Den Eldste Bosetning i Selbu

I Mebonden er det gjort påfallende få funn, selv om vi kan anta at bebyggelsen her er meget gammel. Utenom de nevnte funnene fra Hårstad kjenner vi bare ett til. Det er gjort på den gamle vingården Nesta, nå Selbu prestegård, under bygging av Gjelbakkbrua, og består av en spydspiss og en lang, kraftig hein av skifer. Sakene ble funnet på østre side av veien, i den såkalte «Svenskmelen» mot elva, men de lå i flere meters avstand fra hverandre, og det er derfor ikke sikkert at de hører sammen. Spydspissen kan i alle fall dateres til perioden omkring 900 e.Kr.

Fra samme tid er en øks fra bruket Røssetmoen av Rosset, funnet i et grustak. Sannsynligvis dreier det seg her om en ubrent begravelse, og det ble ikke iakttatt noen haug på stedet. Et ufullstendig bevart sverd av en forholdsvis sjelden type fra 800-tallet er funnet i en haug på Lilleevjen. På hjaltene, som er prydet med små groper, var det fastrustete rester av tøy og tre. Tøyrestene må skrive seg fra den grav­lagtes klær, mens treet sikkert var rester av sverdsliren. Den døde har vært lagt i graven ubrent, og det skal samtidig også være funnet en øks som senere ble kastet vekk. I nærheten av denne graven fant man et lite spinnehjul av stein, men det er tvilsomt om det har noe med de andre sakene å gjøre.

Uten funnopplysninger er vi når det gjelder en øks fra Rolset, som skal være funnet sammen med en spydspiss som ikke ble tatt vare på. Øksa tilhører en type fra tiden omkring år 900. Vi har opptegnel­ser om at det i nærheten av «Skansen» skal ha vært gravhauger, og det har muligens vært en haug også på forhøyningen nord for gårdene, men vi kan ikke nå vite om sakene eventuelt skriver seg fra noen av dis­se lokalitetene.

Dessverre mangler vi også enkeltheter om funnstedet når det gjel­der fragmentene av et tveegget sverd og en fil fra Stokke, det er bare opplyst at de er funnet i en forhøyning «i marken». Vi har imidlertid opplysninger om mange gravhauger på flere av Stokkegårdene, så det er ikke tvil om at det her har vært en grend med en fast bosetning som

Øks fra midten av vikingetiden fra Rolset.

minst må gå tilbake til vikingetid. Gårdsnavnet er vanskelig å forklare. r en røys på et av brukene skal det for lang tid tilbake være funnet et sverd, en spydspiss og en øks i et gravkammer som etter sigende var oppmurt. Fra Stokkhaugen er det nevnt at det ble fjernet en røys som skulle ha inneholdt et gravkammer, men vi kan ikke si noe sikkert om det var her dette tapte gravfunnet ble gjort.

Også Flora har jordfunn fra vikingetiden som forteller at det allerede da var ryddet gårder her. Fra Skogan øvre av Uthus er en øks fra en meget tidlig del av perioden, omkring år 800. Funnet skulle derfor gjøre det sannsynlig at bebyggelsen eksisterte allerede i løpet av me­rovingertiden, men gårdsnavnet Uthus tyder på at gården opprinnelig er utskilt fra en eldre gård, hvilken er det vanskelig å si. Den gård i Flora som faktisk har den eldste navneform, er Næss på sørsiden av elva, trass i at den har svært liten landskyld i gammel tid i forhold til gårdene på nordsiden. Derimot er det nylig gjort et vikingefunn fra et av brukene som er matrikulert under Næss, nemlig en bredegget øks helt fra slutten av vikingtiden, fra ca. 1000 e. Kr. Funnet er fra Sørflakne og er på flere måter av stor lokalhistorisk interesse. Navnet Sørflakne er ganske nytt, gården har ellers i lange tider vært kalt for Aune. Den ligger rett overfor Flakne og nesten 3 km vest for hovedbruket Næss, og gården ligger terrengmessig helt atskilt og på neset mellom Nea og Usma, mens vi ikke har noe slikt nes ved hovedgården.  Vikingetidsfunnet forteller at det her må ha eksistert

øks fra slutten av vikingetiden  fra  Sørflakne.

en egen gård i forhistorisk tid, som senere lenge har ligget øde. Kan vi derfor her ha den opprinnelige Næssgården? Mindre trolig er det slik et gammelt sagn forteller, at gården Flakne fra først av lå på sørsiden av Nea. Vi kan ikke si noe sikkert om dette, men det er fristende å angi de muligheter som funnet fra Sørflakne inne­bærer.

Vi kan ennå nevne et par små funn fra Selbu som meget sannsynlig må dateres til yngre jernalder. Det er to perler av glass, den ene fra Kvello og den andre fra Emstad under Eidem. Begge er flerfargete, vakre perler, slik vi kan finne dem i graver fra denne periode. Vi kjenner i disse tilfelle ikke noe til funnomstendighetene, men perlen fra Emstad er funnet på den nå oppdyrkete lokaliteten Myra mellom Eidem og Flønes. På Ekren av Nervik skal det en gang i forrige år­hundre være funnet et jernspyd og et skjelett i en «stengrav», dessverre ble ingen ting tatt vare på. Det berettes også om et muret kammer i en steinrøys på Krogstad. I røysa skal det være funnet noen kvernsteiner, men vi vet ikke om de har ligget i kammeret.

Når det gjelder funnene fra yngre jernalder, kan det også her være av interesse å se litt nærmere på deres tilknytning til gårdsnavnene. En­kelte av funnene stammer fra gårder med navn av de eldste grupper, som  Fuglem,  Grøtte,  Nesta.  Dessuten  støter  vi  på  naturbetegnende navn slik som Amdal, Sandvik, Evjen, Slind og Stokke, navn som kan gå langt tilbake i jernalderen.

Men foruten disse kommer et par nye navnegrupper til som må være oppstått nå i yngre jernalder. Det er stadgårdene og setgårdene. Begge sammensetninger går i virkeligheten tilbake på gammelnorske beteg­nelser for «bustad». Av disse er det mye som taler for at stadnavnene er de eldste, og at de kan være fra en tidlig del av perioden, kanskje ennå før. Denne oppfatning får støtte av merovingertidsfunnet fra Hår­stad, men vi vet samtidig at betegnelsen stad fortsatt var navngivende utover i vikingetiden. At Hårstad ikke er fra den aller yngste del av hedensk tid taler også den ting at gården sammen med Vik har den høyeste landskyld av alle gårder i Selbu i tidlig etterreformatorisk tid. Navnet betyr «gården som ligger høyt». Rimeligvis har også Moslet opprinnelig vært en stadgård, det er antakelig den samme gård som i erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1400-årene kalles for Modestader, og som senere har fått terrengnavnet Mosletten eller Moslet.

Fra setgårder kjenner vi som nevnt gravfunn på Røsset og Rolset, men Selbu har forholdsvis mange setgårder, og de må alle være utskilt fra eldre gårder en gang i vikingetiden. Selve gården Gullset er derfor fra en langt senere tid enn bygdeborgen oppe på åsen. Ellers er selv­følgelig mange av de øvrige gårder i Selbu også blitt ryddet allerede i vikingetiden, gårder med navn som vi ikke uten videre kan datere og hvor vi ikke har jordfunn som kan gi oss holdepunkter. Hove kan det være grunn til å trekke fram her. Det er rimelig å sette navnet i forbin­delse med at det gamle gudehov har stått på gårdens grunn. De første kristne kirker ble ofte bygget på eller i nærheten av hovene, antakelig for å markere seieren over den gamle gudetro, og slik kan vi i dette tilfelle også oppfatte plasseringen av middelalderkirken i Selbu fra 1100-tallet.

I flere trønderske bygder hvor utviklingen av bosetningen har vært mer inngående undersøkt, har man kunnet vise at den yngre jernalders gårdsdannelse hovedsakelig er foregått i utkanten av den sentrale bygd. Særlig har dette vært påpekt når det gjelder setgårdene. Til en viss grad kan vi øyne et slikt bilde også i Selbu, med gårder som f.eks. Gullset, Kleset, Tronset, Rolset og noen av setgårdene i Innbygda. Man­ge av dem ligger i bratt utkantterreng, og dessuten har de gjennom­snittlig liten matrikkelskyld. Som vi har vært inne på tidligere, er det imidlertid også en god del av de eldre jernaldersgårdene som ligger i skrånende terreng oppe i liene, og vi har eksempler på setgårder like inntil eller imellom de eldste gårder, f.eks. Røsset og Morset. Flora har to setgårder, og ingen av de øvrige navn behøver heller være eldre enn fra yngre jernalder, selv om f.eks. et navn som Næss har et gammelt preg.

De yngre jernalderfunnene fra Selbu er temmelig ensidige, de skriver seg helst fra mannsgraver, og det meste er våpen som forteller lite om erverv og redskapsforråd, om kunstnerisk utstyr og kvinnenes sys­ler. Vi kjenner ingen hustufter som kan fortelle oss om selve gårds­anleggene og hvordan husene var bygget, men dette er gjengs for hele Trøndelagen. Derimot kan vi trass i manglende funn gå ut i fra at sel­byggene i vikingetiden var kommet like langt i redskapsutvalg som el­lers i landet. Ute bruktes ljå og sigd til høstingen, det fantes smier med typer av spesialverktøy som har holdt seg i hevd helt ned til våre da­ger, og det samme gjelder mye av snekkerverktøyet. Det er eiendommelig at vi ikke har bevart noen kvinnesmykker fra denne tid, slik som de vanlige ovale, skålformete spennene, men vi kan vel gå ut i fra at byg­das kvinner også den gang sørget for å følge tidens moter.

Krøtterdrift og kornavl var de grunnleggende næringer i jernalderens faste gårdsdrift, og her kom nok husdyra og produktene av dem i første rekke. Samtidig må vi anta at også i Selbu var jakt og fiske fremdeles vik­tige binæringer. Utenom onnene vandret bonden omkring i skogene og fjellene med sin bue og pil, han så til sine snarer og fangstgraver slik steinaldermannen hadde gjort det årtusener før ham. Den store sjøen midt i bygda og de mange mindre sjøer og elvene rundt om ga et vik­tig næringstilfang utover gårdens egen avdrått fra fjøs og åker. Denne blandete næringsform har alltid vært karakteristisk for levevilkåre­ne i vårt land, og vi kan ofte se ved gårddelinger også i senere tid at det var en fordel å kunne sikre seg de beste jaktområder. Nå er for­holdene helt andre, jakten er idag blitt en sport for fornøyelsens skyld som drives bare en kort tid av året.

Det avsnitt av Selbus historie som vi her har behandlet, tar slutt med kristningen av bygda. En ny religion førte blant annet med seg en ny gravskikk som gjorde ende på den hedenske nedleggelse av gravgods. Nå måtte den gamle materialistiske oppfatningen av tilværelsen hinsi­des vike for det mer åndelige, kristne syn på livet etter døden. Jord­funnene opphører, og det tar tid før de eldste skrevne kilder som var et resultat av kristningsverket, kan være til særlig hjelp for historie­forskningen. Derfor er det lite vi vet om bebyggelsen og livet på gårde­ne langt utover i middelalderen. Allikevel betegner kristendommen en ny tid, med grobunn for nye fremskritt på mange felter. Denne utvik­lingen er det vi skal følge i de neste kapitler.