Peder Eriksen brukte Negarn fra 1609 til 1614. Han var ganske sikkert sønn av gamle Erik «paa Grøtann» og måtte nå være temmelig gammel. Tre år senere, i 1617, er enken ført som bruker, og det er hun helt til 1628.
Ole Pedersen blir skattlagt som husmann i Grøtem i 1620-åra. Han er nok sønn av Peder Eriksen, for i 1630 overtar han Negarn etter moren. I 1645 hadde han kone, to sønner og en datter. I 1653 måtte Gjertrud Olsdatter betale leiermålsbot for ulovlig samvær med Peder Matsen Okstad. (Og fordi leiermålet var skjedd på Hospitalets frigård, gikk de bort i Hospitalets kasse). Gjertrud var nok Ole Pedersens datter. En sønn overtar bruket.
Jon Olsen, født ca. 1620, ble bruker i Negarn omkring 1665 etter at han siden 1657 hadde bygsel på en part ( 1/2 øre) i bruket. Han må ha blitt gift med en (ung) enke ca. 1660, for i manntallet 1666 blir han ført med stesønnen Even Persen, (født 1659) samt sønnene Bjørn Jonsen (født 1660), Even Jonsen (født 1653) og Ola (født 1665). Ingen av disse kom til å overta Negarn. Jon Olsen døde etter bare et par år som bruker, i 1667 eller 1668.
Fra 1668 betaler enken Kari og Tomas sammen landskylda og skatter av Negarn. Kari er vel Jon Olsens kone, men hvem Tomas er, vet vi ikke. Negarn ble faktisk delt mellom dem, kanskje allerede fra begynnelsen av. I manntallet 1701 blir det opplyst at den ene parten lå øde, men ble brukt av den nye leilendingen i Negarn, Peder Olsen. Enken må ha dødd sist i 1690-åra, men Tomas føres som bruker ennå i matrikkelen i 1702. Dette kan likevel være et vanlig «etterslep» i kilden, slik at Tomas kan ha dødd eller gått fra bruket kort før 1700.
Av de fire bruka som Grøtem i midten av 1600-åra var delt i, var Negarden det største -1 1/2 spann. Slik satt bygselmannen Jon Olsen med det ennå i 1660-åra. Brukerne her skattet som fulgardsbønder, mens de andre på garden svarte halvgardsskatt.
Så ble bruket delt, men i manntallet 1701 blir det opplyst at det ene av de to Negardsbruka lå øde og at brukeren på det andre, Per Olsen, nyttet det som avlsbruk. Realiteten er visstnok den at Per drev det ene og Anders Olsen, som i 1701 er ført som dreng her, alt den gangen brukte det andre, slik han senere gjorde. Da finner vi Per og kona Randi Jonsdt. på Tåmmåsgarden, som var en trepart av opphavsbruket, mens Anders og kona Kari Olsdt. satt med to treparter. Belegg for at delinga var slik har vi ikke før i 1741, da Tomas Eriksen, som var gift med datter til Anders – Kari, fikk bygselbrev på 1/2 spann, som etter ham ble kalt Tåmmåsgarden. I matrikkelforslaget 1723 er Negarden ført hel og halden under Anders som bygselmann, da Per og kona var døde. Men i krigsskade taksten 1719 er Negarden først med en halvpart på hver av brukerne Anders og Jon. Den delinga vi senere finner, i en trepart og to treparter, er kanskje ikke offisiell før i 1741, men også før den tid skimter vi konturene av to bruk på Negarden.
Det ble i 1723 reknet med at Negarden, dvs. begge bruka tilsammen, kunne fø 2 hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 7 sauer og 8 geiter og utsæden var l 1/4 t. bygg og 8 t. havre, mens høyavlinga var 90 lass. Det var seter på bruket, slik som på de andre Grøtemsbruka. Mens det fra disse både i 1661 og 1723 ble svart engeskatt for markaslått i kongens allmenning, så ble det ikke det her fra Negarden. Senere er det nevnt at begge bruka – både Negarden og Tåmmåsgarden – fikk en god del av foret fra utmarka. Før marka ble utskiftet, hadde nok alle sine slætter i Storslåtten, Storbekkøyan, Litlbekkøyan, Storlian, Lauvbakkan og i de senere husmannsslåttene Stenhaugslættet og Larsmyrslåtten.
