SELBUSTRAND

Selbustrand

Selbustrand

Selbustrand er det karakteristiske navnet på den 9 km. lange sammenhen­gende strekningen fra Solem i vest til Setsås i øst. Fra et ut­siktspunkt på andre sida sjøen ser det ut som strandlinja er helt rett, noe som ikke er helt tilfelle, i det den vestligste delen går i østnordøst. Men likevel er det en sammenhengende, ubrutt strand.

Praktisk talt hele strekningen er oppdyrket, helt opp imot ko­te 300, på det meste. Også slik er området sammenhengende, det er få dype bekkdaler eller skog som bryter opp. Bare langs småbekkene vokser older og hegg, mens det ellers kan finnes en liten skogkrull her og der. Gardsvaldene er ganske like, merkene går nokså vinkelrett på sjøen opp mot fjellet, helst et­ter naturlige grenser oftest bekker eller små elver. Ovenfor dyrkemarka ligger «hjem røsten», altså det skogsområdet en daglig brukte, og der vårvollen gjerne lå. Sommervollen lå gjerne nord for «Strandbyggfjellet», mellom dette og fylkes­grensen.

Grendenavnet er utgammelt. Allerede i Aslak Bolts jordebok (ca. 1430) heter det at Fossan ligger «vidh strond». Navnet sik­ter helst på bebyggelsen men en bruker det også på hele områ­det. Selve fjellmassivet har ellers fellesnavnet «Strandbygg­fjellet», et merkelig navn – åpenbart gitt fra den andre siden av sjøen. I dag skiller vi også mellom Utstranda og Innstranda, men det er et skille som kanskje ikke er eldre enn oppdelinga i skolekretser.

Helt sentralt på Utstranda er gardene Solem – Grøttem – Fuglem. De tre-heim gardene ligger på rekke og rad, og etter nav­na å dømme kan de ha vært dyrket allerede i eldre jernalder (før 600 e.Kr.). Men også annet taler om elde. Mest kjent er de mange helleristningsfelter som er funnet her og lenger øst. Tilsammen er det funnet 11 rullesteiner helt nede i strandlinja som det er hogd inn skip, fotsåler, hender og skålgrupper på. De fleste er funnet på Solemsodden, noen på Grøttem, og et par andre lenger inne på Stranda. Helleristningene plasseres klart innenfor de såkalte bronsealderens jordbruksristninger, og er et sterkt indisium på at et jordbruksfolk holdt til her lenge før Kristi fødsel. Gårdene kan altså være atskillig eldre enn gårds­navna.

Det er også gjort jordfunn her. På Grøttem er det funnet et økseblad og deler av et enegget sverd som stammer fra en skjelletgrav fra vikingtiden. På Fuglem er det flere funn, et sverd, økseblad, og to pilespisser (av jern) er funnet under jorddyrking (1928), en rest av en såkalt celt ble funnet i utkan­ten av Skrøbberhaugen (1942) og endelig er det funnet et økse­blad -alle stammer fra tidlig vikingtid. Til slutt må nevne Tystenodden på Fuglem. Her lå to av de tre eneste kjente grav­hauger i Selbu, inntil den ene ble kjørt på sjøen under jorddyr­king for få år siden. Ingen av dem er faglig undersøkt.

Og selve navnet Tysteinen – en stor stein i flomålet – kan as­sosieres med den norrøne guden Ty – en gud bl.a. for skiløpin­gen. Det kan hende at han for tusen år siden ble dyrket her på odden eller kanskje på den lille øya med det merkelige navnet Almenningen rett utenfor. Var den almenning fordi den var kultsted? Noen praktisk bruk ellers er vanskelig å tenke seg. Det måtte enest være som bok-køy, men det er vel for lite beite der til det bruket og.

Flere tegn tyder på at Solem-Fuglem området var et av byg­das sentrale kultsteder i hedensk tid. Det er i så måte beteg­nende at da kapellet på Høyby ble bygd like før århundreskif­tet, ble bygdas tredje kjente gravhaug raseret for å gi plass for kirkebygget.

Hva som ikke kan betviles er at gardene Solem – Grøtem -Fuglem er av de eldste i bygda, de som ble ryddet først. Ny­byggerne må ha kommet nordfra, fra Trondheimsfjorden, og da er det her et naturlig innfallspunkt, samtidig som det er yp­perlige jordbruksmessige betingelser. Gårdsnavn og oldfunn understøtter teorien. Det eneste område som kan konkurrere om eldre, er den nederste, nordlige delen av dalføret ved Neas utløp, fra Evjen/Lien og vestetter til elvosen. Men det er en konkurranse der en neppe noensinne vil kunne avgjøre sikkert hvem som er eldst. Men en må regne med som sikkert at re­sten av bosettinga på Selbustranda har utgått fra heim­gardene lengst ute. Hvordan det er skjedd kan en ikke gjøre re­de for i detalj.