Selbu sparebank

Selbu sparebank ble opprettet i 1859. Sparebanker var et nytt feno­men den gangen, men ble fort populære innretninger. Bare i 50-åra økte tallet på sparebanker i Norge fra 90 til 174. Den direkte foranled­ningen til at Selbu fikk bank såvidt tidlig, var ønsket om å avvikle kornmagasinet. Denne låneinnretningen for såkorn hadde nok vært nyt­tig, men også vanskelig å administrere. Merkelig nok kom det første forslaget om å avvikle kornmagasinet opp i 1849, som var «et grønår» av de verste, da man «maatte gribe til hvad som havdes for at bærge Liv». Dette skulle bevise at utviklingen hadde gjort kornmagasinet overflødig; selv i slike «totale Uaar» greide en å skaffe seg såkorn uten å gå om magasinet.

Til tross for rot og uorden i regnskapene, og med store beløp i «uerholdelige» utestående fordringer, hadde magasinet lagt seg opp en anseelig kapital: 1136 1/2 speciedaler. De foresatte visste ikke riktig hva en skulle gjøre med disse pengene, derfor trakk det ut med avviklingen. Så sent som i 1856 var det på tale å sette dem til side til såkornkjøp i «trengende tider». Året etter foreslo Fr. Birch for formannskapet at det måtte ta initiativet til å danne en sparebank i bygda. Ideen ble positivt mottatt. Sogneprest Tybring og I. Norbye søkte straks staten om å få bruke halvparen av bygdemagasinets midler til grunnfond i en sparebank, noe som ble innvilget. Samme høst forelå det en plan for banken, utarbeidet av Tybring og I. Norbye. En del punkter i denne planen ble senere endret etter krav fra amtet og finansdepartementet, men forøvrig ble planen approbert av kongen den 17. november 1858.

Den 5. januar 1859 kunne den endelige planen i approbert form legges fram i herredstyret, som samme dag foretok de nødvendige vedtak for at banken skulle være formelt opprettet.

Etter planen var Selbu kommunestyre overstyre for banken med myndighet til å fastsette rentefoten, ansette kasserer, velge styre m.v. Forøvrig skulle fire av de sju «direktørene» (styremedlemmene) velges blant kommunestyrets representanter. Direktørene ble valgt allerede den 5. januar, men da fire av dem unnslo seg, måtte det foretas om­valg. Det første bankstyret kom slik til å bestå av lensmann Schive, sogneprest Tybring, Fr. Birch, I. Flønæs (fra kommunestyret) dr. Hol­ler, Chr. Setsaas og Peder J. Haarstad med Holler som formann. J. Korbye ble ansatt som kasserer med en årslønn på 20 daler. Fra starten var utlånsrenta bestemt til 7 %, Innskuddsrenta var 2 % lavere.

Selbu sparebank hadde sin første kassadag 7. mars 1859. Seks inn­skytere gjorde sine innskudd, og som nr. 1 Selbu Brandkasse med 100 daler. De øvrige var vanlige småsparere som satte inn 1-2 daler hver. Direksjonen behandlet ellers 14 lånesøknader, alle fra bønder. Alle fikk lån, men de færreste så mye de søkte om. Det største lånet som ble innvilget var på 65 daler, i alt ble det lånt ut 595 daler.

Bankens forvaltningskapital steg ganske fort de første åra. Ved ut­gangen av 1869 var den på 6.300 daler, egenkapitalen var 739 daler. Innskuddene strømmet inn i små drypp, men jevnt og sikkert. Det ble fort gjevt å ha bankbok, og skikken ble at alle skulle ha sin, så sant det var råd til det. Starten var lovende, omsetningen økte raskt, men så kom trangere tider for banken senere, i 60-åra. Utvandringa og uåra tæret hardt på kapitalen. «Banken have imidlertid været saa haardt medtaget af Folk som have havt Penge indestaaende i Samme, og som paa Grund af de mørke Udsigter heroppe i Masser udvandre til Amerika» (1866). Dette er den første, og nesten den eneste «krisen» banken har hatt. I 1870-åra begynte utlåna å stige fra år til år – likeså innskudd og forvaltningskapital.

Senere har alle tall bare steget og steget, rett nok med mindre til­ bakeslag, i Selbu sparebank ble tidlig en solid affære, noe som nok skyldtes kassererens og direktørenes svært forsiktige, men samtidig humane poli­tikk. Helt til slutten av 1800-tallet nektet en konsekvent utlån til utenbygdsboende. Banken plasserte heller ikke penger utenfor bygda annet enn i de største banker. Direksjonen karakteriserte bl.a. aksjekjøp i Ofotbanen og Trondhjems mekaniske verksted som «tvilsomme pengeplaseringer». En slik forsiktig linje bragte ikke de store fortjenester, men så gikk heller ikke noe tapt. Selbyggene visste å verdsette en slik poli­tikk. «Direktørene» i banken var høyt skattet. «Det var gjevt å være ordfører. Et verv som stortingsmann gikk også an. Men de som egent­lig hadde full tiltro hos folk, ble bankdirektør eller medhjelper hos presten».

Overfor bygdefolket var utlånspolitikken forsiktig og langmodig. Fram til 1880 ble alle lån gitt som vekselobligasjonslån. Senere ble pantelån mer vanlig. Direktørene vurderte alle lånesøknader samvittig­hetsfullt, og var sjelden helt avvisende så sant banken hadde penger. Men det var ikke alltid tilfelle. Birch måtte av og til låne banken større beløp, og likeså hendte det at Thomas Angells stiftelser på oppfordring gjorde sine store innskudd for at banken skulle komme igjennom en likviditetskrise.

Med betalingsterminer og -frister var banken liberal. Det hendte ofte, nesten som regel, at avdragene kom inn for sent — både tre og fire år kunne gå uten at låna ble fornyet. Særlig sene betalere fikk nok krasse krav med trusler om tvangsinndrivelse, men truslene ble mest aldri satt ut i livet. Omtrent det eneste tilfelle var i 1871, da banken slo til seg en gård ved tvangsauksjon. Resultatet ble at banken ble sittende med gården og måtte gjøre slåtten selv det ene året, og slikt plunder gjorde at en senere nødig grep til så drastiske midler igjen. Erfaringene viste at folk gjorde opp for seg når de fikk nok tid på seg. I beretningen som ble lest ved 50-års jubileet het det nøkternt, men stolt: «I disse 50 år har banken ikke avskrevet 1 øre som tap».

På 1800-tallet var lånebehovet ennå moderat. Folk søkte om smålån – en kan kalle dem forbrukslån. I 1880, som var et gjennomsnittsår, ble det innvilget 103 av 119 lånesøknader. 98 av låna varierte mellom 25 og 400 kroner – alle gitt til bønder og husmenn. De øvrige låna var noe større og ble opptatt av handelsmenn og kondisjonerte, samt kom­munen. Ved århundreskiftet var lånebehovet tydelig endret. I 1900 fikk 48 bønder lån i sparebanken, 23 av låna var hva en kan kalle investeringslån, mellom 400 og 1600 kroner. 4 av 51 lån gitt til hus­menn var også i denne størrelsesorden. Dessuten ble 13 andre lån på gjennomsnittlig 1375 kroner innvilget til kondisjonerte, håndverkere og institusjoner som Stranden meieri og Aktiebageriet. 6 lånesøknader ble nektet innvilget i 1900.

Selbu sparebanks største kunde gjennom tidene har utvilsomt vært kommunen. Et intimt forhold mellom disse to institusjonene ga seg nær sagt selv. Det var kommunens bank – den «eies av kommunen» het det i statuttene helt til 1926. De samme personene styrte både bank og kommune. I dette forholdet har banken vært den givende part. På gunstige vilkår har kommunen fått nødvendige lån. I forrige århundre kunne det være for å forsterke en slunken kommunekasse med likvide midler, men oftest gikk låna til konkrete formål – spesielt til skolehus og veier.

Den nære forbindelsen mellom bank og kommune viser seg også i husspørsmålet — kommunelokalet har vært bank, og vice versa. De første åra leide banken rom hos Tomas Kvello, og fra 1862 hos kasse­reren I. Norbye. Da fastskolen på Nesta sto ferdig få år senere, flyttet banken dit, til «salen» over skolestua. Samtidig ble kassereren pålagt «at i sin bopel holde aabent Kontor for Bankforretninger hver Mandag og Løverdag, samt i de Dage hvori Forligelseskommisionen holdes, tillige Onsdag Formiddag fra kl. 8 til 12.»

I 1872 vendte Fr. Birch seg til bankstyret og kommunestyret med forslag om å bygge eget banklokale, eventuelt med kommunen som deleier eller leier. Et fellesmøte mellom banken og kommunen resul­terte i en byggekomité, men selv om kostnadsoverslaget begrenset seg til bare 500 speciedaler, ble saken lagt bort på grunn av «de høie Prise.»

I 1884 ble byggesaken tatt opp igjen og gjennomført. Bankstyret vedtok å bygge på klokkergården, med gårdsplass felles med fastskolen. Skolestyret var i mot, men banken satte i gang bygging uten videre  uten å ordne hverken leiekontrakt eller skjøte på jorda, og på disse premissene sto banken her helt til det kombinerte herredshuset og bankbygget ble reist i 1972. Æren for tomtevalget må nok i særlig grad tilskrives Peter Furan, som både var klokker, lærer ved fastskolen og formann i bankstyret. Ole J. Flakne og Sakarias Tuseth hadde bygginga på akkord for 3.800 kroner. Bankbygget sto ferdig høsten 1886.

Sparebanken valgte å bygge fullstendig på egen hånd, men «banken» ble likevel fra første stund av noe mer enn et forretningsbygg. Banken la beslag på bare en del av bygget. Utenom sin egentlige funksjon ble bygget derfor samtidig både administrasjonshus, tingsted og festlokale for mange år framover bygdas kultursentrum. Mest betydde det nok at bygda nå fikk et møte- og festlokale, noe som var blitt desto mer nødvendig ettersom organisasjonene hadde sin oppblomstring nettopp i disse åra. Skytter- avholds- og ungdomslaga la møtene til banklokalet, og 17.mai-festen der ble obligatorisk. Banken tillot ikke dans i lokalene, men gårdsplassen greide seg fint til det formålet.

Bankbygningen  ble  restaurert  og  ominnredet  flere  ganger, bl.a. i 1928 da hele 2. etasje ble innredet til vaktmesterbolig. Andre bygg overtok etter hvert de mange tilleggsfunksjoner bankbygget tjente, like­vel ble huset med tida for trangt og gammeldags. Da det ble besluttet å reise et administrasjonshus på Nesta, vedtok banken å gå inn i samar­beide med kommunen. Et nytt og tidsmessig bygg, eid og brukt av banken, danner nå den nordligste fløya av Selbu rådhus.

Da Ingebrigt Norbye døde i 1873, ble det stor strid om bankkassererstillingen. Flere bygdefolk søkte posten – alle tidligere styremedlem­mer eller revisorer. Bankstyret innstilte de to best utdannede søkere, sakfører Sommer som nr. 1 og handelsmann P. Dahl som nr. 2. Begge ble i tur og orden vraket av overstyret – dvs. kommunestyret. Banksty­rets formann, dr. Holler, måtte til slutt be om at kommunestyret sa fra om hvem de ville ha som kasserer. Senere gikk både Holler og lens­mann Schive ut av bankstyret i protest mot saksbehandlingen. Det endte med at Ingebr. I. Flønæs (sen.), som hadde fungert som kasserer et helt år, fikk stillingen.

Ingebrigt Flønæs – «gammelflønæs’n» fortjener en kort biografi. Han var født på Sesseng i 1819, men da moren døde da han var et halvt år gammel, og faren Ingebr. I. Sesseng, få år senere, vokste han opp hos slektninger, først hos bestefaren I. Bruroch og senere hos farbroren klokker O. Sesseng og stefaren lensmann P. Chr. Norbye.

I. I. Sesseng eller Flønæs som han skrev seg etter han kjøpte Flønes i 1842, var en virksom mann. Så lenge Norbye var lensmann, fungerte han som en slags lensmannsbetjent, og var også konstituert lensmann en tid. Ved siden av gårdsbruket drev han i flerfoldige år som oppkjø­per av kvernstein og plank og handlet også mye med hester. Dessuten var han ikke så lite søkt som «dyrlege» – og kurerte også folk for benbrudd og andre ytre skader om det knep. I tillegg kom det offent­lige virke, som var i høyeste grad mangfoldig: herredstyrerepresentant i 42 år, derav flere perioder som varaordfører, regnskapsfører for kornmagasinet, kirken, skole- og fattigvesenet. Forlikskommisær i 30 år, medlem av skolekommisjonen i 30 år, takstmann for hypotekbanken og brannkassen m.m. Og som nevnt «direktør» i banken fra starten til 1873, og senere bankkasserer til han søkte avskjed i 1895. Han døde året etter. Han var i sannhet «folkets tro tjener gjennom et halvt aarhundre» som det heter i nekrologen over ham.

Selbu sparebank har fortsatt sin vekst og utvikling i dette hundre­året. Det uferdige, tilfeldige og uformelle har forsvunnet. Vårt moderne kompliserte samfunn krever orden, rutine, effektivitet på alle hold. Men én arv fra de gamle forpakter banken ennå i dag: det personlige forhold til kundene, humaniteten og liberaliteten. En akter fremdeles mer på personene enn på papirene.

I tall har veksten vært sterk. Det første året da den nye krone og øreenheten ble brukt, i 1877 – rådde banken over en forvaltningskapital på 71.790 kr. I 1900 var kapitalen økt til 387.191 kr., og på de neste ti år ble dette tallet nesten fordoblet (til 613.133 kroner). Senere kom det krig og jobbetid, og en inflasjon som gjør de senere tallene mindre sammenlignbare. Men det er likevel klart at banken hadde en reell sterk vekst under første verdenskrig. Høykonjunktur og pengerikelighet bragte forvaltningskapitalen over 1 million kroner i 1917 – innskud­dene ble mer enn fordoblet mellom 1915 og 1920. Den andre millionen i forvaltningskapital ble passert i 1925. Kort etter gikk banken inn i en krise – den andre og den alvorligste krisen banken overhode har opp­levd.

Konjunkturomslaget etter første verdenskrig og deflasjonspolitikken i mellomkrigstida ga ringvirkninger i hele samfunnet – det var ikke bare krigstidsspekulanter som ble rammet. I 1924 gikk en av landets største banker, Trondhjems Handelsbank, konkurs. Selbu sparebank hadde også innskudd i Handelsbanken og fikk føle virkningene, men red stormen av. Verre ble det da Selbu kommune kom i vanskeligheter i 1930-åra. I dyrtida rundt 1920 hadde kommunen bygd elektrisitets­verk og tatt opp store lån, derav 260.000 kroner i Selbu sparebank. Deflasjonen ga lavere priser og inntekter enn beregnet, samtidig som arbeidsløshet og synkende skatteevne tok et strupetak på den kommu­nale økonomi. Kommunen ble nødt til å søke akkord, og i åra 1931 — 1938 måtte banken avskrive 150.000 kroner på denne kontoen utenom forfalne, ikke bokførte rentebeløp. Samtidig var det mange private lån­takere som ikke greide sine forpliktelser, med tap for banken som følge. Verst rammet var småbrukerne, og gjeldsmeglingsmannen for Selbu, Ole E. Haave, la ned et stort arbeide for å finne akseptable ordninger for de mange gjeldbundne brukerne og for banken. Alt i alt slapp banken med å skrive av små summer på denne kontoen, og takket være besindighet og tålmod, greide banken å ri av 30-års krisen på en rimelig måte.

De siste åra før siste krig var en lykkelig tid for banken, som for bygda. Det var jevne og stabile forhold i næringslivet, noe som avspei­ler seg i veksten i banken. Bankstyret var ved en tilfeldighet innkalt den 9. april 1940, og de vedtak styret gjorde den dagen hjalp banken greit igjennom den panikksituasjonen krigsutbruddet skapte. Bankstyret begrenset straks alle uttak til maksimum 100 kroner, og selv om banken aldri har hatt flere kunder på én dag enn på den nærmest følgende bankdagen, holdt de likvide midler – så vidt det var.

For banken var krigstida en lite gunstig periode. Innskuddene steg

fra år til år, men utlåna gikk ned – pengene ble «arbeidsledige». Mellom 1940 og 1945 ble innskuddene godt og vel fordoblet, mens utlåna ble halvert. Det var ingen mulighet til å oppnå en rimelig avkastning av kapitalen, og et år som 1944 ga ikke driftsoverskudd i det hele.

Et spesielt problem var det at skillemynten forsvant fra omsetningen – kopper og nikkel var livsviktig vare i krigsindustrien. I 1941 måtte banken trykke opp skillemyntmerker i verdien 1 – 2 — 5 — 10 og 25 øre. Disse merka var gyldige i Selbu og Tydal. I 1944 var det i omløp vel 2000 kroner i «lokale» penger. Bare halvparten kom tilbake til utstederen ved innløsningen i 1945.

Etter krigen var en sanering av pengevesenet nødvendig – tyskerne hadde latt pengepressa pøse ut sedler i okkupasjonstida. De gamle sed­lene ble gjort ugyldige fra en bestemt dag, men kunne veksles i nye etter en bestemt redusert takst. På vekslingsdagane ble banken over­svømmet av de gamle sedlene — enkelte leverte inn slitte gule sedler møysommelig samlet og lagt på kistebunnen i de harde trettiåra. Andre hadde skoesker fulle av knitrende nytrykte «store» sedler lettvint tjent på tyskeranleggene eller ved svartebørshandel. Alle fikk de samme skjebnen – som makulatur. I Selbu ble det vekslet inn 2.490.715 kro­ner i gamle sedler og levert ut nye for 1.630.000 kroner.

De første etterkrigsåra ble også heller labre for banken. Gjenreisnin­gen ble for en vesentlig del finansiert av statsbankene, og forøvrig var det større mangel på investeringsobjekter enn på midler. I 1950 var samlede utlån i banken 1 1/2 million kroner, det samme som i 1939. De siste tjue år har imidlertid banken vært i sterk vekst. Den har hatt en hånd med i de fleste store og små byggeprosjekter i bygda, og har også finansiert tiltak i andre kommuner. Forvaltningskapitalen steg fra 6 1/2 mill. kr. i 1955 til 40 mill kr. i 1975.

Fra 1865 var de første bankdagene mandag og lørdag. Kassereren var lenge den eneste funksjonæren. Utenom ham gjorde direktørene tjeneste etter tur. De førte kassabok som kontroll av kassererens bok, men gjerne på den gemyttlige måten at kassereren dikterte hva den andre skulle skrive. For denne tjenesten hadde direktørene lønn – 2 kroner pr. møte fra 1895, 100 kroner året fra 1912. Etter siste krig ble funksjonærstaben utvidet med en bokholder, og fra 1968 ble administrasjonen sterkt utvidet. En gikk da over til å holde åpent alle ukedager unntatt lørdag. Banken har nå sju faste funksjonærer.

P. Kr. Flønæs.

P. Kr. Flønæs.

Etter J.J. Flønæs ble sønnen Pe­der Kr. Flønæs ansatt som kasserer fra nyttår 1896. Omkring århundre­skiftet hadde han en årslønn på 600 kroner. Da Flønæs søkte avskjed i 1922, ble han etterfulgt av sin sønn P. Kr. G. Flønæs. Det var altså tre­dje generasjon i stillingen. P. Kr. G. Flønæs var meget ung da han fikk den ansvarsfulle stillingen, bare 21 år. Han var da nettopp ferdig med latinskolen i Kristiania. Senere full­førte han juridisk embetseksamen, og etter han sa opp i Selbu spare­bank i 1929, var han banksjef i Ork­dal og senere Melhus. Siden 1929 har cand. jur. Nils Aftret vært bank­kasserer,  og for oss  som  er vokst opp etter den tid er han inkarnasjonen på en bankkasserer. «Nils Bank» er ikke bare en funksjonær, han er banken.

Fra 1/1 1977 overtok Steinar Moslet stillingen som bankkasserer i Selbu sparebank.