Selbu

Da iskåpa var på det høyeste, antar en at den var opptil 3000 meter tykk. En slik masse hvilte med et svært trykk på underlaget, og da den ikke var i ro, men seg langsomt utover mot havet fra et sentrum i Østersjøområdet, rev den med seg alle hindringer på sin vei. Undersida av isen var spekket med innefrosne stener og fjellblokker, og det gjorde skuringa særlig effektiv. Det virket som et enormt, grovt sandpapir ble slipt over underlaget — fjellet. Bevegelsen kan studeres ved de skurings-stripene isen har etterlatt. Når en blokk ble presset fram over en relativ bløt bergart, kunne den etterlate seg en markert fure. I Selbu går skuringsstripene hovedsakelig mot vest-nordvest, men i sidedaler kan en se striper som står på tvers av hovedretningen. Mindre brearmer har for­årsaket disse tverrstripene. I Fongen finnes skuringsstriper i 1400 me­ters høyde.

Isbreene er også markert ved de morenene de etterlot seg. Topogra­fiske eller klimatiske forhold kunne forårsake at breen sto stille i lengre tid på ett sted. Det løsmaterialet den førte med seg ble da smeltet løs og samlet ved enden eller sidene av breen og dannet store, langstrak­te grus- og steinrygger — morener. Disse er senere ofte vasket vekk av elv og sjø eller skjult under tykke sand og jordlag, men oppe i fjellet kan en se dem. Mellom Store og Lille Hynna, f.eks., går en rekke korte morener parallelt med Neadalen og viser hvor høyt over dalbunnen bre­en har stått på de forskjellige tidspunkt.

Isbreen forandret vårt dalføre radikalt. En kan nesten si den skapte Selbu. Neadalsføret med Selbusjøen danner en svakt buet strøkdal. I vestenden av sjøen gjør imidlertid dalføret et tilsynelatende umotivert tverrkast på 90°, passerer Trangfossen og fortsetter nordover gjennom Klæbu og Tiller. Fortsetter en derimot mot sørvest fra vestenden av sjøen, kommer en over i Kaldvelladalen som munner ut i Gaula ved Ler stasjon. Dette er den gamle Neadalen. Før siste istid rant Nea der Kald-vella går i dag.