Selbu

Med Ty dal har Selbu hatt mye hopehav. Så lenge vi vet har de to byg­dene utgjort ett prestegjeld og ett tinglag, og fra 1837 til 1901 hadde bygdene også felles herredsstyre. Det har likevel alltid vært to skarpt atskilte bygder med forskjellig målføre, klesdrakter og særpreg ellers.

Jord og berggrunn. Hvordan er så den fagre bygda vår blitt til? «Jåg. no ska du hørr! Gøvra satt inn gang oppå Gøversala å båkkå, der va de’n son passele sess åt bakenda hanna. Mest me a satt då å kjevla, to åm te me å ring ti kjørkklokkåm frammi kjørkjenn. Da vart a aldeles styrinn, gøvra. Ho tørt itj å hørr «kubøllenn» i presta, ho matt ølegg åm. Fyst to a spoddo å kila i veg, men a træft it. Spoddo datt ned bor­ti Kjøsnes å står som grinnstælpe der. Så hæva a te kjævle, men det for te Øver-Hoems å vart grinnstælpe. Bagsthella datt i sø’n attme Emsnessi, så der vart de i råk som alder speke om vinter’n. Bakstføla kom itj len­ger enn te Pund, ho ligg nerri landi der. Mer å mer forterendes vart a, gøvra! A to knoddo å fola i veg, men ho datt ne for tile å vart te Håsståhøgenn. Da vart a så gælinn at a hoppa te sjøl, men a kom itj len­ger enn bortåt Havernessi. Der vart de it stort høl der a datt ned i sø’n. «Pyt», sa a me de såmmå a kom bort, å derfor kalle åm enno den litje vikja for Putt’n».

Slik prøvde forfedrene våre å forklare i alle fall noe av det merke­lige de så rundt seg i naturen. Men skal en forstå det, må en gå mye len­ger tilbake i tida enn de gamles fantasi maktet.

I jordas urtid ble grunnfjellet til. I dette uhyre lange tidsrom på over 3 milliarder år ble fjellkjeder foldet opp og tæret ned igjen flere gan­ger. Mot slutten av urtida var Skandinavia inne i siste fase av en syk­lus, det var slitt ned til et lavlandsområde som tildels kom under ha­vets nivå. Fra omliggende landskaper ble det ført enorme mengder med grus, sand og leire ut i det grunne bassenget som ble dannet. Grunnfjel­let ble skjult under tykke lag slik at en ikke kan finne grunnfjell i da­gen i Midt-Norge.