FUGLEM

Gnr. 12 -13. Fuglem er den østligste av de tre heimgårdene ytterst på Selbustranda. Gårdsvaldet her er mindre (smalere) enn i Grøtem og Solem, men det er sannsynlig at både Høyby, Lekvoll og Belle 1 sin tid er fradelt fra det opphavelige Fuglemsvaldet. De tre siste gårdene ble trolig ryddet omkring år 1000 eller i tidlig kristen tid (1000 -1200 e. Kr.), mens Fuglem som heimgård kan føre sin historie tilbake til de første århun­drene etter Kristi fødsel.

De usedvanlig innfløkte grenselinjene mellom Fuglem og grannene i øst tyder bl.a. på gammelt hopehav mellom disse. Grensene i dag er et resultat av senere utskiftninger og går i krik og krok mellom merkesteiner. Naturgrenser finnes ikke, men over dyrkamarka kan en grovt sett si at merket følger ei svakt markert sløgd der terrenget er lavest. Lenger opp er merket greiere og går omtrent rettlinjet nord til Bjørndalen, følger denne østover så langt bekken går omtrent, og så rett nord over vestenden av Gråsjøen og videre over Svenndalstjenna til Gammelvollen under Vennafjellet. I vest er merket greit nok. Det følger Grøtemselva og Olemsbekken helt opp til Svenndalen og videre. Dessuten har Fuglem sammen med Høyby en bred parsell innover Blåfjellet øst for Svenndalen. Her har Belle også slåtterett.

Fuglem har en stor skogeiendom, Fuglemskogen, på sørsida sjøen mellom Hammer og Eggen. Teigen går tvers over Renåa og opp mot snaufjellet i Rensfjellet. Det er ytterst sjelden at gårder i Selbu har eiendom på den «andre» sida av sjøen eller storelvene, og vi vet ikke når og hvordan dette eierforholdet oppstod. Vi vet heller ikke hvor stor teigen opprinnelig var, for den ble i forrige århundre kjøpt opp av Huitfeldt & Co, og ved konkursen i 1920-årene ble den stykket opp på flere eiere. Fuglemsskogen er delvis uutskiftet ennå.

Fuglem hadde i gammel tid eiendom i Amdal sammen med Lekvoll, men nå er det bare Lekvoll som har skog der – utenom Amdalsgården selv. De to nabogårdene hadde i sin tid seter sammen i Amdal (Storvollen), men setringen her ble nedlagt alt i forrige århundre. Av setrer ellers var det for Fuglemsgårdene vårvoll på Gråsjøvollen og sommerseter på Gammelvollen under Vennafjellet. Fuglem østre setret her til i 1930-årene, mens Nor’sto ga opp setringa tidligere.

Om selve gården heter det i 1723 at den ligger «i sollie, er kornviss, skin (tørke) underlagt, noget skarp til eng, maadelig til brugs».

Fuglemsnavnet er ikke så bent fram å tyde som en skulle tro. Riktignok er – em – endinga klar: det er -heim som gjennom hundreårene er slitt ned til -em, en navneklasse en regner var i bruk i eldre jernalder, d.v.s. en 600-års periode etter Kristi fødsel. Men Fuglem – kommer ikke nødvendigvis av fugl, ifølge navneforskeren Oluf Rygh.

Den eldste skrivemåten av gårdsnavnet er «Folum» (1520). Ellers finner vi bl.a. «Ffuglem» (1530), «Folenn» (1557), «Foglenn» (1590), «Fouglum» (1612), «Fuglemb» (1620) og «Fug­lem» (1661), Senere stabiliserte Fuglemformen seg, av og til med varianten Fuglum. Dialektuttalen er «fugglem» (kort u), og er uten dativform. Det finnes ingen andre tilfeller av at gno. fugli (=Fugl) er sammensatt med – heim. Og en skulle i fall «fugli» var basis, vente en annen uttale i dag enn den faktiske, sier Rygh. Han nevner likevel ingen andre ord som kan være grunnordet, og det synes nokså vanskelig å kunne finne noen annen rimelig forklaring enn at grunnbetydningen i Fuglems­navnet nettopp er fugl – så enestående det enn måtte være.

En regner med at heimgårdene ble ryddet i eldre jernalder, d.v.s. helst i de første århundrene etter Kristi fødsel. Alderen bekreftes også av flere oldtidsminner på Fuglemsvaldet – som alle rett nok hører yngre jernalder til.

På Fuglemsodden har det inntil nylig vært to gravhauger, men den ene er nå rasert under dyrking. Den andre – Skrøbberhaugen – er tydeigvis påført et sekundært lag av stein på grunn av dyrking og stenrydding på det nærliggende åkerlandet, men det er neppe tvil om at dette er en opphavelig gravhaug. Selve navnet, Skrøbberhaugen, er vanskelig å forklare, Ingen av de to haugene har vært arkeologisk undersøkt.

Til Videnskabselskabets museum er det imidlertid innbragt flere løsfunn fra Fuglem – alle fra yngre jernalder eller viking­tid. Det eldste funnet ble gjort under jorddyrking og bestod av et sverd» et økseblad og to pilespisser – alle vikingetidsfunn som visstnok senere er gått tapt. I 1928 ble det til museet innle­vert et rustskadet økseblad som av sjøen var vasket ut av gravhaugen Skrøbberhaugen, i følge museets opplysninger. Dette kan likevel ikke være tilfelle, da haugen ikke ligger så nær sjøen. I utkanten av Skrøbberhaugen ble det i krigstida (1942) også funnet en celt av jern, og noe senere nedenfor hau­gen et sterkt forrustet økseblad. Alle funn er som nevnt tidfe­stet til vikingtid eller eventuelt hundreåret før_r dvs. 700-tallet. Fornminnene befester inntrykket av Fuglem som et hedensk kultsted, et religiøst sentrum, i førkristen tid – for Selbustran-da, eller for hele bygda.

Fuglem hadde i gammel tid en landskyld på 2 spann (smør) og, matrikkelnumrene 691 (østre) og 714. I 1838 fikk gården løbenr. 14 og 15 og en skyld på tilsammen 5-1-6 daler. Etter 1888 har Fuglem gnr. 12 og 13, og samlet skyld på 10.84 skyldmark.

Leidangsskatten var gjennom hundre år 28 mark smør og 48 mark mel på Fuglemsgården samlet.

Korntienden er oppgitt til 3 1/2 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 16 tønner, i 1802 til 14 tønner og i 1866 til 16 tønner. Høyavlinga var på 140 lass i 1723, 130 lass i 1866. Folketallet var 29 i 1801, 55 i 1855.

Eiere

Todelingen av Fuglem går tilbake til middelalderen, og siden da har de to brukene også hatt forskjellig eierhistorie. Vi fin­ner Fuglem østre allerede i erkebiskop Olav Engelbregtssons jordebok fra omkring 1530. Fuglem er imidlertid ikke nevnt i den hundre år eldre Aslak Bolts jordebok, så bruket må ha kommet i erkestolens eie helt i slutten av middelalderen. Hvor­dan vet vi ikke – kanskje ved makeskifte.