LANGLI

Gnr. 41-43 Langli er nok «modergården» i denne delen av Inn­bygda. Det betyr at flere, ja kanskje alle gårdene fra Størset til Alset er i sin tid utskilt fra Langli, som i så fall må ha hatt et veldig gårdsvald opphavelig. Vi kan regne med at Langli var en av de første gårdene som ble ryddet i Innbygda, jevngam­mel bare med Uglan og kanskje Garberg.

Denne konklusjonen kan vi trekke av flere ting: Sentral og god beliggenhet. Stort gårdsvald og stor landskyld – tilsammen på hele gården 2 spann 1 øre. Dessuten peker gårdsnavnet på elde, til tross for at det er et ubestemmelig naturnavn. Navnforskere regner nemlig med at naturnavna som er i ubestemt form, Langli og ikke Langlia, kan være utgamle og gå tilbake til eldre jernalder, altså til de første hundreår etter Kristi fød­sel. Hvis det er riktig at de andre gårdene er utskilt fra Langli, vitner det om det samme. Stadgården Kjelstad, ryddet i tida 600-1000, ligger nærmest i øst, mens de noe yngre -set-gårdene ligger lenger ute i det opphavelige store Langlivaldet.

Langlinavnet er bent fram å tyde av gno. Langalid – den lan­ge lia, og lang blir den jo hvis gården i sin tid omfattet hele lia. At adjektivet går igjen i Langset, tyder også på en utskilling fra Langli. Eldre navneformer er «af longoliidh» (1430), «langeliid» (1530), «Langele» og «Langlyd» (1520) og så ymse ulike men små varianter, til «Langeli» eller «Langelie» blir innar­beidet sist på 1600-tallet.

Gårdsvaldet er bredt og ganske regulært, og strekker seg fra Langlimoene nede ved elva oppover dalsida, omtrent rett nord. Merket følger i nedre del av valdet små bekkdaler og er antaglig utgamle grenser. I marka ovenfor gårdene går gren­sa i rettlinjer mellom merkestener, og disse er satt i nyere tid etter utskiftninger. Husene ligger på omtrent 275 meters høy­de.

Matrikkelkommisjonen i 1723 beskrev Langli store slik: «Marckegaard, ligger i Sollie, uviss til korn, skarp til eng, maadelig til brugs. Slet for sin leie og bør ny de avdrag» (med 18 marklag). Om Langli øvre het det at gården ligger «i baghalden, mislig til korn, frostlendt, god til eng, maadelig til brugs». Langli nedre lå «i baglie, ligger til Marcken, uvis til korn, frostnemt, god til eng, tungvunden.» Karakteristikkene varierer altså litt, men er jevnt over nokså negative (som for Innbygda forøvrig). Det kan etter beskrivelsen å dømme synes som bruka lå omtrent likedan i terrenget i 1723, som i dag.

Langlisgårdene hadde seter på hvert sitt hold i marka, noe som er et tegn på at oppdelinga av gården i tre, senere fire bruk, er eldgammel. Alle gårdene hadde riktignok sommerseter sammen på Sonbjørgvollen i Sonen almenning, og denne var i bruk helt til mellomkrigstida. Nyhus hadde vår- og høst-voll på Kjølvollen øst for «Høgda» på riksveien og på Tømmervollen. Kjølvollen ble lagt ned for lenge siden, mens de setret på Tømmervollen til etterkrigstida. Gunnagar’n hadde til om­kring 1910 vårseter på Nykjølvoll’n, senere på Bønnvollen. Lengst – til etter krigen – setret de i liene vest for Olumstjenna. Ustigar’n hadde seter på Støpvollen, Hølvollen og i Olemsåsen. Støpvollen ble nedlagt allerede ved århundreskiftet, Olemsvollen i 1920-åra, mens de setret på Hølvollen helt til etter krigen. Nygar’n hadde de samme setre som Ustgarn, men i forrige år­hundre hadde de også seter på Gammelvollen og på Bønnvoll’n. Etter sagnet skal Bønnvoll’n ha fått navnet sitt for­di bjørnen var så fæl til å husere der at de måtte gi opp setringa og flytte fra vollen. Det skal ha vært påvist et bjørnehi i en bergur bare et par hundre meter fra vollen.

Det er usikkert om Langli lå øde etter Svartedøden. Gården var som nevnt leid bort av erkebiskopen i 1430, men skylda var svært lav, bare 1 øre av Langli «øfra» og en  1/2 øre av «nædhra». Det er mest rimelig å tro at gården var i bruk og ik­ke hadde ligget øde. 11520 var det to brukere på gården, og det er det også resten av hundreåret, senere tre og fire. Vi må anta at bruksdelinga -todelinga- i Langli er svært gammel, og går til bake til middelalderen.

De gamle matrikkelnummerene på Langli var 696 (store), 765 (øvre) og 811 (nedre). Landskylda var samlet 2 spann 1 øre. I 1888 fikk gården løbenr. 46-49 og en samlet skyld på 8 – 4 -20 skylddaler, omgjort i 1888 til 21,30 skyldmark og med gnr. 41-43. gnr. 40 mellom Sletnan og Langli er av en eller annen merkelig grunn gitt til Røet i Tømmerdalen.

Leidangsskatten var gjennom hundreår 18 mark smør og 27 mark mel på hele Langlisgården samlet.

Korntienden er oppgitt til 5 1/2 tønner i 1666. I 1723 er utsæden satt til 14 tønner, i 1802 til 16 tønner og i 1866 til 22 tønner. Høyavlinga var på 150 lass i 1723, 323 lass i 1866. Folketallet var 40 i 1801, 39 i 1855.

Som nevnt eide erkebispen det meste, men ikke hele Langli i middelalderen. Før øde tida var landskylda på 2 vett (á 111 kg.) korn, 1 spann (smør) og 2 øre i penger, men på Aslak Bolts tid var det sunket til minimale 1 øre smørskyld. Nedre Langlis skyld sank bare fra 1 1/2 til  1/2 øre i samme tidsrom. Denne skyldparten hadde bispestolen fått i gave fra en Halkjell i «fliodhom» Under den siste katolske erkebispen, Olav Engelbregtson, var landskylda steget til henholdsvis 4 og 1 øre på de to brukene.

Ved reformasjonen gikk bispegodset over til kronen, og når vi finner Langlisgårdene i jordebøkene på 1600-tallet, ser vi at kongen eier alt så nær som 2 1/2 øre i Langli store, som lå under prestebolet i Selbu. Dette er en eiendomspart som nok også går tilbake til middelalderen. Sammenhengen mellom de enkelte bruk i gammel og ny tid, er uklare. Landskyldstørrelsen stem­mer ikke overens. Ting tyder på at Langli store og øvre er de opphavelige bruk, slik at tidlig på 1600-tallet ble Langli nedre -Nygarn- skilt ut fra Langli store som sognepresten beholdt he­le sin eiendomspart i. Han ble dermed den største eieren og dermed bygselrådig over Langli store. Navnet Nygarn viser bl.a. dette. Andre forhold kan tyde på at store og nedre er de opphavelige, mens øvre er tatt opp senere. Først fra ca. 1610 er forholdene mer sikre.

Krongodset i Langli fikk forskjellig skjebne ved krongodssalget i 1670-årene. Eiendomsparten i Langli store og hele Langli øver gikk via Henrik Müller (1674) og Thomas Hammond (1681) over i Angellslektens eie og ble hundre år senere lagt til Thomas Angells Stiftelser.