Post og telefon

I 1905 vedtok kommunestyret mot 8 stemmer – vikvarvingenes og strandbyggenes samt Paul Birchs stemme – at posten skulle tas fra Hell, og ikke fra Hommelvik som tidligere. Turen til Hell tok to dager, så postføreren, Ole Eidem rakk bare tre turer i uka. For dette fikk han en årslønn på 700 kroner. I åra omkring 1905 ble landpostrutene utbygd til tre turer ukentlig, og nye kretser fikk postbud: Selbustrand, Vikvarvet, Sjøbygda og Mosletta. Bilen skapte nye forutsetninger og også for postombringelse, og fra 1917, etter at Ole og Mons Eidem hadde kjøpt egen bil, fikk Selbu daglig postrute i sommertida. Landpostrutene ble etter hvert utbygd tilsvarende. Om vinteren måtte nå to mann alltid være i virksomhet, en på vei ned og en opp fra Hell. Fra 1925 overtok Selburuta postkjøringa, sommer som vinter.

Fra den tid Selbu fikk eget poståpneri var kontoret i alle år på Havernesset, først med Fr. Birch og senere Paul Birch som poståp­ner. Den siste gikk av i 1929, og som ny poståpner ble ansatt Ingvard Jensen fra Sortland. Han bygde sin egen villa med lokaler for poståpneriet i Bellshagen. Jensen gikk av i  1969 og ble etterfulgt av Walter Hagala.

Postombringelsen er i de senere åra noe rasjonalisert. De lokale poståpneriene på Flaknan og Evjegjerdet er nedlagt. All post går ut med bud fra postkontoret. Gjennom mange år var sykkelen postbudenes trofaste tjener, og de som har vært lengst i etaten, som f.eks. Sivert O. Solem, Ole og John J. Dyrdal og Trygve Nervik, slet ut mangt et sykkeldekk på grendeveiene her i bygda. I de siste åra er de 6 postbudene motorisert.

Telefonen. Sentralen ble som før fortalt etter mye strid plassert på Håggåbakken, hos Kristen N. Hårstad. Døtrene i huset var i tur og orden «telefonistinder» – først Marit og Ane og så Beret sammen med Brynhild Hårstad. I tillegg til dem var Bård T. Eidem fast ansatt som reparatør. Han hadde i sin tid vært med på å legge telegraflinja til Hammerfest, og var selvskreven som linjearbeider da Selbu Telefonsamlag bygde ut sitt nett i 1896, og senere ble han altså fast i selskapet.

Samlaget hadde en jevn tilstrømning av abonnenter, og i 1912 – 13 ble det klart at sentralbordet var nærmest sprengt. En utbygging måtte til, men i første omgang var det uenighet om en skulle kjøpe et nytt bord med plass til to betjenter, eller bygge ny sentral i Innbygda. En valgte det første alternativet, og det betydde at en måtte skaffe seg nye lokaler. Nå ville samlaget ha eget hus, og da ble det strid om plasserin­gen. Styret hadde konkrete planer, men fikk motbør, og «den egent­lige grunnen til motstanden var at centralen kommer for nær Nestad». Styret vant likevel igjennom med sitt syn. Et relativt nytt hus ved Nesta – Blikstadvillaen – ble kjøpt, og dette huser den dag i dag Selbu telefonsentral.

«Sentral’n» sto ferdig i 1916. «Håggåbakkdrekinn» ville ikke følge med over til det nye husværet, og som sentralborddamer ble ansatt Ane J. Haarstad, Berntine Røsset og Sigrid Kvello. Den siste er den som har lengst tjenestetid ved Selbu sentral. Sigrid ble forøvrig en av de eldste personer i Selbu. Hun døde nylig, 101 1/2 år gammel.

Selbu telefonsamlag var en privat bedrift og greide i normale år å betale aksjeeierne ca. 5% utbytte – og ga abonnentene en billig telefon, 32 kroner i årsavgift og 20 øre i samtaleavgift (1932). I mellomkrigs­tida var rikstelefonen i stadig ekspansjon og kastet seg selvfølgelig også over Selbulinja. Første gang vi kan registrere at rikstelefonen viste ønske om å annektere samlaget, var i 1932. Rikstelefonen kjørte på to argumenter: nødvendigheten av å få samordnet telefontjenesten i lan­det, og den dårlige kvaliteten på linjenettet samlaget disponerte. Det siste argumentet var konkret og riktig nok: den gamle jerntrådlinja «utmed søa» til Klæbu og Trondheim var dårlig i godvær og kunne bryte helt sammen i styggvær, spesielt når snøen «klabba» på linjene og brøt dem ned. Men samlaget hadde argumenter som betydde langt mer for abonnentene: hvis en kom under rikstelefonen ville det bli minst dobbelt så dyrt å ha telefonen. Hele bygda, eller rettere sagt den delen som var interessert i spørsmålet, sto derfor bak Samlaget og kommune­styret når de avviste spørsmålet om å legge Selbu inn på riksnettet.

Telefondirektøren arbeidet imidlertid videre med saken, og i 1938 ble Samlaget fratatt konsesjonen på linja Selbu — Trondheim og mistet dermed inntekter på 3000 kroner årlig. Etter dette så Samlaget det umulig å fortsette med privat drift, og innstilte på at rikstelefonen måtte overta selskapet. Dette skjedde også året etter. Televerket hadde allerede i 1938 budsjettert med 73.000 kroner til en ny linje mellom Selbu og Stjørdal, en disposisjon som hadde skjedd fullstendig over hodet på lokalsamfunnet.

Etter at rikstelefonen tok over, ble det opprettet nye lokalstasjoner på Selbustrand, Hyttbakken og i Vikvarvet. Hovedsentralen er også utbygd med større sentralbord. De siste åra har en forberedt en over­gang til automatisert telefonnett som en venter vil bli fullført omkring 1980.

Epilog. Samferdselen har endret seg radikalt i Selbu som alle andre steder de siste 50-60 åra. Forandringene er så voldsomme at en ikke fatter dem med mindre en stanser opp og virkelig tenker gjennom situasjonen: prøver å sette det trafikkbildet som var i 1915 opp mot det som er i dag. Den gangen var det som det «alltid» hadde vært — foten og hestekjerra – samt dampbåten, som kunne ta en utenfor bygde­grensene. En tur som minst tok dagen. I dag kan en reise når og hvor en vil – Trondheim er bare én time unna.

På ett felt har bygda ikke fulgt med i utviklinga. I november 1915 fløy den første «flyvemaskinen» over Selbu, ifølge lokalbladet. «I aldfald saa flere, at der passerte noget over dalen fra øst mot vest og hvorfra der utgik en stærk lysning. De, som saa det sier at det ikke var nogen ildkule». Det er vel ingen grunn til å tvile på at det var et fly selbyggene så fløy forbi. Og det har de gjort også senere. Fløyet forbi.