Skolen bygges ut

I siste halvpart av forrige hundreåret, eller rettere sagt etter 1860, skjedde mangt på skolefronten i Selbu. Faktisk ble et helt nytt, tidsmes­sig undervisningsvesen bygd opp i løpet av en generasjon. Den sterke utviklingen har fortsatt i dette hundreåret. Endringene på viktige om­råder trer klart fram om en sammenligner kretsreguleringen fra 1890 med den som gjaldt i 1950.

 

1890  

Skoletid

1950    
Krets

Elever

uker

Krets

Elever

Klassedeling

Dragsten

19

12

Dragsten

6

udelt

Amdal

9

9

     
Ytre Stranda

54

12×2

Grøtte

58

4-delt

Indre Stranda

53

12×2

Innstranda

35

3-delt

Garberg

Uglem

111

12×3

Innbygda

Innbygda

67

4-delt

Eidem Mebonden

55

98

12×2

12×3

Mebonden

Mebonden

108

6-delt

Øverbygda m/Evjen Rønsberg

78

48

12×3

12×3

Hyttbakken

Hyttbakken

112

6-delt

Floren

47

12×2

Flora

29

2-delt

Mosleth

76

12×3

     
Kulseth

38

12×2

Kulset

23

2-delt

Østre Vikvervet Vestre Vikvervet

178

12×4

Vikvarvet

93

6-delt

Renaa

30

18

Eggodden

7

udelt

Sum

894

  Sum

538

 

Oppstillinga viser slike utviklingstrekk som, nevnt stikkords vis: sen­tralisering, nedgang i elevtall, økte økonomiske ressurser. På de seksti åra gikk elevtallet ned med nesten 40 prosent fra 894 til 538. 16 skolekretser var slått sammen til 10 (og videre til 6 i dag). Samtidig hadde samlet undervisningstid økt fra 372 til 576 uker pr. år.

Kretsreguleringer fører mest alltid og alle steder oppstyr og krangel med seg. Allerede skoleplanen fra 1890 la an til den første forsiktige sentraliseringen. I Vikvarvet ble storskolen samlet i nybygget på Slind, mens småskolen fikk være i Aftret og Nervik. I Innbygda gikk en enda lenger og sentraliserte all undervisning til en tre-delt skole på Garberg (Kåren).

Skoleordningen gjennomførtes uten åpenbare protester, heller ikke i de kretsene som ble sterkest berørt av nyordninger. Planen viste seg likevel ugjennomforbar i Innbygda. Første året fikk småskoleklassen 45 elever som det var ugjørlig å skaffe plass til, enn si holde disiplin over. Etter Henmos forslag ble den nylig nedlagte skolestua på Uglemsgjerdet tatt i bruk igjen fra 1893 – rent midlertidig var tanken, men ordningen kom til å bestå i 30 år. Et nytt skolebygg måtte til, og i 1902 hadde kretsen samlet seg om en tomt på Uglemsmoen. Bygginga ble imidlertid utsatt mens en ventet på at veispørsmålet skulle avklares. I mellom­tida ble Innbygda koblet sammen med reguleringen av Mebonden og Eidem, noe som skulle vise seg å bli en problematisk og langvarig affære.

En ny kretsordning i sentrum nevnes første gang i 1908. Årsaken var selvsagt at den halvt hundre år gamle fastskolen på Nesta forlengst var utjenlig til skolestue – lite og umoderne som huset var. Ved en omregulering av kretsen var det naturlig å trekke inn Eidem, og som nevnt også Innbygda. Endelig kom Kulset inn i bildet da Kulsetbrua tegnet til å bli noe mer enn bare planer.

I utgangspunktet tok alle for gitt at en ny sentralskole skulle bygges på Nesta — gjennom uminnelige tider bygdens sentrum. Skolestyrets forslag til regulering, lagt fram i 1913, var preget av dette tradisjonelle sentrumssyn. Et flertall i kommunestyret (14 mot 10) gikk imidlertid inn for en radikalt ny ordning foreslått av Kristen Flønes: tre nye storskoler, i Innbygda i midtpunktet mellom Alset og Borset, i Indre Mebonden og i Øvre Mebonden ovafor Skarpkalen.

De brottsjøer av bifall og forargelse dette forslaget skapte, kan en bare ane dønningene av. Selve saken ble utsatt mens en ventet på den nye skoleloven, og da den forelå (1916), gikk knappe flertall i skole-oa kommunestyre inn for tre skoletomter: På Garberg, Dyrdalsplassen og Nedre Hoem. Mindretallet i begge instanser ønsket to skoler: på Uglemsmoen og ved Gimle.

Det spørs om ikke denne kretsreguleringen og løsningen som ble funnet, er det av alle stridsspørsmål som har skapt mest oppstyr i bygda. De mange sinte haranger i lokalbladet må tydes slik. Der kan en også lese at kampen var kvass i de kommunale organer. Alle tenkelige argumenter bruktes, og enkelte utenkelige: «Taleren syntes (kommu­nestyre-) representanten N.N. var svært ømfintlig for de smaa barns skolevei. Den gang i krigens første dager da melbeholdningen holdt paa at slippe op hos handelsmændene, forsynte N.N. sig med 6-7 sække mel. Han brød sig ikke den gang saa meget om de smaa, om det var mat til dem, bare han hadde forsyning selv.»

Avstemningen i 1916 blottlegger en interessant konstellasjon: Perife­rien stod mot sentrum. Representantene som var bosatt i de berørte kretser stemte naturlig nok etter sine personlige interesser. Holder en dem utenfor, viser det seg at nesten alle som én av de øvrige stemte mot sentrumsinteressene. Klarere enn noensinne tidligere uttrykkes øn­sket om å svekke det tradisjonelle midtpunktet i bygda.

Et annet interessant forhold ved kretsreguleringen fra 1916 er at den aldri ble gjennomført trass i at alle formelle vedtak var gjort på samt­lige trinn, til og med departementet. En fristes til å trekke den konklu­sjon at avstanden mellom planer og virkelighetens verden ikke må være for stor, skal planene være gjennomførbare.

Det eneste som skjedde med den vedtatte reguleringsplanen var at Innbygda ble trukket ut fra helhetsløsningen og fikk sin ordning gjen­nomført separat. Dette kunne gjøres uten videre komplikasjoner fordi ordningen her så lite berørte de andre kretsene. Først måtte imidlertid skolestedet bestemmes nøyaktig, noe som slett ikke var uproblematisk. De som bodde på nordsida av Garbergselva sloss for å få skolen på sin side, men de på sørsida holdt på det berømte «midtpunktet mellom Alset og Borset», dvs. i Uglemsmoen ved den nye Garberg bru. Striden endte med et kompromiss i 1918: Skolen skulle legges på Roagjerdet, på sørsida, men så nær gamle Garberg bru det var råd å komme. Den nye Innbygda skole var kalkulert til å koste 35.000 kroner, men ble på grunn av dyrtida atskillig dyrere, til tross for at en bygde noe enklere enn egentlig tenkt. Skolen stod ferdig i 1921 og ble straks tatt i bruk som sentralskole. De gamle skolestuene på Kåren og Uglemsgjerdet ble revet.

Flora fikk også nytt skolehus på denne tida. En mente opprinnelig å legge huset på nordsida av elva, ved Skogan der gammelskolen lå, men etter protest ble Næsmælen valgt som skoletomt. Skoledirektør Bernt Tomassen Overvik, som selv var selbygg, bød seg til å tegne skolen, og resultatet ble meget vellykket. Floringene fikk en stor og staselig skole, i nesten 30 år den flotteste skolen i bygda. Nyskolen var ferdig i 1922.

Etter dette skjedde det lite på skolefronten i Selbu i mange år fram­over. Selvsagt var det krisetida som gjorde sin virkning. Så lenge kom­munen måtte slite «på all halinn» for å greie sine forpliktelser, var nye tiltak ikke på tale. Typisk nok kom det fortgang i byggesaken i Mebonden/ Eidem igjen fra 1935 – en kunne nå ane at den økonomiske treng­selstida var over.

Skoleanlegget på Bell, gamleskolen t.v., nyskolen i sentrum. Samfunnshuset «Gimle» nederst t.h. Foto: Ragde.

Skoleanlegget på Bell, gamleskolen t.v., nyskolen i sentrum. Samfunnshuset «Gimle» nederst t.h. Foto: Ragde.

Planene fra 1916 var ikke lenger aktuelle, kommunen hadde siden den gang kjøpt gården Bell, og det var en selvsagt ting at nyskolen skulle legges her. Arkitekt Vold i Malvik, en spesialist i skolebygg, ble engasjert, og han la i 1936 fram tegninger og kostnadsoverslag. Bell skole ble et prektig bygg – et rent slott med 7 klasserom og alle slags spesialrom: sløydsal, håndgjerningsrom, skolekjøkken og gymnastikksal – de første av sitt slag i bygda. Skolen stod ferdig i 1939 og kostet i alt 176.500 kroner inklusive lekeplass m.v.

Skolen i Eidem kunne nå legges ned og elevene overførtes til Bell. Kulsetningene derimot fikk beholde sin skole til 1961, da kretsen ble overført til Hyttbakken. Skolen i Øverbygda sentralisertes helt ut i 1937, da småskolene Værhusbakken, Rønsberg og Mosletta ble lagt ned og alle skolebarna samlet på Hyttbakken.

Den tyske «wehrmacht» okkuperte Bell skole i maidagene 1940. Stort mer skole ble ikke holdt i de kaotiske forsommerdagene, noe en heller ikke la større brett på slik forholdene var. Verre var det at tyskerne fremdeles satt på Bell da det nye skoleåret skulle begynne.

Skolestyret måtte ut på bygda og leie rom til klassene: på Sjøvoll, Morset, Nesta og i kommunelokalet. Okkupantene flyttet omsider fra bygda og f riga nyskolen til sitt egentlige bruk, men fra 1942 og for resten av krigstida var Bell på nytt beslaglagt. Rekvirenten var nå Østmarka sykehus, som måtte evakuere fra Trondheim. Som en mer permanent nødløsning ble Gimle ominnredet til skolebruk for storsko­len, mens småskolen holdt til i bedehuset.

Straks krigen var over, tok en til å planlegge videre utbygging. Storkretsene Vikvarvet og Øverbygda trengte å få byttet ut sine gammel­dagse og små skolehus. Tomtekomitéer ble nedsatt for begge kretsene i

1946,  og tomtevalget gikk også relativt greit: P. P. Slinds eiendom for
Vikvarvet skole, og Kyllofletten på Møllenhus’ grunn for Hyttbakken.
Det trakk likevel noe ut med bygginga. Skolene stod ferdig i 1954 og
1961. Kretsene ble nå utvidet. Sjøbygda gikk til Vikvarvet, Kulset til
Hyttbakken. I 1975 ble hele Selbustranda samlet til én krets i nytt
skolebygg på Fossan. Året etter reistes nytt skolebygg for Innbygda i
Uglemsmoen — på den tomta mindretallet kjempet for så drabelig 60 år
tidligere.

Skolens innhold slik det kommer til uttrykk gjennom lover, lærebøkker og lokale skoleplaner, er selvsagt også endret i dette hundreåret. Takten har likevel vært mest preget av de små skritt. De store utvik­lingstrinn ble gjort med skolelovene av 1860 og 1889. (Kanskje også med de seneste mønsterplanen, noe ettertida får dømme om.)

Skolelovene har alltid bestemt hovedretningen i utviklinga, men in­nenfor lovens ramme har lokalsamfunnet til en viss grad kunnet bestemme farten og retningen. I Selbu var det kontinuiteten heller enn endringene som preget skolen helt fram til 1950-åra. Som eksempel kan nevnes at Nordahl Rolvsens lesebøker bruktes fra 1893 til etter siste krig. Jensens norgeshistorie som innførtes samtidig, var i bruk helt til

1947.  Ettersom læreboka da var utsolgt fra forlaget, måtte en skifte til
«Vi ere en nasjon» av Amundsen – Hæreid. Denne brukes fremdeles i
grunnskolen i Selbu.

Skoleloven av 1889 innførte nye fag: sløyd, håndarbeide for jenter, gymnastikk, sang og tegning. De to sistnevnte faga gled inn i fagkretsen uten særlige vansker, men de andre eksisterte lenge bare på papiret. Problemet var at de krevde spesialrom, noe skolene ikke disponerte. Et par av de nye skolebygga som ble reist i 1890-åra hadde sløydrom. Gymnastikksal, håndgjerningsrom og skolekjøkken fantes ikke i bygda før Bell skole stod ferdig – forøvrig var det ikke mer enn 6 gymnastikksaler i hele fylket på det tidspunkt. Skolekjøkken innførtes som nytt fag fra 1939. Jentene fikk et par uker hver på Bell etter tur. Gymnastikkfaget kom inn atskillig tidligere, trass i mangelen på spesial­rom. Faget ble drevet dels som klasseromsgymnastikk, dels som leik og idrett ute på skolegården og i terrenget rundt skolene. I 30-åra innfør­tes også skolehagearbeid. Johan Hårstad var primus motor for dette nye «faget.»

En felles eksamen for avgangsklassene i folkeskolen ble første gang avviklet i 1910. Prøva bestod av norsk gjenfortelling og diktat – fra 1915 stil og regning, og ble avviklet på en skoledag. Som en smakebit på regneprøva kan gjengis oppgave nr 3 (av 5) fra 1910: «Hvor mange er fjortendeparten av 868 1. større enn 31 1.»? Eller nr. 5: «Hvor høy rente innbringer kr. 2000.00 i 2 1/4 aar? å 5%».

Karakterene fra den første avgangsprøva viser stor spredning – fra i gjennomsnitt 1,0 (beste karakter) i et par småkretser til 4,0 – 4,5 i andre kretser. Eksamenskommisjonen beklaget at såvidt mange ikke nådde skolens mål – 4-6 i største kretsene, 1-2 i de øvrige. De elevene det gjaldt var konfirmert og «for gamle til å tvinges til å fortsette sin skolegang». Dette forholdet bedret seg senere, og eksamensresultatene jevnet seg også ut. Småkretsene kunne likevel alltid senere skilte med gjennomgående bedre karakterer enn de store.

Læreme.Den gamle lærergenerasjonen – de tolv apostlene – takket av i åra kring første verdenskrig. Postene ble fylt opp etter hvert av nye labrere, unge nyutdannede og engasjerte «seminarister», nesten alle sel­bygger. Som sine forgjengere grodde de fast i skolekretsen, helst heimekretsen, og tjente der et langt liv, trofast mot den idealisme de hadde fått med seg fra lærerskolene. Den nye lærergenerasjonen var ikke så langt framme i det offentlige liv som så mange av «apostlene», men i kretsene stod de like sentralt. De var gjerne en krumtapp i den kultur­aktivitet og organisasjonsvirksomhet som foregikk. At mange av dem, kanskje halvparten, på egen bekostning søkte Lærerhøgskolen for ett års videreutdanning, er et uttrykk for det engasjement og ansvar for stillinga lærerflokken følte.

Selbu fikk i 1908 sin første faste lærerinne. Skolestyret tok initiati­vet ved å innstille en kvinne i posten etter Engen på Hyttbakken, men herredstyret godtok ikke nymotens påfunn og ansatte en mann. «Sel­byggen» merket seg dette med «forundring». «Kvindens arbeide i sko­len tør være noksaa almindelig anerkjent… En lærerinde er langt at foretrekke for oppdragergjerningen de første aar enn mangen mann.

Kvinden er nettop her paa sin plass …» Om ikke alle idag vil under­skrive begrunnelsen, må en si seg enig i konklusjonen: det må «ansees som sneversyn at holde kvinden væk fra skolen». Dette gikk da heller ikke. Allerede samme år ble Marit Rolseth ansatt som småskolelærerinne i Rønsberg, Evjen og Kulset kretser — og i den posten fortsatte hun helt til 1946, tre år etter at hun nådde aldersgrensa. Marit Rolseth er slik en av dem som har lengst tjenestetid i skolen i dette hundreåret. Ellers var det merkverdig få selbujenter som søkte lærerskolen helt fram til etter siste verdenskrig. Bygda hadde derfor vanskelig for å få lærerinnene, som var utenbygds, til å bli lenge i posten. Unntak var Margrethe Grande Hårstad, Selbustrand 1918 – 1952, Ingrid Flakk, Mebonden, 1937 – 1946, Emma Opland Aftret, Vikvarvet 1938 – 1946 og Ragna Bergheim, Mebonden 1946 – 1970.

Lærerne er mange, men de som har hatt lengst tjenestetid skal like­vel nevnes (i den rekkefølge de ble ansatt): Ole H. Kjøsnes, Sjøbygda 1906, Grøtte 1909 – 1942, Peder Morset, Mebonden 1911 – 1943. Peder O. Nervik, Vikvarvet, 1916 – 1934, Ingebrigt Garberg, Eidem 1917 – 1936, Martin Emstad, Hyttbakken 1915 – 1960, Bardo Flakne, Flora 1916 – 1962, Jens Sesseng, Vikvarvet 1918 – 1943, Olav Haave, Mebonden 1919 – 1964, Gunnar Kjøsnes, Hyttbakken 1921 – 1965, Olav Overvik, Kulset 1922, Vikvarvet 1934 – 1968, Johan Hårstad, Innstranda 1923 – 1967, Jon O. Sesseng, Vikvarvet 1927, Innbygda 1938 – 1974, Olav P. Kolset, Kulset 1934 – 1975, Johan Aftret, Vik­varvet 1936 – 1973, Paul Eriksen, Grøtte 1942 – 1974, Ingvald Kjøs­nes, Vikvarvet 1942 – 1967. Endelig må en nevne Lars Furan, som var vikarlærer og konstituert i nesten alle år fra 1910 til 1933, sist og lengst i Sjøbygda (fra 1921).

Skoleadministrasjonen var enkel helt opp til etterkrigstida. Skolesty­rets formann fungerte som administrator og førte den sparsomme kor­respondanse som måtte til. Inntil 1890 var sognepresten selvskreven skolestyreformann. De formenn som har hatt lengst funksjonstid etter den tid er Henrik Morseth 1892 – 99, sogneprest H. Domaas 1900 -1909, Lars Baardsgaard 1918 – 1927, sogneprest Ingvald Børseth 1931-1938 og Jon O. Sesseng 1945 – 1951. De øvrige formenn har sittet fra 2 til 4 år. Fra 1954 fikk kommunen en skoleinspektør med Johan Hårstad som den første i stillingen. Siden 1968 har Reidar Morset vært skolesjef.

En sak er nært knyttet til lærerstanden fra mellomkrigstida: målsaka. I forrige århundre vant nynorsken overhode ikke gehør i Selbu. Bygda skiller seg forøvrig ikke ut fra de andre sørtrønderbygdene i så måte. Gammellærerne var sterkt imot landsmålet og markerte også sin hold­ning. I 1901 vedtok lærerforeningen med 7 mot 1 stemme å protestere mot nynorsk i lærerskolen – en protest som kom fra 11 lærerforenin­ger, derav 9 fra byene. Bortsett fra dette kan en knapt finne nynorsken brukt eller omtalt i Selbu før første verdenskrig.

En forandring kom med de nye lærerne, eller rettere sagt den knappe halvpart av dem som var blitt overbeviste nynorsktilhengere på lærerskolen. De øvrige som personlig brukte riksmål (bokmål) gikk lite ut med sitt språksyn og preget ikke språkdebatten. Nynorsklærerne derimot var glødende talsmenn for sitt nye språk, «norsken», mens de talte hånlig om «dansknorsken» som rådde i selbuskolen som overalt ellers i Øst-Norge.

Den agitasjon vi kan spore ble drevet i lærerlaget og i «Selbyggen»s spalter, særskilt det siste, men selvsagt nyttet de vel så mye det talte ord – i foredrag i ungdomslag og andre foreninger, i skolestua, i venne­flokken og når mann møttes med mann ellers. Nynorskagitasjonen blus­set opp fra nærmest ingenting i 1915. Året etter ble mållaget «Kvenna» dannet. Formann var Peder Morset, nestformann lærer Frøysadal (Hyttbakken). De øvrige seks kvinner og menn i styret var ikke lærere, men tilhørte nesten alle lærerfamilier.

De flittigste talsmenn for nynorsk i lokalbladet var brødrene Bardo og O. B. Flakne, som begge «skula» her den gangen. Fra heimkretsen deres, Flora, kom logisk nok det første kravet om språkavstemning (1924), men resultatet var negativt for nynorsken. Den fikk 21 stem­mer, mens 34 stemte for bokmål.

Nynorsklærerne stod lenge nokså isolert med sitt språksyn. Overalt møtte de motstand, om sjelden så krass som hos det medlem av lig­ningsnemnda som kastet vekk en klage skrevet på nynorsk med ordene: «Slikt svineri vil é itj våttå tå!». De folkevalgte som visste vel hver lærerne stod språklig, var mistenksomme og nidkjære i sin overvåkning. Da P. Morset søkte om midler til en aftenskole i 1913, fant skolestyret det nødvendig å fastslå at norskundervisningen måtte foregå i landets «almindelige bogmaal». Fem år senere poengterte kommunestyret at de bevilgete midler til en skoleboksamling i Øverbygda og Flora måtte brukes til innkjøp av bøker på «begge de nå herskende målformer». Søkerne var Morset og Flaknebrødrene. Bygdestyrets språksyn demon­strertes best i en avstemning i 1924 angående oppslag pa postkonto­rene. Kommunestyret gikk enstemmig inn for bokmål.

Det overopphetete nivået i målagitasjonen kjølnet noe i 30-åra, uten at målsaka tapte på det. Tvertom. Tilslutningen fra «menigmann» var antakelig økende ut gjennom 30-åra. I 1939 krevde Neadal ungdoms­samband målavstemning i samtlige kretser i Selbu. Denne ble holdt i

juni, og ga som resultat at nynorsken fikk et solid flertall på Innstranda og Eggodden kretser, et knapt flertall i Vikvarvet og Dragsten. De øvrige kretser valgte bokmål, men bare med knapt flertall i Kulset og Flora. Samlet fikk bokmål 413 stemmer, nynorsken 272. Etter dette ble nynorsk innført som hovedmål i de kretsene der målforma fikk flertall, de øvrige sju kretsene beholdt bokmålet.

Siden 50-åra har nynorsken gått tilbake i Selbu som ellers i landet. I 1971 gikk nynorskkretsene tilbake til bokmål, etter at en målavstem­ning hadde gitt stort flertall for dette over alt.

Videregående skoler. Fortsettelsesskolen ble den første øverbygningen på den obligatoriske folkeskolen i Selbu. Da den startet i 1899, var kurset på 8 uker, senere 16 uker (1907) og fra 1917 20 uker. I de første par tiåra var søkningen til skolen liten – for liten til å holde årlige kurs. Vanligvis gikk det to eller tre år mellom hvert fortsettelsesskolekurs, og det til tross for at skolen var ambulerende, dvs. ble lagt i den kretsen der behovet og søkningen var størst. Fortsettelsesskolen kunne selvsagt ikke få fast lærer under slike forhold. Så sent som i 1916 måtte fortsettelsesskolen innstille på grunn av manglende søkning. Senere ble fortsettelsesskolen holdt kontinuerlig, men søkertallet var helt nede i 4 – 5 et enkelt år (1920). Fra 1925 fikk skolen fast lærer, Hans Myklebust.

Arbeidsledigheten blant ungdom var vel bakgrunnen til at skolestyret satte igang et snekkerkurs vinteren 1931/32. Kurset ble populært og kom igjen årvisst. I slutten av 30-åra fikk jentene et tilsvarende tilbud i et kurs i veving og søm. Disse kursene var forløpere for den praktiske framhaldsskolen, som ble opprettet i 1947. Fortsettelsesskolen ble sam­tidig omdøpt til den teoretiske framhaldsskolen. Vevkurset holdtes all­tid på Bell. De øvrige var ambulerende helt til 1949 da skolen ble innrettet etter loven om framhaldsskoler av 1947 og lagt fast til Bell. Den teoretiske linja fikk nå et 30-ukers kurs, den praktiske 24 uker, mot halvparten tidligere. Lærere i framhaldsskolen var Tomas Kjøsnes (teoretisk linje) Fridtjof Dalslåen og Mildrid Overvik (praktisk linje).

De to vintrene amtskolen var her i 1880-åra hadde åpnet for lysten til en videregående utdanning for ungdommen i Selbu. Amtskolen kom senere bare én gang hit til bygda igjen, i 1904/05 og 1905/06. Men noe nytt hadde brutt igjennom med amtskolens visitt. I de mellomliggende åra, og etter 1906, søkte ungdommen ut av bygda til amtskolen, den frilynte ungdomsskolen eller andre skoler.

I begynnelsen av dette hundreåret var det likevel ytterst få som gikk videre etter folkeskolen. Ca. 4-5 av hvert kjønn gikk amtskolen eller ungdomsskolen hvert år – nesten utelukkende bedrestiltes barn. Den småbrukersønnen måtte være særskilt oppvakt som skulle kunne søke skolen istedenfor å gå ut i arbeidslivet. En akademisk løpebane var praktisk talt utelukket for selbygger langt opp i dette hundreåret. Olaus Morseth, den senere statskonsulenten, var den første «vanlige» selbyg­gen som tok artium, i 1890-åra. Etter ham kom den senere prost Hoem og Bernt Tomassen Overvik – andre vet en ikke om fra tida før første verdenskrigen. Noen flere, men ikke mange, søkte middelskolen, enten i Trondheim eller i Volda.

Selbyggenes utdanningsveier – for de få som prøvde seg – ble først og fremst underoffisersskolen, landbruksskolen og lærerskolen. Disse skolene lå ikke langt unna, de var relativt kortvarige og framfor alt rimelige. De to første virket mer som almenndannende skoler enn fag­skoler, i den forstand at de som gikk der langt fra alle aktet å bli befalingsmenn eller agronomer. Tvert om, de færreste ble i disse yr­kene. Av de 52 selbyggene som gikk Skjetlein landbruksskole i tida 1903 – 1939 ble bare 16, altså 30 prosent gårdbrukere. 9 søkte en akademisk utdannelse, 11 ble funksjonærer, mens resten fordelte seg på andre yrker.

Realskolen. Når så få søkte å skaffe seg en høyere almennutdanning, skyldtes det mange forhold, ikke minst det at sansen for boklig lærdom var liten hos folk flest. Mest betydde nok likevel okonomien. De færre­ste torde koste på seg skolegang i årevis utenbygds uten sikkerhet for framtida. Etter som samfunnet endret seg og i økende grad krevde en utdanning ut over folkeskolen, økte forståelsen for skolegang, og med det også ønsket om å få en middelskole i bygda.

Muligheten kom med Bell skole, som var stort anlagt og hadde ledige klasserom, samt nødvendige spesialrom. Tanken ble luftet i 1937, men det synte seg snart at kommunen ikke kunne ta på seg det økonomiske ansvar for en kommunal realskole med eksamensrett. Kommunestyret ville likevel støtte skolen om en fant fram til en billigere løsning, noe en kommunalt nedsatt nemnd med P. Morset som formann skulle finne ut av. Nemnda la fram sitt forslag om en toårig privat middelskole sommeren 1939. Planen ble godtatt av de kommunale organer, og un­dervisningen kom i gang allerede samme høst.

Kommunen stilte gratis lokaler, lys og varme til skolen, dessuten 500 kroner til stipendier. Utgiftene ellers kom på 5.600 kroner første skole­året, som de knapt 30 elevene måtte dekke med skolepenger: 20 kroner pr. måned.

Middelskolen hadde fra starten én fast lærer, Matias Eikenes. Han var teolog med pedagogisk utdannelse og hadde ett års praktis som lærer. Ellers dekket timelærere enkelte fag, særlig de praktiske. Eikenes fungerte også som skolestyrer.

De første åra ble vanskelige, både for elever og lærere. De første undervisningsukene holdtes på Nesta mens en ventet på at nyskolen skulle bli ferdig. Middelskolen kunne flytte inn på Bell før jul, men i maidagene 1940 måtte den ut igjen da tyskerne rykket inn. Undervis­ningen måtte innstille en kortere tid, men kom igang igjen på et slags vis for å gi den siste finpuss før eksamen. Denne ble avviklet til vanlig tid i juni. Resultatet ble meget godt, noe som var en prestasjon under de kaotiske forhold som rådde.

Resten av krigstida holdt middelskolen til under kummerlige forhold i kommunelokalet på Nesta. Det gikk, fordi det måtte gå, og innsats­vilje og galgenhumor ga resultater. Det første kullet, 27 elever, ble uteksaminert våren 1941 med gode karakterer. Én elev ble preseterist. De senere kulla fulgte også godt opp med hensyn til eksamensresultatet.

Høsten 1941 ble skolen gjort om til 3-årig realskole, men fortsatte ellers i samme spor. Etter krigen var elevtallet synkende og var omkring 1950 faretruende lavt, 8-10 elever i hvert årskull. Samtidig var lærersituasjonen vanskelig. Lærerne var unge, uerfarne og ofte uten full utdannelse, og de ble sjelden lenge i posten. I 1951 ble skolen kommu­nal, og fikk dermed en tryggere økonomi. Samme år tilsattes Einar Wille som styrer, og i ham fikk skolen en fast ledelse i mange år framover (til 1959). Med dette bragtes skolen over på trygg grunn. Elevtallet økte til 20 – 30 elever pr. år samtidig som skolen fikk et relativt fast og velutdannet lærerpersonale. Av dem skal særskilt nevnes én mann, Torbjørn Furan. (1943 – 1972). Hans uortodokse og enga­sjerte undervisning kvikket opp de ellers langdryge skoledagene for mang en realskoleelev. Fra 1961 fikk realskolen eksamensrett. Året etter måtte en utvide til to første klasser. Høsten 1969 startet Selbu ungdomsskole med sitt første kull, og realskolen ble deretter gradvis avviklet.