Selbu

For omlag en halv milliard år siden, i den perioden geologene kaller for kambrium, sank vestranden av Skandinavia ned. Det dannet seg en dyp foldingsgrøft fra Skottland over Norge til Svalbard. I nye årmillioner ble løsmateriale ført ut i denne grøfta. Sedimentene som løsmate­rialet kalles, ble kittet sammen og herdet til stein. Større steiner og grus ble til konglomerat, sand til sandstein og leira til leirskifer.

Storparten av berggrunnen i Selbu består av en leirskifer fra denne tida — gulaskifer. Dette laget går som et mektig belte gjennom de midtre deler av hele Trøndelag og har sin største bredde fra Selbusjøen og sørover.

Det var urolige forhold på bunnen av den langstrakte foldingsgrøfta. Havbunnen revnet og flytende masse fra jordens indre presset seg ut av de lange sprekkene og fløt utover bunnen. Det ble også bygd opp akti­ve vulkaner som nådde opp over havflata. Lavaen som fløt ut var opp­rinnelig svart, men senere er den blitt grønn ved omkrystallisering. Et stort felt med slik grønnsten skjærer over den vestre halvparten av Sel­busjøen. På sørsida strekker ikke feltet seg mer enn noen få hundre me­ter fra stranda, men på nordsida går det helt nordom fylkesgrensa. Også i øst går det et mektig lag med grønnsten. Grenselinja mellom de to bergartene går omtrent etter en linje mellom Ustensjøen og Lille Kvern-fjellvatn. Grønnstenen er av samme type som den i vest — geologene regner den til Størengruppa.

Avleiringene som hopet seg opp gjennom mangfoldig millioner år dan­net til slutt umåtelig tykke lag — dybder på opptil 5000 meter er målt. De øvde et veldig trykk på underlaget, og mot slutten av silurtida, for ca. 350 millioner år siden, begynte en prosess som skulle føre til store forandringer. Et trykk fra vest satte de sedimentære laga i bevegelse. De skled sakte østover over grunnfjellet de hvilte på, men da østranden støtte mot hardere grunn, ble bevegelsen tvunget oppover. Laga foldet seg opp og ble til den mektige fjellkjeden som i dag går gjennom landet fra Rogaland til Finnmark.