AMDAL

Gnr. 3 ligger helt isolert fra andre garder, omtrent midtveies mellom Varmdal og Solem. Skoglia styrter stupbatt i sjøen på begge sider av grenda, men mellom Svartvikodden i vest og Grubba i øst slakner terrenget av og åpner seg til ei lun vik om­kring utløpet av Amdalselva. Terrenget er likevel forholdsvis bratt. Det er sydlendt, men likevel «noget misligt til korn, goed til eng, men tungvuuden» (1723). Gården har vært helt avhen­gig av sjøen til transport. Først i senere tid er det blitt bygd vei nordover til Fosshode bru på veien mellom Selbustrand og Mostadmark.

Amdal er den eldste skrivemåten av navnet vi kjenner, fra 1548, og alle senere former ligner stort sett, men med små va­rianter. Rygh mener at navnet kommer av elvenavnet Alma, og at dette igjen kommer av tresklaget Alm, slik at den opprin­nelige form skulle være Almdalr (gno). Dialektuttalelsen er «Ammdølinn», dat.-l. Gården er sikkert ryddet i middelalde­ren eller før, men vel som en av de yngste i bygden. På gårdsvaldet er det (i 1888) funnet en branngrav og i den en øks, trolig fra vikingetiden.

Utmarka er uvanlig stor og rik. Amdalsbruka har hatt seter på Amdalsvollen, i Iksdalen ved Eriksbjørga samt på Storvol­len. De første ble nedlagt alt tidlig. Bare den siste var i bruk til henimot siste kriG. i Amdalselva var det kvernhus.

Landskylda av Amdal var i gammel tid bare 1 øre. (Matr. nr. 821). Etter 1838 var skylda 1-4-12 dalar (løbenr. 1 – 4) og etter 1888 5,01 skyldmark. Produksjonen var:

hester

storfe

småfe

svin

1723

1

5

6

0

1802

1

8

12

0

1866

3

16

48

2

Korntienden var 1 tønne i 1666. Utsæden var i 1723 – 5 1/2 tøn­ner, i 1802 4 tønner, i 1866 18 tønner. Høyavlinga var i 1723 24 lass, 116 lass i 1866. Folketallet var 13 i 1801, 57 i 1855, i 1980.

Eiendoms- og bruksforholdene i Amdal er usedvanlig inn­fløkte, noe som skyldes at gården var en av de siste som ble gjenryddet etter ødetida, samtidig som flere selbyggslekter hadde eiendomsrett til minst halvparten av gården.

I 1548 eide «Helligsetteren»  1/2 øre i Amdal, dvs. Elgeseter kloster. Parten ble da bygslet av «Fyndt» – sannsynligvis Finn Fuglem, og ødegarden blir neppe brukt som annet enn en engeslette, lenge ennå. Først i 1629 kan vi se at gården er i bruk, da Gunder Amdal betaler 1 skjeppen havre i tiende – så lite at det må være en nyrydning vi har for oss. I 1637 er Gunder først som eier av 1 øre 6 marklag odelsgods, men det behøver ikke være i Amdal, ti år senere ser vi iallefall at Gunder eier 18 marklag i et av bruka på Eidem. Samme år eide Håvar Øver Solem og Jon Sandvik 6 marklag i Amdal, og brukte partene selv, til slått eller seter. I 1661 er forholdet at enken eide hele gården, noe som ikke kan være tilfelle, da utstrandgårder har beholdt rettigheter her helt til vår tid. I 1680-åra sikret bybor­geren Jens Friis seg 2 marklag (1/12) av gården, og senere fulgte også resten av bondeodelen etter, over på Bygbals hen­der og senere inn i Angellgodset.

En rettsak i 1685 avklarer forholdene noe. det Dfram en lagmannsdom fra 1648, og en enda eldre sorenskriverdom som viste at Lekvoll, Fuglem, og Amdal de eide 1/2 øre i gården hver – de to første hadde «inngjerdede engsletter opptil gaarden beliggende.» Utmarka kunne derimot ikke så «beqvemmeligen» deles, så Gunder Jonsen og Jon Pedersen Am­dal ble enig med Fuglem-og Lekvollmennene om at den skal brukes felles – «Horn mod Horn og Kløft mod Kløft».

Brukere

Gunder Amdal er den første brukeren vi vet om, i 1629. Han er nok gjenrydderen av denne middelaldergarden, for hans første tiendeytelse var på bare 1 skjeppe havre. Han er ført som eier av 1 øre 6 marklag odelsgods, ikke nødvendigvis i Amdal. Han stammer trolig fra en av strandgardene. I 1644 er enken ført som bruker, og hun brukte garden til ut i 1660-åra. I hennes tid ble gården oppvurdet fra ødegård til halvgard, enda om den stod med bare  1/2 øre i egen odel både i 1647 og 1661. I prestens manntall 1665 er det ført to brukere Jon (f. 1625) og Esten (f. 1635), men fogden i sitt manntall har enken som bru­ker med sønnen Jon Gundersen (f. 1625). Erfaringsvis er pre­sten mest pålitelig, så vi må anta at enken da var død. Den 40 årige Jon Gundersen må da ha en halvvoksen sønn Gunder som ikke er hjemme – trolig er det han som føres i manntallet som knegt (soldat) hos Jon Fuglem. I 1685 er Gunder Jonsen bruker sammen med Jon Pedersen. Den siste blir senere bru­ker alene.

Opphavlig må Amdal ha vært en større gard enn den vi i 1600-åra finner på 12 marklag. På den tid hadde både Solem, Fug­lem, Lekvoll, Bellet, Høyby og Sandvik eiendom «uti Amdølåm», men som opphavlig må ha hørt garden her til. De største partene hadde Fuglem -12 marklag – Lekvoll -18 marklag – og Sandvik – 6 marklag. Parten til Høyby var visstnok 3 marklag og kjøpt fra Fuglem. Partene til Solem, Nesto Fuglem og Bellet var ikke skyldlagt.

Disse forholda må ha bakgrunn i ødetida i senmellomalderen. Det må ha vært i denne tida at gardene innetter Stranda skaffet seg slåtteng og til dels seter (beite) i Amdal. Fuglem og Lekvoll hadde jamvel åkerland her, helt opp i 1800-åra. I 1807 ble de 12 marklag Nordsto Fuglem hadde her, igjen slått sam­men med Amdal og litt senere også en part av Lekvolleiendommen her.

Før jordskiftet på Amdal sommeren 1823 var det innfløkte ei­endomsforhold her, som kompliserte drifta. Da ble sameiet og teigblandinga mellom Amdal, Fuglem og Lekvoll oppløst, eller iallfall gjort enklere. Det var forstanderen for Th. Angells Stif­telser – Carsten Klingenberg – som kalte inn til skiftet, da halv­parten av Amdal nå var bygselledig. Brukerne av sameiet var Amdalskarene Tomas og Bersven Anderssønner – som bygslet halve Amdal og en part av Lekvoll og forpaktet den bygselledige halvparten – og Jon Eriksen Lekvoll og Per Anderssen Fug­lem, Nesto. Både inn- og utmark ble skiftet den gangen. Områ­det strakte seg fra Selbusjøen til grensa mot Mostadmarka og Dragstsjøen. I øst grenset det til utmarka til Bellet – Bellaunet-og til Solem og i vest til Varmdalsmarka. Men inne i dette om­rådet – på innmarka – lå et engslætte som hørte Nordigarden Sandvik, Nesto Fuglem, Øver-Solem og husmannen på Belljardet til. Parten til Sandvik var delt mellom Mikkel Sandvik og broren Ola Svinås, Oppigarden.

Sønnene til Jon Persen og Ingeborg Kristoffersdt. Amdal -Kristoffer og Jon – delte bruket mellom seg, slik at hver tok over 6 marklag. Dette var omkring 1730, da brødrene giftet seg. De to brukerfamiliene bodde i lang tid i fellestun på den gamle bustanden øst for elva, her vi også finner eldste kulturjorda på garden. Fessestunet ble oppløst etter at husa brann i 1811 eller 1812. Det var en farende kar – Jo Verdaling – som ble mistenkt for å ha satt på varmen. Han hadde overnattet på Amdal. Dette skal være samme mannen som senere druknet i Almåtjenna.

Brukere

-1683-1730 Jon Persen, kanskje fra Nordigarden Solem, f. ca. 1753, d. 1735. G. I. m. Mant, f. ca. 1657, d. 1699. G. I 1700 m. In­geborg Kristoffersdt. Kolvik, d. 1758.
Barn:

  1. Ola Persen, f. ca. 1691, i 1701 nevnt som stesønnen til Jon og var nok sønnen til Ingeborg Kristoffersdt.
  2. Per, f. 1701.
  3. Kristoffer, f. 1703, g.m. Berit Andersdt. Moen, tok over halve garden, se Frampå-Jardet nedafor.
  4. Jon, f. 1705, g.m. Ingeborg Matsdt. Okstad, tok over halve garden, se Nordigarden nedafor.