SVINÅS

Gnr. 22-23. Gårdsnavnet er uvanlig og finnes bare et par an­dre steder i landet. Tydinga av navnet skulle være bentfram, men det har nok opprinnelig gått på selve åsen overfor gården, som må ha gitt assosiasjoner om en gris, i følge Oluf Rygh. Se­kundært er navnet så blitt overført på gården. Gårdsnavnet er skriftfestet allerede i middelalderen (Aslak Bolt) der skriveforma er «Svinaase», og slik blir gårdene hetende resten av dansketida, med små varianter. Rygh oppgir uttalen til å være regulær «svinåsen» – med lang i. I dag sier strandbyggene helst «svenns åsen», noe som peker mot et opphav i mannsnav­net Sven. Men dette er nok en nykonstruksjon. Østre bruket he­ter i dagligtalen «Løvås» – «et ganske nytt Navn», sier Rygh. Men så nytt er det ikke, ettersom det er skriftfestet i alle fall så tidlig som 1623.

Svinåsvaldet strekker seg rakt nordover og oppover men svinger så noe i nordvest langs Korsbekkdalen til Svinåsvollen – høstvollen- som ligger midt mellom Våttåfjellet og Gyversalen og helt oppe i fjellbandet med vid utsikt over mest hele byg­da. Gården hadde før i tida sommerseter nord for Strandbyggfjellet, på Storåsen, men de siste åra av mellomkrigstida setret de sammen med Fossan på Fossanvollen.

Nederst mot sjøen og øst i gårdsvaldet gjør lia «kus» på seg og skyter fram i en skarp markert kam med brattlende som når nesten ned i strandkanten. Den kalles i dag Løvåskammen, men het sikkert opprinnelig Svinås, og har gitt gården navn. Dyrkajorda finner vi derfor mest vest i valdet og ned mot sjøen. Svinås øvre har tunet på ca. 200 meters høyde, mens nedre eller Løvåsen ligger et par hundre meter lenger ned og 25 meter lavere. Det virker som denne plasseringa er gammel kanskje helt fra den første delinga.

Naturnavnet Svinås sier oss lite om hvor gammel gården er, bortsett fra at den ikke er av de eldste. Det er ikke gjordt oldtidsfunn her. Vi vet derimot at gården er ryddet senest i høy­middelalderen, ettersom den nevnt både i erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene og i den hundre år yngre Olav Engelbergtsons jordebok. Ettersom neppe noen gårder ble ryddet i verste ødetida, må derfor Svinås ha eksistert før Svartedøden i 1350. Vi kan også trygt anta at gården er en god del eldre ettersom den var delt i to bruk på Aslak Bolts tid og sik­kert også før 1350 – noe som er sjelden for middels store gårder.

Kildematerialet tyder også på at begge bruka var i bruk gjennom hele ødetida. De eldste jordebøkene er riktignok noe uklare på dette punktet, men fra 1520 vet vi det sikkert.

I ødetida var det stort sett bare de større gårdene som ble opprettholdt, og spesielt gjaldt det de gårdene som hadde to brukere. En kunne derfor tro at Svinås måtte ha særskilt god bonitet, men prøvematrikkelen fra 1723 motsier dette. Som al­le gårder på Stranda ligger den riktignok i «Sollie og kornviss», men gården er også «skarp til eng og maadelig til brugs» – altså ikke den beste karakteristikken.

Landskylda på Svinås har svinget en del gjennom hundreå­ra. 11430 skyldte «Swinaase» 1 spann og «litla swinaase» 1 øre, eller tilsammen 4 øre til erkebispen. I 1530 var landskylda på 1 1/2 pluss 1 øre, og den siste øresleia var kjøpt i Olav Engelbregtsons tid. I 1548 var forholdet det samme. At landskylda falt i ødetida, er ellers ikke merkelig – det var da leiers mar­ked. 11590 likesom i 1620 og senere var den samlede landskylda økt til 4 1/2 øre, og derav 2 1/2 øre gammelt geistlig gods. I slutten av 1600-tallet, sies det i prøvematrikkelen fra 1723, gikk  1/2 øre bondeodel tapt ved elvebrudd. Det er sikkert det som i eldre matrikkeler heter Vasseng og som «laa langs elven oven» jfr. ellers Sandvik.

Den gamle landskylda på Svinås – etter at den stabilisert seg -var altså 1 1/2 spann (smør) tilsammen. De gamle matrikkelnummrene var 739 og 760 (halvgårder). I 1838 fikk gården løbenr. 26 og 27 og var tilsammen på 3 – 0 -18 skylddaler, med en tilnærmet halvering i verdi mellom bruka. I 1888 fikk bruka gnr. 20 og 21 med en samlet skyld på 6,44 skyldmark, men Svinås øvre ble da satt i dobbelt verdi av Løvåsen.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 13 mark smør og 22 mark mel på hele gården samlet.

Korntienden er oppgitt til 3 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 10 tønner, i 1802 til 8 tønner og i 1866 til 7 1/2 tønner. Høyavlinga var på 80 lass i 1723, 94 lass i 1866. Folketallet var 31 i 1801, 41 i 1855.

Erkebispestolen eide som nevnt en del av Svinås i middelal­deren. Vi får vite i Aslak Bolts jordebok at det spannet var be­talt (i bøter) til erkestolen av en Gunnar Sigurdson, mens en øre var i senmiddelalderen gitt som gave til St. Olaf av en mann Gudlaug. Erkestolen eide som nevnt hele «litla Swinaase», men ikke hele øvrebruket. Etter reformasjonen, da kro­nen hadde overtatt bispegodset, ser vi at kronen eide 1 1/4 øre i hvert av bruka, resten var antagelig bondeodel. Før 1624 had­de Caspar Schøller, som da var fogd i Selbu, ved kjøp eller på annen måte fått odel på 1 øre (av den tidligere bondeodelen), mens 1 øre fremdeles var bondeodel. Caspar Schøller var stamfaren til Schøllerslekta i Norge, og Svinås kunne slik ha gått inn i det opprinnelige Schøllergodset. Men Caspar make­skiftet i 1657 fra seg alle de små eiendomsparter han eide i Sel­bu, deriblant det ene øre i Svinås, mot noen gårder som Hemne kirke eide. Så merkelig det synes kom derfor denne kirken som ligger så langt unna til å stå som eier av en part i Svinås – i to århundre framover.

Hoveddelen av Svinås ble likevel Schøllergods. Gården var en av de mange som ble utlagt for gjeld for kongen til borger­mester Anders Olufsen i Fredrikstad. Det vil si, det var hans enke, Birgitte, som i 1670 fikk kongekjøte på en større godssamling. Allerede året etter skjøtet tok hun over eiendomsparten i det ene bruket i Svinås til sin svigersønn, Christopher Casparsen Schøller, få år etter også den andre parten. Chri­stopher Schøller ble nå med 2 1/2 øre den største eieren i gården, og dermed bygselrådig. Ved arv gikk så denne parten over til sønnen Anders Schøller, til hans sønn igjen, Stie Tonsberg Schøller, til dennes datter Elisabeth, gift med general G. F. von Krogh, som solgte sine parter til oppsitteren.