ETTERKRIGSTIDA – ET OVERSYN 1945-1975

Selbus historie gjennom de siste tretti åra vil ikke bli skrevet her. Tida er så nær, så lite «historisk» at en kan vanskelig vurdere skikke­lig, finne mønster og linjer i hendinger en nyss har stått oppe i. Noe skal likevel sies om de mest karakteristiske trekkene i utviklinga slik det fortoner seg i dag. Og nettopp utvikling er det fenomen som mest særpreger tida etter siste krigen. På alle felter av samfunnslivet kan en merke forandring, omforming, nydannelser. Det kan trygt sies at ikke i noen annen mannsalder har utviklinga gått fortere enn i denne siste.

Selve kulturlandskapet er endret. Bulldozere og andre maskiner har laget sine skår i terrenget: ryddet skogsbilveier i milevis, kastet grøfter og planert ut bakker. Flatehogstene lyser som svære, heslige arr i sko­gåsene – ennå har ungskogen ikke rukket å hele sårene. Den mest påfallende endringa er kanskje likevel skjedd med «øyene» rundt sjøen og i dalbotnen. Det som før var bare «erderskog» og skrint slåtteland er tørrlagt og dyrket opp og lyser årvisst med bugnende kornåkre. En leter fåfengt etter «ei ren» med liljekonvall nå om vårene.

Folketallet har fortsatt å synke etter den kortvarige oppgangen i mellomkrigstida. Og det har sunket fort, med 900 personer på tretti år. Positivt er det at nedgangen har vært mindre de siste åra, en kan faktisk merke tegn til oppgang. Det siste må en se i sammenheng med en bed­ring i næringsmulighetene, en bedring som særlig knyttes til industrien.

Noen egentlig industri har bygda praktisk talt ikke hatt tidligere. En ny epoke startet for så vidt da vi fikk meieriet i 1956. Omtrent samtidig la to av sagbruka om drifta til ferdighus- og hytteproduksjon, og de to er nå de største industrielle bedriftene i Selbu. Kommunen har aktivt frem­met denne utviklinga. Et industriområde ble lagt ut på Tømra, en plastfabrikk var den spede begynnelsen her. Senere er Siemens kommet med en avdeling for delproduksjon. Kommunen åpnet et nytt industri­område i Ausa sist i 60-åra, og har siden ført opp et helt industrikompleks med en rekke bedrifter. Av dem er flere trukket hit utenfra. Endelig har en rekke småbedrifter, helst innen trevaresektoren, utviklet seg i industriell retning.

 

Mebonden 1976. Folo: Ragde.

Mebonden 1976. Folo: Ragde.

Primærnæringene jord- og skogbruk, modernæringene gjennom alle tider, har gått sterkt tilbake med hensyn til antall sysselsatte. Næringa i seg selv er likevel ikke redusert. Tvert om. Produksjonen har steget innen begge sektorer, og til dels steget sterkt. Det har skjedd en meka­nisering og driftsomlegging som har ført til en økt produktivitet, samti­dig som behovet for arbeidskraft har minket. Bruksstørrelsen har også økt noe gjennom nydyrking og sammenslåing av bruk, men mindre i Selbu enn andre steder. De små bruk dominerer ennå. Primærnæringe­nes andel av de sysselsatte vil ventelig holde seg bedre oppe enn hittil i de nærmeste åra framover.

Handelsnæringa har vært stabil, både med antall forretninger og ar­beidstakere. Slikt er verdt å merke seg i en tid da småforretninger blir lagt ned i hopetall. I Selbu er hver krets forsynt med en eller flere butikker, de fleste modernisert eller i nybygg.

Kommunikasjonene er bedret, men endringene her er ikke drastiske. Vi har fremdeles bare veiene som samferdselsårer, og de går der de gjorde før – noe bredere, litt mindre svingete og med fast dekke. At bilen er blitt allemannseie, gjør likevel en voldsom forskjell. På en time kan en nå være i Trondheim, eller «synna Søronginn», om en så ønsker.

Folkehøgskolen «Peder Morsets minne».  Selbustrand skole t.v. nederst i bildet. Foto: Ragde.

Folkehøgskolen «Peder Morsets minne». Selbustrand skole t.v. nederst i bildet.
Foto: Ragde.

Folket er blitt mer mobilt. Det foregår også en flytting innen bygda, en samling i boligfelter. Dette skjedde først spredt og tilfeldig i Mebonden. Så kom den planlagte utbygginga på Tømra og i Uglemsfeltet, og endelig det store feltet på Hårstad/Bell-området. Nye boligfelter er re­gulert i flere grender: På Fuglem, Kyllo, Slind. Lekeplasser, veibelysning og lignende goder finnes også, men ennå i begrenset omfang.

Kulturliv og sosiale samværsformer er også endret – bare lite på enkelte felter, sterkt omdannet på andre. Mye har virket inn her: det synkende folketall og utflyttinga, særlig av ungdom; tekniske nyheter som TV og for så vidt personbilen, det bedrede utdanningstilbud som gis ungdom og nå også eldre gjennom kursvirksomhet; den kortere arbeidsdag, økt realinntekt og en jevnere fordelt inntekt for å nevne noe. Slike og andre forhold må føre til forandring i folks levesett og vaner. Hva endringene består i skal stå unevnt.

 

Innbygda. Foto: Ragde.

Innbygda. Foto: Ragde.

Denne korte oppsummeringa gir ikke et fullstendig og sant bilde av utviklinga. Nevnt er helst materielle forhold, og slikt som de fleste vel vil anse som samfunnsgoder. Utviklinga har også hatt sine negative sider. Vi er påtvunget forhold vi egentlig ikke ønsker, vi har mistet mangt vi ville ha beholdt. «De gode gamle dager» er mer enn en talemåte. Slik er det med all endring, all utvikling – noe går tapt, noe vinnes. Om utvikling også er framskritt, kommer an på summen av godt og ondt. Og der må den enkelte vurdere for seg.

Fram ha bygda stadågt månnå bere avdrått gi kvart føs. Tyngslinn ha hælvori lånnå. Tæstinfossen skaffe løs. Trivas Selbu alltid ska, kvar inn selbygg hå det bra!