SOLEM

Gnr. 4-7. Solemsvaldet dannes av en jevnt rundet, nokså høy ås som springer ut i sjøen som et nes mellom Djupvika i vest og Solemselva i øst. Her i Djupvika går grensen mellom et grønnbergskikt og gulaskiferen, som er berggrunnen i det me­ste av Selbu. Mens Selbusjøen vest for Solem er smal og liene hengbratte ned mot sjøen, er skiferen østover mere nedslitt. Sjøen vider seg ut, mens liene og åsene blir slakere.

I vest strekker gardsvaldet seg bortom Bjørgodden, der det støter mot Amdal, dvs. det opprinnelige Amdalsvaldet. I øst er Grøtem granner, og Dambekken er grensa nederst i valdet. Fra Damtjernet går merket omtrent rettlinjet mot nord over Kårstadåsen. Mellom dette merket og merket nordover fra Amdalsåsen er det da opp over Solemsåsen et mektig vald med over 3,5 kilometers bredde. Hele Solemsodden er oppdyrket og er om sommeren med sine lysere grønntoner godt synlig mot den mørkere skogskledte lia. Tre av hovedbruka ligger i dag noe spredt på omkring 225 meters høyde over havet. Tidligere har de nok ligget samlet ved Solem mellom eller østre. Solem øvre ligger på kote 280, og har nok ligget der siden gården ble ryddet – for meget lenge siden. I 1723 heter det at Solem ligger «i sollie, kornvis, skin (tørke) undergiven, god til eng, tungvunden», mens Solem øvre har fått karakteristikken «i baglie, noget midlig til korn, god til eng, tungvunden».

Eldste navneformen er «af soleime» som finner i Aslak Bolts jordebok fra ca. 1430. Betydningen er uproblematisk, nemlig en sammenstilling av gno. «sol» og «heimr» – et svært vanlig gårdsnavn. Få andre gårder i Selbu har vel mer rett på solnavnet enn Solem, slik denne gården ligger høyt og sydvendt. An­dre gamle navnformer er «Solin» (1520), «Solem» ca. 1530, «Sollem» (1590) og «Sollum» og «Sollumb» (1626).

Den første slåmaskina er kommet til Solem og blir her be­undret av Olaf. Gunder, John, Anne G. og Anne P. Solem.

Den første slåmaskina er kommet til Solem og blir her be­undret av Olaf. Gunder, John, Anne G. og Anne P. Solem.

En regner med at heimgarder kan gå tilbake til eldre jernal­der, altså et av de første århundrer etter Kristi fødsel. Sam­men med Grøttem – Fuglem er gården kanskje den eldste bosettingskonsentrasjonen i bygda. I strandkanten er det funnet helleristninger på rullesteiner, men de er vel fra bronsealde­ren og kan være fra før gården fikk fast bosetting. Det er også funnet et bryne som en regner er forhistorisk, men det er van­skelig å datere nærmere. Solem er altså utgammel som gård, og en kan regne med at bosettinga her har vært kontinuerlig si­den ryddingen. Det er ingenting som tyder på at gården lå øde i ødetiden etter Svartedøden. Solem er i alle fall nevnt i alle be­varte kilder fra den tiden. Derimot er en ødegård, i 1600-tallskildene kalt «Volden», en gang lagt under Solem østre. Vi kan ikke lenger stedfeste den, men kanskje kan Kårstadnavnet på «høgda» vest for fylkesveien være et spor. -stad-navn er jo ikke noe markanavn, men peker på gårdsbosetting. Solem har rike utmarksressurser. Solem vestre, Solemshaugen og Solemsgjerdet hadde vårseter på Bjørgvollen i lia ned mot sjøen vest for Ringneset. Gammelvollnavnet like ved vi­ser at setringa er gammel her, hvor våren og beitet kommer tidlig. Sommerseter hadde disse to brukene på Dalvollen ved Sandvikstjernet like vest for «høgda» på fylkesveien. Dessuten hadde de seter på Storvollen ved Rimtjernet, der også Solem mellom og øvre setret. Alle Solemsgårdene hadde tidligere seter på Holmtjernvollen, men denne ble nedlagt for lenge siden fordi de var så plaget av udyr der. Setringa ellers ble opprett­holdt til siste krig.

Før i tida da det var tillatt var det gode notkast på Solemsvaldet, spesielt etter røra om høsten. Solemsknippnavnet øst på Roltdalen er vel vitnemål om en annen ressursutnyttelse: kvernstenbrytinga.

Solemsgårdene hadde i gammel tid matrikkelnummerene 700 (vestre) 758 (østre), 776 (mellom) og 800 (øvre), landskyl­da var samlet 2 spann, 2 øre og 18 marklag – det manglet altså bare 6 marklag på 3 spann (smør). I 1838 ble skylda omgjort til 10-4-7 skylddaler (løbenr. 5-8), og i 1888 til 24,58 skyldmark. Gården fikk da gårdnummerene 4-7, men 5 og 6 er senere slet­tet. Øvre Solem er i dag gnr. 7 de øvrige gnr. 4. Leidangsskatten var gjennom hundreår 23 mark smør og 41 mark mel på hele Solemsgården samlet.

 

Husdyrbestanden:

hester

storfe

småfe

griser

1657

8

65

63

5

1723

6

33

44

1802

8

39

56

1866

6

51

120

2

Korntienden er oppgitt til 9 1/2 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 24 tønner, i 1802 til 23 tønner og i 1866 til 30 tønner. Høyavlinga var på 220 lass i 1723, 220 lass i 1866. Folketallet var 61 i 1801, 92 i 1855.     ‘

Erkebispen eide i middelalderen hele Solem, «af soleime xj spanna oil eign varo llj gardar b.f. spann» står det i Aslak Bolt. Vi ser at landskylda i høymiddelalderen var hele 11 spann (smør), mens gården på hans tid (1430 åra) ble utleid for bare 1 spann. Under den siste katolske erkebispen, Olav Engelbregtson, svarte Solem 1 1/2 spann. Bispegodset (Stigten) ble konfiskert av kongen ved reformasjonen i 1537, så Solem blir heretter krongods, men ikke hele gården. I 1429 hadde erkebi­spen makeskiftet bort en del gårdparter i Selbu til sognepre­sten der, bl.a.  1/2 øre i Solem. Vi har grunn til å tro at denne hal­ve øresleia lå i Øver-Solem. I senere jordebøker fra 1600-tallet ser vi at Selbu kirke eide 9 marklag i Solem østre. Dette er tro­lig ødegården «Volden», som lå under dette bruket, men som i middelalderen kan ha vært en separat gård, eid av kirken. En­nå eide kirken noen få marklag i Øver-Solem, der vi ikke kan gjøre rede for eiendomshistorien. Brukeren av Øver-Solem ei­de dessuteni1/4 øre odelsjord, men denne lå i Amdalsgården. Eiendomsparten ble solgt til Selbu kirke omkring 1680.

Krongodset i Solem fikk etter 1670 den vanlige skjebnen: det ble solgt fra kronen og havnet via Thomas Hammond og hans sønnesønn i de Angellske stiftelser. Av en eller annen grunn ble ikke Solem mellom med i dette salget, men gikk først på krongodsauksjonen i 1728 over i Angellgodset, da Thomas Angells far, Lorentz Angell fikk tilslaget.

Brukere

Mens Solem hadde tre unevnte brukere i høymiddelalderen, var det bare to i 1520: Kjell og Asbjørn, og den siste betalte ba­re 6 skilling og var vel nærmest en husmann. «Keel paa Solin» svarte derimot 1 mark og så mye som 3 mark for jordegods. Hvor dette godset var, vet vi ikke.

Ved midten av 1500 tallet var det to likeverdige brukere. To­mas utredet i 1548 riktignok leidangsskatten for hele gården med 12 mark smør og 17 mark mel, men Håvar betalte 4 pund smør i leie for 4 øre i gården. Ti år senere svarer de begge sklpsskatt. Det er ikke mulig å plassere disse på de enkelte bruk, skjønt Håvarnavnet kommer igjen i Solem østre og Øver Solem senere.