetene. De leide selv skolestue i Renå og betalte lærer av egen pung. Denne privatskolen drev de helt til 1897, da saken ble midlertidig løst ved at kommunen – mot skolesty­rets vilje – overtok skolen i Renå.

I 1890 åra ble det reist flere nye skolehus: Slind (1893), Hyttbakken (1894), Utstranda (1898), Innstranda (1899), Dragsten (1903) foruten som nevnt Eggaodden (1893). I forhold til de tidligere skole- stuer som alle hadde bare ett klasserom, var de fleste av de nye skole­husene   rene   «slott»   med   to   klasserom,   sløydrom   og  lærerrom.

Amt skolen 1887/88. Foto E. Jenssen

Amt skolen 1887/88. Foto E. Jenssen

Den videregående skolen fikk sin spede begynnelse i 1870-åra. Initia­tivet kom fra stiftsdireksjonen, som spurte om kommunen ville ta på seg å opprette enten amtskole eller kveldsskoler for bygdas ungdom. Noen amtskole var ikke å tenke på. «Præstegieldets isolerede Beliggenhed og øvrige Forhold gjorde det mindre rimeligt». Derimot oppfordret herredstyret lærerne å sette i gang kveldsskoler hver i sin krets. Hø­sten 1875 kom de tre første i gang. Det var Ole Sesseng, Ole Flønes og Henmo som var tidligst ute. Senere kom de fleste andre til. Undervis­ningstida var 2 timer uka, og var et magert, men likevel positivt tilbud til ungdommen mellom 16 og 20 år.

Tilbudet om amtskolen kom igjen hvert år framover, og ble avslått like regelmessig. Like negativ var herredstyret også mot et lokalt til­bud om håndarbeidsskole for jenter. De ledende menn gikk også imot et forslag om å legge et amtskolekurs for jenter til bygda. «Man (her­redsstyret) er ikke uden Frygt for, at Skolen kunde virke derhen, at de unge kvindelige Elever bleve formeget forfinede for Livet under den norske Bondestands og Arbeiderstands tarvelige Livsvilkaar».

Amskolens «pigekursus». Sittende: Dybdahl og Kufaas med fruer og barn. Foto: E. Jenssen.

Amskolens «pigekursus». Sittende: Dybdahl og Kufaas med fruer og barn. Foto: E. Jenssen.

Kort etter gikk herredsstyret «attpå att». Samme år vedtok det å ta imot amtskolen her, et seksmåneders kurs for gutter fulgt av et tremå­neders «pigekursus». Skolen fikk lokale i bankbygningen på Nesta, og der holdt den til i to vintre på rad. P. Dybdahl var bestyrer, Kufaas annenlærer. Vi vet ikke sikkert hvor mange selbygger som frekventerte skolen, men atskillige var det. På første årskurs nevnes i alle fall 12, på det andre 11. Før denne tid var det bare to selbugutter, Arnt Kvello og Olaus Morseth, som hadde gått amtskolen. Mange var utenbygds fra. Den som senere ble mest kjent av elevene var Johan Bojer. I sin bok «Læregutt» skildrer han mange fornøyelige scener fra skoledagene i Selbu vinteren 1887/88: «Der sitter knektene rygg ved rygg, mange har hender som vitner om tømmerhogst og pløying, og har du tobakksbuss i munnen, så er det ikke greitt å si ord som pluskvamperfektum eller kondisjonalis. Men en ny verden åpnes for oss alle. Vi   våkner og oppdager merkelige ting. Det er levende. Vi er med. Nei, nå blir det gildt å gå på skole»

Amtskolen ble en vekker i bygda. Ikke bare for dem som gikk der, men for den øvrige ungdom og de eldre med. Kulturlivet fikk en mektig stimulans, og folkeskolelærerne fikk en åndelig fornyelse. Amt­skolen kom ikke hit mer i det 19. århundret, men heretter visste ung­dommen å søke den hvor den var. Hvert år dro noen ut til amtskolen, senere også til de frilynde ungdomskolene. Sist i 90-åra var det 5-12 gutter årlig som søkte videregående skoler, i 1899 så mange som 16. Antallet virker kanskje ikke så forferdelig stort, men nettopp disse karene skulle komme til å bli ledende menn på de forskjellige felter i

bygda i neste generasjon. De som da ikke ble utafor bygda. Av de 26 guttene som var i det første kullet på amtskolekursene i Selbu, skal 8 ha dødd unge, 5 ble bestillingsmenn, 3 forretningsmenn, 2 håndverkere og 6 gårdbrukere – alle aktede og velstående menn, skriver én av dem, Lars Furan, femti år senere.

I åra rundt århundreskiftet hadde Selbu en privat middelskole. Læ­rer var frk. Aagot Monsen, som kom hit i 1886 som privatlærer hos Fr. Birch. Fordi skolen var privat, kjenner vi svært lite til den, men vi vet at skolen ble holdt på Bell hos lensmann Sandberg. Skolen fikk statsbidrag en del år fra 1892. Den hadde som mål å utdanne lærerin­ner for småskolen, forberede seminaraspiranter samt gi ettårige middelskolekurs. Så svært mange elever fikk den trolig ikke, helst var det vel de kondisjonertes barn som gikk hos frk. Monsen.

I januar 1899 ble den første fortsettelsesskolen startet i Selbu. De 17 elevene fikk et 8 ukers kurs som ble avsluttet med «en slags afgangsprøve». Lærer var Lars Furan.

Folkeboksamling og lesning. Folkeopplysningen sto langt tilbake så sent som i første halvpart av forrige århundre. Ennå hersket uvitenhet og svart overtro over store deler av folket. Boka kunne bli nøkkelen til en rikere verden, mente fremsynte menn, men under de økonomiske forhold som rådde, var det ikke til å tenke på at almuesmannen skulle kunne kjøpe seg bøker selv. Løsningen var å opprette at «almuebibliotek» i hver bygd. Selv det ble lenge et for stort løft for Selbu. Formannskapet fikk seg forelagt spørsmålet allerede på det første møtet det hadde, i 1838, men sa nei. «For Selbo Almue in specie ansaaes Tiden endnu ei at være kommen til et saa vigtigt Skridt, saameget mere som Almuens oeconomiske Forfatning lagde uovervindelige Hindringer iveien». Først i Tybrings tid, og sikkert på hans initiativ, ble saken tatt opp igjen og gjennomført. I 1858 kom biblioteket i gang med P. Furan som biblio­tekar. Stort var det ikke. Etter fem år var det 166 bøker i samlinga. Til tross for at mange bygdefolk var medlemmer og betalte en liten kon­tingent, ble det ikke kjøpt inn nye bøker. Kommunen ville ikke bevilge mer. I 1865 sa Furan fra seg stillingen og utlånet ble innstilt.

Tre år senere søkte lærerforeningen om et bidrag slik at biblioteket kunne tas opp igjen. De bød seg til å bestyre samlinga gratis. Herredstyret var generøs nok til å bevilge 5 daler til formålet, og på det grunnlag startet virksomheten igjen. I 1871 søkte lærerne Engen og Sand om et tilskudd til å opprette «Børnebibliotek» i sine kretser, og tanken ble godt mottatt. Hele 20 daler ble gitt til kretsbibliotek. Noe senere fikk folkebiblioteket et viktig tilskudd: 80 bøker som gave fra kong Oscar I. Kort etter bevilget sparebanken 100 kroner til boksam­linga, samtidig som kommunen ga tilsagn om 2 kroner årlig til nyinn­kjøp. Med det var bibliotekets framtid sikret, og det ser ut som virk­somheten holdt seg godt oppe resten av hundreåret.

Hvilke bøker kunne folk finne på biblioteket? Her vet vi ingenting, ingen lister eller protokoller er bevart. Men noen radikale tanker ble neppe formidlet gjennom biblioteket. Så sent som i 1887 uttalte kom­munestyret «tvil om hvorvidt flere av de oppførte bøker var fullt ut anbefalelsesverdige». Det gjaldt slike «farlige» bøker som Asbjørnsens «Norske Folkeeventyr», Johnsons «Marit Skjøtte», August Blanches «Hyrekudskens Fortellinger». Til og med Tandbergs «Om Bygningsvæsenet» var satt på index.

Dette stemmer med det bildet vi får av selbyggenes lesevaner gjen­nom Birchs forretningsarkiv. I 1856 bestilte han 20 eksemplarer av Berlins «Lærebog i Naturlæren» fordi her i dette District har endnu kun rent religiøse Skrifter vunnet Indpas, og jeg vil derfor forsøge om ikke Berlins naturlære ogsaa skulde kunne give Almuen Sands for anden Lesning». Forsøket så ut til å falle heldig ut, for året etter måtte Birch bestille ytterligere 10 eksemplarer av Naturlæren. Men i åra som følger er det omtrent bare religiøse bøker i bestillingslistene hans. Slike som «Naadestolen, Guds Børns daglige Afgang», «Daglig Samtale med Gud», «Gudfryktig Husøvelse», «Pilgrims vandring», «Bønnens Sædekorn» o.a.

Smått om senn vant likevel enkelte verdslige bøker innpass. Først rent faglige bøker som «Behandling af en Husmandsplass», og «Kjøk­kenhaven, dens Brug og Nytte i Husholdningen». Av skjønnlitterære bøker er eventyrsamlingene først ute, deretter kommer bøker av typen «Stakkels Louise og andre Fortellinger» og «Kringom Peisen, Jaktminder». I 90-åra ble tilmed en så radikal bok som Garborgs «Trætte Mænd» kjøpt og lest i Selbu.

Om avisene vet vi ikke stort. Vi har noen spredte opplysninger, som fra 1864 da Birch skriver at klokker Sesseng og senere sønnen Ingebrigt Haarstad har holdt «Almuevennen» og «Adresseavisen» i flere år». Året etter ble disse to avisene tinget av henholdsvis 26 og 25 abonnenter. Stort flere aviser kom det neppe til bygda. I 1871 var det 130 abonnenter på aviser. Men om det var få aviser, kan vi være sikker på at de ble flittig lest. De gikk på omgang fra familie til familie til det var bare «lervenn» igjen av de små avislappene. Men da hadde de også gjort sin store gjerning for folkeopplysningen,