Selbu under første verdenskrig

I august 1914 brøt den første verdenskrigen ut på fjerne fronter nede i Europa. Reaksjonen var merkelig her i Selbu, som forresten på så mange steder i Norge. Krigsvarslet slo folk med panikk. Forretningene ble stormet første dagen, folk handlet og hamstret all ting, men framfor alt mel. Når bestyrerne prøvde å holde igjen, gikk kundene selv ut på mellageret og langet ut melsekker, – men passet selvsagt på å legge igjen penger på disken, regnet etter gammel pris. Anton Tørum satt tilfeldig­vis med et overhendig stort lager med mel denne dagen – første manda­gen i august. Da kvelden kom, var det ikke såa igjen på Indre.

Panikken gled over. Selve krigen kom aldri virkelig nær oss, i alle fall ikke i slike innlandsbygder. En merket enest at noen flere unggut­ter var borte fra bygda på nøytralitetsvakt. Indirekte fikk likevel sel­byggene som alle andre oppleve at tidene var blitt annerledes. At ver­den utenfor var i krig.

Det første offentlige tiltaket som ble satt i verk, var opprettelsen av et provianteringsråd, med tre medlemmer: P. Norbye, Kr. Stamnes og Kr. Kjeldstad, og med den første som formann. Rådet fikk straks på­legg fra staten om å skaffe en oversikt over forrådene av korn og mel i bygda — frykten for brødmangel red også staten gjennom alle krigsåra. Landet var jo langtfra selvforsynt med korn, og tilførslene alltid truet. Provianteringsrådet utviklet seg til å bli en svær affære. Melet stod øverst på innkjøpslista, men allerede andre krigsåret var vareknappheten generell, og mange slags varer fikk plass på lista. Når provianteringsrådet slik kom til å gå forretningsstanden i næringa, var det i dobbel hensikt: å sikre en rimelig fordeling av de varene som fantes, og å holde prisene så langt nede som råd var i dyrtida.

Et hovedlager ble tidlig opprettet på Kvello (Norbye), men varemengden var til sine tider så stor at det forslo lite. Storburet i preste­gården fyltes også opp, og en leide plass i forretningene rundt omkring i kretsene. Å holde styr på en så mangslungen og spredt engrosforretning som provianteringsrådet i virkeligheten utviklet seg til, var en vidløftig sak. En må ellers huske at medlemmene var folkevalgt og slik hadde annet arbeid å skjøtte – en lønnet forretningsfører fikk ikke rådet før i 1918. Det gikk likevel tålelig bra. En inspeksjon av de mange lagrene sommeren 1918 fastslo at alt var i skjønneste orden. Et par halvtønner sild og noen esker kippers ble funnet bedervet, men ellers – perfekt.

Mot slutten av krigen «repet det seg åt» med tilførslene, og etter mye nøling innførte myndighetene rasjonering på de viktigste importva­rene – mel, sukker og kaffe – fra 1/1 1918. Kvoten var en kvart kilo mel pr. dag og like mye kaffe pr. måned. Provianteringsrådet måtte administrere rasjoneringen og bl.a. dele ut kortene – noe som vel var det største løftet av alle. For mange her i Selbu, hvor egentlig ingen manglet den nødvendige føden under krigen, var dette tiltaket som for alvor lot folk kjenne krigen på kroppen. Å måtte tøye «kaffemorkja» en hel måned, var pinaktig. Året 1918 var ellers hardt på mange må­ter. Forretningene fikk påbud om å stenge kl. 7 – en time før vanlig stengetid – på grunn av parafinmangel. Av samme grunn måtte bilene innstille, liksom den nybygde «Kong Sverre» gikk i opplag. Gamle «Telegraf» ble imidlertid «frisert opp» og holdt det gående. Det fan­tes alltids såpass bakhon at den kunne holde dampen oppe.

Første verdenskrig ble fremfor alt en dyrtid — de nye forholdene brøt ned alle tidligere forestillinger om verdier og priser. Ved utgangen av 1915 skrev «Selbyggen»: «Dyre tider har vi . . . Pengene svinder som dug for solen. Knapt er det om forskjellige varer også. Sild som ofte er fattigmannskost har det ikke været på en tid. Og har det været en spol at få, har den været hundig dyr, Kr. 1 pr kg.» I 1916 ble maksimalpri­ser innført på en rekke varer: melk, poteter og ved bl.a. Dette tiltaket var lite populært i Selbu — det var de færreste her som kjøpte denslags. Det nye prisnivået kunne ellers forskrekke noen og hver. En strinding hadde tinget om kjøp av et okseslakt på en av Flønesgårdene.

Slaktedagen kom og kjøperen hentet slaktet, men selgeren skjemtes når han så skrotten ligge i sleden og visste hva strindingen hadde betalt -600 kroner.

Om alle priser steg, fulgte også inntektene med. Bøndene fikk even­tyrlige priser for det de kunne selge, og småbrukere og arbeidsfolk ellers tjente like mye på dagen som på uka tidligere. Mot slutten av krigen var 10 kroner dagen normal betaling, og lønner på 15 og 20 kroner var ikke uvanlige. «Selbyggen» forteller at «en arbeider fra Vikvarvet for noen dager siden innsatte kroner 5000 i banken. Et ganske vakkert beløp i årsfortjeneste etter at vedkommende har betalt det nødvendige til underholdt for sig og familien. Det tjenes penger blant denslags folk i disse tider . . . Man tar visst ikke feil når man kan gratulere mannen med andel i 5-kroners bidraget også».

Stort sett ble første verdenskrigen ikke så lite av «en gullalder» for folk flest her i bygda. Utleggene var moderate mens det alltids var muligheter til noe fortjeneste, og da til «dyrtidspriser». Freden endret ikke på dette, høykonjunkturen fortsatte like fullt.

Avslutningen på krigen ble ellers markert på en dyster måte. Nett­opp da budskapet om våpenstillstand kom i november 1918, raste nem­lig spanskesyken – «spanska» – som verst i Selbu. Det var en ondartet influensaepidemi som krevde mange dødsofre også her i bygda. Særlig utsatt var yngre mennesker mellom 15 og 30 år.

De restriktive tiltakene fra krigens dager ble ikke opphevet umiddel­bart etter krigen – det gikk f.eks. mer enn et år før kaffe og sukker igjen var å få uten kort. Et skår i gleden var det vel også for enkelte at brennevinsforbudet ble opprettholdt. Forbudet var innført som et pro­visorisk tiltak i 1916, men ved folkeavstemningen i 1919 gikk et stort flertall inn for å beholde forbudet. Slik også i Selbu, der 1016 stemte ja til forbud, mens 273 sa nei. Trass i den massive oppslutning om forbudslinja var det nettopp i disse åra at heimebrenninga fikk innpass i Selbu. Det heter seg også at atskillig smuglersprit fant veien hit.