Nye partier og ny politikk

Det kommunale selvstyre, slik det ble etablert for snart 150 år siden, endret seg lite i forrige århundre. Formene ble fastere og aktiviteten noe utvidet, men ellers stod systemet temmelig urokket. I dette hundre­året er det derimot skjedd store endringer – riktignok mindre i form enn i innhold. På alle felter er kommunens aktivitet og engasjement økt voldsomt. Økningen er likevel ofte skjedd etter fastlåste og sentraldiri­gerte retningslinjer slik at en ikke kan ta det for gitt at det bredere virkefelt har ført til en tilsvarende økning i selvstyret, – i bygdafolkets råderett over sin egen skjebne.

Endringene er kommet gradvis over hele tidsrommet, tildels brått og drastisk som følge av nye lover og påbud, men oftere smått og umerkelig fordi endrede samfunnsforhold har tvunget fram ny praksis. Om­kring århundreskiftet skjedde imidlertid betydelige endringer innen byg­destyret, og derfor kan det være berettiget å sette et tidsskille ved år 1900.

Det som mest ble lagt merke til blant folk, var nok «skilsmissen» mellom Selbu og Tydal. En kongelig resolusjon av 10. febr. 1900 delte herredet i to, og fra neste årsskifte opphørte så det hopehavet på herredstyreplan som de to bygdene hadde hatt i et par mannsaldre.

Tanken om å dele herredet var ellers ikke ny. I 70-åra var spørsmå­let nokså brennende og ville nok ha funnet sin løsning om ordfører I. Norbye, som den gangen arbeidet mest med saken, hadde fått leve. Årsaken til ønsket om «skilsmisse» var selvfølgelig først og fremst avstandene, som gjorde de felles herredstyre- og formannskapsmøtene svært brysomme for tydalingene. En må også nevne det faktum at hopehavet hadde vært relativt svakt. Begge bygdene hadde alltid hatt sine særskilte sognebudsjetter mens fellessakene var relativt få, med veisakene som et avgjort tyngdepunkt.

Initiativet til det endelige bruddet kom fra tydalingene i 1897. En kommunal nemnd utredet saken, og en innstilling fra denne forelå i 1899. Stort sett var det enighet om delinga. Tydalingene ville rett nok at selbyggene som for skulle vedlikeholde Kubjørgveien like til Nøkkelbekken ved Gresli, men de måtte bøye av og la bygdegrensa bli dele­linje også her. Ellers var det full samstemmighet om å oppløse sam­bandet, og de høyere myndigheter gjorde heller ingen innvendinger. Forøvrig må en legge til at Tydal og Selbu fortsatte å ha fellesskap på flere felter – prest, lensmann, lege og dyrlege, f.eks. – og har det fortsatt.

En valgreform i 1898 bestemte at formenn og representanter skulle velges samlet, mens de før var valgt hver for seg. Herredstyret måtte nå heretter selv velge sitt formannskap – 1/4 av representantene. Samti­dig ble valgperioden forlenget fra to til tre år. For å komme i samsvar med loven, ble representanttallet i herredstyret, eller kommunestyret, for å bruke den nye betegnelsen som nå holdt på å arbeide seg inn, utvidet fra 16 til 24.

Allminnelig stemmerett for menn ble innført fra 1898 for stortings­valg, og fra 1901 også for kommunevalg. Det siste året fikk også kvinnene innskrenket stemmerett. Reformene fikk ingen revolusjone­rende virkning i første omgang. Foran valgmannsvalget høsten 1900, som foregikk etter de nye regler, «var det netop saavidt, at partierne her i bygden orket at opstille lister til valgmænd. Ialdfald er dette omtrent det hele, som er gjort. Stille, gemyttligt og fredeligt har (valg­kampen) gaat». Valgdeltagelsen var meget liten, førstemann på venstres liste, som tok alle valgmannsplassene, fikk 327 stemmer, mens høyres liste fikk 203 stemmer.

Arbeiderne stilte ikke liste ved dette valget. Det gjorde de derimot ved suppleringsvalget til kommunestyret et par måneder senere. Ved dette valget gjaldt ikke de utvidede stemmerettsreglene ennå, likevel tok arbeiderlista alle de 8 nye representantene – også nå etter minimal valgdeltagelse. Ved det ordinære valget året etter skjedde det store endringer i sammensetningen av kommunestyret, i det halvparten av representantene og 2/3 av formennene ble skiftet ut, men ikke etter åpenbare nye skillelinjer. Gårdbrukerne beholdt ennå sin dominerende plass i kommunestyret, mens «arbeiderne» som i Selbu var husmenn og småbrukere, bare fikk foten innenfor. Den nystartede arbeiderforenin­gen sovnet også inn få år senere — de nye politiske tonene ble bare et forvarsel.

På 1800-tallet foregikk kommunevalgene som flertallsvalg, dvs. at de 16 personene som fikk flest stemmer ble valgt. Det største partiet, som i Selbu var venstre, tjente selvsagt på dette systemet. Etter en avstem­ning blant velgerne i 1907 ble forholdstallsvalg innført dette året. Par­tiene som stilte liste fikk da representanter i forhold til det stemmetall deres liste hadde fått. Ved 1907-valget f.eks. fikk «Bøndernes og Arbei­dernes liste» 15 representanter, mens «Samlingspartiet» tok 9. Listenavnene kamuflerer stort sett de gamle partibetegnelsene venstre og høyre, men viser også at begge fridde til «arbeidere». De kom også inn – 7 på venstres liste og 3 på høyres. Blant de siste finner vi to av lederne innen det senere arbeiderpartiet.

Foran neste valg besluttet kommunestyret med 14 mot høyres 9 stemmer å gå tilbake til ordningen med flertallsvalg. Forslaget fikk ikke det nødvendige 2/3 flertall og gikk derfor ikke igjennom uten videre. Ved en listeaksjon før valget skrev mer enn l/5 av velgerne seg på og krevde forholdstallsvalg. De berget slik dette valgsystemet som alltid har vært brukt siden.

1910-valget utmerket seg ellers ved at kvinnene for første gang hadde alminnelig stemmerett. Kvinnene brukte også sin nyvunne rett, i det 683 av 1207 stemmeberettigede stemte ved dette valget (60 prosent). Enda flere menn, 775 av 929 stemmeberettigede avga stemme (85 prosent). – Det var da også et «mobiliseringsvalg» p.g.a. veipolitikken. Det sterke politiske engasjementet for kvinnene ble imid­lertid mye av et førstegangsfenomen. Allerede ved neste valg var valgdeltakelse særlig lav blant kvinnene, og senere falt den fra valg til valg og nådde et lavmål på 25 prosent i 1922. Senere steg oppmøteprosenten noe, men holdt seg likevel klav i hele mellomkrigstida. Selvsagt stod ingen kvinner på listene ennå, og heller ikke fikk noen plass i kommunestyret. Det skulle ennå gå tiår før kvinnene fikk foten innen­for der.

Den siste utløperen av 1800-tallets politiske strider var unionsstriden med Sverige. Problemet ble avgjort med unionsoppløsningen i 1905, og i den saken stod selbyggene, som det synes, alle på én side. Floken var egenmektig løst av stortinget, som i en bisetning konstaterte at det snart hundreårige sambandet med Sverige var opphørt. Etterpå ble av­gjørelsen bragt inn for folkets domstol, til folkeavstemning. Avstemnin­gen foregikk den 13. august 1905, og i Selbu var den lagt til kirken. Etter prekenen talte sogneprest Domaas til kirkelyden om problemet, og talen var etter sigende «storslagen virkningsfuld». Var det enkelte som stod tvilende for, ble de overbevist av talen, det viste seg ved avstemningen. Den ble et fulltonende ja – bare én enkelt stemme lød på nei. Kvinnene som ennå ikke hadde stemmerett, viste sitt nasjonale sinnelag ved å skrive seg på liste som var utlagt i «bon’stoggo».

Etter de harde politiske stormvær i den siste mannsalderen av for­rige hundreåret var det påfallende hvor laber – for ikke å si flau den politiske vinden var etter århundreskiftet. De som hadde satt midt opp i striden — som «Selbyggens» Ola Aas – savnet gamle dagers «ildfulle begeistring». Forsvunnet var også den «ildskhed, had og forkjætring af anderledes tænkende» som fulgte den politiske glød, men for fredelige og gemyttlige former bød ingen utfordring. Partienes nye kampsaker fenget ennå ikke; folk var mer opptatt av de nære ting – næring og tæring.

Den politiske freden var særlig merkbar i Henmos ordførertid (1899

–    1916). Til gjengjeld var grendepolitikken da mer påtrengende enn noen gang før eller siden – og den har alltid betydd nokså mye i Selbu kommunestyre. «Sirumveilista» ved valget i 1910 representerer ytter­punktet for denne politikken. Aldri ellers har det hendt at en gruppe i bygda har stilt egen liste ved et valg for å tvinge igjennom sin løsning i en enkeltsak. De ekstreme grendeinteressene vant imidlertid ikke fram

–    Sirumveilista fikk bare 7 representanter, hovedsaklig fra høyre. Blant senere valg der grendeinteressene var sterkt framme, kan en nevne 1916-valget da skolekretsreguleringene var hovedsak under valgkampen. Representasjonen fra grendene hadde tidligere vært noenlunde jevnt fordelt, men ved dette valget fikk Innbygda nord for Garbergselva 4 representanter,  mens   Uglemsgrenda  måtte  nøye  seg med  én  enkelt.

Selbu herredstyre 1912. Sittende f.v.:  J.   Vigen,  ].  J.  Stavnes,  P.  Berge, H.  T.  Rønsberg, G. Haarstad, ordf. O. Henmo, A. Kjeldstad, A. Kvello, H. P. Aftret, H. Solem. Bak:  L. K. Moen, P. O. Moslet, J. J. Stokke, O. H. Kyllo, J. Stavnæs, P. Birch, L. Bårdsgård, P.  P. Aftret, O. P. Fuglem, S.  Velve, Chr. Flønæs, O. Høiås, P. O. Garberg, S. Eggen.

Selbu herredstyre 1912. Sittende f.v.: J. Vigen, ]. J. Stavnes, P. Berge, H. T. Rønsberg, G. Haarstad, ordf. O. Henmo, A. Kjeldstad, A. Kvello, H. P. Aftret, H. Solem. Bak: L. K. Moen, P. O. Moslet, J. J. Stokke, O. H. Kyllo, J. Stavnæs, P. Birch, L. Bårdsgård, P. P. Aftret, O. P. Fuglem, S. Velve, Chr. Flønæs, O. Høiås, P. O. Garberg,
S. Eggen.

Ole Olsen Henmo var den siste av den gamle type bygdepolitikere. Henmo var tydaling av fødsel (f. 1843), men hadde vært lærer i Innbygda siden 1862. Han kom tidlig med i politikken, og var en av venstres tre politiske ledere allerede i den kvasse kamptida i 1880 åra. I den politiske kampen gikk Henmo sjelden så hardt ut som de to andre, Morseth og Furan, likevel er det tydelig at han hadde en klar autoritet som gjorde det til en selvfølge at han skulle overta ordfører­vervet etter Klegseth i 1899. For så vidt passet det hans høvdingenatur (som hans statur harmonerte med) å få styre bygda i en «fredstid» da hans autoritet fikk fullt spillerom. «Ordføreren vår dirigerer herredstyret med samme myndighet som han disiplinerer skolen sin på Uglemssletta», skal Paul Birch ha sagt – med beundring eller irritasjon, eller kanskje begge deler.

Henmos merkesak var veiene. I fylkestinget fikk han en sentral plass som formann i veikomitéen, og uten tvil må mye av æren tilskrives ham for at Selbu omsider fikk en berettiget plass på fylkets og statens veibudsjetter. Da det i 1907 ble satt opp en veiplan for de nærmeste 20 åra, stod veien Setsås — Selbu kirke som nr. 2 og Vikvarvveien som nr. 3, og med et par mindre arbeider fikk Selbu nesten 1/5 av hovedveikostnadene på planen. Ingen ventet at den forholdsvis perifere Vikvarvveien skulle kunne beholde denne plassen, men utrolig nok greide Henmo å berge den gjennom i fylkestinget.

Den sterke posisjon Henmo hadde også i fylkestinget viser det for­hold at han ble valgt til formann for tinget i to år (1911 – 1912). Han var den første selbyggen på denne plassen siden Sandborgs tid (1842 -43).

Kommunestyret var et gemyttlig forum ennå i disse dager. En fulgte ikke alltid lov og bokstav slavisk, men handlet som en fant rett og rimelig. Ved formannskapsvalget i 1911, f.eks. møtte ikke den ene av de fire sosialistene og heller ikke noen varamann. Trass i at de da etter reglene skulle miste sin plass i formannskapet, ga møtet dem plassen -noe som senere riktignok ble underkjent av departementet som var mer «nøye på di». Et opprinnelig, men nå mer alderdommelig syn på de folkevalgte som folkets egentlige tjenere ga seg utslag i at representan­tene ble pålagt personlig å syte for reparasjon av mindre skader på veier og broer — hver i sin krets. Denne enkle og sunne innstillingen kom ikke til å overleve den første verdenskrigen.

Henmo var av den gamle skole også økonomisk – sparsom på kom­munens vegne, og lite villig til å kaste seg over nye ting. Denne forsik­tige holdningen kom særlig godt til syne i behandlingen av e-verkplanene. Så lenge Henmo satt ved roret, kom utbygginga aldri skikkelig igang, mye fordi han personlig liksom flertallet i kommunestyret rygget tilbake for den svære oppgaven. Dette syntes å være for mye for en enslig, ikke for rik kommune.

Utviklingen gikk selvsagt sin gang uavhengig av de styrende. Den nye tid banket på også i Selbu. For hvert år føyde nye trekk seg til i bildet, trekk som til sammen ga bygda vår et nytt utseende, en ny ham. For samtida kom likevel året 1914 til å bli stående som et «merkeår i Selbus kommunale annaler». Ikke fordi den første verdenskrigen brøt ut, og heller ikke på grunn av hundreårsjubileet for «fedrene på Eidsvold». Det var hendinger og tiltak i bygda som liksom satte et av­gjørende skille mellom den gamle og den nye tid: De mange norskameri­kanerne som besøkte heimbygda og som overrakte den storstilte gaven på 25 000 kroner til tuberkuloseforeningen, innkjøpet av Havernesset til sykeheim, konsesjonen til den første bilruta og rutetrafikken gjen­nom hele sommeren, nedsettelsen av en jernbanekomité en ventet seg mye av, innkjøpet av Tæstinnfossen og Jørnfossen.

Men framfor alt var det den 17. mai som festnet seg i minnet for ettertida. Denne «herlige vaardag med sang og susing og rike forgjættelser om en velsignet sommer» møttes den største folkemassen som til da hadde vært samlet i Selbu – halvparten av folket i bygda pluss den store flokken amerikanere. En gikk tog, jublet, sang, holdt taler, mange taler og sang igjen .

17. mai 1914.

17. mai 1914.

 

Fra amerikanernes besøk i 1914. Utenfor «Gimle».

Fra amerikanernes besøk i 1914. Utenfor «Gimle».

Enda en nydannelse må nevnes fra førkrigstida: Selbu arbeiderparti. Sosialismen var for så vidt ikke ny i Selbu. Allerede i 1893 ble Selbustrand arbeiderforening dannet, og fire år senere Selbu husmands- og ar­beiderforening. Men foreningene utfoldet liten aktivitet og ble heller ikke langlivet — den siste ble oppløst i 1906. Begge foreningene lå i gren­selandet mellom en fagforening og et politisk parti, men avgjort nærmest det første. Det politiske innslaget var blekt og langt fra ensfarget rødt, noe som bevises av at venstremannen Ola Aas var en av de ledende og foreningens fremste talsmann. Bl.a. representerte han Selbo arbeiderfo­rening da det første møtet for å danne en amtsarbeiderforening ble holdt i Trondheim i 1903. På det egentlige konstituerende møtet på Flå senere samme år kunne foreningen ikke delta p.g.a. «pekuniære vanske­ligheder».

Den skjebnen som ble den første arbeiderforeningen til del, gjenspei­ler de brytninger arbeiderbevegelsen var oppe i omkring århundreskif­tet og for den del i mange år framover. Tradisjoner som bygde på liberale, sosialdemokratiske tanker kom i kollisjon med nyere, rent sosi­alistiske, og for én fløy også revolusjonære holdninger. Det skulle vise seg at de eldre, moderate ideene måtte vike – feid vekk av de mer radikale eller dødd bort som uaktuelle, som i Selbu. Sør-Trøndelag ble en hovedbastion for sosialismen, og for den mest radikale fløyen av den. Det skyldtes mye én mann — den glødende agitatoren, melhusbyggen Martin Tranmæl og hans avis «Ny Tid».

Ved stortingsvalget i 1906, det året da den gamle arbeiderforeningen ble oppløst, fikk sosialistene 51 av 337 avgitte stemmer i Selbu. Dette forbauset og oppmuntret fylkespartiet, som ikke hadde ventet noen oppslutning her. Partiet satte straks inn med agitasjon. Tranmæl holdt to foredrag senere samme høst, etter sigende med godt oppmøte. O. Aas møtte også, og både da og senere advarte han mot et sosialistisk parti. Han ville i stedet gjenopprette en frisinnet arbeiderforening – noe som aldri ble gjennomført.

Arbeidet med å opprette en sosialistisk organisasjon gikk imidlertid videre. Alle eldre protokoller for partilaget er gått tapt, men av «Sel­byggen» og eldre partimedlemmer vet en at de som stod bak dannelsen var herredskasserer P. Berge, Ole J. Dyrdal, John T. Velve, Sivert Eggen og Halvor P. Nervik, dessuten innflytterne lensmannsbetjent Jon Guldal oe lærer Austad i Flora. I 1907 holdtes flere møter der Tranmæl utrettelig talte om solidaritet og samling. På det konstituerende møte om høsten møtte imidlertid bare 8 personer, og dannelsen måtte utsettes. Et forsøk på å stille egen arbeiderliste samme år måtte også oppgis grunnet manglende tilslutning og initiativtakeren, P. Berge, stilte i stedet på samlingspartiets liste (høyre). «Selbyggen» var lett hove­rende: «Selbyggen har så god forstand at de indser det er faafengt at kjempe mot den private kapital der hvor den ikke eksisterer.

Fliren stivnet nok etter hvert. Det trakk riktignok ut med organiser­ingen, men valgene viste at bevegelsen vant tilslutning. Allerede i 1909 var partiet blitt nest størst i Selbu med 222 stemmer ( 27 prosent). Ved kommunevalget året etter stilte partiet liste, men oppnådde da bare 17 prosent av stemmene. Partiet fikk likevel inn sine første repre­sentanter i kommunestyret – 4 mann. Forholdene var imidlertid uvan­lige ved dette valget ( Sirumveilista).

Den 6. januar 1911 ble Selbu arbeiderparti endelig stiftet, med Kri­sten Stamnes som formann og lærer O. H. Kjøsnes som sekretær. Med i styret var ellers Ole Høiaas, Ole Almaas og Jon Baardsgaard. Ved de føl­gende valg steg partiets stemmeandel sterkt fra 37 prosent i 1912 til 43 prosent ved kommunevalget i 1916. Arbeiderpartiet var da blitt det største partiet i Selbu med 11 representanter.

Ved utgangen av 1916 gikk Henmo, som da var 73 år, ut av kom­munestyret. Venstre med sine 9 representanter seiret likevel ved ordfø­rervalget, fordi sosialistene delte seg på tre kandidater. Den tredje gruppa,«de upolitiske», som nærmest må sies å være restene av høyre, stemte på sin egen kandidat.

Etterkrigstid. Den nye ordføreren ble bonde Peder Johannes Norbye, som da var 55 år (f. 1861. d. 1938). Norbye var relativt fersk både i kommunestyret der han hadde sittet i én periode, og i partiet. I andre sammenhenger hadde han derimot vært aktiv lenge, spesielt i de økono­miske sammenslutningene (meieriet, hesteassuranseforeningen, sogne -selskapet, telefonselskapet) foruten i en rekke kommunale og fylkes­kommunale hverv. Det var likevel som stifter av og formann i lei-lendingsforeningen han var blitt mest bemerket.

Med Norbye kom det et nytt liv og mer fart over bygdestyret. Personlig var han driftig og initiativrik ved siden av at han hadde en sjelden arbeidskraft. En rekke store problematiske saker ble fullført eller påbegynt i de seks åra han satt som ordfører: kraftutbygginga, både Selbus egen og problemene i forbindelse med Selbusjøreguleringen, jernbanespørsmålet, kretsreguleringer og   skolehusbygging,   kjøpet av Bell til legebolig, restaureringen av gammelprestgar’n og ikke minst arbeidet med provianteringsrådet, der han var formann i tre år. Å gi Norbye æren for alt dette alene, ville være tåpelig. Andre i kommune­styret var også med og skjøv lasset, dessuten ble mangt drevet fram av høykonjunkturen, statlige inngrep og «utviklinga» rent generelt.

P. J. Norbye.

P. J. Norbye.

At det kommunale styret endret karakter nettopp i disse åra, doku­menteres av saksreferatene i formannskapsprotokollen. I 1914 holdt kommunestyret 5 møter – i mars, juni, august, oktober og desember. Alle møtene ble avviklet på én dag. I alt ble 95 saker behandlet. Mindre veireparasjoner, garanti for lån, ettergivelse av skatt og anvis­ning av regninger utgjorde de største saksområdene – anslagsvis 34 tilsammen. Ved voteringen var det dissens i 8 saker. Saklig uenighet var det i 5 saker der 6-9 representanter utgjorde minoriteten: kjøpet av fossene i Slindelva, opphevelse av ligningsrådet, en anmeldelse av ulov­lig hogst og to ølbevillingssaker. Den eneste saken der det kunne være politiske skillelinjer, gjaldt en uttalelse om lov om menighetsråd, der de tre som stemte i mot sannsynligvis var sosialistene. De to siste sakene med dissens gjaldt ubetydelige forhold der mindretallet bestod av én representant.

I tillegg til de fem møtene i herredstyret holdt formannskapet tre møter. Det ene var det obligatoriske budsjettmøtet. De andre var eks­traordinære: nedsettelse av provianteringsråd og – etter oppfordring fra fylkesmannen – innkjøp av kriselager av mel.

Noen tilsvarende opptelling er ikke foretatt fra Norbyes tid. Det er uten videre klart at saksmengdene økte voldsomt. Nå ble kommunesty­remøter holdt hver måned, og de strakte seg i enkelte tilfeller over to dager. Det er betegnende at Henmos siste år som ordfører dekker 26 sider i formannskapsprotokollen, mens Norbyes første krevde 74 sider. Også samtida var klar over forskjellen. «Arbeidsstoffet øker vold­somt . . . Det er ikke ende paa alle de foranstaltninger som må gjøres som følge av krisetida. Arbeidet inden styret gaar raskt fra haanden.

Ordføreren er ekspedit og leder forhandlingene med kraft». («Selbyg­gen» 1918).

En liten detalj kan symbolisere den nye holdningen. Gjennom alle år hadde herredstyret holdt årets siste møte på fjerde juledag, trolig for å få et innslag av julefeiring inn i forretningsordenen. Også Norbye be­rammet et romjulsmøte i 1917. Senere ble kommunestyremøtene avvik­let i god tid før jul. Det forretningsmessige, saklige var blitt eneprinsipp i kommunalstyrelsen.

Her vil vi ta opp en ny tråd. En tråd som ennå var spinkel, men som senere er blitt grovere og altomfattende, og har spunnet et nett omkring alle sider av samfunnslivet. Det er den tråden som kan karak­teriseres av nøkkelordene regulering, dirigering, byråkratisering. Nøster vi opp tråden havner vi uvegerlig i åra mellom 1914 og 1918, med de ekstraordinære forholdene som rådde den gangen. Det var da utviklin­gen startet.

Den kommunale forvaltningen hadde gjennom alle år vært enkel, lite omfattende og fastlåst i et tradisjonelt mønster. Aktivitetsnivået var lavt, som vi har påpekt i flere sammenhenger. En del viktige oppgaver var pålagt kommunene ved lov: fattigstell, skolestell, veibygging og vedlikehold. Ellers kunne kommunestyret sette i gang visse tiltak på eget initiativ, men Selbu kommune nyttet nesten ikke denne muligheten før 1914.

Krigen og handelsblokaden gjorde statsinngrep og andre offentlige tiltak nødvendige og selvfølgelig. Provianteringsrådet er det typiske eksemplet. Rådet fikk vide fullmakter med rett til å gripe inn i enkelt­menneskets eiendoms- og råderett. Inngrep som på bakgrunn av den tidligere liberalismen måtte virke ekstra ytterliggående: rådet kunne kontrollere og fordele matvarer og andre ressurser, rasjonere, fastsette priser, utjevne levekåra med pristilskudd (5-kronersbidraget) m.m.

Provianteringsrådet og andre ekstraordinære tiltak overlevde ikke krigen, men det styringsprinsipp de representerte, ble stående. Et nytt system hadde hatt sitt gjennombrudd, var funnet tjenlig og ble heretter videreutviklet og utbygget. Det offentlige – stat, fylke og kommune -bredte seg mer og mer inn på den private sektor. Ved planlegging, samordning, dirigering ble samfunnsutviklingen – i stort og smått -ledet inn i de ønskede «rette» spor.

Kommunestyret fikk i noen grad merke den ekspansive staten i form av en økende sentraldirigering. Ved hvert kommunestyremøte forelå det nå departementale skriv og andre dokumenter ovenfra som representantene måtte ta standpunkt til eller rette seg etter. Veksten i den offentlige sektor er likevel mest falt på kommunens egen kappe. Kom­munene er blitt statens «løpegutt» ved at stadig nye forvaltningsoppga­ver er pålagt kommunestyret eller dets underorganer – fortrinnsvis i form av rammelover som gir kommunene et visst spillerom innenfor de opptrukne grenser.

Det lar seg ikke gjøre å måle denne utviklingen i tall. Et visst bilde gir økningen i den kommunale aktivitet, som vi har nevnt ovenfor. Et tilsvarende inntrykk gir også veksten i antallet av kommunale styrer, nemnder, råd og utvalg.

Skole- og fattigstyret er gamle institusjoner – eldre enn formannskaps­lovene. Helserådet (sunnhetskommisjonen), lignings- og overlignings­nemnd hører også forrige århundre til. Under første verdenskrig fikk en foruten provianteringsrådet, arbeidsledighetsnemnd, næringsnemnd, nemnd for småbruk- og boligbanken, vanførenemnd og styre og nemnd for kretssykekassen. En er dermed oppe i et dusin slike organer. Senere har tallet bare økt og økt: til 33 i 1937, 42 i 1945 og 75 i 1975. (En ønsker nå å foreta en sanering av denne vrimmelen av styrer, råd etc. Mengden av dem skal erstattes av noen få store utvalg som vil dekke bredere sektorer. Et teknisk utvalg er allerede opprettet (1/1 1976). Senere vil det komme utvalg for kultursaker, undervisning m.m.).

Partisplittelse. Siden de politiske partier ble etablert hadde Selbu herredstyre vært sammensatt av et dominerende venstreparti og noen høyremenn. Omkring første verdenskrig raknet dette mønstret. Nye partier oppstod, mens de «gamle» fikk et nytt ansikt. Hvorfor?

Årsakene må søkes i mange forhold, først og fremst i det nye sam­funn som var i ferd med å vokse fram. Rent spesielt kan en nevne de nye stemmerettsreglene som ga nye grupper full borgerrett — kvinnene, husmenn og arbeidere for å nevne de tallrikeste. Det gamle herredstyret var sammensatt av likemenn – begge partier besto hovedsaklig av bønder. Alvorlige økonomiske interessemotsetninger kunne ikke oppstå, derfor fikk de ideologiske saker stor gjennomslagskraft. 1800-tallets merkesaker gjaldt demokratiet og det nasjonale. I dette hundreåret er materielle forhold kommet mer i forgrunnen.

Vi har hørt hvordan arbeiderne organiserte sitt eget parti. Bøndene ble den første gruppa som brøt ut av «de gamle» partiene, kanskje fordi yrkesgruppa følte at partiene ikke lenger var talsmann bare for dem, og fordi bondenæringa begynte å komme i en trengt posisjon.

Siden 1896 hadde Norsk landmandsforbund arbeidet som en upolitisk fagforening, med lokallag også i Selbu. Foran stortingsvalget i 1915 opptrådte forbundet politisk for første gang. Arnt Kvello, som var den lokale leder, erklærte da at han ikke kunne slutte seg til venstres pro­gram hvis partiet ikke gikk med på å programfeste landmandsforbundets krav om høyere korntoll. En strid innen venstre gjorde imidlertid at motsetningene ikke kom fram ved valget. Selbu venstre hadde lenge krevd å få førsteplassen på lista i Strinda krets. Da kravet heller ikke ble hørt i 1915, brøt Selbu venstre ut og stilte egen liste med P.J. Norbye på førsteplass. Ved valget stemte selvfølgelig praktisk talt alle selbyggene unntatt sosialistene på Norbyes liste.

Ved neste stortingsvalg og ved kommunevalget i 1919 samarbeidet landmandsforbundet med høyre – «samlingspartiet». I juni 1920 vedtok forbundet å gå over til eget politisk parti – fra 1922 kalt bondepartiet og i 1959 på nytt omdøpt til senterpartiet. Som parti opptrådte land­mandsforbundet første gang ved stortingsvalget i 1921. I Selbu fikk det da 382 stemmer mot venstres 311, høyres 84, arbeiderpartiets 586 og sosialdemokratenes 37 stemmer. Ved kommunevalget året etter tok bon­departiet 7 representanter og var også da det neste største partiet.

Heller ikke arbeiderbevegelsen unngikk splittelse og knoppskyting. Som sagt tidligere var arbeiderpartiet i Trøndelag meget radikalt. Tranmæls fraksjon «erobret» hele partiet i 1918, slik at partiet som helhet ble innmeldt i den kommunistiske internasjonale kort etter. Dette ble for ytterliggående for en del medlemmer, som brøt ut og dannet Nor­ges sosialdemokratiske parti i 1920. I 1920 ble Moskvatesene vedtatt med 10 mot 5 stemmer i Selbu arbeiderparti (flertallet av medlemmene avstod ved avstemningen). En sterk fløy med formannen, O. H. Kjøsnes i spissen brøt da ut av arbeiderpartiet og sluttet seg til sosialdemo­kratene. Ved kommunevalget året etter fikk det nye partiet 5 represen­tanter, mens arbeiderpartiet, eller kommunistene som de nå til dels ble kalt, fikk 8. B. O. Rolseth og P. B. Langseth toppet lista for dette par­tiet.

Splittelsen innen arbeiderbevegelsen gikk videre. En fortsatt strid om Moskvatesene førte i 1923 til dannelsen av et nytt parti, – Norges kommunistiske parti. I Selbu var tilslutningen minimal. Partiet fikk henholdsvis 15 og 12 stemmer ved stortingsvalgene i 1927 og 1930. Først etter siste krig fikk kommunistene lokallag i Selbu. Moderpartiet gikk i 1927 sammen med den første utbryteren, sosialdemokratene. O. H. Kjøsnes kom derved tilbake som den ledende innen arbeiderpar­tiet i Selbu.

O. H. Kjøsnes.

O. H. Kjøsnes.

Kommunestyret i hardvær. P. J. Norbye ble gjenvalgt som ordfø­rer i 1919, etter loddtrekning med Guttorm Haugen som hadde like mange stemmer – sosialistene og «de borgerlige» utgjorde nå like store blokker i kommunestyret. Foran kommunevalget i 1922 trakk Nor­bye seg fra venstres liste i protest mot programmet og nominasjonen, som han selv sa. Den fulle forkla­ringen var dette ventelig ikke. I den siste tida hadde Norbye møtt mye motbør og sur kritikk i e-verksaken, ikke minst fra egne partifel­ler. Noen ømskinnet mann var Nor­bye neppe, men ansvaret og kritik­ken tilsammen gjorde at han slapp roret – sannsynligvis med liten glede. 1922-valget hadde vært uenga­sjert med en valgdeltagelse på knapt 40%. «Folk er trøtt» forklarte «Selbyggen». Resultatet ble imidlertid spennende nok! Et flertall på 13 representanter til de to sosialistpartiene tilsammen, 7 til bondepar­tiet, mens gamle venstre stod igjen med bare 4 – riktignok manglet de bare 2 stemmer på å ta en representant fra sosialdemokratene. Folk så fram til et ordførervalg der ingenting var gitt på forhånd. Splittelsen innen begge blokkene hadde skapt bitre følelser som ikke innbød til samarbeid på noe hold. Det endte likevel med at sosialistene gikk sammen om å velge sosialdemokraten O. H. Kjøsnes – den første etter en ubrutt rekke av venstreordførere, og den første i et nesten 50-årig arbeiderpartistyre.

Ole H. Kjøsnes var lærer, klokker og gårdbruker på Selbustrand. Han var relativt ung – født i 1881, og hadde vært representant i kommunestyret i to perioder tidligere. I fylkespartiet hadde han hatt en fremtredende stilling lenge og var også varamann til stortinget i perio­den 1915 – 18. Som sosialdemokrat ble han satt utenfor fylkespolitik­ken en tid, men Kjøsnes kom imidlertid igjen og stod i en årrekke som Nygaardsvolds varamann. I de 16 år han styrte Selbu, hadde han en rekke tillitsverv i tillegg til ordførergjerningen, både i kommunen, fyl­ket og andre institusjoner. Kjøsnes ble kjent som en avbalansert og moderat politiker, og framfor alt energisk og utholdende i motgangegenskaper som var uvurderlige i tida som kom. Ingen andre av ord­førerne i bygda har vel fått lesset på seg slike problemer som Kjøsnes: en uendelig rekke av depresjonsår og kriser, og på toppen krig, nederlag og okkupasjon.

I 1925 fikk de borgerlige fler­tall i kommunestyret med 7 repre­sentanter hver. Norbye, som var kommet inn på venstres liste igjen, og bondepartiets A. Kvello fikk da like mange stemmer. Etter loddtrek­ning ble A. Kvello ordfører.

Arnt Kvello.

Arnt Kvello.

Bonde Arnt H. Kvello, født 1863, var en rutinert kommunalpolitiker da han ble valgt til ordfører. Han stod som representant og formann­skapsmedlem i mange år, hadde flere kommunale verv ved siden av at han var med i forliksråd, bankstyret, var formann i telefonsamlaget m.v. Først og fremst hadde han imidlertid gjort en innsats innenfor landbruksorganisasjonene. Kvello tok initiativet til at Selbu bondeparti ble stiftet, og var den selvfølgelige formannskandidat. Han førte en god penn, og hadde også muntlig en klar og skarp replikk. Kvello hadde solide kunnskaper, spesielt om alt som angikk landbruket og landbruks­politiske spørsmål. Av sine motstandere ble han nok regnet som ytterst konservativ, men innen sitt fag hørte han til de mest fremskrittsvenn­lige. Kvello fikk bare én periode på seg som ordforer. Ved neste valg vant arbeiderpartiet flertallet og beholdt det siden. O. H. Kjøsnes ble gjenvalgt som ordfører fire ganger på rad fra 1928.

Kommunestyret ble sterkere politisert fra omkring 1918. Flere par­tier kom med, og de prinsipielle motsetningene mellom partiene ble større. En må likevel ikke overdrive styrken i politiseringen. Fremdeles var enigheten større enn motsetningene i kommunalpolitikken. Personer og grendetilknytning – og hensynet til rett og rimelighet – telte ennå mer enn ideologi og partiprogrammer.

De politiske skiller kommer likevel til syne av og til. En del er rett nok rene paradenummer. Sosialistenes merkesak framfor alle var mot­standen mot militærvesenet. «Det brukne gevær» var den gangen arbei­derbevegelsens ideal.  I samtlige kommunestyrer reiste en eller annen sosialist forslag om at kommunestyret burde søke staten om at våpen­øvelsene måtte innskrenkes for å «bygge nye heimer» eller innskrenke arbeidsløsheten. De borgerlige stemte like regelmessig imot.

Mer realitet var det i motsetningene i visse andre saker. Her er det først og fremst konsesjonssakene som merker seg ut. Sosialistene stemte ofte, men ikke alltid mot konsesjonssøknader fra mer bemidlede, f.eks. sagbrukseiere som søkte å erhverve jord- og skogparseller. De støttet derimot konsekvent alle søknader fra husmenn som ville ekspropriere sine plasser. Her var de borgerlige mer tilbakeholdne, i alle fall når husmannen ville ekspropriere skogstykker sammen med plassen. Noe stort stridsspørsmål var dette likevel ikke. Alt i alt ble ikke mer enn et snes slike saker fremmet i mellomkrigstida. Heller ikke var det mange andre betydelige saker der borgerlige sto imot sosialistene. Politisk borgfred var hovedregelen.

Egentlig var vel dette ikke så merkelig. Selbu var ennå en homogen bygd, og om det nok var forskjell på folk, var ulikheten ikke skrikende. Selbyggene hadde føttene på jorda — bokstavelig og billedlig talt. Andre steder ble «de harde trettiåra» en tid med uro og ufred. Her ser det ut som nedgangstidene dempet de politiske motsetningene. Skog- og land-arbeiderne, dvs. vel helst de første, organiserte seg i en fagforening i slutten av 20-åra. Vi kjenner bare ett tilfelle av arbeidskonflikt: vinte­ren 1929/30, da fagforeningen p.g.a. strid om tariffavtalen blokkerte arbeidsplassene hos de større skog- og brukseierne. Blokaden ble opphe­vet etter hvert som de enkelte arbeidsgiverne ordnet seg med forenin­gen. Den siste, Huitfeldt & Co. bøyde av i slutten av februar. Til tross for det heldige utfall på denne ene konflikten, ble fagforeningen opp­løst i de hardeste kriseåra. Offisielt fordi det var vanskelig å holde sesongarbeidere samlet i en fagforening, men trolig betydde det mer at klassesolidariteten ble svekket i en tid da alle grupper måtte kjempe mot den «ytre» fienden – depresjonen. Slik måtte også Kjøsnes og Kvello, som de øvrige folkevalgte, la innbyrdes motsetninger vike i kampen mot den egentlige fienden: den desperate situasjonen kommu­nen kom i økonomisk. Den ekspansive perioden var slutt. I stormværet måtte en bare grave seg ned, krype sammen så godt en kunne og berge seg gjennom den fimbulvinteren som rådde.