Den kommunale økonomi

 

bind2arbeidsfil-140

Diagram 8. Kommunebudsjettet 1900-1938.

Vi har før studert kommunebudsjettene i forrige århundre. Ser vi på diagrammet som viser utviklingen i åra 1900 – 1938, går det klart fram at  «gammeltida»  varte fram  til   1914.  Da  skjedde et tydelig brudd.

Inntil verdenskrigen lå kommunebudsjettet på et behagelig nivå for skattyterne. Nettoutgiftene for kommunen, som svarer til utlignet skatt, var på 20 – 25.000 kroner årlig – iberegnet fylkesskatten. Som diagram­met viser, var de tre hovedkapitlene – fattigvesen, skoler og kommuneutgifter forøvrig – noenlunde jevnstore. Fylkesskatten var minimal, 1500-2000 kroner for året. Skattøret var selvfølgelig også moderat -8,7 prosent på inntekt og 2 promille på formue (1907).

En oversikt fra 1915 forteller hvordan byrdene var fordelt: Gårdbrukerne betalte omkring 1/3 av den utlignede skatt, småbrukerne 1/4, handels- og embedsmennene knapt Ys, utenbygdsboende 18 prosent mens resten, ca 17 prosent, var fordelt på hjemmeværende barn, tje­nere, kårfolk o.a. Jord- og skogbruk utgjorde den gangen ca. 2/3 av skattegrunnlaget. En «vanlig» bonde betalte 40 – 50 kroner i skatt om året, en småbruker 15-25 kroner.

Det store omskiftet kom med verdenskrigen. Den utløste en «dyrtid» med stigende priser, høyere lønner, økte utgifter og følgelig større skatter. I de to siste krigsåra løp utviklingen fullstendig løpsk. Da raste alle priser i været, og slik fortsatte det i de første par åra etter krigen. De kommunale utgiftene og budsjettet fulgte selvsagt med i galoppen, om enn litt forsinket. På to år, fra 1918 til 1920 ble budsjettet fordob­let, fra 72.847 kr. til 144.454 kr.

Det ser ut som folk tok mot de økte skattebyrdene under krigen med sinnsro, om enn ikke med glede. Skatteøkningen ble mer enn oppveid av at lønner og priser økte «grassat», dagpenger på 10 – 12 kroner var vanlig i slutten av krigen, og det hendte en tjente 15-20 kroner. Med slike inntekter vørte en selvsagt ikke skatter på 50 – 100 kroner. Skattenivået i Selbu var forøvrig spesielt lavt. I 1918/19 var gjennomsnittskatten her 75 kroner pr. skattyter – 40% mindre enn gjennomsnittlig i fylket. Samme år vedtok kommunestyret at en ny lov om særskatt på større inntekter ikke skulle bli gjort gjeldende i Selbu. Det er for så vidt forståelig at en handlet slik. Kommunen stod seg godt som det var. Ved utgangen av 1919 var kommunegjelden ikke mer enn 30.000 kroner. Det er etterpåklokskap å hevde at en skulle ha nyttet høvet til å legge opp reserver i «de fete år». Ingen kunne forutse nedgangstida.

Omslaget kom bardus. Fra årsskiftet 1920/21 raste alle priser og lønner nedover. Bortsett fra en kortvarig oppgang omkring 1924 sank prisnivået fra år til år til en nådde bunnen i 1932 – 34.

Det fortvilte var at kommunebudsjettet bare fortsatte å stige. I 1920 ble 144.000 kroner utlignet i skatt. Rekordbudsjettet i 1926 var 50% høyere: 220.000 kroner. I mellomtida var prisnivået falt med 40 pro­sent.

Diagrammet viser at det egentlige kommunebudsjettet ikke økte etter 1920 – det svingte i alle år omkring 110 000 kroner. Økningen skyldtes to andre forhold. For det første fylkesskatten som steg svært i disse åra. Da den nådde maksimum, i 1922, utgjorde den 33 prosent av det totale skattebeløp. Fem år tidligere var andelen bare 13 prosent.

Det andre pengesluket kommunestyret fikk å hanskes med var elektrisitetsverket.

Dyrtida gjorde det til et to-millioners foretagende som langtfra kunne forrentes i en nedgangstid. Fra 1923 begynte underskud­dene å rulle inn, og de folkevalgte førte dem ubønnhørlig opp på budsjettet til dekning gjennom skatteseddelen. Beløpene var anseelige: de steg fra 50.000 kroner i 1923 til 88.000 kroner i 1926. Det siste året passerte en likevel grensa for det akseptable. Da budsjettforslaget ble behandlet i kommunestyret, foreslo ordføreren at beløpet ble skåret ned med 20.000 kroner, fordi «de økonomiske forhold innen kommu­nen nu er sådan at kommunens skattydere ikke lenger makter at betale de utlignede skatter». Alt i alt ble budsjettet redusert med 27.000 kroner dette året. (Diagrammet gjengir over alt budsjettforslaget og ikke de beløpene som faktisk ble utlignet.)

I de følgende åra minket underskuddene noe, uten at situasjonen ble særlig lettere for kommunen. De folkevalgte gikk over budsjettforsla­gene «med finkam» for å finne poster som tålte nedskjæring, men bare ubetydelig kunne barberes vekk: et gjerde rundt et skolehus, skyssutgif­tene til prestene ved bibellesning i kapellene, noen hundre kroner på posten frie skolesaker. For å oppnå balanse i budsjettet måtte skatteskruen for hvert år settes stadig strammere. Både i 1930 og 1931 var skattøret så høyt som 19,5 prosent, men nå maktet skattyterne heller ikke mer. Det siste året kuttet en helt ut tilskuddet til e-verket. Til gjengjeld måtte kommunen gå til forhandlinger med kreditorene om gjelden – en pinefull prosess. Verkets gjeld var da 1.400.000 kroner, mens kommunegjelden forøvrig var moderat: 125.000 kroner.

Det økte skattetrykket i en depresjonstid måtte føre til problemer med skatteinngangen. For hvert år søkte flere og flere om ettergivelse eller nedsettelse av skatten. Kommunestyret viste stor forståelse for de som satt trangt i det, men det var selvfølgelig en grense for hvor langt en kunne gå. Som et eksempel kan nevnes at i ett enkelt møte i slutten av tjueåra ble 6 søknader avvist, mens 8 andre fikk skatten nedsatt med gjennomsnittlig 60 prosent. Til tross for den velvillige innstillinga hopet restansene seg opp. I 1929 var de samlet på 196.127 kroner. Av dem ble 28.436 regnet som «sikkert erholdelig», 111.661 som «erholdelig med tiden» og 57.030 kroner som «uerholdelig». To år senere var restansene økt til nærmere 300.000 kroner, uten at kommunen foretok seg noe alvorlig for å få inn skattepengene. De høyere myndigheter murret nå over slik langmodighet, og i 1932 måtte kommunen etter pålegg fra fylkesmannen gå til tvangsinndrivelse av skatter på tilsammen 46.379 kroner. På denne tiden fikk kommunen også en særskilt gjeldsmeglingsmann, Ole E.  Haave. Han la ned et stort arbeide i å finne fram til minnelige ordninger som var akseptable for både kom­mune og debitorer. Ordfører og folkevalgte måtte også kjempe en bitter kamp på en

annen front: kamp mot arbeidsløshet og nød. Kommunestyrets aktivitet var nokså avgjørende her, for statens bidrag til nødsarbeid og de andre tiltak mot krisen var oftest avhengig av et lokalt initiativ og lokale bidrag. Denne siden av kommunestyrets virke vil vi komme nærmere inn på i kapitlet «Krig og krise».

Politiske motsetninger merker en, som sagt før, mindre til i kriseåra. Kampen mot deflasjonsspøkelset tok alles krefter. På ett punkt var det likevel åpenbar motsetning – kanskje mer av næringsmessig enn politisk art. Det gjaldt ligningen.

Ligningen hadde alltid vært gjort av en folkevalgt ligningsnemnd med representanter fra hver grend, utnevnt fra år til år. Det er klart at en slik stor og uhåndterlig gruppe vanskelig kunne føre en effektiv kontroll med selvangivelsene. Den skattbare inntekten ble ofte fastsatt skjønnsmessig av «grendamannen». Da tidene ble trangere og en måtte slåss om hver skattekrone, ble misnøyen med den tilfeldige ligningen åpenbar. Arbeiderpartiet innførte i 1931 prosentligning av gårdbru­kerne, for som de sa, å komme det verste skattesnyteriet til livs. Samti­dig ble det opprettet et ligningsråd på tre medlemmer, deriblant en heltidsansatt ligningssekretær. Dette tiltaket skulle effektivisere lig­ningsarbeidet. Ligningsrådet og sekretæren skulle føre den nitide kon­troll med den enkelte selvangivelse, mens ligningsnemnda, som ble opp­rettholdt, som før skulle bringe inn det folkelige skjønn og lokalkunn­skapen. Ligningsnemnda fastsatte også takstgrunnlaget for prosentlig­ningen, dvs. hvordan forhold som brukenes størrelse, besetning m.v. skulle virke inn på inntektsfastsettelsen.

Etter en skarp strid ble ordningen med ligningsråd opphevet i 1933, men gjeninnført etter det solide arbeiderpartivalget to år senere. Bonde­partiet tok opp som merkesak å få gjeninnført den direkte ligning for gårdbrukere for å bringe dem på linje med de øvrige yrkesgruppene. Partiet vant imidlertid ikke fram med sitt syn. I 1941 avskaffet «det nye styret» egenmektig prosentligningen og ble også skarpt kritisert for dette under fredsoppgjøret. Ordningen ble likevel stående etter krigen.

Omkring 1935 kom endelig det avgjørende omslag i konjunkturene som folk hadde sukket etter i årevis. Tidene ble ikke bedre med ett slag, men det lysnet, og optimismen og handlekraften kom tilbake. Også kommunestyret slapp ut av den tvangstrøya som depresjonsbudsjettene hadde spent om de folkevalgte. Den ekspansive linja fra åra 1917-1920 kunne på nytt tas opp og føres videre.

Selbu kommunestyre 1938. T.h.: ordf. O. H. Kjøsnes, 1. bord f.h.: J. Berge, J. Sørflakne, E. Uthus, G. S. Uglem, O. N. Kallar, O. A. Uglan, A Hårstadli, I. H. Kjøsnes. 2. bord: T. Nervik, O. P. Overvik, O. N. Overvik, P. O. Hårstad, I. Kjeldstad, P. A. Fuglem, P. P. Slind, P. P. Evjen, 3. bord: O. Kyllotrø, P. Avelsgard, I. Børseth, J. }. Stokke, S. A. Sjøstad, B. Evjen, L. Bårdsgård.

Selbu kommunestyre 1938. T.h.: ordf. O. H. Kjøsnes, 1. bord f.h.: J. Berge, J. Sørflakne, E. Uthus, G. S. Uglem, O. N. Kallar, O. A. Uglan, A Hårstadli, I. H. Kjøsnes. 2. bord: T. Nervik, O. P. Overvik, O. N. Overvik, P. O. Hårstad, I. Kjeldstad, P. A. Fuglem, P. P. Slind, P. P. Evjen, 3. bord: O. Kyllotrø, P. Avelsgard, I. Børseth, J. }. Stokke, S. A. Sjøstad, B. Evjen, L. Bårdsgård.

Arbeiderpartiet beholdt som sagt før flertallet ved alle valg fra 1928 – ved de siste to valgene før krigen med rent flertall: 13 representan­ter. O. H. Kjøsnes var den selvfølgelige lederen i disse åra, og hans lynne og erfaringene fra «de harde trettiåra» gjorde et enevelde eller partivelde uaktuelt. Nye store saker ble tatt opp og løst, stort sett i fred og fordragelighet, i de siste åra før siste krigen. Som den største saken kan nevnes utbygginga av skolen, både folkeskolen og middelsko­len, og bygginga av den store, prektige Bell skole.

I 1937 skjedde et prinsipielt viktig skifte i kommunepolitikken. Ved valg av domsmenn til lagmannsretten ble valgkomiteens innstilling foran­dret for 5 av de 60 innstilte. De fem som ble strøket ble alle erstattet av kvinner. En kjenner ikke argumentene for «kvinnekuppet» som ble gjort mot 1 stemme, men det er tydelig at et nytt valgprinsipp ble praktisert bevisst: ønsket om å bringe kvinnene sterkere inn i politik­ken. Hittil hadde kvinner bare vært utnevnt til slike nemnder og råd der loven påbød kvinnelig representasjon. Det var ellers ikke noe dra­stisk omslag som kom. Kvinnene var og ble sparsomt representert i de kommunale organer. Ikke før i  1945 fikk Selbu sin første kvinnelige kommunestyrerepresentant, Gunnvor Sesseng.

Johan Berge.

Johan Berge.

Olav N. Overvik.

Olav N. Overvik.

Bygdestyret under okkupasjonen da en naziutnevnt administrasjon styrte bygda, vil bli tatt opp i kapitlet om krigen. Fredsbruset feide ut dette styret – prinsippet ble å få gjenopprettet det gamle, lovlige valgte styret hurtigst mulig. Ordfører Kjøsnes var død under krigen. Vara­ordfører Johan Berge ble derfor ordfører da kommunestyret fra 1937 – minus NS-medlemmene – møtte igjen i september 1945. Ved kommunevalget senere samme år fikk Berge fornyet sitt mandat. Ar­beiderpartiet vant da flertallet som i førkrigsåra og beholdt det til 1975 – i perioder med støtte fra kommunistene og sosialistisk venstre­parti.

Johan Pedersen Berge var født i 1894 og var sønn av grunnleggeren og lederen av det lokale partilaget: herredskasserer P. Berge. Som ungdom kom Berge i arbeid hos Telefonsamlaget, og var arbeidsfor­mann da han rykket opp til ordfører. Medlem av kommunestyret ble han i 1926, varaordfører fra 1929. Berge «falt for aldersgrensen» som ordfører i 1963, og ble etterfulgt av sin partifelle.

Olav Sigvart Nilsen Overvik, født i 1905. Overvik er småbruker og hadde selv reist sitt bureisningsbruk på Espet i de vanskelige trettiåra. Han kom inn i kommunestyret i 1935, og ble medlem av formannskapet i 1960. Overvik fungerte til 1975, da han trakk seg fra kom­munestyret p.g.a. alderen.

Halvard Kulseth.

Halvard Kulseth.

I etterkrigstida har partisplittel­sen gått videre. Etter krigen stilte Norges kommunistiske parti og Kri­stelig folkeparti liste ved valget og fikk sine representanter i kommune­styret, i de siste perioder har også Sosialistisk venstreparti (valgfor­bund) vært representert. Her skal en ikke komme inn på de skiftende stemmetall og representantplasser partiene har oppnådd i etterkrigs­tida, men bare konstatere at sosialis­tenes flertall gikk tapt i 1975. De borgerlige partiene stilte da felles­liste og fikk  13 representanter, og

ordføreren. Den nyvalgte ordfører er Halvard Johansen Kulseth, født 1926. Han er gårdbruker og representerer Senterpartiet som er det største innen den borgerlige fløy.