SANDVIK

Gnr. 20-21. Sandvik er en av de største gårdene på Stranda, og utvilsomt også en av de eldste. Naturnavnet Sandvik som er bentfram i betydning, gir ingen indikasjoner om alder, bort­sett fra at det kan være gammelt. Bosettinga her kan gå like langt tilbake i tida som på den beviselig utgamle bosettingskonsentrasjonen Solem – Grøtem – Fuglem, men vi har ikke midler til å fastslå dette sikkert. Terrengforholdene og størrel­sen på gårdsvaldet viser i hvertfall at dette er en av de mest opphavlige gårdene på Selbustranda. De eldste navnformene er «Sandwik» (ca. 1430), «Sandviqh» (ca. 1530), «Sanduich» (1559), «Sanduig» (1590) til «Sandvig» (det meste av 1600-tallet og senere) viser at det ikke er tvil om hvilket navn vi har for oss.

Oldfunn finnes det flere av på Sandviksvaldet, men de er fun­net for såvidt lenge siden at funnene ikke er faglig undersøkt av arkeologer. Opplysningene om funnsted er derfor upresise. Om noen sies det at de er funnet i en (grav) haug, om andre at de er funnet i svart kulturjord vest for husene på den nåværen­de gården, etter hjemmelsmannen Oliver Sandvik antakelig der hvor den opphavlige gården har ligget.

Om dette gjelder to eller flere funnsteder er ikke mulig å av­gjøre, men at det gjelder minst ett gravfunn er utvilsomt. Det er funnet et stykke av en jernkjel (som ofte ble brukt til den av­dødes aske etter likbrenning), et enegget sverd, et økseblad av skjeggøksform og en celt (også en økseform). Disse er trolig funnet sammen og er utvilsomt fra yngre jernalder – altså vi­kingtid eller noe eldre. Det som trolig er et helt annet funn be­sto av 3 spinnhjul og 3 vevlodd av klebersten. Disse funnene er mer tidløse og vanskelig å bestemme. De har neppe vært lagt i en grav, men er helst blitt mistet og har forsvunnet i bosset in­ne i gårdens bolighus, som vi i dag etter de gitte opplysninger ikke kan stadfeste nøyaktig.

Sandvik, heter det i 1723, ligger i «Solli» med jordene rett mot sør – er kornviss, har noe skade av tørke på eng. («skarp til eng»). Matrikkelkommisjonen av 1723 mente at landskylda kunne økes noe på grunn av det gode åkerlandet. Det skjedde imidlertid ikke.

Sandviksvaldet er på både vest- og østsiden avgrenset av bekkefar i hovedsak. I dag er denne grensen ikke absolutt i vest, men tar enkelte avvik. I øst følger merket nokså nøyaktig Stordalen og bekken mellom Sandvik og Svinås. I fjellet har Sandvik hatt sin setermark oppunder Våttåfjellet og østover mot Gyversalen. Vår- og høstseter hadde begge gårder i sin tid på Litjvollen oppunder Våttåfjellet. Sommervollen var for Sandvik vestre på Ingridvollen (i 30-åra), for østre på Bønnvollen. Ingen av gårdene opprettholdt setringen etter krigen.

I ødetida etter Svartedøden var Sandvik en av de få bosatte gårdene på Selbustranda. I erkebisp Aslak Bolts jordebok (ca. 1430) er Sandvik bortbygslet for 2 spann (smør), mens land­skylda før ødetida er ført med hele 6 spann. Gården var i 1430 bortbygslet sammen med ødegården «Biorgh» (Bjørga) som sto i 2 øreskyld. Til tross for navnet er dette mest trolig Balstad, for i den neste jordboka som er bevart, Olav Engelbregtson’ fra ca. 1530, er Sandvik bygslet sammen med «Vallestad». Ettersom Bjørganavnet passer heller dårlig på Balstad etter topografien, er det mulig at «Biorg» er «Vadtzeng» (Vassenga), en annen ødegård som ble bygslet under Sandvik og lagt for leidang i 1623. Vasseng var da, i motset­ning til Balstad, regnet som erkebispegods («Stigten»), men det er ikke lenger mulig å identifisere stedet i terrenget. Etter navnet å dømme skulle denne ødegården helst plasseres i låg­landet og harmonerer heller ikke særlig med Biorgnavnet.

Jordeboka fra middelalderen nevner ingen bruker, og i kilde­ne vi ellers har fra 1500-tallet (1520,1548,1557 og 1590) er det ba­re en bruker på Sandvik. Først i året 1600 finner vi to navngitte brukere som da bygsler gården første gang. Delinga av Sandviksgårdene i to må altså ha skjedd nettopp dette året.

Sandviks landskyld var i gammel tid to spann, og da gårdene ble delt fikk bruka like stor skyld, altså 1 spann hver. Sandvik østre hadde gl. matr.nr. 715, vestre 708.  I 1838 ble løbenumrene 25 på østre, 23-24 på vestre. Matrikkelskylda var da 3 – 3 – 20 skylddaler på østre, noe mer på vestre. I 1888 fikk Sandvik ve­stre gårdsnr. 18 med samlet skyld på 9,63 mark, vestre 19 med 6,89 skyldmark, tilsammen 16,52 skyldmark. Leidangsskatten var gjennom hundreår 16 mark smør og 24 mark mel, som ble delt likt ved bruksdelinga. Dessuten lå det 1 1/2 mark smør og 3 mark mel på Vasseng, som lå under Sandvik vestre.

Korntienden er oppgitt til 6 1/2 tønne i 1666. I 1723 er utsæden satt til 14 tønner, i 1802 til 22 tønner og i 1866 til 23 tønner. Høyavlinga var på 120 lass i 1723, 127 lass i 1866. Folketallet var 30 i 1801, 50 i 1855.

Erkestolen eide altså hele Sandvik i senmiddelalderen, men hvordan og når gårdene kom i erkebispens eie, vet vi ikke. Vi kan gjette på at gårdene ble lagt til stillinga av kronen da erkebispestolen ble opprettet i 1152, den må i så fall ha vært kron­gods før det. Eller gården kan ha kommet i bispens eie hel eller porsjonsvis i form av milde gaver utover middelalderen – i kri­setida etter Svartedøden var det mange som ville sikre sjela si slik. Og gården kan selvsagt ha blitt kjøpt av erkestolen, men om dette tier kildene helt.

Ved reformasjonen (1537) ble hele erkebispegodset konfi­skert av kongen, og Sandvik var nå krongods til 1670-årene, da de deler den videre eiendomshistorien med mange andre Selbugårder. Vestre gikk til Schøllergodset, østre til Angellfamilien.

I 1660-åra måtte kongen overdra en mengde gårder i Norge som oppgjør for gjeld han hadde pådratt seg under de kostbare krigene han hadde ført i 1640- og 50-åra. En av hans store kredi­torer var borgermester Anders Olufsen i Fredrikstad som slik fikk hånd om Sandvik vestre. I 1670 betalte hans enke Birgitte for første gang odelsskatt av gården, og året etter solgte hun den til svigersønnen Christopher Schøller.

Sandvik østre ble samtidig med vestre utlagt for gjeld av kronen, men til en annen av kongens store kreditorer, den ned­erlandske rentemester Hendrich Müller. Som utlending hadde han ingen interesse av selve gården, bare av formuen, og i 1681 solgte han det hele til Thomas Hammond, som hadde flyktet fra borgerkrigens England og slo seg ned for godt som borger i Trondheim. Hammond døde allerede året etter dette store kjø­pet, og via hans datter Sara, som var gift med president Albert Angell, kom gården over i Angell-familien. Deres sønn Tho­mas Angell (oppkalt etter morfaren) sørget som kjent ved sitt testamente i 1767 at Angellgodset ble forvart udelt i de Angelske Stiftelser helt til siste århundreskifte.