Selbu

Saaledes fortsættes et godt Stykke opover, indtil man aldeles uventet kommer til et sted, hvor Aasen atter viger paa begge Sider og aabner Plads for de grønne Lier; nede ved Elven er der endog en liden Slette, hvorpå man seer nogle Husklynger; hist og her lidt længere oppe ligger ogsaa nogle Gaarde. Dette lille Bygdelag kaldes Floren og ligger omtrent midtvejs imellom Selbo og den egentlige Tydalsbygd».

Og her, ikke langt fra bygdegrensa, vil vi forlate Tybrings hundre år gamle skildring. Tybring var født og oppvokst i Selbu, og om han siden kom ut og for vidt i verden, viser skildringa at han bar minnet om sin barndoms bygd levende med seg. Det er rett nok en helgekledd bygd han skildrer, forskjønnet av en smilende sommersol. Men slik er det med alle oss som en gang har stått i høgdene og sett bygda breie seg under oss mens solglitteret spente en gullbro over sjøen rakt utover mot Bønnbe-net. Vi glemmer dagene med gråvær og tuskregn da skoddtappene strøk langsomt over en matt og fargeløs sjø, da strand og skog ble skjult bak regnskurenes grå slør.

Bygdenavnet. Selbusjøen har gitt bygda navn. Lang, smal og kroket som den er, kan den minne om en «sållå», en hestsele. I bygdemålet het sjøen «Sållåsø’n» like opp til våre dager, og den forma er også brukt i skrift Så tidlig som i 1760. Opphavet til Selbu-navnet må en søke i den gammelnorske forma av ordet, seli, i genitiv sela. Sammensatt med bu som betyr bebodd strøk, skulle det i gammelnorsk gi selabu, og slik er også den eldste skrevne forma vi kjenner, brukt i Håkon Sverressons saga fra det 13. århundre.

Ikke alle godtar denne forklaringa. Det hevdes at navnet på sjøen og bygda må være eldre enn hesteselen. Det er sikkert riktig, men tro­lig har seli opprinnelig betydd rett og slett noe kroket, derfor kunne sjøen få sitt navn før hesteselen ble tatt i bruk.