Helsestellet

«Før i tiden kjendte man ikke navnene på sykdommene», skriver Paul Amdal. Men sykdommene fikk folk kjenne, like fullt, og det fan­tes nok også navn på dem: sutta, kvåv, vondt i maven, tung bringe, rendsel, krime, sprangje (forstoppelse), renn, sting og flere – de fleste uklare begreper som nok dekket over flere sykdommer. Vondt i maven kunne være alt fra lett fordøyelsesbesvær til begynnende mavekreft. Når det kom til hjelperåder, sto folk mer eller mindre hjelpeløse. Som jeg har fortalt i bind 1, hadde de sin «folkemedisin» og sine kloke koner og kaller, men lite maktet de, i alle fall mot de alvorlige sykdom­mene.

I 1836 ble et distriktslegevesen organisert her i landet. Men legene var få og distriktene store. Én lege skulle betjene hele Strinda fogderi, og ettersom legen var bosatt i Strinda, fikk ordningen minimal betyd­ning for Selbu. Avstandene var for lange, veiene for skrøpelige og fattigdommen for stor til at en kunne hente hit lege, selv når det sto om liv. En kunne bare gjore som en før hadde gjort – resignere og legge skjebnen i Guds hender. «Erfaringen har tilfulde vist at Selbos og de øvrige Præstegjælds Tarv i Fogderiet ikke paa forsvarlig Maade kan ivaretages med en fælles læge», uttalte formannskapet i 1856.

Omkring midten av forrige århundre grasserte en ufyselig sykdom i Trøndelag, syflis eller radesyken som den kaltes. Til Selbu skal sykdom­men ha kommet i 1820-åra med en selbygg som hadde arbeidet i byen (doktor Poulsen 18.53). Sykdommen spredte seg raskt ved smitte og arv, og Selbu ble siden «et Amested» for den, heter det. «For Tiden begrændser hverken Skam eller Skræk dens Udbrædelse». (1874).

Bygda skulle etter loven ha en sunnhetskommisjon. På grunn av radesykens herjinger ble en kommisjon opprettet i 1849 med det spe­sielle mandat å motarbeide radesyken. Med i kommisjonen var I. I. Sesseng (sen.) Chr. Setsaas og Hans P. Græsli, foruten de to faste medlemmene lensmannen og presten. Kommisjonens oppgave var å få de angrepne til kur, og «ellers paasee renslighed blandt almuen». Sann­synligvis maktet kommisjonen hverken det ene eller det andre. Amdal forteller at en doktor Vilhelm Roll var her som lege et års tid i 1843-44, men kildene ellers forteller ingenting om dette. Sikkert er det at i 1846 søkte formannskapet på ordførerens initiativ amtet om hjelp til å få en lege hit for å holde «General Visitation», og opprette et «syke­hus» om det ble funnet mange syke. Formannskapet fikk positivt svar på sin søknad. J. C. Spørch opprettet dette året et «sykehus» for veneri­ske syke og hadde legetilsyn med dette i et halvt års tid. Sykehuset var visstnok på vestre Eidem. Spørch behandlet 33 pasienter på sykehuset, og ved visitasjonen i bygda neste år var antallet av veneriske syke gått såpass tilbake at det ikke syntes nødvendig å opprettholde sykehuset.

Nedgangen var imidlertid forbigående. I åra 1849-1851 ble 136 per­soner herfra behandlet for radesyke på sykehuset i Trondheim, noe som kostet amtet over 2.000 speciedaler.

I 1852 ble derfor kompanikirurg Jakob Poulsen ansatt av staten for på nytt å opprette et sykehus på vestre Eidem. Sykehuset som hadde 30 senger, kom i virksomhet i november 1852, og innen utgangen av neste år var 86 syfilispasienter behandlet. Det hadde vært vanskelig å få de syke innlagt. Legen oppsporte selv sykdomstilfellene ved visitasjonsreiser rundt om i bygda, og ofte måtte han påkalle øvrigheten for å få dem undersøkt og tatt i kur.

Sykehuset var i drift til 1856, da Poulsen reiste fra bygda. Året etter ble Selbu og Tydal eget legedistrikt og hadde fra nå av fast distrikts­lege. Fredrik Holler, som ble utnevnt i 1858, hadde før han kom hit vært lege på Sunnmøre i 12 år. Også Holler fikk syfilisen som sin hovedmotstander. I 1860-åra ble vanligvis 20-30 personer fra Selbu innlagt for syfilis på sykehuset i Trondheim hvert år. Det er uten sammenligning rekordtall for bygdene i fylket. Bare Trondheim kunne «konkurrere» i antall syfilistilfeller pr. år. Ikke for i 70-åra begynte mottiltakene å virke skikkelig. Det ble da færre nye tilfelle for hvert år, og for århundreskiftet var «farsotten» utryddet i Selbu.

Legene hadde selvfølgelig et langt videre virkefelt enn å bekjempe den veneriske sykdommen, fullstendig upløyd som deres arbeidsmark var. De hygieniske forhold var under enhver kritikk, noe legene selv­sagt kritiserte skarpt. «Befolkningen er nesten uden Undtagelse i høye­ste Grad urenlig. Boligene ere smaa og trange, Værelset udluftes sjel­den og har som oftest ikke Slagvindu». Sykdommer som fnatt (skabb) og andre som skyldtes urenslighet, var mye utbredt. Poulsen mente at minst 1/3 av befolkningen hadde fnatt da han kom til Selbu, men det lyktes ham å bekjempe den ved å overbevise folk om at det bare trengtes litt grønnsåpe og litt renslighet for å bli fri den.

Fattigdom og feilernæring var en annen sykdomskilde. Kostholdet var gjennomgående dårlig, etter legens mening. «Almuen lever for det meste af Kaffe, som misbruges, Melk, Smør, Ost, raat Brød samt daarlig kogt Grød og salt Kjød, Fisk og Sild hører til Undtagelse». Dette kostholdet forårsaket etter sigende bl.a. «nervefeber». I 1858 ble 50 behandlet for denne sykdommen, hovedsaklig fra husmannsstanden. 7 døde, noe som dels skyldtes «Almuens ligegyldighed for Lægehjelp, dens Tro paa en uundgaaelig Skjebne og deraf udspringende Sorgløshed i at udsette sig for Smitte». Dysenteri og sommerkolera var også «fattigmannssykdommer». En merket sykdommene særlig etter uår, og helst ble de lavere klasser rammet. 1860-åra var en fæl tid med en serie uår og mye sykdom. I 1865 gikk det skarlagens- og nervefeber. Sommeren og høsten 1868 raste «blodgangssutta». Sykdommen, som vel var dysenteri, diaré og kolerine, fikk fritt spill blant det underernærte folket i den tørre, varme sommeren. I alt behandlet dr. Holler over 800 personer for blodgang, av dem døde 57. Verst var det i månedsskiftet august/september. Den 16. august begravdes 11 lik, den 23. august 7 lik og den 6. september 29 lik. De siste ble satt i en fellesgrav som vistes ennå langt opp mot vår tid. «Vanlige» smitt­somme sykdommer som kikhoste, meslinger, difteri og andre bredte seg selvsagt med mellomrom, og i motsetning til i dag var de livsfarlige den gangen. Ellers kan vi merke oss at legene konstaterer at revmatiske lidelser og «svindsott» var sjeldne sykdommer i Selbu i 1870-åra. Den siste – tæringen – var et par tiår senere blitt en trussel mot folkehelsa, som vi senere skal se.

Mot slutten av forrige århundre er det tydelige framskritt å spore innen helsesektoren – «man kan nu ikke lenger pege paa Selbyggen som et særlig skiddenfærdigt Folkefærd». Ennå var det rett nok mangt å endre: dagligstua ble fremdeles brukt som oppholdssted dag og natt, noe som medførte adskillig «griseri». Gulvene ble vasket jevnlig, men tak og vegger ytterst sjelden, og «Bad eller vasking av Legemet er en ukjent Ting». En må vel legge til at legene hadde strenge mål å dømme ut fra, og at de kanskje generaliserte vel mye ut fra enkeltstående, men særlig graverende tilfeller. At det var framgang, beviser tallene over dødeligheten, som viste nedgang etter 1870.

Blant årsakene til framgangen nevner legene stigende opplysning, smørforeningene og turiststrømmen. Dette var utvilsomt viktige fakto­rer, men om legene hadde vært ubeskjedne nok til å nevne sitt eget virke, ville bildet ha blitt mer utfylt og riktigere.

En kan også nevne at den 21. januar 1890 vedtok sunnhetskommisjonen sunnhetsregler for Selbu herred med påbud bl.a. om drenering av hustomter, regler for plassering av uthus, brønner etc, krav om ventiler og slagvinduer i beboelsesrom, samt at det på hvert bruk skulle være et do. Det siste var ennå ikke blitt helt vanlig i Selbu.

Dr. Holler var en godslig mann. Straks han kom hit, kjøpte han Eidem og bodde der siden. De mange åra i et vidstrakt og folkerikt distrikt satte sitt preg på ham, og etter hvert begynte han å merke alderen og en sviktende helse – han var født i 1815. Amdal opplyser at han søkte avskjed og flyttet til Trondheim i 1874. Dette er ikke riktig. Han ble i stillingen utover den tid, men blant folk var det en del misnøye med måten han skjøttet arbeidet på den siste tida. Det kom offentlig klage på ham, og formannskapet fant det nødvendig å fore­spørre legen om han ikke tenkte å søke seg entlediget fra sitt embede. Holler skjønte hintet og søkte avskjed, og selbyggene fikk den legen de ønsket seg: jernbanelege Conradi, som allerede var godt kjent i bygda gjennom vikariater.

Paul Holst Conradi var født i Trondheim i 1844. Sin embetseksamen tok han i 1872, og fra 1876 var han lege ved anleggsvirksomheten på Meråkerbanen. Her i Selbu bodde han på Eidem og var anerkjent som en human og dyktig lege. Spesielt ble han likt fordi han behandlet alle ens uansett stand, og fordi han på en bramfri, men ikke ubarmhjertig måte fortalte folk hva som feilte dem. Etter 17 år i Selbu søkte han seg til Stjørdalen i 1895, Dr. Conradi døde tre år senere.

Dr. Conradi hadde et par ganger permisjon for å tjenestegjøre uten­for bygda, og han hadde da vikarer som på en måte var knyttet til byg­da.   I    1881-82   vikarierte   Henrik Jenssen, en bror  av Einar Jenssen på Sjøvoll og fru Anna Bulow. Han ble senere lege på Støren. Dr. Joacim Bang var vikar for Conradi i 1894, og ble også konstituert distriktslege etter ham  i   1895.  Dette  året  ble Bang   gift   med   Fr.   Birchs   datter Helga. Bang ble senere en anerkjent lege i Trondheim, og til sist fylkes­lege.

P. H. Conradi

P. H. Conradi

Hans F. Holst utnevntes til dis­triktslege etter Conradi i 1895. Han hadde da vært lege forskjellige ste­der, sist i Telemark, og tilbake dit flyttet han også etter fire år. Holst var ivrig i sin gjerning. Han forsøkte bl.a. å få opprettet et folkebad, men mislyktes visst. Han skrev belærende artikler i «Selbyggen», bl.a. om lemenfeber, kvakksalvere og om nødvendigheten av å benytte seg mer av jordmødre, men om hans ord vant særlig gjenklang vet en ikke. At han reiste etter så få år skulle tyde på at han ikke fant seg helt til rette.

Som nevnt i bind 1 fikk Selbu sin første jordmor i 1836. Det var Berte Andersen, som fungerte i stillingen helt til hun utvandret i 1866. Året etter ble Martha Jenssen ansatt som jordmor. Hun bodde på Dyrdalsplassen med sin mann som var skredder. I 1872 søkte Martha Jenssen og Mali Arntsdtr. Kvello i Malvik om å få bytte stilling, noe som ble innvilget. Mali Kvello var født i Selbu, og ble gift med lærer I. Flønes på Eidem. Mali Kvello Flønæs døde av nervefeber i 1881. Hun var kjent som en ualminnelig dyktig kvinne, både i sitt yrke og ellers.

Etter henne ble Ingeborg Svendsdatter Aas ansatt som jordmor. Hun var ugift, og fulgte i 1893 etter sin forlovede til Amerika. Anna Tangstad fra Verran fikk stillingen som vikar, og i 1895 fast ansettelse. Anna ble gift med Peder P. Eidem (Brennan), og fungerte som jordmor i 37 år, til 1930.

Etter legenes  mening bruktes jordmødrene for lite på  1800-tallet.

Folk søkte til «løsmødrene» som de alltid hadde gjort. Barnedødelighe­ten var derfor høy. Det ble etter hvert bedre med dette etter som det gikk opp for folk at det var sam­menheng mellom dødeligheten og stellet av mor og barn. Kvinner som døde i barselseng ble etter hvert en sjeldenhet.

C. C. Meidell.

C. C. Meidell.

Som ny distriktslege etter Holst tiltrådte i 1899 Christian Meidell. Han var født i Balestrand i 1858 og tok sin embetseksamen i 1885. Hit kom han fra en distriktslegestil­ling i Tana, der han hadde vært i åtte år. I Selbu losjerte han på Kvello (Nordbye) til i 1916, da han kjøp­te    Hornemanns    vakre    eiendom

«Skarodden». Meidell var en meget dyktig lege, munter og vennlig mot alle. Han ble derfor uvanlig avholdt. Da han lå på dødsleiet, gikk herredstyret til det ualminnelige skritt å sende ham en hilsen, noe som skulle vise «garnmeldokterns» posisjon i Selbu. Meidell søkte avskjed i 1920, men satt i stillingen til neste år. Senere fortsatte han med privat­praksis i sitt hjem. Meidell døde i juli 1929.

Da Meidell kom hit, fikk han den nye folkesykdommen å kjempe mot: tuberkulosen. Sykdommen er selvsagt gammel, men folk hadde ikke visst å berge seg mot den fordi de ikke forsto hvordan den opp­stod. I 1880-åra ble tuberkelbasillen oppdaget, og med den oppdagelsen kunne legevidenskapen ta kampen opp. Det var også på høy tid. Kort før århundreskiftet rykket tuberkulosen opp på førsteplass blant døds­årsakene på landsbygda.

I Selbu fant tæringen grobunn. De hygieniske forhold «sto ennu mye tilbake å ønske». Folk neglisjerte smittefaren, av uvitenhet eller likegladhet. Ennå etter århundreskiftet var det vanlig at folk åt grøt av samme fat, tæringssyke sammen med andre. Å ha egne tallerkener var ennå betraktet som «fint», noe bare «storkarenn» brukte. Karene som tygde skrå, og det gjorde mest alle voksne, spyttet sausen hvor de ville, på ovnspanna, på gulvet, eller hvor det falt seg. Sykdommen herjet da også fælt. I de første ti åra Meidell var her, 1899 – 1908, døde 127 personer av lungetæring. I  1911 var det særlig ille, da nærmere 50 personer døde. En kan nevne tilfeller der hele familier på 8 – 10 personer ble utryddet.

Dr. Meidell utrettet mye i sitt arbeid for de tæringsyke, ikke bare i sin legegjerning, men også ved at han, sammen med sin kone Mickaela Tybring Meidell ga støtet til at Selbu Tuberkuloseforening ble dannet. I 1908 skrev ekteparet et opprop om å danne en tuberkuloseforening, slik det var gjort i flere andre bygder. Kort etter var foreningen en realitet i og med at det ble startet kvinneforeninger rundt om i bygda. Selbu tuberkuloseforening ble formelt stiftet 6. januar 1912, med dr. Meidell som formann. Dette vervet kom han til å beholde så lenge han levde.

Selbu sykehjem. Tuberkuloseforeningens store mål var å få reist et sykehjem for tuberkulose i Selbu. Det ville selvsagt bli et tungt løft, så mange var skeptiske, men ekteparet Meidell fikk nølerne på glid. Alle­rede i 1912 besluttet foreningen å starte bygging snarest, men det skulle likevel ikke gå fort. De første bidragene begynte å komme, til dels store beløp på 1000 kroner og mer fra privatpersoner i Selbu. Det største tilskuddet var likevel Amerikagaven i 1914. «Selbygglaget» i USA organiserte en innsamlingsstyrke på 30 mann som fikk inn 676 bidrag på tilsammen 25.200 kroner. Den store gaven ble overrakt under jubileumsfestlighetene i 1914. Senere bevilget amtet 5000 kro­ner, Selbu Sparebank 3000 kroner, mens komunen ikke bevilget en øre til sykehjemmet.

Da det finansielle grunnlaget var noenlunde sikret, kunne konkrete planer ta form. Det første problemet var tomtevalget, og som vanlig i Selbu ble det strid om dette. Striden sto mellom Kvellohaugen (sanato­riet) og Havernesset, men det endte med at foreningen kjøpte Havernesset av Paul Birch i 1915 for 18.000 kroner. Store ombyggingsarbei­der tok til straks, etter tegninger av arkitekt Schytte-Berg, bl.a. måtte den enetasjes bygningen få en full etasje til. Alt i alt kostet sykehjem­met nærmere 60.300 kr. inklusive kjøpesum da det sto ferdig i oktober 1917. Kort før jul flyttet pasientene inn – 14 i tallet. Søster Jenny Jørgensen ble ansatt som den første bestyrerinne, mens distriktslegen var hjemmets lege.

Selbyggene selv nølte med å sende sine tæringssyke til sykehjemmet, de foretrekk å stelle dem hjemme. Av de første 14 pasientene var bare 1 fra bygda. Dette forholdet endret seg imidlertid senere, i 1922 var halvparten av belegget innenbygds. Ti år senere var 13 av 36 pasienter fra Selbu.

Kampen mot tuberkulosen var innbitt og langvarig. Mot slutten av mellomkrigstida var det tydelig at sykdommen var på retur, ikke minst i Selbu. Behovet for sykehjemmet ble mindre. Det holdtes i drift under krigen, men ble så nedlagt. Noe senere kjøpte kommunen Havernesset og gjorde om hjemmet til aldersheim (se nedenfor).

Dr. Meidell fikk enda en hard sykdom å kjempe mot. Det var spanskesyken eller «spanska». Farsotten var relativt kortvarig, men heftig og voldsom. «Spanska» var en ondartet influensa som i Selbu særlig raste i høstmånedene 1918. «Halve bygda» ble rammet, de fleste riktig­nok bare lint. Mange ble likevel alvorlig syke, og flere døde. Særlig farlig var sykdommen for ungdommen. Blant dem gjorde spanskesyken store innhogg.

Kommunelege Christian Selmer ble tilsatt som distriktslege etter Meidell i 1921. Da Meidells avgangstid nærmet seg, ble det klart at kommunen måtte ordne med tilfredsstillende legebolig, for legene fant seg ikke lenger i tilfeldige leieforhold. I 1920 kjøpte kommunen Bell gård for 63.000 kr. Det var en uhorvelig sum mente mange, men bare bygningene var taksert til 36.000 kr. og i tillegg fikk kommunen mye fin tomtejord midt i sentrum. I tillegg til kjøpesummen måtte kommu­nen koste på hovedbygningen 30.000 kr. til ominnredninger.

Dr. Selmer søkte mange og lange permisjoner, var bl.a. på Grønland en sesong og tjenestegjorde i flere perioder som reservelege på Rotvoll. I permisjonstida ble stillingen besatt med vikarer, og dette var det mye misnøye med blant folk, spesielt fordi vikarene oftest var unge og uerfarne. Allerede i 1931 krevde kommunestyret at stillingen skulle lyses ut og besettes med en som var villig til å være fast i bygda. Også senere nektet kommunestyret å innvilge permisjonssøknader, men ble ikke hørt av høyere myndighet. Selmer satt i stillingen til 1936 da han ble distriktslege i Alvdal.

Selbu aldersheim. I Selmers tid fikk bygda realisert tanken om en egen aldersheim. Tanken var for så vidt gammel. Tidligere hadde alltid de gamle blitt i heimen, enten ved at de levde sammen med ungfolket eller de «tok kåret» og flyttet til en særskilt del av bygningen og stelte seg selv. Problemet var de som ikke hadde noen til å «sytte» seg fordi de var fattige eller ikke hadde nær slekt. I eldre tid hadde en løst problemet ved å la slike stakkarer gå rundt på legd – det var en vond løsning for dem det angikk, men likevel bedre enn det som skulle komme. Legdsholdet ble nemlig avviklet sist på 1800-tallet, og i stedet gikk kommunen over til å «sette bort» mot betaling de som ikke kunne greie seg selv. Det skulle vise seg at mange slike «bortsatte» fikk dårlig behandling dit de kom.

C. Selmer.

C. Selmer.


G. Asmundsson.

G. Asmundsson.

 

Da presten flyttet over til den nye prestegården, ville staten rive de gamle bygningene. En privat komité søkte om å få kjøpe hovedbyg­ningen og fikk det innvilget. Formålet var dobbelt: en ville redde den snart to hundre år gamle praktfulle trondelåna som hadde betydd så mye for slektledd etter slektledd av selbygger, dessuten mente en huset kunne brukes til aldersheim. Komiteen overdro prestegårdsbygningen vederlagsfritt til kommunen i 1917, på betingelse av at den ble om­gjort til «gamlehjem». Allerede året før hadde fattigstyret foreslått at en aldersheim ble opprettet, for det ble stadig vanskeligere å få de fattige gamle bortsatt i privat forpleining. Kommunestyret takket der­for ja til gaven og satte ned en komité med P. Norbye som formann for å få prosjektet realisert. Året etter måtte tanken oppgis fordi sta­ten var fullstendig uvillig til å la det følge tomt med bygningen. Kom­munen fikk bare den grunnen huset sto på og ikke en kvadratmeter mer. «Gammelprestgar’n» ble derfor ikke aldersheim, men ble i stedet restaurert til administrasjonsbygg for kommunen.

Gamlehjemkomitéen fortsatte imidlertid med nye planer. Den hadde et startgrunnlag i 10.000 kroner som var avsatt av provianteringsrådets overskudd. Det forelå konkrete planer om å bygge, enten på Bell eller Havernesset, da det i 1925 kom tilbud fra Chr. Lund om at Fossan gård var til salgs for 45.000 kr. Kommunen slo til og nedsatte straks et styre for å ta seg av det arbeidet som var nødvendig for at stedet kunne bli aldersheim. Lars Furan var formann i gamlehjemstyret, som ellers bestod av strandbygger. Styret arbeidet raskt. Aldersheimen kunne innvies i mars 1926. Ingeborg Hansine Bårdsgard ble ansatt som bestyrerinne.

K. Johannessen.

K. Johannessen.


C. S. Grennes.

C. S. Grennes.

«Gamlehjemmet» ble nok knyttet sammen med forestillinger om legdshold og fattigforsorg, og det var lenge lite ettertraktet å komme dit. Faktisk gikk belegget sterkt ned i slutten av 30-åra. I 1938 var det bare 7 eldre der, og en våget da ikke å ansette ny bestyrerinne fast i tilfelle en måtte legge ned aldersheimen. Slik gikk det ikke. Under og etter krigen tok belegget seg opp slik at det ble for trangt på Fossan. Bygningen var også gammel, trekkfull, og en tungvindt arbeidsplass for betjeningen. Behovet for en mer tidsmessig aldersheim var derfor sterkt da kommunen kjøpte Havernesset. Det tidligere sykehjemmet ble om­innredet og fikk et tilbygg med moderne kjøkken, oppholdsrom og helsestasjon, og det var en langt mer praktisk og tjenlig aldersheim som kunne tas i bruk i 1966. Siden er Havernesset ytterligere utbygd og modernisert. Selbu helseheim har nå 26 senger på aldersheimen og en pleieavdeling på 28 senger, dessuten kontrollstasjon, tannlegekontor m.v.

I 1936 ble Gudmundur Asmundson ansatt som distriktslege i Selbu. Han var født i Island og hadde før han kom hit vært distriktslege i Lyngen og Rennebu. Asmundson kunne virke noe brysk og hastig av vesen, men de som ble kjent med ham, og det ble alle i Selbu og Tydal, visste at han hadde en sjelden omtanke for sine pasienter. Han var alltid parat til å rykke ut, natt som dag. Styggvær og knehøy snø hindret ham ikke i å besøke sengeliggende langt fra allfarvei, selv om det ikke var noe alvorlig som sto på. Asmundson fungerte som distrikts­lege til 1945, og fortsatte siden med privatpraksis til han var over 80 år. Han døde i 1968.

Christian Sig. Grennes var distriktslege i Selbu fra 1945 til 1975.

Han kom hit allerede under krigen som lege ved Østmarka sykehus, som var evakuert til Bell skole. Grennes er fremdeles bosatt i Selbu. Etter ham ble Knut Lunde ansatt som distriktslege.

En må også her nevne dr. Kaare Johannessen som kom hit i 1936 som konstituert distriktslege. Han etablerte siden privatpraksis i Selbu. Under krigen måtte han flykte til Sverige, men kom tilbake og fortsatte som lege her til han i 1949 flyttet til Trondheim. Senere hadde han legestillingen ved Selbu sykehjem så lenge det var i virksomhet.

Jordmor Anna Eidem sa opp sin stilling sommeren 1930, og døde få måneder senere. Anne Hofsli fikk stillingen etter henne, og hadde den til 1935.Sofie Waraas ble da ansatt som vikar, og fikk fra 1938 fast ansettelse. Etter frk. Wæraas har Emma Nydal og Ingrid Morset vært jordmor i Selbu.

Den kristelige ungdomsforeningen ansatte i 1903 menighetssøster for å virke blant syke og gamle i bygda. Ungdomsforeningen satte mye inn på dette arbeidet, men hadde problemer både med å skaffe søster og å finansiere arbeidet. Fra 1914 måtte bygda være uten menighetssøster. I 1921 ble Selbu sanitetsforening stiftet med Anne Haarstadli som formann. Etter kort tid hadde foreningen 130 med­lemmer. Formålet var å få opprettet en sykesøsterstilling, og det ble realisert med bidrag fra kommunen i 1922. Jenny Jørgensen, syke­hjemmets bestyrerinne, søkte og fikk posten. Senere var det problemer med å få besatt stillingen for lengre tid. Marit Rye ble kommunalt ansatt helsesøster i 1951, men hadde vært i søstertjeneste her siden 1926. Da hun sluttet i 1969, ble Sigrid Hårstad helsesøster.

Tannleger. Tannrøkt i eldre dager var ensbetydende med trekking av vonde tenner, og det kunne nær sagt hvem som helst gjøre. Enkelte var likevel dyktigere enn andre, bl.a. Renald Stokke (født 1836) som hadde pasienter helt fra Tydal.

Mot slutten av forrige århundre ble en avansert tannbehandling al­minneligere. Selbu hadde ingen tannlege, men et par tannleger i byen hadde en viss tilknytning til Selbu: Martin Conradi, sønn av dr. Conradi, og tannlegene Christophersen som var slektninger av kjøpmann Chri­stophersen. De bygde sommersted på Alfheim, og tre generasjoner Christophersen har siden stelt med selbyggenes dårlige tenner. Før om åra hadde de utstyret med til Selbu i sommerferien og tok mot pasien­ter på Alfheim.

J   1938  tok dr.  Asmundson initiativ til å få opprettet tannpleie i Selbu. Flere organisasjoner og lag hadde gitt bidrag, og kommunen skjøt også til 500 kr, slik at det kunne settes igang skoletannpleie. Sverre Hårstad, en sønn av Ingebrigt Jørgensen, ble ansatt som den første tannlegen. Dette arbeidet hadde Hårstad til han døde i 1945. Senere har en rekke tannleger praktisert i Selbu, de fleste bare i kort tid. I dag er Torbjørn Guldseth distriktstannlege.

Dyrleger. Var det sjelden leger kom til bygda «gammelt atti ti’n», hendte det aldri med dyrleger. At dyr strøk med, var en skjebnens tilskikkelse som en fikk avfinne seg med. Det var ellers ikke så nøye med om et dyr kreperte – så lenge sulteforingsystemet rådde var ikke store kapitalen investert i det enkelte dyr. Var en heldig, rakk en å stikke dyret før det døde så det kunne brukes til folkemat. Sjøldøde dyr ble alltid kastet på dynga eller gravd ned.

Bygdefolk som drev og praktiserte som «leger», prøvde også å kurere dyr, med minst like stort hell og mindre risiko. Ellers var det i hver grend minst én eller to kvinner eller menn som hadde et spesielt hånd­lag til å snu og trekke fram kalver og lam. En må også nevne «hestegjelkeren» som ble hentet når handyr skulle kastreres. Det var et nød­vendig håndverk, men ett som det sto lite age av. Likevel var det alltid minst én i bygda som hadde spesialisert seg på dette.

Etter som interessen for krøtterholdet økte og et mer planmessig avlsarbeid tok form, ble behovet for en utdannet dyrlege sterkere. «Når det er «Kua mi ska låvvå tå,» som man siger, så siger det sig selv at der også må sørges for denne i sanitær Henseende», skrev ordføreren i 1890. De mer utviklede kurasene var mindre hardføre og mer utsatt for sykdom enn de stedegne. Spesielt merkbart var dette i begynnelsen av 80-åra, da den såkalte benskjørhet hos storfe bredte seg nærmest som en farsott. Årlig måtte 40-50 dyr slås ned fordi de hadde fått denne sykdommen.

I 1875 henstilte Tomas O. Moslet til formannskapet om at det måtte arbeide for at det ble opprettet en dyrlegestilling i Selbu. Sannsynligvis var det bondevennene som stod bak dette initiativet. Formannskapet fant tanken urealistisk i «et så lite og fattig distrikt som Selbu», Men allerede fem år senere bevilget herredstyret 200 kroner årlig til dyrlegelønn forutsatt at amtet bevilget like mye og staten det dobbelte – dette var den vanlige fordelingsnøkkelen. Det kom ingen dyrlege denne gan­gen, men høsten 1883 tok samtalelaget tanken opp på nytt, og nå ble den realisert. Våren 1884 ble Tomas Sandstad ansatt som dyrlege i Selbu med en lønn på 400 kroner, helt ut bevilget av herredet.

O. Vold.

O. Vold.

Amtet var ikke villig til å bidra med sin del av dyrlegelønna i Selbu, og da 400 kroner var altfor lite til at en kunne ha håp om å beholde dyrlegen, søkte og fikk herredstyret et bidrag fra Stiftelsene tilsvarende amtsbidraget. Ennå var lønna knap i forhold  til hva lønnene var  for de faste distriktsdyrlegene. De før­ste dyrlegene ble derfor få år i Selbu. Sandstad flyttet i  1888 til Gaulda­len. Deretter var J.H. Høye her et års tid før han ansattes i Gudbrands­dalen. Haakon Haugen kom hit som nyuteksaminert i  1889 og ble året etter amtsdyrlege på Sunnmøre. Fra 1891  kunne det bli mer kontinui­tet over arbeidet. Oluf Vold, som da ble ansatt, konstituertes som amtsdyrlege og fikk en skikkelig begynner­lønn. Fra 1894 ble endelig stillingen gjort om til fast amtsdyrlege for Selbu og Tydal. Oluf Vold var strinding og hadde før han kom til Selbu praktisert på Hadeland. I Selbu virket Vold ivrig for alt som kunne bringe jordbruket framover, og selvsagt hadde han spesiell om­tanke for husdyrsektoren.  Han skal ha  mye av æren for at det ble opprettet kvegavlsforeninger i omtrent hver krets i 90-åra. Vold bodde på Hårstad  (Jørgensen), der  forresten hans  tre etterfølgere  også lo­sjerte.

Da Vold flyttet fra Selbu i 1900, hadde Edvin Laukvik posten i to år og deretter Karl August Blystad like lenge. I 1904 ble Anders Ande­næs beskikket som dyrlege her, og han er den som har sittet lengst i stillingen, i 31 år. Andenæs var født i Gloppen i 1864. Han ble meget godt ansett blant selbyggene på grunn av sin dyktighet i faget, men også fordi han var en rolig og sindig mann uten den avstand til folket som en utdannelse kunne gi den gangen. Da Andenæs søkte avskjed i 1935, ble han boende i Selbu. Han døde i 1942.

Herman Ruud ble ansatt som dyrlege etter Andenæs fra 1/1 1936. Ruud tjente også lenge i stillingen, helt til 1949, da han flyttet til Østlandet. Jørgen Henschien søkte seg da hit fra Overhalla dyrlegedistrikt. Henschien var den første i Selbu med norsk veterinærutdannelse, de tidligere hadde alle vært utdannet i København. Henschien ble også meget vel ansett som et bentfram menneske og en mann som aldri sparte seg. Han døde brått i 1972. Siden har Magnus Lang-Ree vært distriktsveterinær i Selbu og Tydal.